fredag 5. juli 2024

Endelig klar for sommertur med packraft!

 

Godt inn i juli måned så nærmer det seg sommerens høydepunkt, nemlig packrafttur østafjells, men det så tidligere i uka faktisk svært mørkt ut for nettopp det.

Tunge bæreøkter på Sørlandet sist lørdag skapte nemlig ubehag og smerter i høyrefoten som ikke ville gå over av seg selv.

Sist søndag, tilbake i Haugesund, utviklet det seg kraftige smerter i høyre ankel og en høyrefot som vokste i størrelse. Tenkte vel egentlig at det var en liten overbelastning etter sjauingen på hytta lørdag, men det fortsatte i det samme mandag. 

Da jeg ikke lenger klarte å gå særlig på foten måtte krykkene fra i vinter fram igjen. Jeg var helt hjelpeløs uten.

Onsdag denne uka var like ille som mandag og tirsdag. Vel, her var det bare å krype til korset og forsøke å få time hos fastlegen. Det gikk på første forsøk utrolig nok, midt i ferieavviklingen der. Fastlegen min tok i mot på formiddagen og skjønte fort at her måtte mer ekspertise til da han undersøkte foten.

Senere på dagen befant jeg meg på blodlabben på sjukehuset, en institusjon jeg er blitt ganske godt kjent med gjennom siste året. Timen etterpå kom jeg inn til undersøkelse hos en overlege på revmatologisk poliklinikk på Revmatismesykehuset. 

Det svarte området i midten er betent leddvæske som ble sugd ut

Her ble foten undersøkt fra alle vinkler og tilslutt med ultralyd. Da begynte ting å åpenbare seg. Der var det tydeligvis full betennelse inne i ankelleddet, monoartritt som også fastlegen min mente. Snart var det to overleger over foten min der den ene penetrerte foten med en svær sprøyte for å suge ut den betente leddvæsken for undersøkelse. Hele 10 ml fikk de ut. Deretter ble det sprøytet inn en god dose kortison.

Overlegen ville også undersøke den betente leddvæsken i mikroskop og snart var diagnosen satt, og jeg fikk se det med egne øyne også i mikroskopet. Tydelige uricakrystaller. Turbloggeren har nemlig fått oppleve podagraens smerter. Urinsyregikt er mer folkelig å si. Joda, jeg er i alderen for det og ting har begynt å falle på plass også som medvirkende årsaker når jeg ser tilbake.

Framover må jeg bl.a. være litt forsiktig med en del matvarer med høyt purininnhold. Det bør gå greit, men da blir det noe mindre sjømat, krabber og makrellmiddager framover i alle fall. Der er det kilder til mye puriner. Også inntaket av brun voksenbrus bør inntas med større forsiktighet framover, men noen glass med flytende, rødlige druer var ikke så ille bekreftet overlegen, noe jeg har svart på hvitt i epikrisen.

Med resepter med hjem fra sykehuset på kortisontabletter og kolkisin i tilfelle rottefelle, ja så var jeg langt mer positiv på kommende turplaner.

Torsdag denne uken våkner jeg til merkbar bedring i høyrefoten og tydelig at kortisonsprøyta har startet virkningen. I dag fredag, når dette skrives, er tilstanden i høyrefoten så og si tilbake til normalen som for en uke siden.

Vel, jeg tar ingen sjanser likevel og tar en runde med kortisontabletter som foreskrevet noen dager framover også og de blir også med på tur i sommer i tilfelle.

Når man først snakker om kroppen, ja så har jeg pause fra diettprosjektet i sommer, men det er ikke det samme som å neglisjere det helt. Jeg spiser smart selv om jeg ikke fører kaloriregnskap gjennom sommeren, som planlagt. Likevel så holder jeg fint vekta og veide inn i dag 27 kg lettere enn da jeg startet prosjektet 2. januar i år. Apropos vektnedgang, så fortalte overlegen at en for rask vektreduksjon også kunne medvirke til urinsyregikt og jeg ble bedt om å være forsiktig der framover.

I dag pakkes bilen, ja for i morgen settes kursen østover mot villmarka i grenselandet. Det gledes enormt og villmarksfeberen raser, men det er jo bare sunt.

Det er pakket og gjort klart for minst to turer med packraften de kommende to ukene sammen med turkompis Frank. Den første uka til innsjøen Isteren som er hovedmålet i sommer. Værmessig ser det ikke per nå supert ut, men heller ikke for ille. Fordelen med innsjøpadlingen i sommer er å kunne padle rett fra veien og slippe unna bæringer mellom vann og vassdrag. Det redder turbloggeren fra mer trøbbel med høyrefoten og redder dermed også turen. Senebetennelsen i armen og skulderen som eksploderte i juni er så og si tilbake på nivå som tilstanden var sommeren 2021. Det her bør gå fint tenker jeg.

Er det dekning der jeg er på tur i sommer, ja så kan det fort dryppe noen bilder underveis på Instagram her.

Stay tuned!