Hardangervidda Vest 2017 - 17 dager på loffen på vestvidda

I år ble det endelig tur igjen på Hardangervidda. Det var egentlig ikke planlagt denne sommeren, men slik ble det. Den andre turen på vidda denne sommeren gikk vestpå, på vestvidda.

Tidligere i sommer var jeg i Vikbekkfjellet på østvidda. Der hadde jeg en fin 10-dagerstur og fikk fisk til maten. Da bør man være fornøyd mener jeg. Men, kilosfisken man gjerne skulle ha glapp der for meg. Kanskje ble det en ny mulighet nå på vestvidda.

Dag 1: 13. juli
Med sekken pakket for 14 dager +, legger jeg i vei fra bilen som ble parkert i Valldalen i Røldal. Over brua der elvene fra Vivassdalen og Middalen møtes og så oppover stien.

Jeg angrer ganske snart på at jeg pakket 14+ i sekken. Den har ikke vært så tung tidligere i sommer, det er sikkert. Tipper 27-28 kilo. Det er for tungt egentlig for denne sekken. 25 er max mener jeg. Jeg tar de pausene jeg trenger oppover. Hastverk har jeg ikke.

Sist jeg gikk inn her var 14. juli 2011, nå var det jammen meg på tide med en ny runde der inne i fiskeeldoradoet rundt Litlos. Egentlig hadde jeg sett for meg en inngang fra Tinnhølen i sommer, men den gikk ut til fordel for tur i Femundsmarka. Jeg gadd ikke de ekstra timene i bil til Tinnhølen nå og da ble det som det ble, én mils stigning på første etappe i dag. Snakk om å pine seg selv.

Fra Tinnhølen hadde jeg tanken om en tur inn i Dimmedalshøgdene sør for Sandhaug og Besso turisthytter. Nå hadde jeg en lenger vei dit og jeg fikk se om jeg kom så langt. Et forsøk ville jeg i allefall gjøre å komme meg helt nord dit. Første etappe nå var fram mot Vassdalen og Nedre Vassdalsvatn, som jeg også gikk i 2011. Der ville det være mulig å fiske litt også i kveldingen.

Det er mange som skal innover mot Litlos som går via Middalsbu. Det blir fort en kilometer eller to omvei. Start nederst der elvene møtes og gå over brua. Turkartene viser tydelig sti herfra.

Jeg kan ikke klage på været i dag, en fin bris og lettskya. Fint turvær, ikke for varmt.

Litt forbi steinbuene må jeg hive av meg sekken litt. Det er flere folk på tur i dag og jeg spør og graver om de har fått fisk og hvor de har vært. Lite fisk har de fått, for kaldt i været er unnskyldningen. Nå var det jo et slags værskifte på gang, kanskje kunne jeg være heldigere.

Vivassdalen er vakker og grønn, OG lang. Jeg må sette meg ned flere plasser oppover. Flere turfølger tar meg igjen oppover dalen. Heldige de med litt lettere sekk.

Tilbakeblikk nedover mot Vivassvatnet

Ved Brokafoss vil jeg ha meg en liten stopp igjen. Den er ganske så mektig der den dukker opp noen kilometer lenger framme, litt høyere opp i dalen.

To karer som jeg slo av en prat med litt lenger ned og som passerte meg på vei oppover har også tatt en matstopp her. Trivelige karer på langtur.

Jørn og Pål er på langtur

Det er Jørn og Pål, kolleger og venner fra Oslo, som er på skikkelig langtur i sommer. Siste uka har gutta gått Gullruta gjennom Etnefjellene fra Ølen til Seljestad, nå gjenstod siste del, Valldalen til Dyranut (gjett hvor de fant mye av infoen om Etnefjellene på nett?). De lå litt bak skjema tidsmessig. Med seg som kløvbærere har de Yatzy og Tinka, to settere.

Jeg er rimelig pumpa da jeg endelig ser over Holmavassreet og bort på Holmavatnet. Nesten like greit at det lå is der, for noe fiske er ikke det jeg tenker først på der borte. Jeg har nemlig bestemt meg for teltplass borte ved hytta der, kort fra vannet.

 Pål og Jørn hadde gått Gullruta gjennom Etnefjellene

Jørn og Pål har også stoppet her og Jørn sier ikke nei til å dele teltplassen. Det er bare hyggelig. Pål skal nemlig videre i dag. Han vil vinne en mils vei til før han camper. Han må rekke en dato og siden de er etter skjema må han legge noen flere kilometer bak seg før han camper i dag. Jørn må ta hensyn til setterne som er ganske slitne. Det passer jo også meg utmerket. Da får jeg hyggelig selskap på kvelden og god hjelp til å tømme en halvlitersflaske med ildvann. Jeg må få av noe vekt av sekken. Jørn hjelper gladelig til.

Dag 2: 14. juli
På morgenen veier jeg sekken med en digitalvekt Jørn har med. 25,5kg viser den. Da må den altså ha veid rundt 27 i går opp Vivassdalen. Nå var jo både ildvann, Solo og litt mat spist opp. Den kjennes lettere ut også. Herlig.

Bra turvær i dag også. Lite vind og overskyet. Bra turtemperatur. Vi er snart i vei over flatene ved Holmavatnet mot stidelet til Vassdalen.

Tinka elsker snø

Det ligger store snøfonner i nordhellingene ned mot Holmavatnet. Det har nok vært litt snø i området i vinter, men isen på Litlosvatnet gikk forholdsvis tidlig fikk jeg vite før turen. 26. juni forsvant siste isflaket der. Her på Holmavatnet rundt 30 meter høyere over havet ligger ennå isflakene lengst vest i vannet.

Litt spesielt er det også å tenke på at her er vi over vannskillet i fjellet. Holmavassreet skiller vannet øst-vest. Vannet i Vivassdalen renner vestover og til slutt ut i Boknafjorden, mens vannet fra Holmavatnet renner østover og ut ved Skien og Porsgrunn via Møsvatn og Rjukan. Vi er midt på fjellet her egentlig.

Det er ikke så fiskerikt Holmavatnet, men en og annen storing kan finnes ute på dypet der, er jeg fortalt. Man skal uansett være tålmodig vil man prøve stanga der. Jeg har aldri prøvd, og i går kveld var jeg så sliten og etterhvert så brisen at fisking ikke ble prioritert. I dag derimot skal det fiskes litt mer aktivt er planen. Først i Vassdalen.

Vi møter noen turfølger på vei ned fra Vassdalen mot Holmavatnet. Noen av dem har vært inne i Grøndalen og fisket, men med magert resultat. Knapt til maten kan de fortelle og ingenting å skryte av.

Det blir først en stans i Midtre Vassdalsvatn og en liten halvtimes fiske der, men ikke noen kjenning i det hele tatt hverken på meg eller Jørn.

Vi vil forsøke oss i innoset i det nedre vannet er planen videre, men først må Fotkjølo forseres tørrskodd.

 Fotkjølo i Vassdalen passeres rett oppstrøms Nedre Vassdalsvatn

En kort halvtimes fiske i innoset gir heller ingen resultater og snart frister Litlos med sine siviliserte goder mer og mer. Vi hiver oss etter de siste turfølgene som passerte oss der vi fisket. En kald en på Litlos skal bli godt nå. Noen har også nevnt en konsert der i kveld også. Kanskje noe å få med seg.

Det går ikke lang tid før vi ser ned på Litlos, eller "Soria Moria" som noen også har kalt turisthytta. Et fantastisk fint syn, et flott gjensyn. Visste du forresten at Litlos turisthytte er den betjente turisthytta som ligger lengst fra offentlig vei i Nord-Europa? Rimelig eksotisk spør du meg! 2,5 mil må du gå for å nå fram, korteste vei. Og så er det så mange hyggelige mennesker som jobber der og turfolk som du kan treffe der, ja da er ikke veien så lang likevel.

Jørn finner snart ut at hytta er tilrettelagt for hundefolket også, mens jeg snart er å finne med en kald en i stua. Vi har bestilt oss middag klokka sju.

Stekt ørret fra Skadvatnet serveres og smaker aldeles utmerket. Første ørreten på turen er det jo i og for seg.

 Leiv Arne Øiesvold og Alfred Leren i REV fra Røldal

Det spilles opp i stua på kvelden etter middag. Det er REV fra Røldal som er kommet inn denne helga for å spille både i kveld og i morgen. Det svinger godt.

Det skal ikke stikkes under en stol at både jeg og Jørn er noe småbrisne der vi endelig kommer oss videre seint på kvelden. Bjørn Ove har også gitt oss en smak av sin hjemmelagede blåbærlikør på veien. Takk for den!

En kilometer fra Litlos retning Besso finner vi i halvmørket en fin campplass langs bekken. Det er første gang jeg har satt opp teltet så seint tror jeg og i slikt mørke, for ikke snakke om noe småbrisen. Det går overraskende bra.

Dag 3: 15. juli
I det jeg løfter opp teltet for å ta det ned er det en liten skapning som ikke liker akkurat det. Høy fresing og lange fortenner er tydelige tegn på at vi ikke er venner. Et lemmen har befunnet seg under teltet mitt. Hvor lenge vet jeg ikke. Jeg roper at Jørn må gi meg kameraet som ligger borte ved sekken, men før jeg får det så raser det lille dyret av gårde og gjemmer seg under sekken min. Like etter setter det i vei derfra også og spinner over teltduken som ligger på bakken nå. Borte i gressbakken forsvinner det til slutt.

Rundt 10 er vi i vei oppover stien forbi Holken, dette markerte fjellet like nordøst for Litlos. Bak det ligger Skadvatn som vi ser vest for oss i det vi nærmer oss stidelet. Det er helt supert vær i dag og en fin bris som gir akkurat nok avkjøling.

 Perapytten til venstre, Ambjørgsvatnet til høyre

Nede ved Ambjørgsvatnet er det farvel. Vi skiller lag jeg og Jørn, etter nesten to døgn på tur sammen. Det var hyggelige kilometre sammen, Jørn, og trivelig selskap ellers. Nå ville jeg fiske i Ambjørgsvatnet, Jørn var litt i beit for tid og skulle han rekke buss og tog på andre siden av vidda så måtte han henge i.

Det skal finnes finfin matfisk i Ambjørgsvatnet, men ingen er interessert i mine sluker den halvtimen jeg fisker. Vinden tar seg også opp litt mer fra sør der jeg står og slenger i motvinden etterhvert. Like greit å komme meg videre. Jeg har noen kilometre igjen til vannet jeg vil campe ved. Nå er jeg i nytt land på vidda, her har jeg aldri vært før. Det er alltid spennende.

Ambjørgvatnet

Rett nordøst for den markerte Flautenuten langs T-stien til Besso ligger vannet jeg vil campe ved i dag. Har ikke hørt noe om vannet fra noen, det gjør det jo også litt spennende. Jeg vet at det skal være fisk å få i mange vann her inne i Grotflott. Hva dette skjuler finner jeg kanskje ut snart. Jeg må først bare finne et passende sted å gå av T-stien.

Bak noen steiner, akkurat der jeg skal til å ta av stien, står et Stavangerpar og roter med kartet i vinden. De lurer på hvor de er. Dere er "der" peker jeg på kartet deres. Fjellet der er Flautenuten peker jeg. Dere har en time-halvannen til Litlos hvis dere holder litt tempo. Konsert er det også der i kveld kan jeg fortelle. Da kan dere få dere en svingom også tipper jeg. Det er REV fra Røldal som spiller opp.

Jeg er snart over kanten og ser ned på 1342-tjønnet i Grotflott. Ikke langt fra utoset skimter jeg en fin plass til teltet, på avstand riktignok, men den er rimelig bra da jeg kommer fram.

Jeg har ennå ikke fått av meg sekken før middagsfisken er på land. En finfin halvkilos ørret. Endelig er første på land på denne turen. Det tok noen dager. Nå blir det skikkelig middag i leiren i dag.

Det er ikke ille utsikt herfra heller. Hårteigen i vest og Hardangerjøkelen i nord kan jeg se fra høyden bak teltplassen. Jeg ser det er endel snø oppe i skaret på Hårteigen. Sikkert ikke helt lett å komme seg opp der nå er en tanke som slår meg. Jeg var på toppen der i 2011. Da var det bare en liten snøflekk øverst.

Hardangerjøkelen hadde jeg sist utsikt til tidligere i sommer ved Olavsbuvatnet ikke langt fra Halne. Da lå jeg langt nærmere.

 Grotflott spesial

Etter middag så fiskes det mer og det er flere ørreter på i samme kvalitet som middagsfisken. Men disse får svømme ut igjen.

I kveldingen forsøker jeg stanga en siste gang kort fra utoset. Det kunne vært fint med stekt ørret til kvelds, før man sipper igjen soveposen.

På første kastet er det tunge drag der ute. En fin ørret har tatt den svarte sluken jeg har tatt så mange ørreter på i sommer. En sprek fisk er det som kjemper lenge. Dette kan bli kveldsen min.

Ørreten veier jeg til 640g og vil gi meg både kvelds og kanskje en stekt filét eller to til frokost i morgen.

Jeg merker at ørreten er hard i magen og hva det er ser jeg snart da jeg skal gjøre opp fisken. Jeg pleier nemlig ofte å sjekke mageinnholdet på ørretene jeg får for å se hva de spiser. Dette er tydeligvis en skikkelig rovørret. Ut av magesekken kan jeg nemlig trekke en liten mus, tror jeg det er.

Jeg er plutselig ikke så veldig sulten på ørreten lenger og den forblir uspist av meg. Jeg kan ikke huske jeg har opplevd dette før, men vet at andre har og at det skjer. Ørreten er grådig. Jeg så tidligere i år en ørret som tok frosk som svømte.

Dag 4: 16. juli
Det blåser friskt da jeg legger i vei på morgenen. Rundt 10 som vanlig er. Planen for dagen er å fiske meg fra tjønn til tjønn her i Grotflott samtidig som jeg beveger med retning Dimmedalshøgdene. Blir ikke dit i dag, mulig ikke lenger en rundt Bismarhei/Bismarvatnet.

Det er surt i dag etterhvert. Den ene regnbygen etter den andre feier over vidda fra sørvest. Utrivelig å fiske i motvind og jeg velger heller fiskeplasser der jeg kan stå med vinden i ryggen. Da går det an.

Speilreflekskameraet er pakket godt ned i sekken i regnværet og det er kun kompaktkameraet som er i bruk i dag.

Jeg vurderer en stund å ta turen opp til Hærevatnet, et fordums godt ørretvann her inne da jeg ikke er langt unna, men slår det fra meg. Jeg har ikke hørt mye om det vannet de siste årene, fisk er det nok der også, men de virkelig store er det lenger mellom antar jeg. At det også skal spøke der oppe, er heller ikke fristende å oppleve. Jeg legger derfor litt mer østlig kurs og krysser T-stien ved Bismarhei omtrent.

Noen har hatt seg en kald Hansa en liten kilometer fra Hærevatnet

Et tjønn ikke langt fra Bismarvatnet er dagens mål. Der vil jeg ha to netter, så får jeg fisket litt i tjønnene i nærheten også. Kan bli en fin dagstur av det i morgen.

Vinden har tatt seg skikkelig opp i det jeg runder kammen og ser ned på tjønnet jeg vil ha camp ved. Den er blitt kald, vestlig nå. Teltplassen finner jeg snart på en liten morenhaug kort fra vannet og teltet må jeg feste til sekken når jeg trer stengene. Mister jeg teltet så forsvinner det rett ut på vannet.

Tjønnet jeg har camp ved her skal visstnok ha pen ørret er jeg blitt tipset om. Jeg blir ikke kjent med noen av dem denne dagen og det blir derfor ferdigmat fra sekken til middag.

Det blir rimelig kjølig på natta og det snør faktisk en periode også. Snøen legger seg på teltet mot vest. En kuriositet at dette også skjedde meg i 1995, på samme dato, her på vidda. Et snøvær fikk teltet da nesten til å knele.

Dag 5: 17. juli
Snakk om vind! Det blåser stikker og strå utover formiddagen. Jeg var tidlig opp før vinden tok seg virkelig opp og sikret en veldig pen halvkilos til formiddagsmat. Fin i formen og blank. Tydelig gode forhold i dette vannet da.

 Den tok på Jerken fra Sølvkroken, en bra sjøørretsluk

 540g veide ørreten

 Fin campplass

 Formiddagsmat

Midt på dagen antar jeg vinden er oppe i en skikkelig kuling i kastene. Kanskje så mye som sterk kuling. 3 ekstra barduner er satt opp mot vest og store steiner sikrer andre utsatte plugger og barduner. Det river skikkelig i teltet. Jeg hadde tenkt meg en tur i området i dag, men er redd for å forlate teltet i vinden. Det blir knapt nok ned til vannet for et kast og to med stanga før jeg spurter opp igjen til teltet. Her finner du en liten filmsnutt av opplevelsen i teltet.

 Det går hvitt utpå vannet

Utpå ettermiddagen smeller det i det ende hjørnet mot vinden og duken der begynner å blafre høylytt. Jeg hiver meg ut og ser snart at den reima som er koblet mellom nedre del av duken og stangkoppen er røket tvers av! Trolig er det snakk om en slitasje over lengre tid, men fikses må det nå. Vinden må for all del ikke få tak under duken her som nå blafrer løst. Da kan den rive teltet i stykker.

Med litt tynn flaggsnor som jeg alltid har med i sekken får jeg fikset en midlertidig løsning.

Dag 6: 18. juli
Det er endelig langt roligere vind på morgenen i dag enn gårsdagen ble avsluttet med. Det er stilnet i løpet av natta. Etter et par resultatløse kast med stange i vannet nedenfor teltet pakker jeg leiren og legger østover. Dimmedalshøgdene skal besøkes igjen. Det er 7 år siden sist jeg var oppe i der og da tok tåka meg.

Ved Bismarvatnet er jeg i gamle spor. Her hadde jeg en fin camp i 2010, men noen stor fiskelykke var det ikke. Vind var jeg såvidt jeg husker også plaget med litt da her oppe, men ikke så ille som det jeg opplevde i går.

Jeg tar noen kast med stanga ikke langt fra utoset, men har ingen kjenning med fisken der ute. Det finnes fin fisk der vet jeg, men de står nok med litt avstand.

Akkurat i utoset er det rester etter en dyregrav eller fangstgrop fra eldre tider. For det er jo nødt å være det antar jeg. Jeg har lagt fiskestanga oppå for å vise størrelsen. Den står akkurat der elva fra Bismarvatnet starter ned mot Dimmedalstjørna

Ved Dimmedalsvatnet ser jeg igjen de fine, små engene med Reinrose som jeg så her sist jeg var her. Her er det frodig og en kalkrik berggrunn sørger for akkurat det.

Reinrose ved Dimmedalsvatnet

To garnfiskere er ute og sjekker garnet som er satt ikke langt fra der jeg tar meg en sittepause. Noen storørret ser det ikke ut som de tar, men sikkert fin steikefisk. Mulig er det driverne på Besso som holder på der ute, eller gjester. De har påhengsmotor på båten og det er vel ikke alle forunt inne i nasjonalparken her.

Jeg tar av tråkke som går her og legger opp mot Nekkjatjørna. Kursen er lagt mot Reinavatnet litt lenger øst, like over fjellet. Der vil jeg ha en camp to dager nå og ta dagstur opp i Dimmedalshøgdene derfra. Bare det er ledig på eidet der da.

Tuesildre

Fjellsmelle

I det nederste av Nekkjatjørna er det kun noen småtasser på. Trolig er også det snittet i det vannet. I det øvre derimot, ja der har jeg tro på at det kan finnes litt større eksemplarer. Jeg mister en virkelig pen, kanskje 6 hektos fisk tett inne ved land. Smellfeit og fin i formen. En indikasjon på gode forhold og ikke for mye fisk.

Reinavatnet er mitt! Jeg ser i allefall ingen telt eller folk der nede der jeg skuer ned fra skaret. Jeg har kommet over og gjennom skaret fra Nekkjatjørna. Nå vil jeg ha to netter der nede på eidet mellom det lille tjønnet og Reinavatnet. Jeg tenkte tanken om en leir høyere oppe i Dimmedalshøgdene, men skulle jeg få den vinden jeg hadde i går der oppe, ja så hadde jeg angret på at jeg ikke la meg litt lavere.

En eventuell vestavind vil trolig ikke ta så hardt ved Reinavatnet som høyere oppe i Dimmedalshøgdene.

Jeg kan velge og vrake i teltplasser nede på eidet. Sist her lå jeg sør for bekken, nå finner jeg en plass nord for bekken. Teltet er oppe før to.

 Fjellrype

 Rosenrot

 Avslappende i teltdøra

 Leir ved Reinavatnet

Sist jeg var her ved Reinavatnet fikk jeg fin fisk, opp i 800g mener jeg. Da tok jeg de fleste på "jig-trikset" som jeg kaller det. Kaste sluken langt ut og la den kontrollert og med stram line la den synke til bunns. Deretter løfte stanga opp og snelle inn noen meter for så å la sluken dunke i bunn igjen. Dette gjentas noen ganger på vei inn.

Det går ikke mange kastene før trikset virker igjen. En finfin middagsfisk på godt over halvkiloen har tatt møresilda. Perfekt matfisk! Den steiker snart i panna utenfor teltet.

Jeg har kontakt med fisk seinere på kvelden også, men da vil den ikke sitte skikkelig og slipper før jeg ser den.

Dag 7: 19. juli
Like bortenfor teltet finner jeg søppelrester fra flere år tilbake. Det er ikke noe nytt det på denne plassen. Sist jeg var her var det også endel søppel å finne. Det er virkelig ille at folk jeg trodde jeg hadde noe til felles med ikke kan ta søpla med seg ut igjen herfra. Trist egentlig.

Jeg er rimelig tidlig avgårde og legger kursen rett opp i Dimmedalshøgdene. Været er herlig og jeg kan fint gå i lettskjorta. En fin bris gir god avkjøling.

Sist jeg gikk opp her fikk jeg tåke og uvær og noe fisking utgikk da. Det ble hyttenatt på Besso i stedet, nå derimot skulle det fiskes.

Jeg starter i et av de høyestliggende vannene og fisker meg rundt til utoset. Ingenting. Herfra går jeg ned til neste vann nedstrøms og fisker en halvtimes tid. Ingenting her heller. Det neste derimot, der blir det en liten tass og noe smånapping. Tassen er for liten for steikepanna og får svømme ut igjen.

Neste vann er det snart en kontant hogg i sluken. Sitte vil den ikke, men ikke lenge etter er det fin fisk på. Joda, en pen halvkilos og i godt hold. Jeg slipper den ut igjen og satser på større fangst.

Et nes jeg fisker fra gir tilgang til et stor område å rekke over. Dypt er det også utenfor neset. En liten tass er plutselig på og i den jeg ser den nede i vannet ser jeg også en svær skygge som siger etter tassen. Det er en stor ørret, nesten roper jeg høyt.

Jeg røsker tassen på land, får frigjort den fra sluken og slipper den løs og så får jeg sluken, en lillauren i kobber og rødt, uti vannet igjen.

Der er ørreten etter igjen, men så siger den utover igjen. Jeg hiver ut igjen og nå er ørreten mer hissig. Den hogger til sluken og jeg gir tilslag. To, tre rist på hodet så er ørreten løs og siger tilbake mot dypet. Snakk om fisk! Jeg anslår vekta til minst halvannen kilo. Jeg hadde den ikke i overflaten og da er det ikke lett å gjette mer nøyaktig.

Knapt halvparten så stor som forrige ørret som satt på

Like etter er det igjen en pen ørret på, men knapt halvparten så stor som forrige. Denne blir med inn til land, men får også friheten tilbake. Jeg vet det er større fisk her og nå går jeg for å bryte kilosgrensen. Det er mulig i dette vannet.

I sørenden av vannet tar jeg noen kast tvers over ei vik. Nå er det en av mine modifiserte sluker, en gammel Morild sjøørretsluk som forsøkes. Den er pusset ned og fått et øye + 3 røde flekker på kroppen. Den burde i teorien være en god ørretfanger.

Det går 5-6 kast så er det tunge drag i enden av snøret. Denne er dagens. Snart ser jeg også fisken og den bør krype over kilogrensa mener jeg.

På andre siden av vannet har jeg plutselig publikum også. To turgåere med store sekker stopper opp og ser kampen på avstand.

Jeg har snart fisken inntil land etter en forhldsvis kort kamp, jeg har sett at den sitter bra og har kjørt den ganske hardt. Med tommel og pekefinger over hodet på den så får jeg den raskt på land. Samtidig vinker jeg til publikummet på andre siden. De vinker tilbake og fortsetter sørover.

Yes, vekta viser godt over kiloen, 1095g for å være nøyaktig. Herlig, da var den fanget, den over kiloen.

Med kilosfisken i bånd legger jeg turen retning Reinavatnet igjen. Jeg trenger strengt tatt ikke fiske mer i dag, men legger likevel turen innom et vann til, så lagelig til det ligger på hjemveien til teltet.

Her blir det snart en feit halvkilos også. Et vak inne ved land kaster jeg på like etter at jeg har kommet ned til vannkanten. Ørreten tar lillauren momentant. Snakk om pen fisk her også.

Det er allerede utpå ettermiddagen og kursen er rett hjem mot teltet. Nå er det mer enn nok mat og det blir ørretmomsing resten av dagen er planen. Kanskje kan man få litt brunfarge utenfor teltet også, lett avkledd.

Tilbake i leiren er det like stille som da jeg dro. Fiskesuppe hadde vært godt til middag og deler av fangsten skjæres i saftige terninger.

Jeg klarer selvsagt ikke å holde meg. Etter fiskesuppa og en sløvings på liggeunderlaget utenfor teltet en times tid, ja så må jeg bare fiske litt igjen.

Jaggu er det ikke fisk på første kastet med jig-trikset like nedenfor teltet. Og ikke bare på første, neida, 4-5 ørreter, den største godt over 7 hekto stor tar jeg inn like etter hverandre. Jeg trenger jo ikke mer mat i dag og setter de tilbake i vannet. Tenke seg til. Jig-trikset var virkelig effektivt her.

Utpå kveldingen blir jeg var en bevegelse oppe i fjellsiden mot vest. Joda, der står det jammen meg en reinbukk på snøfonna.

Reinbukken ved Reinavatnet

Jeg setter meg på en stein og følger med på hva den gjør. Den er 2-300 meter fra meg, men jeg aner at den har sett meg. Jeg har jo beveget meg i leiren som den kan se fra der han står.

Lenge følger jeg med på karen og etter en liten halvtime rusler bukken nordover og opp i skaret jeg kom over i går. Den trivdes nok godt i skyggen der oppe på snøfonna og trekken som sikkert var der. Varmen i dag kan ikke ha vært særlig behagelige for slike dyr med insektene som også sikkert er plagsomme da.

 Ved Reinavatnet

 Bloddråpesvermeren har tatt kvelden i fjelltjæreblommen

 Kveldsmat

Jeg tar kvelden like etter at sola forsvinner fra Reinavatnet. Dagen må jo sies å ha blitt svært så vellykket. Ikke bare har jeg fått bittelitt brunfarge, kilosgrensen er også brutt i dag. I tillegg har vinden som har forfulgt meg i sommer tatt en solid pause i dag. Håper det fortsetter slik.

En kopp kakao før sengetid er alltid godt

Dag 8: 20. juli
I fint vær og bris fra sørøst forlater jeg Reinavatnet og setter kursen sørvestover retning Valgardsvatna. Der har jeg aldri vært før. Fin fisk skal det finnes der har jeg hørt.

Frokosten: Frokostblanding med nøtter + ekstra nøtter og tørrmelk

Oppe i skaret jeg må gjennom tar jeg opp en flokk fjellryper. De springer foran meg en periode, før de letter og flyr litt høyere opp i fjellsiden.

Farvel til Reinavatnet for denne gang

Jeg er snart nedover igjen mot Øvre Gulleikstjørn. Der tok jeg noen kast i 2010, nå vil jeg ha et par til og se om det har skjedd noe der siden sist.

Fem kast ved utoset gir 3 ørreter og 2 kvalifiserte napp. Nyheten for egen del her er at det er mer fisk her nå enn sist jeg var innom for 7 år siden. De har gode forhold ørreten her tydeligvis, men slåss om maten må de. Tviler på mange store uti der.

I det største av Valgardstjørnane (1322 moh)  stopper jeg litt i nordenden. Forsøker å finne litt le for vinden som har tatt seg opp, men sliter litt der. Etter et par kast så får jeg inn et pent eksemplar av en halvkilos i god form. Her kan det nok være fin matfisk antar jeg.

Jeg tar også noen kast helt nordøst i det største av Valgardsvotni, men ingenting. Jeg setter snart kursen mot det øvre vannet og utoset der. Der vil jeg se etter campplass for natta.

 Det øvre vannet av Valgardsvotni

 På andre siden av elva mellom de to vannene fant jeg lett teltplass

Det er flere aktuell teltplasser å velge blant på eidet mellom de to Valgardsvotni, men med den kraftige brisen som kommer fra sørøstlig retning så er det bare en som duger. Teltet er snart oppe.

Det blir ikke fisking i det nedre vannet. Der står vinden rett inn så det gidder jeg ikke utsette meg for. Fiskingen blir i det øvre nær utoset der.

Der blir det en finfin middagsørret. Over 6 hekto stor, rund og fin og ikke minst knall rød i kjøttet. Middagen gir seg jo selv da.

 Flott kvalitet

Jeg vil tro at fisken ikke står veldig tett i disse to vannene her og kanskje er det det øverste som man med fiskestang fra land i allefall kan få fin fisk i. Tipper kilosfisken ikke er umulig å få der, selvom jeg ikke får mer i vannet denne kvelden.

Kvelden ved Valgardsvotni er virkelig fin den. I morgen legges ruta mot Kvenno. Jeg er i Hordaland og da heter elva Kvenno. I Telemark skifter den ending og blir til Kvenna. Jeg kan tenke meg en camp nede i dalen der.

 Fin kveld ved Valgardsvotni

God natt

Dag 9: 21. juli
Jeg er avgårde litt over 10. Jeg kan ta det rimelig med ro i dag da det ikke er lenger en rundt 4 km til neste campplass. Jeg vil ned i Kvennedalen til Kvenno.

Det er gråvær og regn i lufta. Vind fra en sørlig retning i dag. Midt i mot egentlig da, men ikke så fryktelig kald, heldigvis.

Jeg stopper innom et tjønn som virker lovende på kartet, men de tassene jeg stifter bekjentskap med indikerer ikke mange større i tjønnet. Jeg fortsetter derfor videre nedover etter en liten halvtimes fiske.

Kvennedalen stiftet jeg bekjentskap med sist i 2012 på turen jeg hadde da fra Mogen lenger øst. Det var en flott tur der de siste dagene gikk nedover langs Kvenna. Jeg var ikke borti storfisken i Kvenna da og jeg er ikke overmåtes optimist i dag heller, men det skal likevel bli spennende. Jeg har kurs for 1154-tjønnet oppstrøms Øvsta Krokavatnet. Det virker jo spennende på kartet i allefall.

Jeg finner en finfin campplass på et strategisk bra nes akkurat i innoset til 1154-tjønnet og kort fra utoset. En bedre fiskeplass finnes vel knapt i dette lille vannet enn akkurat utenfor teltet mitt.

En pakke med nudler i en Toro Rett-i-koppen klar grønnsaksuppe er lunsjen. Det er såpass tidlig på dagen ennå at middagen får vente noen timer til.

Teltplass ute på neset

Det er godt med fisk å få her, men ingen i imponerende størrelse. Tydelig er det gode forhold for ørreten i dette tjønnet i Kvenno. Jeg tar inn et tosifret antall fisk, der den største kanskje bikker 4 hekto.

Det pussige er at ingen vil ha den svarte spinneren min som jeg pleier å hylle høylydt, men sluker i alle regnbuens farger og former biter de på. Det skal ikke være enkelt disse fiskeriene jeg driver med.

De siste dagene har jeg også hatt dekning på DAB-radioen. Det er virkelig ok. Da blir man ikke så avsondret fra verden og føler man fremdeles henger med i nyhetsbildet.

Utpå kvelden stilner vinden helt av og da kommer bakdelen med valget av teltplass fram, myggen. Teltet er satt opp på en bitteliten gressflekk mellom vierkrattet her på neset og når vinden stilner av ja så kommer beboerne i vierkrattet fram. Heldigvis er 50-prosenten med. Myggmiddelet med 50% DEET. Det er suverent.

Dag 10: 22. juli
Jeg hadde håpet på finere vær da jeg legger i vei vestover. Tåka ligger lavt ned i dalen. Jeg vil høyere opp igjen og nærmere Litlos. En siste camp før jeg besøker Litlos igjen hadde gjort seg. Oppe ved Holkatjørn har jeg hørt det er fint kun noen få kilometre fra turisthytta. Der kan jeg få tatt en liten klesvask også blir det fint tørkevær. Akkurat tørkevær er det ikke der jeg passerer Grotstølen i Kvennedalen.

Like forbi stølen tar jeg opp et stort lirypekull med godt flyvedyktige kyllinger. 8 småtasser i tallet legger lett på vingene og seiler nedover vierkrattene retning Kvenno sammen med foreldrene. Var ikke det litt tidlig med flyvedyktige lirypekyllinger på denne tiden?

Jeg tar meg innover Grotdalen og stikker hodet opp i tåka etterhvert. Det er heldigvis helt greit å navigere selv i tåka her. Elva som kommer fra Ambjørgvatnet er grei å følge oppover.

Jeg skal ikke via Ambjørgvatnet og tar av mer vestover ved tjønnet nedstrøms etter noen kast der med stanga. Ingen størrelse å snakke om på den ørreten jeg snart har på der.

Jeg må opp i Småholkane som de kalles på kartet. Der oppe ligger også Holkatjørn lunt til kan det se ut som. Har også hørt om fin fisk i vannet der tidligere, men hvordan det er nå vet jeg ikke. Likevel vil jeg prøve der bare jeg finner en fin teltplass.

Det blir mer og mer stein og tettere tåke jo høyere opp jeg kommer. Etterhvert så er det ikke mye å se. Heldigvis er det helt greit å navigere her også. Det er bare å følge skaret oppover og holde laveste punkt i skaret.

Tåka ligger virkelig tett der jeg regner med at Holkatjørn skal befinne seg. Jeg må helt ned knappe 20 meter fra vannet for faktisk å få øye på vannflaten. Joda, jeg er nesten framme i dag.

Holkatjørn ligger der inne i tåka

Jeg følger østbredden av vannet på let etter en ok teltplass. Utvalget er ikke for stort ser jeg, men rett vest for utoset finner jeg en perfekt plass kun få meter fra vannet.

Ikke lenge etter at teltet er oppe ja så letter tåka heldigvis. Jeg tar sjansen på en klesvask selvom sola ikke viser seg. Det tørker ikke særlig raskt uten varmen fra sola og jeg krysser fingrene for at den skal avhjelpe med tørkingen også.

Jeg ser snart at det er fisk i vannet. Flere vak indikerer lett det ute på vannflaten. Langs berget på vestsiden forsøker jeg igjen jig-trikset ved å la sluken dunke i bunn. Det er medisinen, men noen storing er det ikke. Knappe 3 hekto kanskje er ørreten som får svømme ut igjen.

Seinere på kvelden ser jeg noen vak kort fra land ikke langt fra teltet. Det frister litt til å montere fluestanga. En bitte liten tass på knapt ett hekto tar Caddisen på første kastet. Her må det jo være gyteforhold et sted.

 Fjellrypestegg ikke langt fra teltet

Dag 11: 23. juli
Denne dagen for 6 år siden dro jeg ned fra Hardangervidda. Det var siste dagen på den turen i øs pøsende regnvær. På denne har jeg ennå mange dager igjen er planen. I dag er det Litlos som skal besøkes og kanskje der ta en deilig overnatting. En dusj hadde også vært fortreffelig.

Været er også på min side igjen. Sola skinner og klesvasken som har hengt ute i hele natt tørker kjapt en time og to i solsteiken på morgenen.

Jeg stresser ikke på vei nedover for å si det mildt. Mer tassing. Jeg har allverdens tid, men ikke for god heller. Er jeg heldig kan jeg kanskje sikre meg et rom for meg selv på Litlos. Sovesal er i allefall uaktuelt for denne karen.

Langs stien mot Litlos finner jeg den lille, vakre Jåblommen i blomst. I studietiden lære jeg at det er en art som indikerer kalkrik berggrunn. Det skulle vel også stemme ganske så bra rundt Litlos.

Det er fint å se Litlos igjen der framme. Jeg håper å møte en spesiell person nemlig i dag, som jeg møtte sist for 6 år siden. Det er Per Frøiland som er en levende legende blant sportsfisker'ne her inne. Den pytten han ikke har fisket i rundt Litlos er ikke verdt å prøve. Det er ganske sikkert. Jeg vet han skal være kommet inn denne helga.

Per kom i går sier Jarle, den hyggelige sjefen på turisthytta, men han er nede i Litlosvatnet og fisker og er nok ikke tilbake før i kveldingen til middag. Der har du Per. Jeg tipper det er han jeg ser ute i båten på vannet. Jeg fikk bli med Per ut i båt der for 6 år siden, en trivelig fisketur tross det dårlige været. Regn hele dagen. Likevel holdt vi ut noen timer og et par 3 hektos ørreter ble det også husker jeg.

Den hyggelige og smilende jenta i resepsjonen fikser et rom til meg, helt for meg selv. Jeg bestiller også middag og full pakke. Men, før dusj, ja så er det en kald enn eller to. Jeg finner selskap i Oddakroken med to eldre herrer rundt 80(!) som har gått inn hit fra Valldalen. Det står det respekt av.

Nei hei, er det den karen, hører jeg plutselig fra nabobordet i stua der jeg sitter i prat med en kar. En sunnmøring har satt seg ned med to kalde. Det er tydelig at jeg er gjenkjent. Joda, det er Martin som er kommet helt ned fra Haddal ikke langt fra Ulsteinvik på Sunnmøre. Han forteller at han er her nettopp på grunn av denne bloggen og ikke minst videoene til Espen Frøiland fra området. Det er moro å høre!

I går hadde Martin kjørt mer en 50 mil og gått opp hele Vivassdalen. Nå var han akkurat kommet til Litlos etter overnatting ved Holmavatnet. Videre i dag skulle han inn til Grøndalen som jeg hadde skrytt slik av på bloggen, forteller han, og vil ligge der i to netter Jeg skal også til Grøndalen forteller jeg, i morgen. Da kan vi jo treffes. Det kan bli hyggelig med litt selskap igjen.

Utpå ettermiddagen kommer Per Frøiland tilbake fra fisketur, uten fisk. Fryktelig dårlig i dag, forteller han.

Det blir virkelig en trivelig kveld på Litlos, i enda triveligere selskap. Herlig middag med tre-retters og hyggelig prat med Per og andre i Oddakroken. Det vil komme et eget innlegg om Litlos seinere her på bloggen.

Dag 12: 24 juli
En flott morgen åpenbarer seg da jeg trekker fra gardinene på rom 9. Perfekt turvær kan det se ut som. Jeg skal heller ikke gå langt i dag, kun opp til Grøndalen rundt 5 kilometer fra Litlos. En rusletur nærmest. Sekken er også lettere nå med mindre mat å bære på og kun én gassboks igjen (hadde med to store 450g bokser på denne turen, hver boks med en vekt på nesten 700g med fullt innhold. Den første gikk tom etter 10 dager på tur).

Utsikten fra rom 9 på Litlos mandag morgen 24. juli

Jeg spør om jeg kan få kjøpe med meg et halvt brød da jeg betaler for oppholdet. Joda, det går fint det. Jeg gjør likevel store øyne da Jarle kommer med brødet. Jeg bad om et halvt, men på Litlos så tilsvarer de hjemmebakte brødene der minst ett stort, kanskje halvannet, kjøpebrød i butikk. Dvs. at ett brød på Litlos er nesten én meter langt! Husk det hvis du ønsker å kjøpe hjemmebakt på Litlos (det er mulig nemlig, spør gjerne i god tid), så er bakevarene større der enn hjemme. Og langt mer velsmakende også, spør du meg. Jeg kan gå fryktelig langt på et par brødskiver fra Litlos.

Det er nemlig skikkelig kraftkost brødet jeg har fått med meg. Tyngden forteller også det. Det er mer enn nok frokost i mange dager på det. I tillegg i sekken har jeg med meg både to kalde, jeg lovte Martin å ta med en til han, samt en bok jeg har fått låne på Litlos. Jeg har nemlig lest ut de to bøkene jeg hadde med til fjells. De har jeg fått satt i bokhylla på Litlos. Med som lånebok på neste runde nå, er Helge Ingstads "Pelsjegerliv". Den har jeg faktisk aldri lest før, utrolig nok!

Nå legger jeg ut på en liten ukes rundtur litt lenger vest og i noen av de samme traktene jeg tidligere har vært innom. Først mot Grøndalen.

Jeg følger stien mot Besso et stykke oppover før jeg tar av sør for fjellet Holken. Videre mot Skadvatnet.

Pass opp for rovsauer på vidda. Her har de gjort det av med en reinbukk

Jeg fisker ikke i Skadvatnet og holder østbredden nordover. Det er fullt av ørret, men Litlos garnfisker endel der og fiskemiddagen jeg og Jørn fikk servert andre dagen på denne turen, var ørret tatt i Skadvatnet ble vi fortalt. Nydelig ørret, men altså ikke de største.

Jeg tar snarveien over fjellet fra Skadvatnet mot Grøndalen. På toppen får jeg litt regnvær, men ikke så mye at man blir særlig våt. Jeg treffer også igjen Martin da jeg er på vei ned mot Grøndalen. Han tar seg en liten runde med fiskestanga og forteller at han i går kveld fikk en pen 6 hektos ørret i Nedre Grøndalsvatn. Det lover jo godt! Vi snakkes seinere.

Det er ledig på den fine stranda, der jeg har ligget to ganger tidligere. Martin har lagt seg nærmere utoset ser jeg. Jeg velger likevel ikke å slå opp teltet på stranda, men på en liten haug noen titalls meter øst for stranda. Det kan lønne seg å ligge litt opp i terrenget skulle det stilne helt av og myggen angripe.

Jeg tar en liten runde med fiskestanga etter at teltet er oppe, men ingen kjenning. Etter et par timers tid ser jeg at også Martin er på vei langs bredden. Han har tatt runden via Ingvaldspytten (oppkalt etter tidligere bestyrer på Litlos) og Midtre Grøndalsvatn. Ingenting han heller. Vi ser vak utpå, men fisken er kresen i dag.

 Teltet skimtes til høyre for bekken

I kveldingen derimot blir det fangst. Jeg har tatt turen opp til Midtre og etter en liten halvtimes fiske der så er det pen fisk på. Digitalvekta viser 525g, rund og fin ørret. En annen kvalitet nå enn da jeg fisket her i 2010. I innoset til Nedre tar jeg snart også inn en større fisk. Denne drar vekta ned til 650g. Nå blir det momsing i leiren. Det er sikkert.

650 og 525 gram

 Magisk ved Nedre Grøndalsvatn

Martin fisker fra neset ved teltet mitt 

Fornøyd turblogger med fangst fra Grøndalen (Foto: Martin Ringstad)

Ørreten er fin og rød i kjøttet i Grøndalen (Foto: Martin Ringstad)

Stekt ørret fra Grøndalen servert i hjemmebakt Litlosbrød

Dag 13: 25. juli
Vi er begge avgårde klokka 10. Det skal vades over elva mellom Midtre og Nedre Grøndalsvatn. Vi er begge enige om, etter å ha fisket der i går, at der må støvlene av og crocs på. Det er mer vann i elva enn da jeg kom tørrskodd over i 2010.

 Martin over det dypeste partiet i elva

 Fiskestopp i oset på andre siden av elva

 Oppover nord for Grøndalen

 Tilbakeblikk mot vakre Grøndalen

Vi tar en pause ved Nedre Nekkjabotnvatn. Et par vak indikerer fisk her. Sist jeg var her fikk jeg fisk på nesten hvert kast, tynne pinner. Da var det overbefolket tydeligvis. Det virker ikke slik nå. Et napp kjennes og noen vak ses. Mulig er det langt bedre bestandsmessig nå i dette vannet.

 Ved det nedre vanne i Nekkjabotn

 Ved innoset i det nedre vannet

Ved innoset i det nedre vannet

 Martin har ørret på spinneren

Vi fisker oss oppover mot det øvre vannet i Nekkjabotn. Martin tar inn en fin kanskje 4 hektos på spinner i ei vik. Den får svømme ut igjen.

Oppe ved det øvre vannet hiver vi sekkene for å fiske litt mer seriøst. Her hadde jeg en camp i 2010 husker jeg. Da fikk jeg fin fisk her. Nå vil jeg forsøke igjen.

Det går en liten halvtime før jeg ser antydning til fisk, men et par solide vak i kasteavstand indikerer fin fisk. Noen kast til så sitter den. En fin ørret har tatt den svarte sluken. Den kjemper tappert, men må gi opp. 740g viser vekta. Litt tynn i formen, men den skal bli middagsfisk i dag har jeg bestemt.

Jeg klarer akkurat å komme meg tørrskodd over elva her ved Nekkjaspranget, men Martin må i crocs. Vi vil ta turen over Langenuen og prøve trollvannet mitt fra 2010, Meinsvatnet. Det passer også Martin veldig bra, han har nemlig Hårteigen på toppturlista. Han vil til topps der på denne viddeturen.

 Et tilbakeblikk ned mot Nekkjabotn på vei opp over Langenuen

Vi får et voldsomt regnvær på oss på vei opp kneika på Langenuen, men så skinner det opp i det vi bikker kanten over og ser bort på Hårteigen. Kanskje kan det bli en fin kveld. Martin ivrer også for en topptur i kveld. Den må han i såfall ta uten meg. Jeg var på toppen i 2011, det får holde.

 Nedover mot Meinsvatnet

Hårteigen sett fra Langenuen

Jeg kan strengt tatt ikke huske at det fantes så fine teltplasser her ved Meinsvatnet. La ikke veldig merke til det her i 2010, men Martin er overveldet. Vi finner lett hver vår plass kort fra vannet, lengst sør på østbredden.

 Martin har fått opp teltet ved Meinsvatnet

 Vi fant fine teltplasser

Middagsfisken er klargjort for panna

Martin vil avgårde til Hårteigen utpå ettermiddagen. Rundt 4 kilometer fra leiren å gå bort til foten av Hårteigen har han funnet ut. Han er avgårde rundt seks.

Utover ettermiddagen og kvelden blir det fiske fra land nær leiren. Jeg ser opp mot Hårteigen og ser at været er skiftende der oppe. Tåka kommer og går på toppen.

Fisken er jammen i bett. Jeg kaster på et vak og der er første på. En smellfeit halvkilos ørret. Brei over ryggen og lite hode. Høy kvalitet.

Snart er en ny også på, men den lar jeg svømme ut igjen. Den første vil jeg ha til fiskesuppa i kveld.

 Nydelig på vestvidda

Passende teltlektyre og snacks (takk for den Martin!)

Jeg koker meg en stor gryte fiskesuppe på den ene ørreten jeg tok opp i ettermiddag. Jeg hadde en halv pose Toro Lofoten fiskesuppe igjen i matposen. Fiskestykkene på bildet over lot jeg trekke i 10-15 minutter i den tynne suppa.

I nitiden er Martin tilbake i leiren noe skuffet. Han kom seg ikke til topps. Han med flere han traff der tok ikke sjansen på det siste partiet over snøen. Det var farlig glatt kunne han fortelle. Et lyspunkt er det jo. Han må jo tilbake da, en annen gang. Da vet han hvor fisken er å få og fin leirplass å finne.

Det blir fisking utover kvelden. Den er etterhvert ikke lett å ta ørreten, men jeg tror jeg har tre eller fire som sluttresultat denne kvelden da jeg gir meg. Den første ble tatt opp.

 Kveldsmat er stekt ørret

Servert på Litlosbrød

Dag 14: 26. juli
Vi har finfint vær på morgenen og utnytter en liten times fiske før vi pakker leiren. Det resulterer i ørreter på oss begge. Alle fiskene i svært godt hold og rundt 5-6 hekto i størrelse. Det har nok vært et fiskeutsett her for et par år siden siden de er så jevnstore ørretene vi får.

 Nydelige ørreter

 Da gav seg ikke uten kamp

Kobber og rødt er sluken som tar de fleste ørretene her. En sikker sluk er lillauren. Det er vel den jeg tar de fleste på. Til slutt har vi tatt 8 tilsammen finner vi ut.

Martin har bøy på stanga

 Lillauren fungerte suverent her

 Flotte halvkilos og opp i 6 hektos ørreter fikk vi her

 Martin lar denne svømme ut igjen

Martin har fisk på igjen

Det er nesten litt trist å dra herfra, men vi må videre på rundturen vår på vestvidda. Skålsløkene er hovedmålet i dag. Vi er i vei rundt 11 denne formiddagen.

Det tar ikke lang tid før vi ser bort på Grytevatnet. Det ligger like under 1400 moh. Det er mulig at det er fisk der, men nok ikke i mengder. Vi hiver av oss sekkene for en halvtimes fiske på et nes, litt i le for vinden. Ingen kjenning her.

Issolleie og sportsfisker

Turfølge på stien til Torehytten/Hårteigen

Vi forsøker også noen kast nær utoset, men tomt her også. Ved utoset krysser vi T-stien og tar mer eller mindre direkte kurs retning Skålsløkene på andre siden av Grøndalshæ. Vi runder likevel på sørsiden slik at vi slipper de verste stigningene, litt blir det likevel.

 Over nok en snøfonn

 Sørover mot Øvre Grøndalen

Det tar ikke lang tid før vi kan se vestover og ned mot Skålsløkene jeg sist var forbi i 2011. Da fikk jeg ingenting der, men det skal finnes fin fisk der nede er jeg fortalt. Lett er den ikke å få sies det.

Vi får gråere vær etterhvert og regnet treffer oss i det vi er på vei ned mot det første vannet i dalen, vannet nedstrøms Sandvatnet. Det er fra øst været kommer i dag og vinden har tatt seg opp.

Vi har ingen kjenning med fisk i tjønnene nedover elva, som kalles Skålsløkene. I går var tanken å ta oss litt videre, men været er surt nok som det er og vi velger å finne oss campplass ute på et nes i det største av løkene her. Etterhvert finner vi også bra plasser til teltene.

Vi har teltene oppe ute på ettermiddagen og fått fine plasser med hensyn til vinden mener vi som er østlig og opp i en frisk bris. Det barduneres etter alle kunstens regler. Jeg har opplevd storm i kastene i området i 2011 og da knakk også midtstanga i fjellteltet mitt. Det gikk heldigvis bra.

Det blir litt teltliv på ettermiddagen, men så skinner det litt opp igjen i kveldingen og vi kan få fisket litt ute på neset.

 Fiske i Skålsløkene

Jeg tar i land en 6 hektos, litt slank ørret ganske snart. Den blir middagsfisk og fileteres. Martin får en enda større ørret, denne når 8 hektosmerket. Litt slank den også, og vi er enige om at vi kanskje er litt for tidlig her. Midt i august ville nok vært en bedre tid å besøke området.

 Martin med sin største

 Hjem til middag

Stekt ørret på Litlosbrød ble jeg aldri lei av

Det blåser opp på kvelden og det merkes i teltene. De rister i vinden, men er godt bardunert mot vinden som er økende utover natta.

Dag 15: 27. juli
Det rister og røsker i teltet på morgenkvisten, men det overgår ikke det jeg har opplevd tidligere på turen. Er avslappet der. Det regner sidelengs fra sørøst. Jeg er nede hos Martin og hører om han er klar til avgang rundt ti. Det skal han klare sier han.

Turbloggeren pakket og klar (Foto: Martin Ringstad)

Dagens mål er det legendariske Krokavatnet nordvest for Litlos. Der er det en nydelig leirplass på østbredden vet jeg etter en leir der i 2010. Kommer vi oss bare dit da. Det er skikkelig grisevær og vi får vinden rett i mot mesteparten av turen ditt ser jeg på kartet. Vi har en 10-12 kilometer foran oss i drittværet.

Vi fisker oss fra vann til vann underveis, men det er kjølig å stå for lenge i ro og det blir egentlig bare noen kast her og der. Selv i vannet jeg tok to virkelig fine ørreter i 2011, blir det ikke mange kastene i vinden. Det er rett og slett for kaldt i lufta med både den kraftige vinden og ikke minst regnet som kommer sidelengs.

Vi når omsider T-stien mellom Litlos og Tyssevassbu og tar retning Litlos. Her treffer vi snart en gammel kar på stien som er på vei mot Tyssevassbu. Han kan ikke si noe om hva som er meldt av vær videre i dag. Vi ønsker han god tur videre i regnværet.

Martin tar snøbrua i Sledalen

Der vi endelig ser ned mot Krokavatnet slår vi også av en prat med en liten gjeng engelske ungdommer. Trolig er de engelske, vi spør ikke. De skal selvsagt som alle utenlandske vi har truffet til nå, til ikke overraskende, Trolltunga. Vi sier lykke til med køståingen der.

De er seige de siste kilometrene fram til Krokavatnet og vi ser etter fine leirplasser før vi også kommer fram til den jeg vet om. Den viser seg også å være absolutt beste alternativ da vi her ligger virkelig godt i le for vinden. Teltene er snart oppe på gresset. 5 timer har vi brukt fra Skålsløkene og hit i motvind og regn. Ikke verst egentlig.

En av de fineste teltplassene jeg vet om i området

Denne plassen anser jeg som en av de aller fineste i området. 100% plant og godt drenert underlag på gressplen. Fin sittegruppe også i finvær er laget til her. Sist jeg var her i 2010 så var det litt småfallen og tynn ørret å få her, men ryktene skal ha det til at nå er den i langt bedre hold. Det blir spennende å se.

Jaggu roer ikke været seg også i kveldingen og vi fisker fra neset ved leiren. Det er snart fin ørret på hos begge.

Begge tar vi inn et par fine 4 hektos og halvkilos ørret hver i godt hold som ryktene skulle ha det til, ja kanskje opp i 6 hekto den ene til Martin.

 Martin har enda en ørret på

 Ørreten er i fin kvalitet igjen her i Krokavatnet

 Nok en fisk på

Seinere kan Martin fortelle at han mistet en som kanskje var enda større. 7-8 hekto stor kanskje.

Dag 16: 28. juli
Sola bryter gjennom litt på morgenkvisten. Det tegner til en fin dag i dag og temperaturen er økende. Endelig finvær igjen kan det se ut som.

I dag vil vi til Litlos. Ingen skal få hindre oss i det. Vi fortjener noen kalde der synes vi nå etter runden vi har hatt denne uka. Vi ser ikke for oss noen overnatting der, men kun noen timers stopp for drivstoffpåfyll for å si det litt forsiktig. Vi vil nemlig videre i dag og ha siste campen på turen oppe i Vassdalen. Det gjenstår å se om vi klarer det da.

Langs Kollsvatnet kommer sola skikkelig gjennom skydekket og vi må begge kaste jakka. En kattevask i Skadvassbekken tar vi oss også tid til. Vi trenger jo ikke se helt rævva ut overfor de kjekke jentene på Litlos.

Vi har sett Litlos på mange kilometers hold og sakte men sikkert har turisthytta kommet nærmere og nærmere. Nå er vi klar for salt chips og kald, leskende drikke. Utenfor i sola skal vi få tørka litt av det som er blitt vått siste døgn.

Det er ufattelig godt å kunne sitte stille i en stol igjen. Ja, jeg merker årene komme i kroppen og en stol savner jeg titt og ofte på tur, en skikkelig stol med solid ryggstøtte. Ny nyter vi begge sivilisasjonens små gleder på Litlos og vi blir servert den ene etter den andre av blå bokser voksenbrus. For et herlig liv denne kontrasten her.

To ganger mens vi sitter der lander forsyninger med helikopter utenfor. Om det er jeg og Martin som har drukket tomt lageret har jeg ingen formening om, men at vi har vært med å tømme noe av det, ja det er ganske sikkert. Vi blir nemlig sittende i nærmere 7 timer å kose oss på Litlos, kanskje Norges beste turisthytte! Den kjekkeste betjeningen er jeg ganske sikker på at det er i allefall! Da er jo også mye gjort skulle det være snakk om en kåring.

Ørlite småbrisne er vi i sjutida pakket og klar for dagens siste etappe, jeg har egentlig ikke sett fram til den, å klatre opp stien til Vassdalen. Bjørn Ove stikker til meg noen drammer med den hjemmelagede blåbærlikøren som jeg fikk smake sist jeg traff han her for over to uker siden. Den skal bli god i teltet i kveld, sier jeg. Takk skal du ha, Bjørn Ove! I tillegg er et par blå bokser også med i sekken, samt litt sjokoladeholdig, søt kjeks.

Rundt hjørnet treffer jeg kjentfolk fra Karmøy. Hei til dere. Håper dere fikk fine fiskeopplevelser rundt Litlos i sommer.

 Martin er i godt humør i alle fall i vei opp mot Vassdalen

Farvel til herlige Litlos

Jeg sier til Martin at han får være hare opp kneika til Vassdalen. Han er jo den som samler på fjelltopper av oss to. Da er dette noe for han. Joda, han tar raskt ledelsen oppover. Det går faktisk overraskende bra også for meg. Formen er jo ikke så verst etter noen ukers tur, når sant skal sies.

 Martin i ledelsen oppover

 Det tegner til en fin kveld i Vassdalen

 Siste glimt av Litlos før vi runder kanten

 Nedre Vassdalsvatn er målet i kveld

På neset kort fra innoset i Nedre Vassdalsvatn har jeg teltet før, i 2011 på vei innover. Der er det ok teltplass å finne, samt fint å fiske fra neset der. Teltene er oppe før sola går ned bak Storekoll.

Vi tar begge en liten fiskeøkt fra neset utpå kvelden etter at vi er kommet i stand i teltene. Jeg tar snart inn en 3 hektos i fin form. Det tyder i allefall på sjans for matfisk her. Martin derimot satser på å fiske seg litt stein!

 3 hektos ørret på i Nedre Vassdalsvatn

Martin med stein på rundt 150g

Jeg må si jeg sover utrolig godt gjennom natta. Siste natt på denne turen som har gått over all forventning turmessig. Ingen ulykker å snakke om, ingen skader, og den siste kneika er passert, den trenger vi ikke ta siste dagen, kun flatt omtrent og utforbakke de siste to milene. Vinden har vært sur da på turen, til tider, men utover det en aldeles flott fjelltur i godt og hyggelig selskap deler av turen. Joda, jeg smiler i søvne.

Dag 17: 29. juli
Jeg våkner tidlig. Det er flott turvær og kaffekoppen smaker utmerket i teltdøra. Jeg hører om Martin er våken og om vi skal forsøke en litt tidligere start i dag enn ellers. Vi har lang vei og han den lengste helt hjem. Han skal tross alt kjøre mer enn 50 mil også i dag. Joda, det er han klar for.

 Flott turvær å våkne opp til ute på neset

 Martin pakker ned teltet for siste gang på turen

 Det gjelder å finne steinene. Fotkjølo har fått sitt navn ved rette

 Et siste tilbakeblikk mot Hårteigen. Du kommer nok opp et annet år, Martin

 Oppover Vassdalen

 Tilbakeblikk nedover Vassdalen

 Holmavatnet skimtes der nede

Det er helt i orden at Holmavatnet dukker opp foran oss dere nede. Kilometerne gjennom Vassdalen har gått raskt. Nå er det utfor ned til Holmavatnet og derfra rimelig flatt til Holmavassreet.

Like før vi er nede ved Holmavatnet treffer vi på tre sportsfiskere på vei oppover. Kjente fjes er det også, fra Ørretbloggen. Hyggelig prat får vi. De er på vei inn til Litlos, men har leiren nede ved Holmavatnet. Nå var det en dagstur til Litlos de ville ha seg. Jeg forteller om Nedre Vassdalsvatn de bør kikke innom da på veien inn. Der er det matfisk i allefall. Takk for hyggelig prat. Håper dere hadde en fin tur dere også.

 Noen har gått skoa av seg langs Holmavatnet

 Tilbakeblikk mot Holmavatnet

 Endelig ses Vivassvatnet der nede og Valldalen

På vei ned de siste bakkene mot Valldalen og bilen legger Martin merke til et lam som ligger like ved stien. Det kan ved første øyekast se ut som det sover, men det er dødt. Jeg kjenner på det også. Kaldt og stivt. Jeg knipser et bilde av øremerket. Det er ingen synlige ytre skader så langt vi kan se. Trolig sykdom som er årsaken.

Nede på parkeringsplassen treffer jeg en lokalkjent som jeg nevner det for. Han skal ta kontakten med grunneier som sikkert kan kontakte eieren ut fra øremerket. Jeg regner med at dette ble gjort. Kan nevne at dette er andre gangen på stien til Litlos jeg er kommet over et dødt lam. Sist var det tydelige bitemerker, spesielt i rumpa på lammeet, og da gjettet jeg på hund. Det lammet tilhørte faktisk en bonde i Haugesund fikk jeg vite.

Det er alltid en herlig følelse å nå fram til bilen. Man har mentalt de siste dagene begynt å avslutte langturen og startet å se for seg alle godene i sivilisasjonen. Joda, det skal bli godt nå å komme hjem en liten tur, men den siste uka har jeg tenkt mer og mer på en god makrellmiddag. Har blitt litt lei ørret etterhvert på denne turen. Tror jeg legger turen til Sørlandet til uka allerede. Det hadde ikke vært dumt med noen dager under tak der.

Jeg sier hadet og takk for turen og selskapet til trivelige Martin. Vi må holde kontakten sier jeg, og kanskje treffes vi der ute en annen gang. Det hadde jo vært hyggelig.

I det jeg ruller avgårde utover Valldalen langs vannet så kan jeg se tilbake på en virkelig flott tur på Hardangervidda. Det var godt å være tilbake. Mye vekslende vær har jeg hatt, men ellers helt fantastisk. Kilosgrensen ble brutt, det betyr litt, men det viktigste er naturopplevelsene og ikke minst alle de hyggelige menneskene jeg har truffet på og fått en trivelig prat med. Kanskje er det noe av det jeg ser tilbake på med størst glede. Jeg er ofte nok på tur alene og da er det alltid høydepunkter å treffe andre der ute. Håper vi treffes igjen!

Dere på Litlos må ha takk for super service og hjelp. Dere er utrolig hyggelige alle sammen med masse kunnskap om området og serviceinnstilte til tusen. Jeg kommer tilbake. Garantert!

PS! Husk at du kan klikke på bildene og se de i større versjon.

PS2! Vil du lese mer fra Hardangervidda her på bloggen kan du klikke her.