Tilbake til Sørøya

Sørøya vest i Finnmark har fascinert meg siden jeg først besøkte øya i 1989. Nå skulle det bli ny tur ut dit.

De første turene til Sørøya var stort sett jaktturer. Den fjerde turen, for 26 år siden, var med fiskestang inne på øya. Nå var jeg på vei inn dit igjen, til samme område.

20. juli
Det er varmt i Øksfjord der ferja går fra, og den går heller ikke ofte. I dag lørdag så må jeg vente til åtte i kveld før avgangen er til Hasvik. Det er ikke mye å finne på i Øksfjord skal sies, men det er litt artig å se på de lokale som holder til her da.

Jeg dro nok litt for tidlig fra Alta i formiddag og det angrer jeg på nå, for timene sleper seg sakte av sted i Øksfjord i påvente av ferjeavgangen utpå kvelden. Det er ikke akkurat verdens navle dette.

Endelig dukker ferja opp og køen med biler og bobiler kan parkere inne i mørket i ferja. Nå ventes halvannen times ferjetur til Hasvik.

Hasvik er ikke veldig forandret siden sist der jeg kjører gjennom på vei mot Breivikbotn. Der tar jeg av mot Dønnesfjord på grusveien over fjellet. Det humper og går. Det er tydelig at veien er godt slitt av større maskiner. Det er anleggsmaskiner tydeligvis (det bygges en vindkraftpark oppe på fjellet nord for veien).

Klokka nærmer seg elleve da jeg endelig kan legge i vei fra bilen i Dønnesfjordbotn. Sekken er pakket for en liten ukes tid. Rundt 20 kilo tung.

Fornøyd turblogger med endelig å være tilbake på Sørøya

Bak fiskebruket finner jeg stien inn mot Geitdalen. Det er strålende vær og kveldssola, og snart midnattsola henger som en gulorange kule i nord og lyser opp det grønne landskapet i Geitdalen. Fantastisk flott.

Landskapet her fascinerer meg med den kraftig grønne fargen, som nå forsterkes enda mer av den lave sola i nord.

Det var i første halvdel av juli i 1993 jeg sist gikk innover Geitdalen og da sammen med turkompis Magne og to av bikkjene hans. Nå gikk jeg i samme spora som den gang innover og satset på teltplass på samme neset i Krokvatnet som da. Jeg burde fint være framme rundt ett i natt.

Vandringen innover Geitdalen vekker minner, og jeg gjør meg også noen tanker om Magne, turkompisen min den gang, som dessverre gikk bort i fjor vinter. Jeg pauser omtrent på samme sted der vi to heiv etter pusten sist, godt oppe i den bratte kneika mot Krokvatnan.

Ikke lenge etter pausen er jeg over kanten og kan skue utover landskapet på andre siden. Et flott syn med vannene her som har fått helt korrekt navn, Krokvatnan.

Jeg holder litt høyde langs vestbredden før jeg slipper meg ned bortforbi kraftledningen som krysser vannet i sørenden. Neset sør for kraftledningen er målet. Der er det teltplass.

Jeg har teltet oppe litt over ett på natta og setter meg utenfor og nyter stillheten som bare blir brutt av noen bjeller fra reinflokken oppe i fjellsida. Midnattsola lyser opp fjellene rundt meg. Fantastisk.

21. juli
Gårsdagen var lang og jeg var ikke i posen før nærmere halv tre i natt. Ikke fikk jeg fisk heller da jeg tok noen kast før jeg køyet. Det er godt med fisk i Krokvatnan, men slukene mine var de ikke interessert i.

Det er de fremdeles ikke på formiddagen, da jeg forsøker igjen med stanga før jeg pakker ned leiren. Jeg vil noen kilometer lenger sør.

Oppe på høyden sør for Krokvatnan ser jeg meg tilbake. Det er så flott her synes jeg.

Det er bare en liten kilometer eller halvannen igjen til Vegvatnet som er målet mitt i dag. Ingen lang etappe altså.

Snart dukker dette kjente vannet opp der framme i sør. Kjent fra glansa fiskemagasiner og boka til Steensaker, Norges beste fisketurer.

Vegvatnet er ikke stort, men var kjent for stor ørret. Jeg fisker meg rundt langs vestbredden, men hverken kjenner eller ser fisk. Det virker helt dødt.

Like ved utoset finner jeg til slutt en ok teltplass. Det er litt knudrete terreng her og suverene teltplasser er det mildt sagt ingen overflod av. Denne er ok.

Det er ikke liv å spore i vannet. Jeg fisker noen timer langs østbredden, fra utoset og nordover. Ikke et napp, og heller ikke fisk å se.

Utpå ettermiddagen så steiker sola så intenst at fjellduken tas fram og monteres på vestsiden av teltet med folien ut. Det er nemlig et lurt triks jeg har benyttet meg av tidligere. Det blir levelig temperatur innendørs da og spesielt når jeg kan gjennomlufte.

Kuppeltelt med to innganger er nok det smarteste man kan investere i, særlig under slike varme forhold som nå. Jeg går aldri tilbake til andre telttyper etter årene med dette teltet.

Kvelden senker seg over Vegvatnet og jeg har enda ikke hverken kjent eller sett fisk. Kanskje er det tomt? Det er i alle fall ingen som jager insektene jeg ser ute på den blanke vannflaten. Vannet er også rimelig grunt, og dermed varmt nå, så det kan også være at fisken der ute står og sturer på bånn et sted. Det er uansett ikke mye fisk i vannet.

22. juli
Jeg bestemmer meg for å bli værende her ved Vegvatnet en natt til. Jeg hadde en tanke om å ta en større rundtur i fjellene lenger vest, men avstår det. Værmeldingen er litt usikker de nærmeste dagene og da trenger jeg strengt tatt ikke virre høyere til fjells her, enn nødvendig.

Det blir dagstur til vannene i nærområdet. Først opp mot 257-vannet like vest for Vegvatnet. Det ser spennende ut på kartet.

Vegvatnet

Joda, der blir det et par ørreter faktisk, men ikke større en rundt halvkiloen. Mulig er det noen større uti der også.

Det er godt og varmt i dag, og sola steiker. Det var godt jeg husket å smøre meg. Jeg glemmer nemlig fort akkurat det. Nå berges i alle fall øra fra å bli stekt.

Jeg klatrer litt sørover mot Jutulvatnet for å prøve der. Der vet jeg det er fisk. På vei dit klatrer jeg ned til det avlange tjønnet oppstrøms, rett nord for Jutulvatnet. På avstand så jeg vak der nede.

Hverken i tjønnet eller i Jutulvatnet blir det fangst. I Jutulvatnet hogger det på en fin enn kjennes det som, men den er av etter få sekunder. Kjentes som en fin middagsfisk.

Fra Jutulvatnet er det ikke lange biten ned til Gjertrudvatnet, et kjent og godt fiskevann her inne. Jeg og Magne lå to netter ved sundet på vestbredden for 26 år siden. Da tok vi kilosfisk i vannet.

Vel nede ved Gjertrudvatnet så tar vinden seg kraftig opp. Det blåser etterhvert en kraftig bris som gjør det litt utfordrende å fiske. Jeg tar lunsjen på det markerte neset nord på vestbredden. Jeg går ikke lenger sør.

Jeg skimter en teltleir på andre siden og et menneske der. Det er de første jeg ser på turen her inne.

Jeg har ikke et napp i Gjertrudvatnet, til forskjell fra sist jeg var her. Da fikk vi mye fisk. På vei tilbake og oppover mot Vegvatnet følger jeg bekken oppover og forsøker litt i kulpene. Jeg husker Magne tok en ørret på halvannen kilo i en av disse i -93. Nå er det ikke kjenning i den kulpen i det hele tatt.

Oppe igjen ved leiren så ser jeg at fjellduken blafrer voldsomt i vinden. Det må jo nesten være en liten kuling i kastene nå. Teltet barduneres skikkelig med all tilgjengelig flaggsnor jeg har med.

Etterhvert så stilner heldigvis den kraftige vinden og i kveldingen så er det ikke mye igjen av den. Kvelden kan nytes i fred og ro utenfor teltet.

Jeg fyrer opp et lite bål og får brent litt søppel. Det er alltid praktisk å få gjort når muligheten er til stede for slikt. Her var det bitte litt ved å finne også.

På senga får jeg lest enda noen kapitler i boka jeg har med på denne turen. En fantastisk bok, avslutningen, den femte boka, av Tore Renbergs historie om Jarle Klepp (Mannen som elsket Yngve).

23. juli
Tanken slår meg på morgenen, at det er en måned siden i dag jeg gikk inn på Ifjordfjellet sammen med Frank og Johnny. Tida har gått fryktelig fort i sommer.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil gå samme ruta tilbake mot Krokvatnan og Dønnesfjord og tar heller turen over fjellet mot Jarlvatnet. Det går helt greit og jeg er snart gjennom skaret nord for Okshaugen og ser ned på Jarlvatnet.

Vegvatnet sett fra øst

Jeg ser noe fisk som viser seg i overflaten da jeg når ned til vika vest i vannet, men de vil ikke ha sluken min. De er selektive ørretene her.

Heller ikke i tjønnet rett nedstrøms er det liv å kjenne, men jeg ser fisk, selv om de ikke er i imponerende størrelse.

Derimot er det noen andre tjønner som gir fangst. To fine ørreter over halvkiloen blir det, men de tok ikke sluken før vinden tok seg litt opp. Da var det svart sluk de ville ha.

Jeg er sikker på at det tjønnet nok inneholder enda større eksemplarer enn hva jeg klarte å lure den halvtimen jeg fisket der.

Kristianvatnet er målet for dagen og jeg vil ha siste camp ved utoset er tanken. Ikke den beste teltplassen jeg har hatt til nå, men den duger akkurat.

Jeg har et napp og to i Kristianvatnet i kveldingen, men det blir med det. Spennende vann og dypt.

Seint på natta så spiller smålommen, jeg har observert ute på vannet, opp med konsert. Utrolig fascinerende og flott naturopplevelse:

24. juli

Jeg holder litt høyde over det øverste av Krokvatnan der jeg utpå formiddagen er på vei mot Dønnesfjordbotn. Jeg bør ikke komme for lavt, det er best å vinne høyden tidlig og slippe å klatre lenger borte.

Det er gråvær i fjellet høyere opp ser jeg. Tåka dekker toppene vest for Krokvatnan. Greit jeg ikke er der i dag da. Det var nemlig et alternativ å gå rundt fjellet der. Da ville jeg vært høyere oppe og sikkert inne i den tåka.

Myggen er mer nærgående i dag og det er typisk myggvær, rimelig stille og litt fuktig.

Lengst nord på østbredden av Krokvatnan er det bratt ned. Det var en av grunnene til at jeg ville vinne høyde tidlig og slippe å klatre opp for å komme forbi her.

Jeg kommer greit over utoset men køler det litt til for meg da jeg holder for nærme elva og får en bratt klatreetappe opp igjen for å finne riktig rute. Etterhvert så er jeg tilbake på stien jeg kom opp fra Geitdalen.

Joda, jeg er godt fornøyd med turen i det jeg er nederst i Geitdalen og bare har noen hundre meter igjen før jeg er på grusveien ved fiskebruket. Snart ved bilen. Det skal i grunnen bli godt.

På vei over fjellet fra Dønnesfjord mot Breivikbotn, ja så kan jeg se tilbake på fine dager her på vakre Sørøya. Fiskemessig ikke så veldig bra, men det gjør strengt tatt ikke så mye. Det var fint å se igjen området jeg og Magne besøkte i -93.

Nå venter Indre Troms. Det blir spennende, for der har jeg aldri vært på tur før.