Tørt, tørt og atter tørt

Å bære på vann i norsk natur er mildt sagt sløsing med energi. Jo tørrere, jo lettere blir børen.

Det drar seg til for tiden. Typisk før en sommer det, her i huset. Pinsehelga blir stort sett i og rundt heimen. Bilen har fått sin service, dyrt dog, men nødvendig. Jeg vil unngå unødvendig stans langt oppe i Lappland på vei til villmarkseventyret. Da betaler jeg heller noen kroner for nettopp det; en god og grundig sjekk av Avensisen.

Egen fysisk form er i grunnen helt ok. Det blir forsåvidt ingen hard start som er planlagt heller i sommer. Daffe rundt i Øvre Pasvik den første uka, mye i kano, krever jo ikke all verdens kondisjon.

Derimot blir viddeturen etterpå en større utfordring fysisk sett. Sekken skal pakkes for et par uker og da bærer jeg ikke en vanndråpe kan jeg unngå det. Det går derfor stort sett i tørrmat som bildet ovenfor godt illustrerer. Det er kassen med tørrmatforsyninger. Den er nesten full og snart klar for å pakkes i bilen. I tillegg kommer 20-30 pakker med frysetørkede middagsretter fra Drytech. Det bør holde i sommer.

En liten historie om det å bære på vann i norsk fjellheim:
For noen år siden traff jeg på en ung engelskmann noen kilometer nord for Haukeliseter. Han var på vei til Hellevassbu. I det jeg hilser på ham så er han i ferd med å løfte opp en halvannenliters vannflaske fra sekken. Han var tørst og sliten etter stigningene fra Haukeliseter. Det var ganske tydelig. I sekken hadde han en flaske til med vann og han mente 3 liter vann burde holde til Hellevassbu. Der kunne han sikkert få påfyll sa han. Jeg viste ham koppen jeg gikk med i hånda og han gjorde store øyne da jeg fortalte hva den var til.  "Have a nice trip!".