onsdag 28. august 2019

Blant mygg og røyer i Indre Troms


Siste turen på Nordkalotten i sommer gikk inn i Øvre Dividal nasjonalpark i Indre Troms i en fryktelig varme.

26. juli
Jeg har tatt det med ro sørover fra Sørøya i Finnmark og ned i Troms. Hotellnatt både på Sørkjosen og Nordkjosbotn. Denne fredags formiddagen pakker jeg siste rest i sekken utenfor Rema 1000 i Nordkjosbotn. Det er fryktelig varmt, rundt 28-29 grader. At jeg gruer meg litt til tur i varmen i dag er ingen overdrivelse.

Jeg kjører om Tamokdalen før jeg svinger sørover Dividalen. Har sett meg ut en start fra Gambekken og stien derfra opp sør for Skaktaråsen. Her finner jeg den lille parkeringsplassen langs grusveien nesten full, men jeg får lirket min bil inn bak en annen langs veien, like nord for brua over bekken.


Sekken på ryggen er pakket for inntil 10 dager, så den er ikke den tyngste sekken i sommer. Likevel så siler svetten etter få hundre meter oppover stien fra grusveien. Det er over 25 varmegrader inne i skogen.


Av og til kommer et vindpust mellom trærne og bedrer den psykiske helsen min betraktelig. Det er skikkelig tungt oppover og kroppen er ikke helt 100% i denne varmen kjenner jeg. Stien markert på Nordecakartet mitt stemmer heller ikke med stien jeg følger oppover. Det irriterer meg litt, men lite å gjøre med egentlig. Jeg følger stien i terrenget oppover.


Det blir vannstopp der stien krysser bekken. Jeg har et formidabelt væsketap i varmen. Ruta i dag er tenkt mila lang, men jeg er søren ikke sikker på om jeg kan klare det.


Etterhvert så bryter jeg gjennom tregrensa og får litt videre utsyn, og det er ikke verst det jeg ser. Det er flott her oppe i Skaktardalen der jeg følger stien høyt over elva.

Tilbakeblikk nedover stien langs Skaktardalen

De tyngste kilometerne er unnagjort, og de siste inn til Jierttaluoppal, småvannene der, bør jeg kunne klare.

 Utsikt nedover Skaktarelva fra stien

Det er hårda bud i indre Troms

Jeg har ikke sett et menneske så langt, men da jeg kikker over kanten og skimter vadestedet der T-stien krysser Skaktarjohka vest for Jierttaluoppal, så ser jeg noen fjellvandrere som tydeligvis har kommet over elva nordfra.

 Jeg skimter såvidt noen sjeler der framme

Fjellet Stuora Nanna der framme på andre siden av elva

Jeg er rimelig kjørt da jeg når vadestedet og T-stien som kommer over skaret vest for det karakteristiske fjellet Jerta som nå ruver over meg i sør. Fjellvandrerne jeg så på avstand ser jeg som små prikker langt oppe i fjellsida på T-stien sørover. De har nok kurs mot Dividalshytta tenker jeg.


Etter en ti minutts pustepause så er jeg klar for siste kilometeren halvannen. Jeg treffer snart far og sønn som kommer fra Adojavri, men kan ikke fortelle om veldige fiskefangster. Varmen har satt seg i vannene mener de.


Rimelig utslitt så finner jeg en fin teltplass ved et av de vestligste vanna i Jiertaluoppal, tett under Jertafjellet. Det er en god mil inn hit fra der jeg startet.


Jeg prøver stanga litt utpå kveldingen i vannet ved teltet, men ingenting. Det er ganske lunka. Tipper nok fisken sturer på bånn der ute. Det lover ikke godt for fisket videre. Jeg vil likevel lenger opp i dette vassdraget i morgen.

27. juli
Jeg er avgårde i titida på et svakt tråkk i terrenget sør for Jiertaluoppal. Det er rimelig lettgått terreng her.

Uglereir på bakken kort fra Adojavri

Like foran meg så flyr plutselig en svær, brunspraglet ugle opp fra bakken, fra et lite kratt. Vanskelig å se hva slags ugle det kan være, ornitolog er jeg ikke, men få meter foran meg ser jeg plutselig hvor den fløy opp fra. Et uglereir på bakken!

Jeg knipser et kjapt bilde, der man kan skimte en stor unge sittende til venstre, et egg og noe som ser ut som to mindre unger, som virket livløse. Jeg skyndter meg forbi.


Med utsikt mot Adojavri så tar jeg meg noen minutter og forsøker å fylle på væsketapet fra vannflaska. Det er skikkelig varmt i dag også og jeg begynner å kjenne det i kroppen at jeg har vært på tur i sommer.

Sagnomsuste Ravdojavri er kanskje hovedmålet for denne turen. Jeg vil ha meg to netter ved dette legendariske røyevannet tett på svenskegrensen. Akkurat hvor godt røya vil bite i denne varmen er jeg noe usikker på. Likevel skal jeg gi det en sjanse.


Utpå ettermiddagen er jeg inne ved Ravdojavri og finner teltplassen ikke langt fra utoset, helt i nordvest, på vestsiden. Teltet er snart oppe i den friske brisen som nå feier nedover dalen. Myggen er ikke plagsom da heldigvis.


Jeg er slakk i kroppen, og mistenker at væsketapet i går og i dag nok har bidratt til det. Forsøker å tilføre så mye jeg kan både gjennom middagen og drikke. En god middagslur i teltet hjelper litt på formen etterhvert også.

28. juli
Jeg våkner til en vindfull dag ved Ravdojavri og er i dårlig form kjenner jeg. Blir liggende noen timer i teltet før jeg tar en rusletur sørover vestbredden med fiskestanga. Jeg er ikke i slag, men noen kast med stanga må jeg jo klare.


Joda, jeg har snart kjenning med fisken i Ravdojavri, og inn kommer en finfin røye som jeg anslår til rundt 6-7 hekto stor. Ikke dårlig uttelling det etter få kast i dag.


Litt lenger nord langs bredden så biter den igjen, røya, omtrent like stor denne. I vierkrattet biter også myggen. Den skjuler seg for vinden, og når jeg setter meg nedpå en stein langs bredden, ja så angriper de. Det beste er å stå oppreist. Da sliter de mer i vinden.

Vinden tiltar mer og mer utover dagen, og det blir mindre og mindre fiske. Det er tungt å fiske i vinden, som kanskje er oppe i god, frisk bris. Det gjør egentlig ikke så mye at det blir lite fiske. Jeg har tatt røya jeg nå i Ravdojavri, selv om jeg vet at der finnes det større eksemplarer også. Det er flott å være her. I morgen vil jeg litt videre og høyere.

29. juli
Jeg har tatt kursen nordover mot Beavrettjavri, noen kilometer nord for Ravdojavri, og formen er betraktelig bedre enn i går.

Utpå formiddagen kan jeg se meg tilbake mot Ravdojavri og ser nå en stor reinflokk som beiter seg retning svenskegrensen på vestsiden av dette avlange vannet.


Det må jo være noen hundre dyr i den flokken vil jeg tro. Jeg tar en pause oppe i bakkene og kikker på flokken en stund. Fascinerende syn, selv om det er tamrein. Det gir likevel litt villmarksstemning de dyra, som jo har vandret her inne i tusener av år vil jeg tro.


Høyere oppe får jeg et vidt utsyn sørøstover mot svenskegrensen, og hele Ravdojavri på langs, før jeg er over høyden og retning Hurvegielas.

Ravdojavri sett fra nord

Jeg har vinden fra nordøst i dag, og midt i fleisen. Den er ikke så kald, men den kjennes godt i kroppen her oppe i over 900 meters høyde.

Jerta i vest sett fra Hurvegielas


Det er ikke veldig langt å gå i dag, kun et par tre kilometer. Terrenget er svært lettgått her oppe i høyden og snart ser jeg ned på Beavrettjavri som jeg ble tipset om tidligere. Her skal det finnes fin fisk ble jeg fortalt.


Nedover mot Beavrettjavri

Den friske brisen gjør at jeg må forankre teltet i sekken når jeg trer stengene og setter det opp kort fra vannkanten på vestbredden av Beavrettjavri, noen hundre meter fra utoset. Her er det plant og fint gressunderlag til teltet.

Vinden står rett i døra

Jeg skulle gjerne hatt teltdøra mot vannet åpen, men vinden som utover dagen nok er oppe i en skikkelig frisk bris, den gjør det vanskelig. Et lykketreff da at jeg har to innganger i teltet. Jeg har fin le for vinden i den andre inngangen.

Utpå ettermiddagen krysser jeg utoset og fisker litt i medvinden fra nordsiden av Beavrettjavri, ikke så langt fra utoset. Den korte tiden jeg fisker så blir det et par bittesmå røyer, litt skuffende.

Beavrettluoppal sett fra øst

På vei tilbake til teltet stikker jeg ned til Beavrettluoppal og fisker i medvinden der. Joda, her blir det finfin middagsfisk. Ikke så store som i Ravdojavri i går, men flott pannefisk. 2-3 hekto store. Det blir røyemiddag i kveld.



30. juli
Jeg hadde tenkt meg et døgn til her oppe ved Beavrettjavri, men jeg er i grunnen fornøyd og legger i vei nordvestover langs Beavrettluoppal utpå formiddagen. Jeg vil følge vassdraget nedover mot Ravdojavri igjen, men holder litt høyde.

Beavrettluoppal sett fra sørvest

Formen er nogenlunde fin den, der jeg trasker i vei i høyden sør for 832-vannet som jeg ser ned på. Det er finfint føre i dag og jeg gjør unna noen kilometre på rekordtid. Et herlig terreng å gå i.

 832-vannet i Beavrettvassdraget

 ATV-spor i terrenget

Jeg krysser elva rett øst for Mielggatfjellet og runder dette på sørsiden. Her får jeg et flott utsyn vestover. Jeg har kurs for Baessetjavri sørøst for Jerta. Med kurs dit, ja så er jeg også på vei ut av området. Jeg begynner å bli litt mett av turlivet, skal jeg innrømme.


Det blir en god mils vei i dag mot Beassetjavri som jeg utpå ettermiddagen ser dukke opp i sørvest, sør for Jerta.


I nordenden, nærmest Jerta, finner jeg en liten gresslette ved en av bekkene som kommer ned fra fjellet her. Finfin teltplass, men litt for langt unna vannet etter min mening. Det var ikke så mye å velge i her på denne siden av vannet.

Jeg skimter et telt på andre siden, og i kveldingen ser jeg en kar som fisker langs vannet. Sjøl tar jeg ikke mange kastene og gir fort opp. Jeg nyter heller kvelden i teltåpningen med kaffekoppen.

31. juli
Jeg er på vei hjem. Nå er det nok Nordkalotten på meg for denne gang. Fra Beassetjavri og til bilen er det gode halvannen mil som skal unnagjøres. Heldigvis ikke så mye motbakke, mest nedover.

Over Jiertalahku

Over Jiertalahku sør for Jerta er det flatt. Her ser jeg også lett hvor jeg skal holde kursen for å treffe T-stien mot Dividalshytta som er omtrent halvveis til bilen.

Tilbakeblikk mot Jerta og Jiertalahku

Den er en 7-8 kilometer ruta jeg har valgt mot Dividalshytta. Etterhvert så når jeg kanten i skaret sør for Litle Jerta. Her treffer jeg snart også T-stien som enkelt viser vei ned mot hytta.

Flott utsikt nordover fra skaret sør for Litle Jerta


Ned i skogen ovenfor hytta kjennes det godt i låra, det er en bratt kneik ned her. Godt jeg ikke skal opp denne veien.



Jeg tar meg 10 minutter på trappa på Dividalshytta, en ubetjent DNT-hytte. Fin er den i en lysning i bjørkeskogen her. Sikringshytta ligger hundre meter lenger nord.


Strekket fra Dividalshytta til grusveien i Dividalen er, skal jeg være ærlig, ganske så kjedelig synes jeg. Den går gjennom skogen, slakt nedover dalen nordover med ikke så mye utsikt. Dette er transportetappe.


Det er ganske varmt i lufta nede i skogen og vinden kunne gjerne tatt litt mer tak i dag synes jeg. Myggen er nærgående stopper jeg opp.

Etter en to timers tid, så er jeg endelig nede på grusveien, men har ennå en liten kilometer igjen bort til Gambekken hvor bilen min står parkert.


Selv om brusen jeg finner i bilen er ganske så pisselunka, ja så smaker den utmerket. Jeg kjenner det i kroppen at jeg har hatt en lang etappe i formiddag, som startet rimelig tidlig også. Jeg har gjort unna halvannen mil på rundt fire og en halv time.

Jeg avslutter turen i Øvre Dividal nasjonalpark etter 6 dager. Det er helt greit, og i ettertid angrer jeg ikke på det. Jeg er god og mett på turopplevelser og avslutter sommeren på Nordkalotten her.

Rundt halv ett denne siste dagen i juli er jeg på vei ut av Dividalen på grusveien. Jeg har altså endelig bestemt meg for at det nå er nok. Kursen settes hjemover. Det blir Kiruna i Sverige i kveld og derfra Innlandsvägen sørover. Jeg er hjemme til helga regner jeg med.

2 kommentarer:

Ole Morten Persen sa...

Det er fint med varme....i syden. Men med tung sekk, eller sittende flere timer i kano, så er det greit med litt mer moderate temperaturer. Hadde ingenting i mot +8 i Vätsäri! Og langvarig varme er som du er inne på ikke ideelt for fisket heller, så det kunne jo vært enda verre. Etter så mange døgn på tur som du har hatt i sommer, så er det greit med litt avkobling i sivilisasjonen før en legger ut på nye eventyr. Det er i hvert fall spennende å følge med!

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelig kommentar, Ole Morten! :)

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.