En av de virkelig fine friluftslivskanalene jeg følger på Youtube er Ronny O sin kanal.
Ronny driver virkelig et friluftsliv jeg kan kjenne meg igjen i og videoene hans er alltid velkomne. Han klarer bra å vise det enkle friluftslivet slik jeg også liker det.
Han ferdes Nord-Norge rundt med kano, packraft, ski og pulk. Fiskestang og pilkestikke er alltid med.
Blant mine favoritter er selvsagt filmen fra Ifjordfjellet i 2024 i kjente trakter.
En annen favoritt er serien fra hans tur i Stabbursdalen nasjonalpark.
Det er finfin formidling Ronny driver med i videoene han legger ut og er virkelig severdige for slike som meg.
Ronny finner vi også på Naturkanal1 der filmene hans ruller.
Smelteverket i den russiske grensebyen Nikel stenges ned til jul. Det er gode nyheter for oss på norsk side av grensen!
Smelteverket kort fra norskegrensen har i mange tiår spydd ut uhorvelige mengder svoveldioksid som også har rammet norsk natur. På 80-tallet var utslippene på rundt 400 000 tonn svoveldioksid per år. Heldigvis så rammet disse mest russisk natur og ikke norsk, om det kan være noen trøst. Likevel godt registrert på norsk side også.
Jeg har vært forbi dette smelteverket ved to anledninger. Bildet øverst her er tatt seint på kvelden fra jernbanestasjonen i Nikel, da jeg var på vei til Murmansk med tog våren 1990. De siste årene har utslippene heldigvis vært langt lavere enn nevnte 80-tallet. Ned i rundt 80 000 tonn de siste årene. Dette er likevel fem ganger mer enn Norges samlede utslipp av denne gassen årlig.
Skogen rundt Montsjegorsk er helt ødelagt av luftforurensing fra smelteverket
Når slike smelteverk legges ned, ja så mister noen jobben, dessverre. Noen av disse tilbys jobb i andre smelteverk på Kolahalvøya, som i Montsjegorsk og Zapoljarnyj. Her er også områdene rundt byene like døde som ved Nikel. Virkelig et trist syn og se, skal jeg love dere!
I kveld starter årets Finnmarksløp, Europas lengste hundeløp på hele 1200 kilometer. Vinterens vakreste eventyr.
Jeg har etter årene i Alta alltid hatt et øye med dette hundeløpet hvert år, det er jo noen kjentfolk som kjører der og deltar. Alltid moro å følge med da. I 1991 var jeg også med på Jotka Fjellstue som funksjonær og tok i mot hundespannene der.
Jeg ser at i år er Harald Tunheim en av favorittene på den lengste distansen. Det blir spennende å følge med på. Det er Harald jeg har fotografert på bildet øverst i innlegget, tilbake i 1991.
Til uka blir det "Finnmarksliv" i butikklokalene til Salar Sportsfiske i Haugesund!
Det er noen år siden sist nå at jeg fortalte om en av turene mine hos Salar Sportsfiske. Nå var det på tide igjen fant vi ut jeg og Frode, som driver denne kjente sportsfiskebutikken sør i Salhusveien i Haugesund.
Foto: Johnny Svendsen
Jeg lover en masse bilder fra turen sist sommer på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda, også noen hemmeligheter røpes, bl.a. hvor røyene på bildene her i innlegget ble fanget.
Planlegger du tur i samme område, så kan det altså være jeg har noen tips å komme med onsdag 5. februar kl. 18.00. Gratis inngang!
Det er Johnny Svendsen som er mannen bak bildet øverst også. Flere av hans bilder blir å se i foredraget. Også noen filmsnutter er planlagt vist.
Sist sommer så hadde jeg en meget fin tur på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda i Finnmark og opplevde der et virkelig godt fiske.
Rundturen jeg hadde sammen med Frank og Johnny startet i Ifjord i nord og tok oss sør til Nammajavri før vi vendte snuten nordover igjen. Vi filmet litt underveis med mobiltelefonene og jeg nevnte tidligere på bloggen at noe av dette muligens vil dukke opp til allmenn beskuelse på bloggen en dag.
I jula nå så har jeg satt sammen noen filmklipp, krydret med noen stillbilder inni mellom for å gi en bedre sammenheng. Jeg har nevnt det tidligere at film ikke er et medium jeg er særlig fortrolig med, men jeg tror likevel den kan være litt severdig.
20. juli
Det er varmt i Øksfjord der ferja går fra, og den går heller ikke ofte. I dag lørdag så må jeg vente til åtte i kveld før avgangen er til Hasvik. Det er ikke mye å finne på i Øksfjord skal sies, men det er litt artig å se på de lokale som holder til her da.
Jeg dro nok litt for tidlig fra Alta i formiddag og det angrer jeg på nå, for timene sleper seg sakte av sted i Øksfjord i påvente av ferjeavgangen utpå kvelden. Det er ikke akkurat verdens navle dette.
Endelig dukker ferja opp og køen med biler og bobiler kan parkere inne i mørket i ferja. Nå ventes halvannen times ferjetur til Hasvik.
Hasvik er ikke veldig forandret siden sist der jeg kjører gjennom på vei mot Breivikbotn. Der tar jeg av mot Dønnesfjord på grusveien over fjellet. Det humper og går. Det er tydelig at veien er godt slitt av større maskiner. Det er anleggsmaskiner tydeligvis (det bygges en vindkraftpark oppe på fjellet nord for veien).
Klokka nærmer seg elleve da jeg endelig kan legge i vei fra bilen i Dønnesfjordbotn. Sekken er pakket for en liten ukes tid. Rundt 20 kilo tung.
Fornøyd turblogger med endelig å være tilbake på Sørøya
Bak fiskebruket finner jeg stien inn mot Geitdalen. Det er strålende vær og kveldssola, og snart midnattsola henger som en gulorange kule i nord og lyser opp det grønne landskapet i Geitdalen. Fantastisk flott.
Landskapet her fascinerer meg med den kraftig grønne fargen, som nå forsterkes enda mer av den lave sola i nord.
Det var i første halvdel av juli i 1993 jeg sist gikk innover Geitdalen og da sammen med turkompis Magne og to av bikkjene hans. Nå gikk jeg i samme spora som den gang innover og satset på teltplass på samme neset i Krokvatnet som da. Jeg burde fint være framme rundt ett i natt.
Vandringen innover Geitdalen vekker minner, og jeg gjør meg også noen tanker om Magne, turkompisen min den gang, som dessverre gikk bort i fjor vinter. Jeg pauser omtrent på samme sted der vi to heiv etter pusten sist, godt oppe i den bratte kneika mot Krokvatnan.
Ikke lenge etter pausen er jeg over kanten og kan skue utover landskapet på andre siden. Et flott syn med vannene her som har fått helt korrekt navn, Krokvatnan.
Jeg holder litt høyde langs vestbredden før jeg slipper meg ned bortforbi kraftledningen som krysser vannet i sørenden. Neset sør for kraftledningen er målet. Der er det teltplass.
Jeg har teltet oppe litt over ett på natta og setter meg utenfor og nyter stillheten som bare blir brutt av noen bjeller fra reinflokken oppe i fjellsida. Midnattsola lyser opp fjellene rundt meg. Fantastisk.
21. juli
Gårsdagen var lang og jeg var ikke i posen før nærmere halv tre i natt. Ikke fikk jeg fisk heller da jeg tok noen kast før jeg køyet. Det er godt med fisk i Krokvatnan, men slukene mine var de ikke interessert i.
Det er de fremdeles ikke på formiddagen, da jeg forsøker igjen med stanga før jeg pakker ned leiren. Jeg vil noen kilometer lenger sør.
Oppe på høyden sør for Krokvatnan ser jeg meg tilbake. Det er så flott her synes jeg.
Det er bare en liten kilometer eller halvannen igjen til Vegvatnet som er målet mitt i dag. Ingen lang etappe altså.
Snart dukker dette kjente vannet opp der framme i sør. Kjent fra glansa fiskemagasiner og boka til Steensaker, Norges beste fisketurer.
Vegvatnet er ikke stort, men var kjent for stor ørret. Jeg fisker meg rundt langs vestbredden, men hverken kjenner eller ser fisk. Det virker helt dødt.
Like ved utoset finner jeg til slutt en ok teltplass. Det er litt knudrete terreng her og suverene teltplasser er det mildt sagt ingen overflod av. Denne er ok.
Det er ikke liv å spore i vannet. Jeg fisker noen timer langs østbredden, fra utoset og nordover. Ikke et napp, og heller ikke fisk å se.
Utpå ettermiddagen så steiker sola så intenst at fjellduken tas fram og monteres på vestsiden av teltet med folien ut. Det er nemlig et lurt triks jeg har benyttet meg av tidligere. Det blir levelig temperatur innendørs da og spesielt når jeg kan gjennomlufte.
Kuppeltelt med to innganger er nok det smarteste man kan investere i, særlig under slike varme forhold som nå. Jeg går aldri tilbake til andre telttyper etter årene med dette teltet.
Kvelden senker seg over Vegvatnet og jeg har enda ikke hverken kjent eller sett fisk. Kanskje er det tomt? Det er i alle fall ingen som jager insektene jeg ser ute på den blanke vannflaten. Vannet er også rimelig grunt, og dermed varmt nå, så det kan også være at fisken der ute står og sturer på bånn et sted. Det er uansett ikke mye fisk i vannet.
22. juli
Jeg bestemmer meg for å bli værende her ved Vegvatnet en natt til. Jeg hadde en tanke om å ta en større rundtur i fjellene lenger vest, men avstår det. Værmeldingen er litt usikker de nærmeste dagene og da trenger jeg strengt tatt ikke virre høyere til fjells her, enn nødvendig.
Det blir dagstur til vannene i nærområdet. Først opp mot 257-vannet like vest for Vegvatnet. Det ser spennende ut på kartet.
Vegvatnet
Joda, der blir det et par ørreter faktisk, men ikke større en rundt halvkiloen. Mulig er det noen større uti der også.
Det er godt og varmt i dag, og sola steiker. Det var godt jeg husket å smøre meg. Jeg glemmer nemlig fort akkurat det. Nå berges i alle fall øra fra å bli stekt.
Jeg klatrer litt sørover mot Jutulvatnet for å prøve der. Der vet jeg det er fisk. På vei dit klatrer jeg ned til det avlange tjønnet oppstrøms, rett nord for Jutulvatnet. På avstand så jeg vak der nede.
Hverken i tjønnet eller i Jutulvatnet blir det fangst. I Jutulvatnet hogger det på en fin enn kjennes det som, men den er av etter få sekunder. Kjentes som en fin middagsfisk.
Fra Jutulvatnet er det ikke lange biten ned til Gjertrudvatnet, et kjent og godt fiskevann her inne. Jeg og Magne lå to netter ved sundet på vestbredden for 26 år siden. Da tok vi kilosfisk i vannet.
Vel nede ved Gjertrudvatnet så tar vinden seg kraftig opp. Det blåser etterhvert en kraftig bris som gjør det litt utfordrende å fiske. Jeg tar lunsjen på det markerte neset nord på vestbredden. Jeg går ikke lenger sør.
Jeg skimter en teltleir på andre siden og et menneske der. Det er de første jeg ser på turen her inne.
Jeg har ikke et napp i Gjertrudvatnet, til forskjell fra sist jeg var her. Da fikk vi mye fisk. På vei tilbake og oppover mot Vegvatnet følger jeg bekken oppover og forsøker litt i kulpene. Jeg husker Magne tok en ørret på halvannen kilo i en av disse i -93. Nå er det ikke kjenning i den kulpen i det hele tatt.
Oppe igjen ved leiren så ser jeg at fjellduken blafrer voldsomt i vinden. Det må jo nesten være en liten kuling i kastene nå. Teltet barduneres skikkelig med all tilgjengelig flaggsnor jeg har med.
Etterhvert så stilner heldigvis den kraftige vinden og i kveldingen så er det ikke mye igjen av den. Kvelden kan nytes i fred og ro utenfor teltet.
Jeg fyrer opp et lite bål og får brent litt søppel. Det er alltid praktisk å få gjort når muligheten er til stede for slikt. Her var det bitte litt ved å finne også.
På senga får jeg lest enda noen kapitler i boka jeg har med på denne turen. En fantastisk bok, avslutningen, den femte boka, av Tore Renbergs historie om Jarle Klepp (Mannen som elsket Yngve).
Jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil gå samme ruta tilbake mot Krokvatnan og Dønnesfjord og tar heller turen over fjellet mot Jarlvatnet. Det går helt greit og jeg er snart gjennom skaret nord for Okshaugen og ser ned på Jarlvatnet.
Vegvatnet sett fra øst
Jeg ser noe fisk som viser seg i overflaten da jeg når ned til vika vest i vannet, men de vil ikke ha sluken min. De er selektive ørretene her.
Heller ikke i tjønnet rett nedstrøms er det liv å kjenne, men jeg ser fisk, selv om de ikke er i imponerende størrelse.
Derimot er det noen andre tjønner som gir fangst. To fine ørreter over halvkiloen blir det, men de tok ikke sluken før vinden tok seg litt opp. Da var det svart sluk de ville ha.
Jeg er sikker på at det tjønnet nok inneholder enda større eksemplarer enn hva jeg klarte å lure den halvtimen jeg fisket der.
Kristianvatnet er målet for dagen og jeg vil ha siste camp ved utoset er tanken. Ikke den beste teltplassen jeg har hatt til nå, men den duger akkurat.
Jeg har et napp og to i Kristianvatnet i kveldingen, men det blir med det. Spennende vann og dypt.
Seint på natta så spiller smålommen, jeg har observert ute på vannet, opp med konsert. Utrolig fascinerende og flott naturopplevelse:
24. juli
Jeg holder litt høyde over det øverste av Krokvatnan der jeg utpå formiddagen er på vei mot Dønnesfjordbotn. Jeg bør ikke komme for lavt, det er best å vinne høyden tidlig og slippe å klatre lenger borte.
Det er gråvær i fjellet høyere opp ser jeg. Tåka dekker toppene vest for Krokvatnan. Greit jeg ikke er der i dag da. Det var nemlig et alternativ å gå rundt fjellet der. Da ville jeg vært høyere oppe og sikkert inne i den tåka.
Myggen er mer nærgående i dag og det er typisk myggvær, rimelig stille og litt fuktig.
Lengst nord på østbredden av Krokvatnan er det bratt ned. Det var en av grunnene til at jeg ville vinne høyde tidlig og slippe å klatre opp for å komme forbi her.
Jeg kommer greit over utoset men køler det litt til for meg da jeg holder for nærme elva og får en bratt klatreetappe opp igjen for å finne riktig rute. Etterhvert så er jeg tilbake på stien jeg kom opp fra Geitdalen.
Joda, jeg er godt fornøyd med turen i det jeg er nederst i Geitdalen og bare har noen hundre meter igjen før jeg er på grusveien ved fiskebruket. Snart ved bilen. Det skal i grunnen bli godt.
På vei over fjellet fra Dønnesfjord mot Breivikbotn, ja så kan jeg se tilbake på fine dager her på vakre Sørøya. Fiskemessig ikke så veldig bra, men det gjør strengt tatt ikke så mye. Det var fint å se igjen området jeg og Magne besøkte i -93.
Nå venter Indre Troms. Det blir spennende, for der har jeg aldri vært på tur før.
Fem år etter ble det på ny tur innover Ifjordfjellet og Laksefjordvidda. Denne gang i godt selskap av Frank og Johnny. Det ble et eventyr!
23. juni
Sankt Hansaften ettermiddag legger vi i vei, endelig. Etter tre dagers kjøring, gjennom Sverige og Finland og to hotellnetter, er vi endelig i vei innover i Ifjordfjellet. Vi har parkert mellom bjørkene ved steinbruddet sør for Ifjord. Samme sted som sist, men da gikk jeg innover alene. Nå har jeg trivelig selskap på turen.
Vi har tunge sekker. Min veies til 28,8kg. Det er etter planen. Frank har noen kilo tyngre, mens Johnnys klarer vi ikke å veie. Den er mye tyngre tydeligvis.
Vi har ikke lagt opp til lange etapper på denne turen som vil gå i omtrentlig samme område og vassdrag som sist jeg var her for fem år siden. Ja, det er på dagen 5 år siden jeg sist labbet innover dalen her.
Litt forandringer er det likevel, vi vil ta første campen ved Skavhlejavri 281 moh. Det vannet har sett spennende ut på kartet gjennom vinteren og kan passe som første stopp. Det er rundt fem kilometer inn dit.
De er tøffe de første kneikene vi klatrer oppover og det er greit at det blir noen pustepauser oppover. Vi har en fin bris i ryggen som er god og avkjølende.
Ingen av oss har hørt snakk om Skavhlejavri noen plass, men at det er fisk der er ganske sikkert. Etter et par timer er vi over utoselva og ser utover vannet. Dypt og spennende.
På det markert neset på vestbredden litt sør i vannet er teltene snart oppe og vi kan skåle for at turens første camp er satt.
Frank er førstereisgutt nord for Polarsirkelen og får oppleve midnattsola denne første teltnatta på turen. Johnny har vært nordpå før.
Vi fisker alle til over midnatt rundt neset vi har campen, men uten resultat. Et par solide vak har vi nemlig sett, men vårt isenkram vil ikke aksepteres ute i dypet. Litt skuffet er vi da også da vi zipper igjen telt og poser for første natta. Skulle så gjerne hatt den første på land.
24. juni
Det er en kald vind vi har i ryggen i vei videre sørover. Vi har hatt avgang kl. 10 som er standard når vi er på tur sammen, vi tre. Det fungerer rimelig greit for alle. Nå er vi på vei sørover mot Silisvassdraget. Det var der det løsnet fiskemessig sist jeg var her. Første dagen gav oss ingen ting av fiskefangst.
Vi vandrer sørover på høydene øst for Urttasjavri retning Bordejavrrit. Rett sør for Bordejavrrit ligger det noen tjønner og vann som danner de nordligste kildene til Silisvassdraget. På kartet ser disse lovende ut og en teltnatt der har vi lyst på.
Første fiskestopp i den kalde nordvesten blir i vann 352 rett vest for Bordejavrrit. Helt sikkert fisk der, men vi kjente ingenting det kvarteret vi forsøkte oss. Kaldt var det.
Vi har sett for oss en camp mellom vannene 352 og 353 rett sør for Bordejavrrit. Da vil vi ligge godt sentralt til flere spennende vann. Joda, kort fra 353 finner vi lett fine teltplasser i le for den verste vinden.
Utpå ettermiddagen er også de første fiskene på land. 352-vannet rett vest for leiren gir oss de første røyene på turen. Dette vannet er også et av de øverste i Silisvassdraget. Det lover godt for turen videre.
Første fiskemiddagen kan inntas denne kvelden. Endelig er vi i gang med fisket.
25. juni
Det er regn i lufta i det vi ser utover 339-vannet en kilometer etter avgang fra sist leir. Etterhvert blir det fuktigere, men vi vil likevel stoppe opp og forsøke i vannet. Det ser virkelig lovende ut.
Det går ikke mange minuttene før det er fisk på i regnværet hos turbloggeren. Et par kast i vifteform så satt røya, en virkelig pen en også.
Et bilde og to i håven, så får den svømme ut igjen, denne kanskje vakreste ferskvannsfisken vi har her i landet. Det er for tidlig på dagen å ta middagsfisken.
Det er fantastiske farger disse fiskene fremviser og at de er i virkelig god kondisjon i dette vannet ser vi tydelig på kroppsformen. Brei over ryggen og rund i buken. Fantastisk fisk. 7 hekto kanskje, denne?
På kartet ser vi at det er markert en hytte eller koie ikke langt unna. Dit setter vi kursen for å kikke innom. Vi regner med den står åpen.
Koia ligger i nordenden av 319-vannet i Viktjernene, eller Luoktaladdot om du vil. Den frister ikke veldig til overnatting, men skulle det knipe hadde vi vel tatt natta tenker jeg.
Helt ok med slike krypinn her inne på øde vidda, må vi innrømme skulle uværet komme over oss. Da kryper vi gladelig inn.
Jeg stopper opp litt i det avlange tjønnet sør for 319-vannet, mens Frank og Johnny fortsetter mot Silis. Det frister til noen kast. Jaggu er det ikke en pen ørret på allerede på første kaste i innoset.
6-7 hekto stor anslår jeg den til i håven. Den får også svømme ut igjen i dag. Like etterpå er det en tilsvarende på like nedenfor i tjønnet. Den også svømmer der ennå sannsynligvis.
Jeg tar igjen Frank og Johnny nede ved det midtre av Silisvanna, på vestbredden. De har stoppet for en fiskepause.
Begge kan snart dra fin middagsfisk på land. Silis leverer sakene på de første kastene her.
På mitt forslag har vi på forhånd bestemt oss for et par netter nettopp her i området. Mellom midtre og nedre Silisvann håper vi å finne ok teltplasser. Det er kun en kilometer halvannen ned dit.
Frank kommer akkurat tørrskodd over Silisjohka
Joda, flotte teltplasser finner vi akkurat der vi ønsket oss det. Kort fra nedre Silisvann og fiskemulighetene der.
Teltene er knapt oppe før jeg er nede på steinen der jeg startet fiskeeventyret for 5 år siden. Da beit første fisken på akkurat der.
Foto: Johnny Svendsen
Utrolig nok, ja så skjer det igjen. Få meter fra steinen jeg står på ja så biter røya på Aura Flakesluken igjen og denne er jammen meg større også. Middagsfisken veier jeg til gode 9 hekto!
Det er ikke slutt der. Røyene formelig koker, som makrell, like utenfor land. Det er tydelig noe som klekker i vinden. Jeg ser ikke helt hva det er, men særlig selektiv er ikke røya, for 2-3 til er på sluken før jeg er fornøyd. Kun 9-hektosen beholdes på land til middag. Helt fantastisk!
Det er fiskemiddag på alle denne ettermiddagen ved Silisvanna. Et fantastisk område med et uttall av fiskevann. Vi blir her noen dager.
26. juni
Jeg tar noen kast på morningen like nedenfor leiren. En rødrev tusler forbi på andre siden, uten å ha sett meg tydeligvis. Vinden er riktig i min favør. Artig å se hvordan den svinser og svanser rundt på jakt etter mat i terrenget.
Like vest for det nedre Silisvannet ligger et avlangt vann vi tar turen til denne formiddagen. Det blir ikke resultatløst for å si det slik.
Johnny tar østbredden, mens jeg og Frank tar vestbredden. Det går ikke mange kastene før Frank har på pen røye. Alle drar pen fisk i løpet av dagen fra dette vannet. De fleste får svømme ut igjen. Vi kan jo ikke ta opp alt vi får.
Like bortenfor Frank opplever jeg å få inn to pene ørreter på rappen. To kast, to ørreter. Begge jamnstore, rundt 6-7 hekto. Begge beit også på sluken FØR jeg hadde begynt å sveive inn. Artig opplevelse.
Jeg treffer på Johnny sør i det nedre Silisvannet på vei mot leiren. Han har middagsfisken med seg i hånda hjem mot leiren.
Silis har gitt oss i overflod disse to dagene. Vi fisker og spiser. Værmessig har det vært skiftende, men helt greit. Mest gråvær, men noen solgløtt inni mellom. I morgen drar vi videre sørover i vassdraget.
27. juni
Det blåser stikker og strå, som det heter. Men, vi har heldigvis vinden mer eller mindre i ryggen og da gjør det ikke så mye. Litt før ti er vi i vei sørover, etter et flott opphold her ved Silisvannan. Neste camp blir ved Dollajavri!
Jeg overtaler gutta til en liten fiskestopp ved utoset i nedre Silisvannet. Det blir ikke lange stoppen. Den kraftige nordvesten gjør det lite trivelig og ikke særlig lett å fiske. Vi er snart videre igjen.
Kraftledningene som krysser sør for Silis er markerte i terrenget her. Man kan synes sitt om de, men er det noen kraftledninger jeg har hørt endel om de siste åreren, ja så er det disse. Disse har nemlig figurert i bakgrunnen på noen bilder fra sist tur her. Nå nærmer vi oss nemlig dit.
Vi har fulgt vassdraget fra Silisvanna sørover og nå nærmer vi oss Silisluoppal, dette lille tjønnet i elva på vei sørover mot Dolla. Det var her jeg opplevde "bonanza" for fem år siden. Selvsagt må vi ha en stopp her.
Vi parkerer sekkene sør på østbredden og jeg er snar om å få snøret uti. Det er nemlig her, i dette lille vannet at storrøya på forrige tur beit på.
De store fangstene blir det ikke på oss, denne ettermiddagen, men kanskje opp i 6-7 hekto størrelse de største. Vi kan egentlig ikke klage da.
Foto: Frank Bergtun
Etter en times fiskepause er vi videre mot målet for dagen, nemlig legendariske Dollajavri. Nevnt overalt i fiskelitteraturen fra gammelt av i Finnmark, fram til glansa magasiner og blogger av nyere dato. Vi er ikke de første som tar turen dit.
Vi er framme i halv firetida. En kikk innom hytta er obligatorisk. Ikke vært folk her siden i vår, på snøføre, sier hytteboka. Akkurat det er kjekt å vite. Vi er kanskje de første fiskerne her inne med fiskestang. Det er nok ikke dumt.
Hytta er pusset opp siden sist jeg var innom
Vi er ikke redd for å etablere leir kort fra hytta da. På samme sted som jeg sist hadde to netter. Vi planlegger 3 her.
Det blir en kjølig ettermiddag, men fisken biter likevel i Dollajavri og Johnny tar første kilosørreten i vannet denne ettermiddagen.
Johnny fisker i motvinden og kilosørret blir det!
28. juni
Det er rimelig kjølig vær da vi legger i vei nordover mot Dollaluoppal på formiddagen. Vi fisker litt i innoset til Dollajavri. Johnny tok en kilos her i går kveld. En tilsvarende er etter sluken min, men ta vil den ikke.
Høyere opp kommer vi til slutt gjennom det mannshøye vierkrattet og klarer å krysse elva rimelig tørrskodd. Vi vil fiske Dollaluoppal fra vestbredden.
Tett på utoset i Dollaluoppal har jeg skikkelig kilosrøye på, men den slipper taket etter kort tid. Det var krefter i den kan jeg melde turkompisene.
Foto: Johnny Svendsen
Ikke lenge etter er det ny røye på, men denne er litt mindre. Rundt 7-8 hekto anslår vi vekta til. Etter at Johnny har fått avfotografert en smilende turblogger, så får den svømme ut igjen.
Ute på den lange øya som strekker seg sørover i Dollaluoppal, som jeg kommer meg tørrskodd over på, så blir det to fine ørreter i håven i 7-8 hektos størrelse.
Jeg og Frank tar etter Johnny som har forsvunnet bak haugen i vest mot Coarvvosjavri, oppstrøms Dollaluoppal. Vi finner han etterhvert litt i le for vinden på vestbredden.
Dollaluoppal sett fra nordvest
Halvkilos på halvkilos av ørret og røye blir det nordover vestbredden av dette vannet på alle tre. Vi slenger noen sluker i tjønnet oppstrøms i nordvestenden også, men der blir det bare et par småtasser. Oppvekstområdet tydeligvis, for ørreten i vannet her.
På vei østover mot Silisluoppal noen kilometer mot øst, tar vi opp en elg i vierkrattet foran oss. Ikke overraskende for vi har sett tydelige spor, droppings, i krattene vi har forsert de siste dagene. Elg er glad i vier vet vi.
Det blir ikke mye fangst i Silisluoppal og vi tar snart over elva litt sør for vannet. Herfra legger vi sørover via tjønnene 286 og 280. Begge tjønner gir fiskefangst på Frank og Johnny.
Det blir tatt inn flere fine fisk på kvelden kort fra leiren ved Dollajavri. Også turbloggeren skaffet seg kvelds og frokost kort fra teltet.
29. juni
Det er småkjølig på morgenkvisten denne siste lørdagen i juni ved Dollajavri. Ørret til frokost. Det er gjerne litt greiere å steike ørreten når den har ligget med salt i panna over natta. Den krøller seg ikke så mye da i steikepanna. Godt er det med varm mat til frokost.
Det er en kald nordvest som feier inn mot leiren over Dollajavri på formiddagen. Likevel tar vi turen sørover østbredden langs vannet.
Det er litt rart, men ørreten er virkelig i bettet denne dagen, selv i den virkelig kalde vinden. Johnny tar et par kilosørreter i land, og Frank likeså.
Det er virkelig moro når fisken er i bett til tross for vind- og værforholdene vi opplever. Vi velger jo å tro at vi er på rett sted til rett tid.
Foto: Johnny Svendsen
På kvelden i leiren så blir det plutselig skrik og skrål fra bredden da Johnny har storfisken på. Vi er alle tre enige om at det må den være, storfisk, slik den raser ut med snøre. Både Frank og undertegnede filmer seansen. Likevel blir vel alle litt snurt når det viser seg å "bare" være en kilosørret som hadde tatt sluken til Johnny. Trolig blir det publisert en video av det hele seinere her på bloggen.
At det er kjølig på kvelden gir seg også uttrykk i snøværet som ramler ned på oss i nitiden. Det er temperaturer ned mot frysepunktet rundt oss. Vi lider ingen nød med både godt utstyr og nok drivstoff til stormkjøkkenene våre. Likevel en kuriositet er snøværet midt på sommeren for oss søringer.
30. juni
ATV'en vi så i går kveld har kurs mot leiren vår på morgenkvisten. Det viser seg å være en svært så hyggelig politibetjent ute på oppsyn i området, fra Reinpolitiet. Han er litt overrasket over at vi er her inne allerede nå. Men, smart også av oss, sier han. Fisket er jo best akkurat nå. Akkurat DET kan vi underskrive på. Sjøl har han ikke med fiskestanga etter 15. juli forteller han. Det er bortkastet tid.
Vi får mange gode tips til fiskevann av betjenten før han legger i vei østover vidda. Virkelig gode tips!
I titida er vi igjen på vei sørover vidda. Vi skal ikke veldig langt i dag, kun sør til Nammajavri, og det blir sørligste punkt på denne rundturen. Før det må vi krysse Guorgajohka oppstrøms Vuolimus Lavnnjosjavri, dvs. Nedre Lavnnjosjavri.
Vuolimus Lavnnjosjavri ses der nede
Iskaldt vann kan nevnes, men det er greit med crocs på slike vadinger. DET hadde jeg ikke sist her og da ble det våte fjellstøvler et døgn derpå.
Nammajavri åpenbarer seg snart foran oss. Det blir camp kort fra utoset, som sist jeg var her. Kort etter er middagen til turbloggeren sikret i vika ved utoset. Kjapt og enkelt.
Nammajavri har alt vi ønsker, nemlig flott campplass kort fra vannet og godt fiske. Vi tar mye fisk denne ettermiddagen, men ingen over kiloen. Likevel så er det en virkelig kubbe av en røye som følger sluken til turbloggeren helt opp til vannflaten i kveldingen. De finnes der ute, ja det er sikkert.
Rundt 8 hekto stor denne ørreten fra Nammajavri
Frank med 7 hektos tatt på Black Gnat og fluestang!
Turblogger i midnattsol
1. juli
Nammajavri er sørligste punkt på rundturen vår. For 5 år siden var jeg sør til Gurteluoppal, men det står vi over denne gang. Nå er vi tipset om noen småtjønner nord for Guorgajohka vi vil sjekke ut et døgn. Dit settes kursen.
Vi setter kursen mot det øvre Lavnnjosjavri. I utoset der må det være mulig å enkelt komme over. På veien vinkes vi innom en lokal ATV-leir. Det et tross alt blitt 1. juli og da kan man kjøre inn på vidda på de gamle traktorslepene.
Et lokalt ATV-lag fra Tanadalen har i løpet av natta kommet inn nordfra på traktorslepa fra Ifjordfjellet og bosatt seg med tørt og vått ved midtre Lavnnjosjavri. Pære fulle alle som en slår vi av en prat med dem så godt det lar seg gjøre. Den minst fulle gir oss noen fisketips, ellers er det ikke mye å få ut av gjengen. En av karene forsøker å si noe i det vi skal legge i vei, men klarer ikke å stå oppreist og det blir med det.
Rett nedstrøms utoset til øvre Lavnnjosjavri er det greit å komme over i crocs. Herfra er det greit terreng nordover hvor vi har kursen.
Det er et fascinerende morenelandskap vi entrer etterhvert og teltplassene gir seg selv bare vi kommer over bekken. Det går rimelig greit.
Jeg har fått flere tips om disse tjønnene de siste årene, og aller sist både fra politibetjenten vi møtte ved Dolla og faktisk også de fulle Tanaværingene tidligere i dag. Disse tjønnene er fulle av finfin røye og ørret.
Det går selvsagt ikke lang tid før det er fangst på. Etterhvert så mister vi alle mer eller mindre tellingen på hvor mange vi har fått.
I løpet av kvelden har både Frank og Johnny passert kilosgrensen, der Johnny har fått flere røyer over. Min største blir på litt over 9 hekto.
Dette er virkelig høyproduktive tjønner og vann med en stor bestand røyer og ørreter i skikkelig god kondisjon. Vi tar selvsagt ikke opp akkurat mer enn vi klarer å spise opp.
2. juli
Den tiende dagen på tur er vi i vei lenger nordover. Vi har kurs mot Lavvosaivassdraget hvor vi vil ha en natt og to, men før det vil vi innom noen tjønner vi har fått tips om underveis på turen. Vi stopper opp ved et av disse.
Her deler vi oss og jeg og Frank tar rundt sørenden mens Johnny fisker seg fra nordenden. Uten de store fangstene, så møtes vi alle tre ikke langt fra nordenden. Kort etter møtet er det fast fisk på hos turbloggeren. Det er rimelig kjapt klart at dette ikke er minstemann i vannet!
Røya har tatt Aura Flakesluken jeg har benyttet på 99% av turen. Den har virkelig gitt fangst. Nå satt den i kjeften på en virkelig kubbe i dette lille vannet på grensen mellom Laksefjordvidda og Ifjordfjellet.
Johnny får filmet ganske mye av kjøringen og det regner jeg med vil komme på bloggen etterhvert. Den viser i allefall at turbloggeren etterhvert får røyekubben i håven og triumferende kan løfte fangsten på land.
Foto: Johnny Svendsen
Røya er ikke lenger enn 48cm lang, men hele 1580g, 1,58 kilo! Snakk om kubbe!
Kort etter røyefangsten til turbloggeren så kommer regnværet og turen går videre nordover. Vi har sett oss ut et tjønn å campe ved for natta noen kilometer lenger nord. Det blir en kveld og natt i teltet. Fuktig, kaldt og vindfullt! Fiskesuppa med røye varmer i løpet av kvelden i alle fall.
Deler av røya kuttet jeg også opp i skiver, i skav. Dette funker fint å steike i panna, sprøstekt Anbefales!
3. juli
Det er gråvær da vi legger i vei videre nordover. Det øvre av de store Lavvosaivanna er målet. Her ser vi for oss to netter slik at vi kan få oss en rundtur i området.
Det er rimelig flatt terreng vi beveger oss nordover i og kilometrene går unna ganske kjapt. Ved et navnløst vann merket 342 på kartet hiver vi sekkene og fisker en liten stund. Alle har kontakt med finfin røye her.
I gråværet som henger over oss finner vi etterhvert ned til det øvre av de store Lavvosaivanna. Her blir det camp ytterst på det markerte neset i nordenden.
Det er fuktig vær utover ettermiddagen og kvelden og teltet er mer fristende enn utelivet. Det er grått og disig ute.
4. juli
Dagstur i området, i de øvre delene av Lavvosaivassdraget. Vi fikk konkrete tips av politibetjenten vi traff ved Dolla som vi vil sjekke nærmere ut og legger i vei mot noen vann lenger opp.
Det blir både finfin ørret nærmere kiloen og røyer over. Frank tar hele to røyer over kiloen på rundturen.
1,2 kilos røye fra Ifjordfjellet! Foto: Johnny Svendsen
I ett av vannene klarer turbloggeren å ta inn hele tre fisk på de tre første kastene i vannet. Alle i størrelsesorden 6-7 hekto store, kanskje 8 den største(!). At det i det vannet finnes større kan vi alle garantere!
Det blir en rolig kveld i leiren på kvelden. Litt fiske fra neset og i innoset kort fra leiren og middagssysler utenfor teltet til Frank.
5. juli
Det tikker og går mot slutten av turen. Vi har fått skrekkelig mye fisk og det har vært umulig å holde tellingen. Vi diskuterer litt om hvordan vi kan formidle resultatene fra denne turen og kommer vel til at vi har fått et tresifret antall fisk til sammen til nå, men akkurat hvor mange er umulig å tallfeste.
Hverken Frank eller Johnny har tall å komme med fra sine fiskerier, men at de er langt, langt over forventet er de klare på. Enkelte dager har de tatt inn et tosifret antall fisk kan de fortelle. I størrelse snakker vi om langt over halvkiloen i snitt, enkelte dager kanskje opp i 8 hekto(!).
De minste som ble fanget av undertegnede var på flue nedstrøms Nammajavri. Knappe halvannen til to hekto store ørreter som tok Black Gnatflua Johnny hadde bundet til meg.
Denne fredags formiddag legger vi i vei nordover mot siste planlagte camp ved Gorrojavri. To netter der som avslutning er tanken, kanskje tre?
Det blir en fiskestopp i nordenden av Goivvohatjavri etter en god times vandring. Har hørt om fin fangst i vannet her. Det har jeg forøvrig også hørt om i Holmvannet rett øst, men det er så stort at det frister ikke like mye å prøve fra land.
En følger etter sluken er vel det eneste som registreres av liv i vannet. Vi er i vei videre kort etter.
Bordejavrrit åpenbarer seg i vest
6. juli
Det ble en god mil i går fra Lavvosaijavrrit og opp hit til Gorrojavri. Det kjennes å ha vært på tur snart i to uker. Sekken har riktignok blitt merkbart lettere, kroppen også, men man kjenner at turen har vært lang.
Det er gråvær i dag også, og tåka henger ikke høyt over oss. Frank og Johnny vil ta turen over til Skavhlejavri å hente en pakksekk Johnny la igjen der for å spare vekt. Det er knappe to kilometer over og fort gjort.
Sjøl fisker jeg i nordenden av Gorrojavri i le for den sure vinden. Foruten den lille to hektos røya jeg tok i morges er det ikke mye liv å spore.
Nedstrøms Gorrojavri er det like lite liv. Jeg er helt nede i Stuorraluohkajavri og tar noen kast, men nei.
På vei opp til leiren igjen har tåka lagt et tjukt lokk over området. Det er såvidt jeg skimter leiren på andre siden av utosvika i Gorrojavri.
Det har ikke blitt mye fangst på Frank eller Johnny som har forsøkt seg nede i Skavhlejavri på turen dit. Vi blir enige på ettermiddagen om at det blir siste natta nå på denne turen. I morgen drar vi ut og ned til bilene. Gorrojavri har skuffet litt, men vi er også kanskje litt mette nå. Det har vært et eventyr.
På turen har jeg fått lest Geir Tangens siste bok i Haugesundstrilogien. Fantastisk bra! Dessverre så må boka på bålet. Da sparer jeg fort noen hundre gram i sekken.
7. juli
Det er en flott dag ved Gorrojavri som ønsker oss god morgen. Sleden til veiviseren ligger her ennå ser jeg, da jeg tar en morgentur i området. Håper den får ligge der i fred. Den er nok ikke så gammel som jeg vil ha den til, men jeg skulle likevel ønske.
Det er litt vemodig å pakke ned teltet for siste gang på turen. Heldigvis er det tørt. Vi er klare i titida alle tre.
Vi forsøker å følge terrenget så fornuftig som mulig nedover mot veien som vi ser langt mot nordvest. Det blir likevel litt opp og ned før vi er nede i dalen som vi startet opp for to uker siden.
Det skal ikke stikkes under en stol å si at å se bilen igjen, etter to uker på tur, er en helt grei følelse. Alle godsakene som venter i den har vært tema for samtalene siste døgnet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i akkurat det.
I det turklær skiftes til litt mer sivilt, og kroppen får en kattevask, ja da kan man se litt tilbake på turen. Jaggu har det vært en tur som har gått langt over forventningene mine. Jeg hadde en flott tur for 5 år siden med fine fiskefangster da, men at denne skulle toppe den hadde jeg egentlig ikke trodd. Vi traff virkelig på forholdene.
Jeg var litt betenkt i starten da vi ikke fikk fisk det første døgnet, men da det løsnet i Silisvassdraget kunne jeg jo senke skuldrene. Alle i turfølget fikk mengder med ørret og røye etterhvert og alle bikket kiloen. Johnny tok flest der, deretter Frank. Turbloggeren tok største, men kun den over kiloen. Vel, jeg skal ikke klage som "turguide" for gutta. Jeg regner med jeg har levert varene.
Kirkenes er målet når vi alle er ut på asfalten. Vi har booket to døgn der på hotell i sivilisasjonen. Det skal gjøre godt for en gammel turblogger!
Turen sammenfattet i filmformat her:
PS. Første bildet i innlegget er fotografert av Johnny Svendsen.
