2-kilos mareritt

Her går det fin fisk

Ute på neset her utspant marerittet seg i morges

Man bør snakke om det, sies det, hvis man har opplevd noe traumatisk. Derfor sier jeg det. I dag hadde jeg på land en 2-kilos ørret. Vanvittig fint eksemplar av arten. Hvordan jeg mistet den er ikke godt å si.

Jeg kjøpte tidligere i vår en lett 9-fots haspelstang tenkt som andrestang i Femundsmarka i sommer, blant annet. Stanga er satt opp med en Shimano 1000-snelle og 0,10mm PowerPro multifilamentsnøre. Utstyr for lett fiske altså. Jeg bruker en halvmeter fortom med fluokarbonsene. Stanga har vært med på noen turer i vår slik at jeg blir litt kjent med den. Den er virkelig fin å fiske med. Følsom til tusen! Stanga var med i dag også.

I det første vannet jeg kom til i morges fikk jeg et par stykker på et par hektos størrelse. De fikk svømme videre. En halvkilos slo seg imidlertid av, den så jeg for meg å ta med, da far min stadig etterspør middagsørret. Nå fikk han ikke den. Oppe ved det andre vannet jeg ville prøve fant jeg meg et fint nes. Her kunne også frokostkaffen kokes. Fin fiskeplass. Vannet skulle etter sigende inneholde fin fisk. En tohektos beit på før kaffevannet var kokt. Den fikk sjansen til å vokse seg litt større. Ikke et vak var å se på vannflaten i motsetning til det første vannet jeg forsøkte. Der var det mer liv.

Kaffevannet var klart og mens kaffekoppen fikk ørlite avkjøling ville jeg ta et par kast med en ABU-spinner, en gammel Droppen refleks blå. Den har jeg tatt fin fisk på tidligere. Langt ute hogger det skikkelig til. Et kraftig utras og 0,10-snøret raser av snella. Stanga står i en faretruende bue. Storfisk i andre enden. Den går fram og tilbake utfor berget jeg står på. Små utras hele tiden. Håven må slås ut og selvsagt har den dritten igjen vikla seg. Med en hånd og hjelp av foten får jeg slått ut håven til slutt. Fisken skjener fram og tilbake et stykke fra land mens jeg styrer med håven. Etter litt får jeg den til overflaten og sakte trekker jeg den mot land og håven. Den glir perfekt inn i håven og jeg løfter opp. En kjempefisk i håven! Middagsørret delux!

Jeg skal bare snu meg og få løftet den videre opp på berget jeg står. På et eller annet vis får jeg håven ned mot fjellet og det er nok til at fisken får sparket fra. Den hopper rett og slett ut av håven og lander på fjellet kort fra vannet. Febrilsk forsøker jeg å få fatt på fisken som nå spreller og hopper for livet mellom beina mine der jeg har satt meg på kne for krampeaktig å holde fisken på land. Neida, det hjelper lite. Ørreten spretter forbi, med spinneren i kjeften og røsker av multifilamentsnøret. Ut i vannet drar den med seg spinner og fortom. Jeg ser bare en skygge som forvinner nedover i dypet. I svarte, heite, pokker...

At det går an! Den store skjelven setter virkelig inn. Hadde jeg berget den hadde det vært største ørret på undertegnede i distriktet. Den var på størrelse med den jeg tok på fjellet i fjor sommer. En 2-kilos. Jeg fisker en times tid etterpå, men ingenting. Bare å komme seg hjem. Den ørreten dukker nok opp til natta ja. Hvordan i svarte klarte jeg å miste den!?