Bare å høre navnet på dette finske ødemarksområdet har fått det til å krible nedover ryggen på meg de siste årene. Nå var jeg endelig klar for drømmeturen inn dit, langt oppe i Nord-Finland.
Jeg er i bilen på vei fra Tana mot Neiden. Har hatt
en flott tur i fjellene vest for Tanadalen med godt fiske. Det skal mye til for å toppe den turen i sommer, men kanskje kan det ville ødemarksområdet Vätsäri i Nord-Finland «toppa heile sjiten». Det hadde vært noe.
I Neiden tar jeg inn på Neiden Fjellstue i en campinghytte der. Har hatt to netter på hotell i Tana og nå må jeg avklimatisere meg litt før jeg legger ut i villmarka igjen. I campinghytta får jeg pakket og ordnet alt utstyret som skal med i kanoen på turen i Finland. Sekken pakkes for to uker på tur i villmarka. Da kan jeg klare meg så lenge, selv uten fisk. Håper selvsagt på fiskefangst.
I nitiden på formiddagen 8. juli er jeg over grensen til Finland. Det er kort fra Neiden. I Näätämö svinger jeg inn på den ene av de to butikkene der for å handle inn noen ferskvarer. Smør, brød, pålegg, bacon og litt tørka reinkjøtt, samt noe lakris blir med på turen. Brødmat er tenkt de første par dagene som frokost.
Mot Sevettijärvi tar jeg det med ro på veien
Under planleggingen av Vätsärituren så hadde jeg flere alternativer. Den ruta som jeg vet mange tar er å krysse Enaresjøen og ta seg opp Surnujoki og inn i Norge vie Munkelva. En slik tur ville by på litt logistikkmessige problemer siden jeg hadde bil med. Jeg endte til slutt opp med en rute som ville kunne gi meg en rundtur inn i indrefileten av dette villmarksområdet og på greit vis ta meg til bilen igjen. Sevettijärvi, skoltesamenes hovedstad, ville bli start og endepunkt på rundturen min. Nå krysset jeg fingrene for at det ville la seg gjøre. Det så greit ut på kartet.
Like sør for bebyggelsen i denne skoltesamiske bygda, går det en grusvei østover. Denne fulgte jeg til endes. Her er det reinsamlegjerder og tydelig en plass som brukes til nettopp reinsamling. Kanskje mest vinterstid. Jeg vet ikke hva slikt kalles på skoltesamisk, men på det finske kartet mitt er det navngitt med "erotusaita" (i ettertid har jeg fått oversatt dette med Google oversetter. Det betyr "skillegjerde"). Det er god plass å parkere bilen her.
Bilen får presenning
Et par andre biler er også parkert her ser jeg. Tydelig at det er et turutgangspunkt i området da. Det finske kartverket jeg benytter på denne turen viser også at det herfra starter noen stier, samt merket snøscooterløype som går sørover mot Enaresjøen. Å følge den noen dager passer min rute svært godt ser jeg. Fra bilen og ned til første vann jeg skal padle er det rundt én kilometer i luftlinje.
Det er virkelig varmt i været. I går var det nærmere 30 grader i Neiden. Det er langt opp på tjuetallet denne formiddagen også. Ikke mye vinddrag i lufta. Ut av bilen merker jeg fort at jeg ikke skal bli ensom i dag. Et uhorvelig antall knott angriper fra alle kanter. Jeg har aldri opplevd maken. Myggen som også er tilstede er ikke på langt nær så plagsom. Knotten derimot, og ikke den bitte lille sørnorske nei, men en mye større, er hissig. Jeg finner fram myggnettet fortere enn svint, og smører bare kroppsdeler inn med tykt lag myggmiddel. Det er nesten marerittlignende tilstander dette.
Sekken med Ally er nede ved første vann på turen
Så er det resten som skal bæres ned. Legg merke til insektene
Det er varmt under myggnettet, i anorakken og i langbuksa. Gjennom skogen ned til første vann i vassdraget jeg skal padle i dag så er det stekende varmt under klærne. Scooterløypa er godt merket og jeg må gjennom to porter i reingjerdene før jeg endelig ser vannet nede i skogen. I overkant av halvannen kilometer er denne første bæringen med Ally på ryggen og padleårer i hendene. Svetten siler. Tanken var nå å montere Ally før jeg dro opp igjen og hentet resten i bilen, ryggsekken med turutstyret. Nei, jeg klarte ikke å stå i ro med hundrevis, om ikke tusenvis med hissig knott rundt hodet. Jeg travet opp til bilen igjen i varmen, langt svettere. En pause inne i bilen, før jeg mannet meg opp til siste innsats. Ryggsekken denne gang var langt tyngre enn sist tur. Borti mot 30 kilo et sted tenker jeg. Den var knappe 25 på Laksefjordvidda sist tur. Nå hadde jeg litt mer godsaker med og større telt, et kuppeltelt, ideelt for dette turområdet.
Det er virkelig en psykisk påkjenning å montere en Allykano i dampende svette med horder av knott og mygg tett på, men jeg klarte det bra raskt og effektivt også. Faktisk ikke lite stolt av nettopp det.
Endelig klar for eventyret
Jeg er ikke før ferdig før en finne står rett ved siden av meg plutselig. La ikke merke til at han dukket ut av skogen her. Jeg støkker godt og han flirer. Det er en eldre kar og kompisen like bortenfor som er på fisketur. Det er harr de fisker forstår jeg. De snakker hverken engelsk eller svensk, men «harr» er det eneste ordet jeg kjenner igjen av det de sier. Jeg forteller med armbevegelser og de få finske ordene jeg kan, som er ytterst få, at jeg skal padle gjennom Vätsäri via Enaresjøen og komme tilbake hit om en to ukers tid. De gjør begge store øyene da de forstår hvor jeg skal. De nikker også på hodet da jeg spør om det er «taimen» å få lenger øst. «Taimen» er ørret på finsk. Det lover jo godt.
På første vann
Det er herlig å være utpå vannet i kano igjen. Jeg er på vei mot ukjente vann og vassdrag og skal gjennom flere titalls tjønner, elver og vann før jeg er tilbake her. Nå var de første padletakene tatt og jeg vinker til de to finnene som fisker fra land der jeg sjøsatte Ally. Det kribler godt nedover ryggen nå.
Mot første bæreetappe
Vannene her ligger tett og som perler på en snor, som man sier. Mellom mange av vannene som ligger tett på hverandre her er det fra gammelt av bygget anlegg slik at det er lett å få dratt båter fra ett vann over til et annet. Rester av dette ser jeg mange plasser også der jeg skal ta første bæringen over i neste vann. På de finske kartene er disse markert med ordet «venetie» og de kan være fra noen titalls meter lange og opp til mange hundre meter. Det må ha vært litt av et arbeid som en gang ble lagt ned i alle disse, men er dårlig vedlikeholdt i dag ser jeg tydelig og brukes nok ikke i særlig stor grad lenger antar jeg.
Den første reelle kanobæringen med kanoen på hodet går over all forventning. Det er ikke mer en rundt hundre meter bæring denne første. Ryggsekken og utstyr først, så kanoen er regelen. Da får jeg gått ruta og planlagt selve kanobæringen. Kanoen får jeg lett på hodet, samtidig som jeg holder skumplastunderlaget fast mot bunnen av kanoen. Dette er brettet fire ganger og da gir det god demping. Det tar ikke lang tid før det nøyaktige balansepunktet finnes under kanobæringen. I overkant av 20 kilo på hodet går greit, men dette er bare første bæring. På dette tidspunktet hadde jeg ikke tall på hvor mange det skulle bli.
Utsikten når kanoen bæres første gang
Neste vann er ikke mange hundre meterne langt og jeg er snart over ved innoset hvor neste bæring tar til. Denne er tøffere og i vanskeligere terreng og tar meg noen meter høyere opp i dette vassdraget som renner vestover mot Sevettijärvi. Jeg skal litt østover og så sørover.
Nå er jeg oppe på vannet som kalles Sollomuslompolo, nedstrøms det mye større Sollomusjärvi, som jeg snart bærer over til på en knappe femti meter bred landtunge som skiller de to vannene helt i sørøst i Sollomuslompolo.
Sørover Sollomusjärvi
Endelig på Sollomusjärvi får jeg en sterkere bris som får unna den irriterende knotten. Myggen har stukket av for lengst. Deilig å få av seg myggnettet jeg har hatt over hodet siden starten for noen timer siden.
Kveld ved Sollomusjärvi
Jeg bestemmer meg snart for en leirplass her på Sollomusjärvi og etter rundt to kilometers padling sørover på vannet finner jeg en fin plass på det lange neset som strekker seg sørvestover fra østbredden. Det er akkurat plass til Storsylen-teltet mellom steinene. En flott plass. Rester etter en gammel bålgrue vitner om at denne plassen er brukt tidligere. Det gjør jo ingenting.
VM-semifinale på radio
Fisker litt fra neset og får et par små abborer og en liten harr som alle får friheten tilbake igjen. Jeg får samlet en del ved i området på ettermiddagen, men bålfyringen dropper jeg da vinden er såpass kraftig og fortsetter å blåse godt utover kvelden som gjør det litt småkjølig også. Det blir teltkos i stedet. Det klarer jeg fint med VM semifinale på radioen. Jeg får akkurat så vidt inn NRK P1 her, litt skurring, men hørbart. Og for en kamp! Skulle gjerne ha sett den på TV en slik kamp mellom fotballstorhetene Tyskland og Brasil, som endte hele 7-1. Vanvittig!
Frokost
Knotten har herjet med bar hud
Morgenen etter er jeg helt sør i Sollomusjärvi og bærer og padler småtjønnene fram til Kivijärvi. Det ble fem bæringer til Kivijärvi noterer jeg meg der den siste var den lengste med et par hundre meter. Alle bæringene har fulgt scooterløypa over land. Her er det åpent og greit terreng å gå.
Følger scooterløypa sørover
Det er mye knott rundt meg i det jeg pakker kanoen før jeg legger ivei sørover på Kivijärvi, men ute på vannet så får jeg hjelp av brisen til å holde de fleste unna. Jeg har snart en sluk ute bak kanoen og ikke lenge etterpå er det fisk på. Ingen stor og den detter av like ved kanoen. Kunne se ut som en liten sik? Det hadde i allefall vært første gang på stang hadde jeg fått den om bord.
Kanoen pakkes ved Kivijärvi
Den plagsomme knotten
Det ligger en hytte og to på vestbredden nord i Kivijärvi. De har jammen et godt stykke å gå for å komme til hytta, de finnene som eier dem. Jeg ser på kartet at det er markert en sti fra veien sør for Sevettijärvi fram til hyttene. Vinterstid sikkert langt enklere med snøscooter.
På Kivijärvi
Vannet i Kivijärvi er krystallklart ser jeg snart og det er nesten som å kikke inn i et akvarium. I kjølvannet av kanoen er vannflaten helt stille når jeg har vinden i ryggen sørover. I en kort periode ser jeg en gjedde, av faktisk ganske stor størrelse, som holder følge med meg sørover. Jeg klarer ikke å få bilde av den siden den ligger bak kanoen noen meter under vannet. Men det er litt av et syn og litt pussig egentlig at den følger meg slik.
Gjedda er på
Litt lenger sør i dette vannet har jeg en sluk ute bak kanoen. Et kraftig hogg indikerer gjedde på ja. Kanoen stopper helt opp og det er umulig å få inn fisken som jeg merker rister på hodet langt der bak. Plutselig så er den også av. Jeg har ikke fått stålfortommen på så det er vel ikke annet å vente. Med hele sluken inne i kjeften skal det lite til før sena kuttes av de skarpe tennene til gjedda.
Stålfortom er på videre og ikke lenge etter er det stor fisk på igjen. Gjedde denne gang også tydeligvis. Jeg får padlet inn til land og kjørt fisken fra noen steiner på bredden. Den er i femkilosklassen ser jeg da den nærmer seg land. Inn vil den ikke og den kjører flere ganger utover igjen så bremsen på snella hyler. Herlig! Joda, det er moro å kjøre litt stor fisk. Jeg ser snart at gjedda her slukt det meste av sluken. Jeg vil slite med å få den ut og gjedda må nok bøte med livet.
«Monsenmetoden» fungerer fremdeles. Jeg kjører nemlig kniven ned gjennom skallen på fisken og får løftet den på land. Den er fort tam da. Nesten en meter gjedde dette her. Jeg klarer å få ut sluken med kun ett kutt i fingeren. De er sylskarpe de små tennene inne i kjeften på gjedda. Med filetkniven jeg har med så skjærer jeg av halefiletene på fisken. Disse tar jeg med meg videre. Kan duge som middag hvis det ikke skulle bli fisk av kanskje høyere matkvalitet senere.
"Monsenmetoden" fungerer
Det er to bæringer fra Kivijärvi over til det mye større vannet Suolisjärvi. Den siste bæringen av disse er lang og tyngre enn hva jeg kunne lese av kartet. Det ble kanskje 6-700 meter den siste i litt steinete terreng også, men endelig er jeg på Suolisjärvi et av de store vannene her i området. Snart i Vätsäri også siden grensen til ødemarksområdet følger østbredden til dette store vannet.
Endelig ute på Suolisjärvi
Rundt Isosaari-neset
Litt skeptisk er jeg da jeg skal krysse vannet. Det er en liten kilometer over åpent vann før jeg kan komme i le av neset på østbredden. Det går fint. Brisen fra nordøst skaper ikke særlig høye bølger som jeg fryktet.
Over på andre siden er jeg i land på det store neset som heter Isosaari for å se etter en leirplass. Der finner jeg en fin plass men også flere, nesten hele skjeletter etter reinsdyr og mye pelsrester. Tydeligvis noen som har slaktet hele rein på denne plassen. Det er gjort av folk, siden det er en godt brukt bålgrue der også. Makabert egentlig og jeg er snart i kanoen igjen.
Storing mellom beina
Mellom holmene sør for neset jeg var i land på har jeg ute lillauren i 20g. Kobber. Stålfortom også. Det kan jo gå gedigne gjedder uti vannet her, men det er ørret jeg håper på. Det går ikke mange hundre meterne før bremsen på snella hyler opp. Pen fisk på! Det er faktisk en virkelig fin ørret ser jeg snart. Feit rakker også. Her snakker vi flere måltider. Blank og fin innsjøørret. Den sitter godt og jeg får til slutt enkelt løftet den om bord i kanoen. Noen slag over hodet så ligger den rolig mellom beina mine. Ikke hver dag man har slikt mellom beina! 48 korte centimetre, men hele 1,3 kilo! Snakk om kondisjonsfaktor på den da, - fisken altså!
Nær østbredden av Suolisjärvi går jeg i land på en avlang liten holme. Her finner jeg snart en perfekt leirplass. Det er nok ved på holmen også til flere bålfyringer. Passer meg utmerket. Nå er jeg i Vätsäri og skal nyte villmarka.
Middagen og kveldsen er sikret
Middagsmenyen blir stekt Suolisjärviørret og ris. Jeg har mer enn nok mat og klarer meg uten gjedda fra i formiddag.
Et vak like utenfor holmen der teltet står gjør at jeg griper stanga etter middag. To kast så sitter nok en Suolisjärviørret på. Denne gangen er det lillauren i 12g som fristet. En herlig fight med sprek ørret i ettermiddagssola. Snakk om flott start på Vätsärieventyret mitt!
Suolisjärviørreten kjemper voldsomt
Rimelig fornøyd turblogger
Nattmat
Camp Suolisjärvi
Vätsäristemning
Ørreten gir til slutt opp og jeg får den greit på land. Denne er hundre gram større. 1,4 kilo! En fantastisk fin ørret. Dette er nesten bare sånt man leser om eller ser på TV. For et fantastisk område dette er, og jeg har nettopp startet på turen.
Jeg sliter i motvinden morgenen etter, sørover fra holmen. Har en kilometer ned til utoset som vil ta meg ned i Kyyneljoki. Går i land ved utoset og sjekker om jeg kan padle stryket. Kanskje, slår det meg, det kunne nok gå greit, men jeg tar likevel ikke sjansen. Jeg er tross alt alene og må ta det forsiktig. Jeg bærer forbi. Det er ikke lange biten. Knappe hundre meter.
Mot Kyyneljoki
Nedover Kyyneljoki
Nedenfor så er det å kjempe videre mot vindkastene fra sør. Jeg får litt hjelp av strømmen i vannene som er utvidelser av det som kalles Kyyneljoki her, men jeg må likevel ta i, mot vinden. Midtveis i elva ned mot Kyyneljärvi passerer jeg under reingjerdet som her krysser elva. Dunker borti noen steiner her og der, men ingen skarpe heldigvis. Ned mot siste stryk mot Kyyneljärvi ser jeg at det ikke lar seg padle så enkelt. Ikke det at strømmen er så sterk der, men det er mye stein som jeg ikke vil komme over. Like greit å bære over her også. Ute på Kyyneljärvi blåser det stikker og strå. I grunnen en deilig sønnavind, opp i liten kuling i kastene vil jeg tro, og den holder unna alle kjipe insekter. Det er positivt. Det negative er at vinden er helt umulig å padle mot. Jeg er helt i nordenden av Kyyneljärvi som er en god mil lang, og skal helt ned i sørenden til utoset mot Enare der. Nei, her blir det stans etter kun få kilometers padling i dag.
Fra Camp Kyyneljärvi
Rett ved innoset i Kyyneljärvi er det fine teltplasser på sørsiden. Jeg får etter hvert teltet opp mellom furutrærne. Disse gir litt skygge så det går an få seg en blund i teltet tross varmen. Det er varmt selv om det blåser frisk. Vinden er som en varmluftsovn. Den gir lite kjøling. Lang ettermiddag i leiren. Finsk radio varter opp med bra house. Skjønner ikke bæret av hva som sies mellom låtene, men musikk kan de virkelig levere. Joda, trådt leirliv i varmen går langt bedre med radio. Anbefaler Yle-X på radio i Finland. Bok har jeg også med som gir litt litterært påfyll. 2. verdenskrig selvsagt. Kampene i Normandie er tema i denne boka. Spennende og tida flyr.
Plasking i elva tidlig på morgenen vekket meg
På langtidsværet jeg mente å huske fra yr.no, før jeg la i vei ut i villmarka, så skulle det bli et værskifte i morgen med en annen vindretning. Jeg krysser fingrene for nettopp det.
Sørover Kyyneljärvi
Jeg har en svak, svak bris i mot sørover Kyyneljärvi på morgenen. Tidlig avgårde. Etter noen få kilometer snur vinden og jeg får brisen i ryggen. Perfekt. De siste kilometerne går unna og jeg er nede i sørenden før skjema. Jeg padler litt forbi utoset og finner «bærestien» der det er smalest over til Enare. Nå er jeg endelig framme på denne store innsjøen.
Et voldsomt regnskyll hamrer løs på meg i kanoen i det jeg tar de første padletakene på Enaresjøen, innerst i Kyynelvuono. Jeg når ikke land før jeg er gjennomvåt. Får berget kameraene greit, men sekken er blitt klissvåt. Det viktigste inni den er heldigvis pakket vanntett. Snart gir regnværet seg også.
Endelig på Enaresjøen helt nord i Kyynelvuono
Det er stille vær i det jeg padler meg utover «fjorden» mot åpnere sjø. Det ligger noen hytter her inne og på det finske kartet ser man at disse områdene er markert ut av Vätsäri. Må vær flott å ha hytte her.
Lenger ute får jeg vind i ryggen og den hjelper godt på framdriften. Jeg regner med å ha tatt igjen «det tapte» fra landligga i går med denne vinden i ryggen.
Jeg har sett meg ut et markert nes jeg vil sjekke for leirplass for natta. Jeg ser det langt der framme, neset. Nærmere land legger jeg merke til en kano og to personer i den på vei nordover. Jeg svinger bortom og hilser på. Det er et tysk par, men bosatt i Trondheim, og nå på kanotur på Enare. De har vært her flere ganger før og padler stort sett på selve Enaresjøen. De har en tyngre kano og godt med utstyr så lange bæringer står de over kan de fortelle. Likevel vil de bære opp i Kyyneljärvi og ta rundturen via Suolisjärvi og ned igjen på Enare på Suolisvuono. Ingen dum plan det og kan gjennomføres selv med mye utstyr og tung kano. De hadde fått en røye tidligere på dagen på wobbler.
På lang avstand ser jeg det markerte seilingsmerket på Untuvaniemi. En svær E er malt på et stort, hvitt skilt. Jeg skjønner ikke helt betydningen av de og kartet gir heller ingen forklaring som jeg skjønner heller, selv om merket er markert på kartet.
Camp Untuvaniemi
Like sør for den store E’en finner jeg en flott leirplass helt ytterst på en tange. Får akkurat plass til kuppelteltet slik at jeg får plant underlag under meg i teltet. Det er flotte svaberg også å fiske fra her selv om det ikke blir fangst viser det seg. Også fine geologiske spor i svabergene legger jeg merke til her. Alltid spennende slikt.
Geologi på Untuvaniemi
Utsikt fra teltet på Untuvaniemi
En rimelig lang etappe i dag kan jeg slå meg på brystet med. Jeg tok fint inn igjen tiden jeg lå stille i går pga vinden. Nå var jeg i rute igjen i henhold til planen.
Ute over Enaresjøen som jeg her har vid utsikt mot, ser jeg regnbygene og tordenværet som herjer. Noen dråper når også fram til neset mitt, men det blir ikke særlig vått. Jeg drister meg likevel til et lite kaffebål i en bålgrue som tydelig er godt brukt her tidligere. Det blåser ut fra neset så eventuelle gnister vil blås utover innsjøen. Det går fint. Kokekaffe er alltid best laget på bål.
Sørover på Enaresjøen
Det er en fantastisk følelse å kunne padle over slike store flater som store innsjøer gir. Det stilner etter hvert helt av midt på dagen og jeg kan speile meg i vannet. Jeg er på vei rundt det store Vironiemi og før jeg runder helt østover så er ørreten på igjen på sluken. Nesten en kilo veier denne. Flott fisk, men den lager skikkelig krøll på det andre snøret jeg har uti. Ørreten gikk på sluken, men rotet seg godt inn i snøret med flytewobbleren. En skikkelig vase som jeg til slutt kapper rett av og hiver i søppelposen. Det er alltid noe.
Enareørreten kjemper i mot
Snart klar
En harr biter også på like etter, men matfisken er jo berget med ørreten. Harren vil heller ikke holde en time eller to til likevel så den får svømme. Den første båten dukker opp langt sør. Kan se ut som en trollingbåt, men den er flere kilometer mot sør, litt vanskelig å se. Skal visst være populært på Enaresjøen å dorge etter storfisken. Skal jo finnes virkelig store eksemplarer av både ørret og røye i denne innsjøen og folk kommer langveis fra for å fiske.
Videre sørover på Enare
Like sør for Vironiemi ligger det mange små øyer og holmer og jeg padler inn blant disse for å finne leirplass. Jeg ender på en av dem og får en perfekt plass til tarp og telt mellom store furutrær på et lite nes. En av de fineste leirplassene til nå kan jeg notere meg.
Runder østover sør for Vironiemi
Sjekk barken på furua! Lynnedslag i treet en gang
Camp Enare
Pen harr er på
Jeg tar inn fine eksemplarer av harr utover ettermiddagen. Fra fem til åtte hekto store alle sammen anslår jeg de til. Alle svømmer fremdeles i Enare. Ørreten fra tidligere på dagen holder til to måltider. Klarer meg da i dag.
Fra Camp Enare sør for Vironiemi
Stekt Enareørret
Midnattsola runder over Vironiemi
På kvelden stilner det helt av og storlommene skriker mot hverandre langt der ute på innsjøen. Fantastisk stemning som ikke blir dårligere av at midnattsola runder over åskammen på Vironiemi i nord. Dette er akkurat slik det skal være i Vätsäridrømmen min!
De hilser fra båten, det eldre paret som kjører forbi i sundet rett ved teltet mitt på morgenen. De har tydeligvis sett til garnet som jeg antok den røde blåsa var, noen hundre meter lenger sør. «Konjakki», roper karen i båten mot meg. Hva han egentlig mener er jeg usikker på, men jeg rister på hodet og vinker tilbake. Det er ikke mye «konjakki» å få i denne leiren, hvis det var det han mente. Edle dråper har jeg måttet forsake med tanke på annet som måtte med i sekken på denne turen.
Selfie på Enaresjøen
Det er stille sjø her helt nordøst på Enaresjøen i det jeg setter kursen innover Surnuvuono retning Surnujoki. Det er noen kilometer innover dit, men jeg tar det knakende med ro innover. Har en sluk bak kanoen, men etter en times tid sneller jeg den inn og nyter heller stillheten og den svake klukkende lyden som dryppene fra padleåra gir. Det er helt fantastisk å gli slik sakte innover i villmarka som dette.
Nordover Surnuvuono
Snart brytes stillheten av en båt som kommer i raskt tempo fra sør. Jeg antar først at det kan dreie seg om noen som skal i land ved utløpet av Surnujoki. Kanskje en taxibåt? Jeg legger baugen på kanoen mot bølgene som oppstår etter at båten har passert. Ikke noe problem og den holdt også god avstand.
Neida, jeg ser den snur helt inne ved oset og setter sakte kursen utover igjen. Der har de fått redskapen i sjøen ser jeg også, der de sakte kommer forbi meg med flere stenger ute. En trollingbåt. Helt sikkert en god fiskeplass her inne ved utløpet av Surnujoki.
Innover mot Surnujoki
Like ved der Surnujoki strømmer ut i Enare ser jeg et telt på land og en velvet Allykano. Det må være nordmenn tenker jeg. Sannsynligheten for det er i allefall stor med tanke på Allykanoen. Joda, det er liv inne i teltet da jeg roper. Jeg går i land for en prat etter et par timers padling. Godt å strekke på beina.
I teltet bor et ungt ingeniørpar fra Trondheim. Egentlig fra Mo i Rana, som jo var tydelig på dialekten. De hadde padlet fra Nellim sist tirsdag og over Enaresjøen. Norge var målet via Munkelva. Omtrent ruta som Monsen padlet og som ble vist på TV for noen år siden. Nå lå de et døgn og to her og spiste av en tungt lastet kano slik at det skulle bli litt lettere å ta seg oppover Surnujoki. Flott ørret hadde de også tatt her i oset kunne de fortelle. Trivelig prat ved bålet og god kokekaffe servert. Hei til dere!
Ved Surnujokis utos i Enare
Jeg må krysse oset for å kunne starte bæreetappen forbi Surnukoski og opp til Pitkä Surnujärvi. Ingeniørene mente det burde gå an og line kanoen oppover stryket ganske greit, men jeg velger bæringen på sti i stedet. Det går raskt unna og stien er grei selv om det er en lang bæring dette. 7-800 meter anslår jeg denne etappen.
Oppe på Pitkä Surnujärvi får jeg en lei motvind som kommer sørover dalen. Det er et langt vann dette og smalt. Jeg legger meg så tett inn til vestbredden av vannet som jeg klarer slik at jeg om mulig kan finne litt le for vinden der det går an. Det går heller ikke lang tid før de første regndråpene treffer meg i ansiktet. Bare det som manglet nå, tenker jeg.
Rundt halvveis oppover vannet, som er 4-5 kilometer langt, ser jeg noe stort og brunt midt ute i vannet der framme. Litt vanskelig å se helt hva det kan være som står ute i sivet der, men et stort dyr er det i allefall. Jeg siger nærmere og ser at dyret er blitt oppmerksom på meg. Gjennom regnværet som nå har tiltatt i styrke ser jeg snart et begynnende gevir på hodet på dyret. Det er en ung elgokse som står midt ute i vannet der og stirrer stivt på meg der jeg siger nærmere og nærmere! Jeg får noen dårlige bilder med kompaktkameraet før den unge elgoksen finner det for godt å trave til lands og inn i skogen på østbredden. Der forsvinner han fort inn blant furuene.
Midt ute i Pitkä Surnujärvi
Jeg er kliss våt da jeg litt lenger oppe hilser på to finner som kommer i mot meg nedover vannet. De ror og kjører en stor, oppblåsbar kano av et eller annet slag. Stor er den i allefall. En liten påhengsmotor i hekken putrer og gir dem framdrift nedover, i tillegg til årene. Tydelig stolte forteller han ene at de har kommet heeeelt fra Surnujärvi («all the way from Surnujärvi», som han sa), tre mil oppe i villmarken og har kjempet seg nedover Surnujoki i flere dager. Joda, jeg smiler og nikker og forsøker å virke imponert. De gjør begge store øyne og blir for såvidt målløse da jeg forteller at jeg skal til Sevettijärvi VIA Surnujärvi, motstrøms. Have a nice trip, sier jeg og padler videre!
Camp Pitkä Surnujärvi
Våt til skinnet finner jeg en ypperlig teltplass helt nord i Pitkä Surnujärvi. Det har blitt en lang etappe i dag og en lang dag i seg selv. Nå fikk jeg endelig opp tarpen og så teltet under. God plass under tarpen utenfor teltet. Tørkesnora kommer også relativt fort opp under tarpen. Alt på kroppen er vått.
En båt med fire personer kommer oppover vannet og forbi neset der jeg har leir. Det er tydelig at det er hyttefolk som skal opp til hytta øverst i vannet her. De legger i allefall til helt oppe ved fossen der jeg skimter en hytte inne i skogen. Det ligger et par hytter her i området ser jeg, men det er ikke folksomt.
Det er dagen for de mange bæringer og den første gruer jeg meg litt til der jeg siger inn mot land helt øverst i Pitkä Surnujärvi. Denne første bæreetappen forbi fossen her ser lang ut på kartet. Kanskje en god kilometer?
Akkurat her er det skiltet også med hvor bærestien går. Trolig fordi det også er et par tre hytter i området her, at man får styrt slike som meg utenom hyttene. Området er jo heller ikke inkludert i selve Vätsäri ødemark ser jeg på kartet. Med andre ord gjelder nok ikke fredningsbestemmelsene som sikkert finnes for Vätsäri akkurat her. Derfor kan det skiltes her, noe jeg ikke har sett ellers på turen av en slik art.
Skiltet forteller hvor bærestien går
Bæreetappen jeg har grudd meg litt til viser seg i å bestå av to bæringer, der jeg kan padle et par små hundre meter på et stilleflytende parti av Surnujoki mellom bæringene. Det hjelper litt på psyken, selv om den siste av de to kanskje er den tyngste. Det er varmt i været nå og i dag legger jeg også merke til andre insekter enn den plagsomme knotten jeg har slitt med. Nå har kleggen også meldt seg på festen. Ikke bare en og to, men et titalls opplever jeg til tider som tydelig er ute etter blod.
Nordover på Surnujoki
Sola steiker og insektene angriper. Ute på vannene er det heldigvis litt trekk som avhjelper noe, men jeg får sjelden av meg myggnettet på hodet for en luftepause. Det er steikende hett.
Kleggjævel
Første vann jeg må forsere etter det lange Pitkä Surnujärvi er Heinälompolo der jeg kan padle den første strømmen i nordenden, men stryket opp til Tupakkalompolo (heretter kalt Tupaclompolo) må jeg bære. Det er ikke mange meterne, men likevel tungt i varmen under anorakk og myggnett.
Fra "Tupaclompolo" går bærestien over en liten øy, på venstre siden av hovedløpet i elva. Det andre løpet går rundt øya på nord og vestsiden. Jeg tar ut en liten gjedde da jeg hiver Ally ned fra hodet i vannkanten etter bæringen. Det er morsomt å se på gjeddene, dere de farer fram med voldsomt tempo på grunt vann mellom sivet, men stopper gjerne opp like raskt og observerer. Jeg kan tydelig se at den kikker på meg.
På Siltaluovanlompolo fisker jeg litt da jeg ser noen vak, men gir raskt opp da brisen som nå heldigvis har tatt seg litt opp driver meg i feil retning. Brisen på vannet er hjertelig velkommen, selv om den kommer rett i mot og gjør at jeg må bruke mer krefter. Betyr ingenting, den holder kleggen og knotten vekke fra meg. Da kan jeg heller slite litt ekstra for akkurat den luksusen her nå.
Stryket i enden av Siltaluovanlompolo må jeg bære igjen, men neste lille stryk, som mer er en grunn strøm kan jeg vasse og dra kanoen opp i Joukhaislompolo. Jeg blir litt våt på beina, da vannet når akkurat over fjellstøvlene. Jeg får tåle det, selv om det tar sin tid å tørke fjellstøvler med Goretexmembran.
I nordenden av Joukhaislompolo klarer jeg å padle gjennom den første strømmen, men så må jeg ut av kanoen. Vurderer å bære, men ser at strømmen i stryket her ikke er så fryktelig sterk og finner fram noen meter flaggsnor jeg har i lommen. Bundet fast i baugen og andre enden i padleåra så får jeg dratt kanoen med alt utstyret gjennom det korte stryket. Strømmen like oppstrøms padler jeg med litt kraftige padletak.
I Karekkijärvet klarer jeg å padle gjennom strømmen som deler dette vannet i to der den øverste delen av vannet går inn i et sund og ut i det vannet som på kartet kalles Hiitamolampi.
Her oppe oppdager jeg at det finske kartverket jeg bruker inneholder litt smårusk når det gjelder høyden over havet på disse vannene jeg padler. Hiitamolampi, som for så vidt også kalles Kattamolompola på kartet mitt, er oppgitt med samme høyde over havet som Karekkijärvi som jeg padlet tidligere. Det må ha vært noen desimeter forskjell mellom disse siden det tydelig var en strøm mitt i Karekkijärvet. Det som mest indikerer en feil i kartverket her er at jeg må bære opp til Katoslompola og line et stryk også, for å komme opp i det vannet. Dette selv om Katoslompola er oppgitt med akkurat samme høyde som de foregående vannene. Alle er på kartet oppgitt med 146.9 moh. Ikke det at dette betyr så mye, men litt irriterende må jeg innrømme at det er siden det blir flere bæringer enn jeg forutså.
Snart oppe i Katoslompola
Oppe i Katoslompola tar jeg endelig kvelden etter 8 bæreetapper i dag. Jeg finner en godt brukt campsite akkurat ved innoset. Her har det vært folk før ser jeg og rester etter en forseggjort gapahuk står igjen her. Svært unødvendig synes jeg. Den kan brukes til svært lite nå, annet enn til ved. Tørrved er heller ikke mangelvare her og jeg får fyrt godt i den store bålgrua på kvelden som ser ut til å være mye benyttet.
Camp Katoslompola
Jeg tror hjertet og lunger er langt opp i halsen på meg da jeg hører en skikkelig rauting fra skogen rett bak meg i det jeg holder på å sette opp teltet. Mister nesten pusten og svever nok et øyeblikk over bakken. Hva i svarte er det, tenker jeg i brøkdelen av et sekund, samtidig som jeg snur meg mot der lyden kom fra. Der er det en brun, liten skapning mellom trærne. Helsike! Er det en liten elgkalv, er det første som slår meg, da jeg ser det lille hjortedyret bare et titalls meter fra meg. Dyret snur litt på seg og da ser jeg heldigvis tydelig at det ikke er snakk om elg, men en reinkalv. Dæven, der ble jeg engstelig. En elgkalv ville sikkert hatt ei hissig mor like i nærheten, det farligste dyret man kan møte på i skogen. Nå så jeg jo at det var en reinkalv, og det er langt tryggere. Noen mor så jeg ikke. Jeg rauter tilbake til kalven og da skjønte den nok at her var ikke mamma og forsvinner innover i skogen. Senere på kvelden så dukker den opp igjen like ved leiren sammen med et par reinokser som den ser ut til å holde følge med i skogen her.
Kvelden senker seg etter hvert over Katoslompola og midnattsola spiller i skydekket i nord på natta. Igjen kribler villmarksfølelsen nedover ryggen. Den er vanskelig å unngå den, her inne. Storlommen langt der ute på vannet sørger for kveldskonserten. God natt.
Det blåser friskt over Massalompolo morgenen etter. Jeg padler meg med kraftige åretak over vannet og bort til innoset på østbredden. Her blir det en ganske lang bæreetappe over myr og gjennom skog opp til det større vannet Mellalompolo. Kunne nok linet kanoen med utstyret oppover langs elva her, men det ville blitt et strev det også. Elva gjør en sving som gjør strekningen ganske lang. Det er noe kortere over land. Bæringer som er lengre enn et par hundre meter fikser jeg alltid på to bæringer, altså ryggsekk og alt annet utstyr først, og så tilbake etter kanoen. På de korteste bæringene hender det jeg går tre ganger med utstyr og kano.
Endelig Mellalompolo etter lang bæring
Jeg kjemper meg oppover det lange sundet øverst i Mellalompolo, svinger litt sørover og så østover igjen. Liner kanoen en liten strøm der og så er jeg inne i et grunt, lite vann. Jeg kjenner igjen området fra Monsen sin 365-serie som gikk på TV for noen år siden. Det var her han «gikk tom for vann under kanoen» i steinura. Det klippet var nok mest for å lage god TV, bærestien fra dette vannet og opp i neste går nemlig noen hundre meter øst for elva som forsvant mellom steinene for Monsen. Stien er tydelig i terrenget og går der det er kortest mellom vannene, altså øst for elva. Du trenger ikke å gjøre som Monsen. Det bedre å sjekke kartet så sier det seg selv.
(stillbilde fra video)
I dette lille vannet jeg er oppe i nå, markert med 150,9 moh på det finske kartet, padler jeg meg bort til innoset og finner bærestien på vestsiden av elva. Her blir det noen hundre meter bæring opp til søndre delen av Kivilompolo. Jeg blir fristet til noen kast med slukstanga i den store kulpen som ligger midt i elvestrekket her, men uten resultat.
Noen har gått fra skoen for lenge siden nær Kivilompolo
I dag hadde jeg egentlig sett for meg å komme meg ut på Surnujärvi, men det blåser så friskt fra nord på Kivilompolo at jeg ikke orker å padle mot vinden nordover. Jeg krysser bare rett over til et nes på østbredden sør i Kivilompolo. Her blir det camp etter ikke mer enn 4-5 kilometer i luftlinje fra forrige. Det er likevel greit synes jeg. Sliten i armene etter padlingen og jeg kjenner det også godt i kroppen bæringene i dag. Jeg er ingen ungdom lenger tydeligvis.
Det er en fin teltplass på dette neset. Finner godt le inne mellom furutrærne her og en god bålplass som jeg fyrer opp utpå kveldingen. Jeg finner det rimelig trygt.
Fra de store steinene som utgjør bredden mot vannet her fisker jeg utover ettermiddagen. En finfin abbor gir en fight, men må gi opp. Den blir det fine fileter av og sprøstekes i steikepanna i godt med smør på kvelden. Snakk om digg måltid!
Finfin abbor fra Kivilompolo
Beinfrie abborfileter som skal sprøstekes
Camp Kivilompolo
En virkelig pen ørret også i godt over kilosklassen er etter sluken flere ganger i kveldingen. Den napper borti flere ganger og på flere sluker jeg forsøker, men vil aldri ta skikkelig. Tipper vekta til halvannen kilo, minst, der jeg ser fisken flere ganger nede i det krystallklare vannet som er her. Det er vakkert her, sør i Kivilompolo.
Det er ennå vind fra nordlig retning da jeg på formiddagen legger nordover Kivilompolo. I dag er dagen da Surnujärvi skal til pers. Det er to, forholdsvis korte bæringer opp dit.
Gjennom reingjerdet sør for Surnujärvi
Endelig oppe, helt sør i det store vannet Surnujärvi kjenner jeg at vinden tar mer tak. Det her blir spennende tenker jeg da jeg tar i vei nordover vannet. Jeg padler ikke mange hundre meterne før jeg går i land igjen like før jeg kommer ut i hovedbassenget av vannet. På avstand ser jeg nemlig at det er litt sjø utpå og jeg er litt engstelig på om det lar seg padle nå. Jeg tar meg en times lunsj her på et nes og observerer sjøen ute på vannet. Joda, det kan la seg gjøre å padle, men jeg vil følge vestbredden nordover til jeg er mer i le for vinden vest for det flere kilometer lange neset som er så markert i dette vannet.
Endelig på Surnujärvi kan kanoen pakkes igjen
Etter en liten kilometer langs vestbredden må jeg i land igjen. Det er friskt utpå og jeg gjør en vurdering på om jeg skal campe her. Etter en liten halvtime på land, og et par mindre røyer på sluk etter noen kast, så fortsetter jeg likevel nordover på Surnujärvi. Snart er jeg heldigvis også kommet mer i le for det lange neset. Da får ikke vinden, som er nordøstlig så lang åpen vannflate å bygge bølger på. I le for neset så går det langt bedre.
Ballasten må fram i kanoen på Surnujärvi
Ute på «fjorden» langs vestsiden av Surnujärvi så har jeg snart en sluk bak kanoen. Det hogger plutselig og det blir en skikkelig fight. Jeg tenker på Monsen som på TV mistet en svær røye her. Så stor er kanskje ikke denne, men den kjemper skikkelig i mot. Snart ser jeg at det er en virkelig fin ørret jeg har på. Flere ganger er den i været. Kilosfisk! Like blank som en sjøørret på Sørlandet. Fantastisk fin fisk. Jeg får til slutt grepet over gjellene på den og klarer å løfte den om bord. Middagen og kveldsen i dag er reddet. Vekta viser 1,1 kilo.
Jeg padler meg nord og inn dit dette lange og markerte neset er på det smaleste. Håper på å slippe en bæring her. Joda, det går greit, jeg slipper unna ved å dra kanoen over gresset et titalls meter bare. Så er jeg på vannet igjen på nordsiden. Her møter jeg vinden igjen fra nordøst og jeg er en smule nervøs de minuttene jeg kjemper meg den lille kilometeren over åpent vann til andre siden, nord i Surnujärvi. Her finner jeg snart en fin, åpen teltplass på et nes. Vinden tar godt her, men fordelen med det er at myggen er fraværende. Klesvasken som også tas på noen plagg her tørker også fort i vinden.
Camp Surnujärvi
Fin kvalitet på ørreten i Surnujärvi
Det er på Surnujärvi jeg ser de førte menneskene på et par dager. En kano med to personer om bord og en båt med påhengsmotor med to stykker i. De er på litt avstand så det blir ingen kontakt. Det er i allefall tydelig at her er det litt trafikk. Trolig har de kommet inn med fly hit. Jeg har jo sett noen sjøfly som har hatt kurs i denne retningen noen ganger siste uka.
Hadde jeg ikke fått den pene ørreten så hadde jeg nok blitt en dag til her på Surnujärvi og fisket, men nå hadde jeg skaffet meg et par gode måltider så dagen etter er jeg i vei videre nordover.
Jeg tar innover den trange passasjen helt nordvest i Surnujärvi. Den er flere kilometer lang og strekker seg nordøstover. Terrenget som omkranser vannet her er fascinerende og kan minne om landskap fra et helt annet kontinent. Cowboylandskap. Jeg lar meg alltid fascinere av slikt.
På sluken jeg har etter kanoen innover her så får jeg den ene halvkilos røya etter den andre. De er fine i formen og må jo stå rimelig tett der nede så lett som jeg får de på kroken. Jeg kan ikke ta de med meg og alle får svømme ut igjen.
Forbi et lite nes ser jeg leiren til de med båten jeg så i går. Fire karer. Jeg spør på svensk om de snakker svensk, men fort kommer det; «english». Finnene vil ikke snakke svensk her. De har nok hatt noen timer på skolen med svensk, men å snakke språket vil de ikke. Engelsk derimot har de ikke noe i mot å knote på. Det går greit for meg det. Karene har kommet med fly fra Sevettijärvi kan de fortelle og har ligget her en uke allerede og skal bli en uke til. De har fått godt med røye som tydelig er fisken de er ute etter. Opp mot kiloen forteller de.
Helt nordvest i Surnujärvi
Til slutt er jeg helt øverst i Surnujärvi. Sola har kommet godt fram nå og kleggen har begynt å jakte blod igjen i varmen. Den er plagsom den lille jævelen. Uheldigvis for den så kan den være litt treig og jeg får tatt livet av flere med noen kjappe klaps. «Du så ikke den komme, din satan!» Jeg tar meg ofte i å snakke høyt til kleggen når jeg dreper de. Sånn er det vel å være alene så lenge på tur.
Så er det én kilometer ned igjen og hente kanoen
Dette blir en av de lengste bæringene så langt. Det er snakk om en kilometer i tillegg til 17-18 meter stigning også. Ikke all verden det, men dog. Svetten siler snart. Jeg skal opp i Lujapuolijärvi hvor ferden vestover tar til. Endelig oppe med utstyret, så er det ned igjen ette kanoen. Her treffer jeg to av karene igjen som jeg snakket med tidligere i formiddag. De er på vei opp i Lujapuolijärvi for å fiske. De kan fortelle om fin røye i det vannet. Opp mot kiloen der. I tillegg utveksler vi informasjon om resultater fra fotball-VM som de tydelig er interessert i. Greit for meg også det, siden jeg ikke har fått inn norsk radio de siste dagene, kun finsk som jeg ikke forstår bæret av likevel. Mobildekningen her inne er håpløs og man må langt opp på en topp skal man få noe brukbart signal forteller karene.
Endelig har jeg kanoen oppe på Lujapuolijärvi og kan legge i vei. Jeg har snart en halvkilos røye på sluken, men den får svømme videre som alle andre i dag. Den nordøstlige vinden har tatt litt tak og den holder i det minste kleggen unna, men det blir en forholdsvis tung kilometers padling før jeg kan svinge vestover mot oset fra Taimenlammet. Dit skal jeg klatre opp i ettermiddag er planen. De blir tøffe de stigningene der ser jeg på kartet.
Innerst i vika der bekken fra Taimenlammet-vannene kommer ut ligger en liten båt med påhengsmotor. Det er tydelig at det er noen som bruker området her. Jeg ser ikke andre spor av mennesker her enn stien som tar meg innover og oppover til første tjønnet.
Jeg kjenner tjønnet igjen med en gang. Det var her Monsen i TV-serien om året på Nordkalotten tok den fine ørreten på mark og dupp. Da blir det selvsagt en stopp her for å forsøke litt med stanga. Først er jeg nede og henter kanoen som jeg padler over tjønnet til vestbredden dit jeg bar resten av utstyret i første runde.
En halvtimes fiske i «Monsentjønnet» gir et napp og en liten ørret som følger etter sluken uten å ta. Joda, det er fisk her, men i den dimensjonen som Monsen dro opp, de ser jeg ikke noe til. At ørreten gyter her er tydelig. Jeg ser ørretyngel i bekken oppstrøms.
Dødsliten på vei opp til Taimenlammet
Utsikt nedover mot "Monsentjønnet" og Lujapuolijärvi
Endelig oppe ved Taimenlammet
Bakkene opp fra tjønnet og til Taimenlammet er drepende. Jeg blir skikkelig sliten og må ta flere stopp underveis oppover. Det er kanoen som er tyngst her. Alt bæres helt fram til teltplassen som jeg finner helt øst i vannet. Her blir jeg i to døgn, det er banna bein! Sliten som jeg er blitt nå så trenger jeg en hviledag. Det passer fint med en hviledag her oppe for nå er jeg nesten på det høyeste punktet på turen og i ørretland tydeligvis. «Taimen» betyr jo ørret og jeg vil sjekke ut noen av småvannene rundt i området her for hva de kan inneholde. En hel dag uten å bære kano på hodet skal bli fint, for nå kjenner jeg det virkelig nakken. Den sliter.
Camp Taimenlammet
Jeg får meg en fin liten rundtur i området ved Taimenlammet på hviledagen. Det er herlig å vandre litt uten å slite seg fra vann til vann. Fiskevesten er all tyngde på ryggen og den veier ikke så mye. Terrenget her er åpent og lettgått. Fisker meg langs sørbredden av Taimenlammet uten kjenning og så opp til vannet oppstrøms. Greit å se det siden jeg skal opp hit med kanoen i morgen og padle over det. Da er jeg litt kjent. Fisker en halvtime i dette vannet, har et napp, men det er alt. Antar at det kan inneholde pen ørret. Det er ikke overbefolket i allefall. Jeg fisker meg også gjennom et par av småtjønnene nord for Taimenlammet og her får jeg et par mindre ørreter i to av tjønnene. Trolig er det øverste her uten fisk, men det kan jeg jo ikke si med sikkerhet.
Kleggen angriper ved Taimenlammet
Taimenlammet sett fra nord
Turblogger ved Taimenlammet
Det er greit vær denne dagen, lettskyet og rundt 20 grader. Lett bris som holder insektene litt unna. Jeg nyter leirlivet og leser ferdig boka jeg har hatt med («Krigens øyenvitne» av Vasilij Grossmann). Den går på bålet på kvelden. Da slipper jeg unna noen hundre gram i sekken de neste dagene. Boka anbefales sterkt!
På kvelden oppdager jeg også at mobiltelefonen er uten strøm. Den har på et eller annet vis slått seg på uten min hjelp en eller annen gang i løpet av turen. Nå er batteriet raskt brukt opp fordi den nok har søkt etter dekning i dagevis. Da bruker jo telefonen en del strøm. Litt ergerlig å tenke på selv om jeg ikke har bruk for den her inne. Det er kun der det i såfall er sjanse for dekning jeg kanskje kunne gitt lyd fra meg (jeg har selvsagt ikke avtaler om kontakt med noen til faste tidspunkter. Det ville jo vært galskap!). Jeg gjorde det sist nede på Enare. Telefonen må ha ligget litt under press mot på-knappen i topplokket på sekken. Regner med det er årsaken. Jeg må finne på en løsning på det til neste langtur. Kan ikke ha det slik.
Tåka ligger tett over dalen tidlig på formiddagen. Jeg er i vei i kanoen, men ser ikke andre bredden på Taimenlammet gjennom den tette tåka. Det gjør jo egentlig ingenting, bare å følge bredden bortover til bekken fra vannet oppstrøms. Det er dit første bæring i dag mot Iso Rovijärvi starter. Jeg har flere og lange bæringer foran meg i dag. Gårsdagens hvile kjenner jeg gjorde godt. Jeg trengte virkelig den dagen uten slit.
Gjennom tåka vestover
Den er seig den kneika opp til vannet som blir det høyeste vannet jeg padler i Vätsäri. 242,5 meter over havet ligger dette vannet og her er tåka enda tettere enn nede på Taimenlammet nedstrøms. Jeg følger bredden bortover, men så må jeg sjanse på retningen over mot vika jeg skal i land. Det går greit, jeg treffer rett på i tåka. Nå letter heldigvis tåka litt og da slipper billigere. Langt enklere å finne fram her oppe da. Nå starter en av de lengste bæreetappene i dag mot vannet som ligger nord for Äälisjärvi. Rundt 7-800 meter en vei. Utstyret først og så tilbake etter Ally.
Fra bæreetappen mot Iso Rovijärvi
Det er ikke lange strekket på vannet før den aller lengste bæringen i dag tar til. Den planlegger jeg i to etapper over land. Nå skal jeg nedover mot det store vannet Iso Rovijärvi. Terrenget er greit å bevege seg i her, men det er ikke noe særlig synlig tråkk her som kan vise letteste vei. Noen steder ser jeg at det har gått folk, men ingen sammenhengende sti. Jeg følger terrenget der det ser lettest ut å bevege meg med kano. Heldigvis så holder det seg overskyet etter at tåka har lettet. Temperaturen blir ikke så høy da. Fint å vandre i.
Nedover mot Iso Rovijärvi
Jeg går halvveis med utstyret, legger det igjen rett ved et lite tjønn, så tilbake og henter kanoen. Deretter er det på med ryggsekken igjen og bære den og utstyret helt ned til tjønnet like øst for Iso Rovijärvi. Så er det opp igjen etter kanoen. Det går noen timer fram og tilbake slik, men endelig er jeg til slutt også ute på det store vannet Iso Rovijärvi. Her har jeg hørt det skal finnes fin ørret, men det gjenstår å se. Jeg vil i allefall ikke bære mer kano i dag og setter kursen for et nes vest i dette store vannet. Der vil jeg finne meg en teltplass. Lillauren får æren av å henge 30 meter bak kanoen.
Det er et eiendommelig landskap her rundt Iso Rovijärvi som jeg egentlig har synes om hele området her øverst nordøst i Vätsäri. Det er et vilt og åpent landskap. Her rundt denne innsjøen er det glissen, åpen furuskog.
Endelig på Iso Rovijärvi
Over et grunt område så er det fisk på bak kanoen. Den kjemper godt, ørreten, men gir etter hvert opp og jeg får den halvkilos, blanke fisken greit av kroken. Den får svømme ut igjen. I dag skal jeg spise godt av sekken er planen for i morgen så kommer turens aller lengste bæreetappe. Nesten to kilometer med kano på hodet. Gruer meg til det.
Vest i Iso Rovijärvi er det et markert nes og her finner jeg en finfin teltplass litt inne på neset. Plant og i le for vinden, men ikke mer i le enn at myggen holdes på avstand.
Camp Iso Rovijärvi
I Camp Iso Rovijärvi
På neset her er campen
Fra land i kveldingen på neset får jeg en gjedde på rundt to kilo som kjemper tappert. Den får svømme ut igjen etter kampen. Senere ser jeg også et menneske på vestbredden av innsjøen her, men han er for langt borte til at det er naturlig å ta kontakt. Jeg ser at han fisker fra land litt lenger nord på andre siden av bukta som skiller oss.
Dagen for lang bæring er kommet. Jeg bruker ikke lang tid over bukta fra leirplassen og inn vika der bæringen skal ta til. Ligger en liten, velvet jolle på land her og jeg regner med at det fra den bør gå et tråkk over heia her til Tuulijärvi som ligger på andre siden av fjellet. Det er dit jeg skal bære nå.
Fra den lengste bæreetappen på turen
Ennå langt til Tuulijärvi
Jeg skremmer opp en liten flokk reinsdyr inne i den glisne furuskogen oppover stigningen på den første av tre etapper jeg har tenkt å bruke på dette strekket. Jeg bruker noen timer denne formiddagen på å få alt over til Tuulijärvi og er dyktig sliten da jeg endelig kan sette meg i kanoen på vannet. Her på østbredden av Tuulijärvi er jeg ute av Vätsäri. Grensen til ødemarksområdet følger østsiden av dette lange vannet.
På Tuulijärvi (stillbilde fra video)
Midt ute på Tuulijärvi
Overfarten tar ikke lang tid på Tuulijärvi. Det stilner helt av og vannflaten speiler den blå himmelen. Det er krystallklart vann under kanoen og jeg kan se langt ned i vannet. Tror nesten jeg kan se bunnen på nærmere 8-10 meters dyp?! Vanvittig klart! Får nesten følelsen av å sveve.
På andre siden går jeg i land ved noen lafta hytter. Ser ut som de er ganske nylig oppsatt. Kikker bortom den ene. Halve hytta utgjøres av en sauna. Joda, finnene vet hva som er viktig å ha på hytta.
Pahtareikäjärvi er neste vann ut som skal padles. Det er kun et par hundre meters bæring opp dit og stien går langs bekken som renner ut i Tuulijärvi. Stien er tydelig i bruk av hyttefolket her og det er ingen stigning å snakke om.
Utover på Pahtareikäjärvi
Krystallklart vann også i Pahtareikäjärvi som jeg padler på langs drøye to kilometer. Her inne er likheten med flere vann i Femundsmarka slående synes jeg. Et morenelandskap med mye stein og furudekket vegetasjon. Akkurat som i Femundsmarka og Rogen som jeg har besøkt tidligere.
Varmen har kommet for fullt og svetten siler. Anorakken som jeg må gå med pga. kleggen som svermer rundt meg er gjennomvåt av svette. Jeg synder litt med flytevesten og padler over et lite tjønn uten den på. Det er helt stille inne i skogen her og ikke et vindpust som kan gi ørlite avkjøling en gang. Det er hett under myggnettet på hodet også. Skulle virkelig ønske jeg hadde litt kald nordavind nå!
Jeg roter litt under bæringen av utstyret vestover til Pätsikotajärvi da jeg i sikksakk gjennom skogen og de litt uoversiktelige morenesteinrøysene her ikke finner noen god bærerute med en gang. Det er først da jeg endelig ser Pätsikotajärvi at jeg ser hvor tråkket går. Det er skikkelig bratt ned også de siste hundre meterne til vannet. Jeg bannes høyt, men mest fordi det er så slitsomt i denne heten inne i skogen her. Lufta står helt stille. To liter iskald solo nå skulle jeg glatt klart å tømme ned på et halvt minutt, garantert. Svetten renner.
Bratt nedover mot Pätsikotajärvi
Ute på Pätsikotajärvi får jeg ut en sluk bak kanoen. Skulle det være fisk å få her så er det nok stort sett harr som tar. Jeg får bekreftet dette av to finner som har en lavvoleir inne på nordbredden. De forteller om kun harrfangst i dette vannet. Jeg har likevel ingen kjenning i løpet av turen over dette vannet.
Vestover på Pätsikotajärvi
Helt i vestenden ser jeg også to fiskere, men bare på avstand. Her i enden blir det å bære sørover et par hundre meter til Kurttejärvi. Dette er et vann som strekker seg i nord-syd-retning og dit blir nest siste bæring i dag er planen. Det er faktisk nest siste dag også av hele Vätsärituren. Det er ikke langt igjen nå tilbake til bilen.
Sollomusjärvi autiotupa ligger lengst sør i Kurttejärvi
I enden av Kurttejärvi i sørvest bærer jeg endelig kanoen over til Sollomusjärvi som ligger rett nedstrøms i sør, et av de første vannene jeg padlet på denne turen, men nå legges kanoen på land her på nordbredden. Det blir ikke lenger i dag. Jeg vil nemlig sjekke ut en åpen koie som ligger et par hundre meter øst for dette bærestrekket. Med sekken på ryggen følger jeg stien over moreneryggen i furuskogen her og er snart framme ved den fine koia Sollomusjärvi autiotupa («autiotupa» betyr «åpen villmarkshytte» på finsk forteller «Google oversetter» meg nå i ettertid). Her vil jeg ta natta.
Inne i skogen ved koia her er det bra med mygg. Kleggen har endelig tatt kvelden, men myggen er blitt hissig her. Jeg holder meg mest innendørs og fyrer myggspiral i vinduskarmen.
Seinere utpå kvelden dukker en ung finne med stor sekk og fler fiskestenger opp utenfor. Han vil telte nede ved vannet, men takker ja til invitasjonen min på en kaffekopp inne i koia etter at han har fått opp teltet.
Det blir en hyggelig prat over kaffekoppene seint utpå kvelden. Finnen har vært ute på en rundtur inn mot Vätsäri i seks dager og er nå på vei mot Sevettijärvi. Han er fra Helsinki og har flydd nord til Ivalo og buss derfra til Sevettijärvi for denne turen her. Mest harr er det han har fått på turen kan han fortelle. En trivelig kveld.
Jeg er tidlig oppe. Klokka har knapt passert 6 da jeg koster meg ut av koia og legger i vei gjennom furuskogen mot kanoen.
Tidlig morgen sørover på Sollomusjärvi
Det er stille over Sollomusjärvi som jeg padler sørover en kilometer halvannen. Ved utoset på vestbredden bærer jeg ned på Sollomuslompolo og kommer ned på dette vannet helt i nordøst. Her også er det helt stille og sola tar mer og mer tak. Kleggen har våknet igjen.
Over til Sollomuslompola
På Sollomuslompola
Jeg nærmer meg mer og mer nå. Sliten både i kroppen og hode. Vond nakke og for hver gang kanoen skal opp på hodet denne morgenen så kjenner jeg det også i ryggen. Litt til nå så skal den få hvile, i bilen.
Ned til siste vannet på turen så treffer jeg to karer som nettopp har startet sin tur. De kan ikke helt tro hvor jeg har vært virker det som. De padler svær glassfiberkano lastet med vanntette pakktønner og –sekker om bord. De får i allefall noen tunge bæreetapper er sikkert sier jeg til dem. Han ene karen løfter litt på Ally. «Perkele!», kommer det kontant. Det er nok noen kilos forskjell på kanoene våre.
Jeg vinker til karene i det jeg tar de første padletakene over mot den aller siste bæreetappen. Den opp til bilen.
Dødssliten på vei opp til bilen med Ally på ryggen
Jeg er fullstendig utslitt oppe ved bilen igjen i solsteiken og vindstille. Den siste etappen med Ally på ryggen i pakksekken sliter meg helt ut. Jeg merker at jeg må ha et voldsomt væsketap i kroppen i denne varmen som nå virkelig har ramlet ned over Nord-Finland. Termometeret viser 28 varmegrader her inne i furuskogen. Det er i grunnen også et lite mareritt å skifte om til litt mer sivilisert. En kjapp kroppsvask med et par Hendig-kluter er også en utfordring med et titalls klegg som gjerne vil ha den nakne kroppen min. Jeg kan ikke komme raskt nok inn i bilen og sette klimaanlegget på full kjøling.
Kursen settes sørover. Vätsärituren blir den siste på denne Nordkalott-turneen min. Jeg er sliten i kroppen, har vondt i ryggen og er stiv i nakken. Tross dette så har turen virkelig levert, det er sikkert. En tur jeg har drømt om lenge. Den innfridde så til de grader både naturmessig og fiskemessig synes jeg. Likevel så holder det nå. Jeg står over den siste turen her nord som jeg hadde tenkt å ta. Det får bli et annet år. Nå vil jeg hjem å slappe av noen dager. Farvel Finland, farvel Nordkalotten.
