lørdag 25. juli 2020

Hardangervidda 2020 - Sør for Kleivshovd


Hardangervidda sto på turplanen denne sommeren, men akkurat hvor var jeg litt usikker på kort før jeg satte kursen mot Eidfjord.

En litt avstumpet tursommer er det blitt i år, men det er godt å være på vei ut igjen etter noen uker hjemme. Jeg lar meg virkelig irritere også denne gang av bobilene langs Sørfjorden mot Eidfjord. Nå er de jo stort sett bare norske, og mange helt amatører.

Det er godt jeg ikke kjører tungtransport på Riksvei 13 langs Sørfjorden i sommer. Jeg hadde eksplodert.

Det var først i går at jeg bestemte meg for tur fra Tinnhølen igjen. Nå var jeg snart framme etter å ha betalt to hundrelapper i automaten på Tråstøl.

Værmeldingen er litt ymse framover og jeg er spent på forholdene de kommende dagene. I dag  er det sørvestlig bris og regn i lufta. Ikke veldig kjølig heldigvis.


Denne fredags ettermiddagen er det rimelig fullt på parkeringsplassen ved Tinnhølen, akkurat som sist. Jeg får likevel funnet meg en plass lengst inne.

Til forskjell fra de tidligere turene mine herfra, så skal jeg starte på sykkel denne gang. Jeg er spent på akkurat det, for sekken veier jeg til 21,5 kilo. Det er i overkant mye å sykle med på ryggen, men heldigvis skal jeg ikke langt, knappe 5-6 kilometer. Likevel er det uvant der jeg tråkker i vei på grusveien etter bommen, retning Byen.


Jeg har pakket for en drøy uke, ja jeg kan vel kanskje klare meg nærmere ti dager på tur med innholdet jeg har med. Likevel er det ganske sparsommelig innhold i sekken i forhold til turen i Femundsmarka tidligere i sommer. Jeg har ikke godtet meg med noe denne gang.


Jeg har regnværet inn fra siden på vei mot Byen sørøst for Tinnhølen, eller Tinnhylen som Eidfjordingene kanskje heller vil si det. Jeg er spent på fortsettelsen der jeg forlater sykkelen i et vierkratt godt låst. Nå skal jeg følge traktorslepa et stykke, men ta av borte ved Kleivshovdtoppen, som er et landemerke her ved Tinnhølen.

Jeg ser det er noen camper rundt Tinnhølen og flere nær Hestosen der Snero kommer inn i innsjøen fra sørvest.


Det blir en kort stopp ved kanalen mellom Tinnhølen og Vestre Bakkatjønn. Her er det krigshistorie da det var tyskerne som sørget for at vannet fra Tinnhølen skulle renne østover og ikke vestover som i dag og som naturlig var. Numedalslågen trengte mer vann til kraftproduksjon. Det var ikke før i 1980 at kanalen ble stengt her hvor jeg nå passerer over. Nå gir Tinnhølen vannkraft til Sima Kraftverk lenger vest.


Området her er et eldorado for padlere av ulike farkoster og man kan nå langt inn på vidda med korte bæringer herfra. Kanskje jeg skal foreslå det for Frank neste sommer. En ukestur her med kano eller packraft?

I det jeg nærmer meg Kleivshovdtoppen tar jeg av traktorslepa som fortsetter mot Bjornesfjorden. Like under toppen kommer jeg i prat med noen ungdommer som camper akkurat her. De forteller at det er litt mobildekning på toppen av Kleivshovd.

Jeg har kursen mot et av tjønnene sør for Kleivshovdtoppen. Det er nemlig tjønnet jeg tok den fine ørreten i 2018 jeg har lyst å campe ved og igjen forsøke å få en fin ørret her.

I femtida har jeg teltet oppe mellom regnbygene. Vinden fra sørvest har jeg funnet litt le for bak en liten morenehaug. Det er kort fra vannet slik jeg liker det. Da gir det fine muligheter for crocsfiske.


Fredagskvelden gir ingen fangst og jeg bestemmer meg for å ta to netter akkurat har og bruke lørdagen til å fiske meg rundt deler av vannet her og kanskje nærliggende tjønner. Problemet er at været ikke er særlig medgjørlig. Det gjelder å kle seg tett.

Lørdag formiddag så legger jeg litt sjel i fiskinga, men det virker rimelig tomt i vannet her. I går før jeg fant teltplassen, så møtte jeg en lokalkjent kar og kona som fisket seg hjem mot Tinnhølen. Han mente at det var drevet rovfiske med garn her de siste årene og at det nå var langt mellom ørretene i vannet. Kanskje ikke så rart da at jeg ikke har noen kjenning den første timen.

Så biter det! Et kontant hogg langt der ute ved det grunne partiet jeg kastet sluken mot. Der sitter den virkelig. Herlige utras slik vi liker å høre 1000-snella. Nifotstanga får også kjørt seg. Det er så moro.

Jeg tipper kanskje 8 hekto stor denne, der jeg etterhvert skimter den nede i vannet. Dette skal bli middagsfisk, men håv har jeg bortprioritert på denne turen. Da må jeg bruke neveklypa. Det går strålende på første forsøk.


Et prakteksemplar av en ørret er berget på land. Jeg bommer grovt på vekta, for etter både en og to kontrollveiinger, ja så er dette kilosfisk. 1030g viser digitalvekta to ganger.


Jeg trenger knapt å fiske mer i dag og legger snart tilbake til campen. Det er flere måltider på denne vakre skapningen. En flott Kleivshovdørret.


Været er ikke på min side utover dagen, men det gjør ikke mye. Jeg har berget middagsfisken, om enn ikke også kveldsmatfisken idag. To bøker har jeg også med i sekken på denne turen. Det var ikke dumt i det regnværet sørger for at noe uteliv ikke er trivelig i fjellet her.

Kleivshovd spesial

De timene jeg har fisket i dag, ja de har kun gitt den ene ørreten. Ikke et napp ellers. Det forteller at det nok er et godt stykke mellom ørretene i vannet her. Man bør nok ikke forvente mange fisk herfra kommer man forbi.
Jeg bestemmer meg for å vandre videre i morgen formiddag og vil legge kursen litt lenger sør hvor jeg ikke har vært før. Det kan bli spennende både på den ene og den andre måten. Været skal nemlig bli kjøligere.

Kveldsmat

Søndag formiddag i flott vær legger jeg sørover. Jeg må krysse motorveien mellom Rauhellern og Sandhaug turisthytter. Oppe på den så følger jeg den litt vestover for letthets skyld før jeg tar av mot sør, retning Storfisketjønne.


Storfisktjønne dukker snart opp foran meg. Med et slikt navn, ja så bør jo mulighetene være tilstede for fin fisk. Det er i grunnen lett å se at et slikt vann kan inneholde større eksemplarer. Det er grunt over det hele. Det gir nok derfor en virkelig god bunndyrproduksjon, da sollyset enkelt når ned. Mye mat til fisken.


Nede ved østbredden får jeg meg en prat med en kar som er ute i samme ærend, men han ligger i leir ved Tinnhølen og er bare på en dagstur i området. Noe fisk hadde han ikke fått.


Det blir heller ingen kjenning på meg på de kastene jeg tar fra østbredden der jeg følger denne sørover. Ikke et napp.

Det er Øvre Krakavadtjønne som er dagens mål og jeg vil helst ha camp på vestbredden der elva fra Eiriksbudalen kommer inn i vannet. Der må det jo være en god fiskeplass.

Øvre Krakavadtjønne

Det er knappe to kilometer i flatt viddeterreng ned til Øvre Krakavadtjønne, men jeg klarer utrolig nok å bomme på orienteringen. Jeg burde ha holdt en langt mer vestlig kurs, nå havnet jeg nærmere utoset i vannet. En god kilometer feilnavigering. Irriterendes.

Ute på neset vest i vannet der elva fra Eiriksbudalen munner ut er det flotte campplasser å finne. Også endel unødvendig søppel ligger igjen her etter tidligere campere. Det er alltid trist å se.


For to år siden hadde jeg en teltnatt nede ved utoset i Nedre Krakavadtjønne. Det var da det slo meg at en tur nettopp hit, til Øvre, ja det måtte jeg få til en gang. Nå var jeg her.

Det er en vestlig bris som kommer ned fra Krakavadnutane i det jeg setter opp teltet. Det er meldt kraftigere vind fra nordvest i morgen, så jeg vinkler teltet mer i den retningen. Opp i 8-9 sekundmeter er meldt ser jeg.


Like nedenfor teltet iført crocs så er det snart kjenning med fisken i vannet her. Jeg så flere vak da jeg ankom i ettermiddag og nå var det ørret på.


Kanskje rundt 5-6 hekto stor er den ørreten som er første på denne kvelden her ved Øvre Krakavadtjønne. Det blir et par mindre også, men jeg slipper alle ut igjen. Jeg må spise litt av sekken i kveld.


Vinden har tatt seg betraktelig opp i løpet av natta. Før jeg køyet i går kveld fikk jeg lagt noen steiner på de mest utsatte teltpluggene. Denne mandags morgenen var nok vindene opp i 8 sekundmeter fra nordvest. Langt kjøligere enn i går. 

Jeg har bestemt meg for å ta en natt til her og ikke vandre lenger sør. Værmeldingen viser kaldvær og nordvest de nærmeste dagene. Det frister ikke da å dra lenger inn på vidda.


I løpet av dagen så avløser den ene regnbygen den andre på rekke og rad. Det er utrivelig og kaldt å fiske i slikt vær. Nordvesten ramler ned mot meg fra Eiriksbudalen. Det er mest innevær selv om sola er framme mellom bygene. Noe varme er det knapt i den.


Fiskemessig har det blitt heller skralt denne mandagen. Til sammen noen timers fiske har ikke gitt mer enn en liten ørret.

Tirsdag formiddag er jeg på vei nordover igjen med en langt lettere sekk på ryggen. Tanken i dag er en siste camp kanskje ved Kleivshovd igjen. Deretter mot Tinnhølen og bilen igjen. Meteorologene varsler fare for snø over 1200 meter nattestid framover ble det sagt på radioen i morges. Det er jeg ikke veldig lysten på.

I den kalde nordvesten tar jeg turen langs vestbredden av Storfisketjønne, men det gir ingen resultater. 


I det jeg krysser T-stien igjen på høyden nord for Storfisketjønne så sjekker jeg oppdatert værmelding og får bekreftet at kaldværet skal fortsette noen dager til. Vel, det avgjør det hele. Jeg setter kursen mot Tinnhølen og bilen igjen.


Nede ved Kleivshovd igjen følger jeg stien, eller rettere sagt tråkket, på nordsiden av toppen. Jeg hadde jo en tanke om en siste camp her i området, men i den sure nordvesten som hamrer løs på meg, ja så frister det lite. Enda mindre da jeg nesten ser bilen på parkeringsplassen i andre enden av Tinnhølen.


Sykkelen ligger der jeg forlot den i vierkrattet like ved Byen. Jeg har vært litt engstelig for om noen hadde herpet den, men jeg tror knapt noen har sett den ligge der.


Det blir en virkelig sur sykkeltur tilbake til bilen. Jeg har vinden og regnbygene midt i mot. Litt før halv fem kan jeg endelig parkere sykkelen ved bilen. En lang etappe ble det denne siste dagen på vidda. Den lengste på hele turen.

Termometeret i bilen viser  kjølige 6 grader da jeg ruller nordover etter fem dager på Hardangervidda. Jeg hadde håpet på noen flere dager, men det fristet lite i det været som kom og som er meldt framover. 

Kanskje neste sommer blir det en retur opp hit igjen. Da frister det egentlig å ta vannveiene fatt. Det har jeg ikke forsøkt her oppe ennå.

onsdag 15. juli 2020

Femundsmarka 2020 - Frank gjesteblogger


Bjarne har tidligere luftet for meg tanken på å være gjesteblogger, noe jeg har takka høflig nei til, flere grunner til det. En er at de mest spennende turene gjennomfører jeg sammen med Bjarne, og en annen ting er at Bjarne skriver så godt at jeg er redd for at mine «stokking av ord» vil bli en skikkelig nedtur, litt skryt får han tåle på sin egen blogg.

Gjesteblogger har jeg vært tidligere på en annen blogg, men dette er noen år siden. Foranledningen til denne turen var imidlertid så spesiell at jeg følte meg litt forpliktet..... Jeg hadde satt av 3 uker av ferien til turer i Femundsmarka i år, første tur var spikret, men til en tur nr 2 hadde vi flere alternativer, valget falt på en ukes rundtur til fots med inngang fra Storvika.

Mot slutten av første tur hadde Bjarne noen telefoner hjem, det sto ikke bra til med hans mor, og dette skulle vise seg å bli verre. Bjarne måtte ta en avgjørelse, og valgte etter hvert å sette kursen hjemover, noe som skulle vise seg å være et klokt valg. Bjarnes mor sovna stille inn noen dager seinere, kondolerer så mye til Bjarne og hans familie.

Jeg for min del hadde da pakka sekken for en uke, båttaxi var bestilt, og værmeldingene var ok, og valgte derfor å ta meg en rundtur alene. Som et sosialt vesen skal jeg lett innrømme at jeg trives best på tur når vi er to eller flere i lag, men har tidligere to ukesturer på Hardangervidda alene, og visste derfor at det også går fint. Veit også at på sånne turer blir jeg fryktelig «pratesyk» noe som gikk hardt utover de få sjelene jeg traff på min ferd.


Dag 1, 7. juli:
Hadde båttaxi fra Jonasvollen til Storvika ‪kl 14.00, og var på plass i god tid. Fikk ordna med parkering m.m. Det er kjempegod service som alltid på Jonasvollen, har benytta meg av dem tidligere, her kan du parkere, leie båttaxi, og du får deg også en dusj før hjemturen hvis du skulle ha behov for det.

Turen over til Storvika tar ca. 30 minutter, og derfra er det kun noen få kilometer opp til Røvoltjønnan, som er dagens mål.


På forrige tur hadde jeg og Bjarne snakka litt om at vi ikke hadde sett en eneste rein, vår teori var varmen, og at de av den grunn gikk litt høyere i terrenget. Det første jeg så når jeg kom over åskammen, og fikk utsikt over Røvolfjellet var en flokk rein, kanskje teorien vår var riktig?
Observerte også raskt 3-4 camper, men fant meg en fin camp på lesiden av et nes ved det største av Røvoltjønnan.


Etter at camp var etablert, og middagen inntatt ble det noen timers resultatløs fisking i en bitende kald nordavind. Resten av kvelden gikk med til å boklesing i teltet, samt å få varmen tilbake igjen i kroppen.

Dag 2, 8 juli:
Når vi er flere på tur har vi alltid en avtale om avgang ‪kl 10.00, nå som jeg var alene på tur ble det å sove til jeg våkna, samt en laaaang frokost, kom meg derfor ikke avgårde før nærmere 12.


Første stopp var Svarttjønna, her ble lunsj inntatt, samt en times resultatløst fiske, begynte nå å få «flachback» til turen som jeg, Johnny og Bjarne hadde i 2016, dette var en 15 dagers tur, og første uka fikk vi ikke en eneste fisk.

Over Røa

Veien videre gikk over Røa, og oppover langs nordsiden av Nedre Roasten, nåken resultatløse kast blei det her også, til et lite tjønn som jeg og Bjarne hadde camp ved på kanoturen vår i 2018, den gangen hadde vi ok fiske her, kanskje jeg er heldig her også i år?

Langs Nedre Roasten

Neset som jeg og Bjarne campa på i 2018 var fullt av røde Hillebergtelt, men campen på vestsiden av tjønnet var ledig, flott plass det også, i le av den kalde nordavinden.


Kvelden ble brukt til «crocsfiske» ved teltet, og boklesing, det siste var igrunn det mest givende.


Dag 3, 9. juli:
Jeg våkna i 8-tia, morgensola sto rett på teltet, og varmen var rett å slett uutholdelig, her var barra og få opp «dørene».


I dag skulle jeg ikke rive leir, lang dagstur stod på programmet, denne solfylte og flotte morgenen, noe hastverk hadde jeg ikke og ble derfor liggende til nærmere 11 i teltåpningen og studere storlomen som svømte like utenfor. Storlomen, en skikkelig villmarksfugl som kan skremme vettet av en stakkar med sitt hjerteskjærende skrik.

Steinrammel

Dagens rundtur starta med å fiske meg nordover langs tjønnet jeg telta med, ikke et napp.
Deretter stod en ca 2km vandring i Femundsmarkas typiske «steinrammel» i retning nordøstover for tur, til et vann som jeg og Bjarne besøkte med kano i 2018. Den gangen konstaterte vi at vannet inneholdt tildels grov abbor. Jeg er veldig usikker på min pers på abbor, men noe særlig over 700gr er den ikke.


På første kastet satt den, kjente snart at dette var en «kraftig plugg», og etter noen utras fikk jeg landa den, en flott abbor på 720gr! Etter en liten «fotoshoot» fikk den friheten tilbake, og jeg noterte meg ny pers på abbor, men det skulle ikke vare lenge......


En liten times fiske seinere satt den igjen, denne gang en «feit kubbe» av en abbor på 780gr, ny pers igjen, også denne fikk friheten tilbake.

Mer steinrammel

På returen til camp valgte jeg en annen rute, et lite tjønn lenger øst måtte prøves, en fin ørret på rundt halvkiloen ble det her, før jeg tok «straka vegen» tilbake til camp.


Dag 4, 10. juli:
Morgensola vekka meg i dag også, så etter at frokosten var inntatt, og leiren var pakka ned, satte jeg kursen mot Julfisktjønna, lang lunsj og fiskestopp var planlagt her.

Fra Julfisktjønna

Hadde en anelse om at her kunne være mye småfisk, og det var riktig, mista riktig nok en halvkilos ørret, men ellers var de i størrelse «kulepenn». Området ved Julfisktjørna er likevel et utrolig vakkert sted, vel verdt å besøke.

Videre gikk ferden mot Langeggtjønnan, hadde fått tips fra Bjarne at dette ikke var det optimale fiskested, men dette var et sted jeg ikke har besøkt, planen var derfor leir her.

Ved ankomst Langeggtjønnan ble jeg møtt av en voldsom regnskur og sikta meg derfor inn på ei koie. Der kom jeg i prat med et hyggelig par fra Sauda og det ble en trivelig prat til det verste regnet hadde gitt seg.


Fant meg ein flott camp plass ved et av de vestligste tjønnene. Resten av kvelden ble brukt på ei go bok i teltet, noe fiske ble det ikke, kanskje jeg begynte å bli «mettet» ?

Dag 5, 11 juli:
Blei vekka i nitiden av tramping og snøfting like utenfor teltet. Reinsdyr! Ettehvert begynte de også å nappe i teltbardunene!


Om det var spørsmålet fra min side, om det virkelig var nødvendig å spise mose akkurat her, eller synet av ein Veabu i bare stilongsen som gjorde utslaget skal være usagt, men LØP gjorde de.
Noe særlig skremt var de ikke, for i løpet av min lange frokost kom de tilbake flere ganger.


Kom meg etterhvert avgårde, og dagens første stopp var Styggfisktjønna. Femundsmarka er et eldorado for oss som liker vann med snodige navn; Julfisktjønna, Heimveitjønna, Frysihjeltjønna osv.

En liten times fiske i Styggfisktjønna gav kun et napp, greit nok det, for jeg har mer en nok mat i sekken.

Da jeg kom ned til Røa hadde jeg to valg, T-stien gjennom skogen som sannsynligvis ville være den letteste, eller følge stien langs Røa, jeg hadde aldri fulgt noen av dem.


Tenkte som så at trær hadde jeg sett nok av, valget falt derfor på stien langs Røa. Og for et klokt valg! Norsk natur på sitt vakreste vil jeg påstå, helt fantastisk å gå nedover der, ganske utrolig at den stien ikke er merket/skiltet bedre, den står ikke i alle kart engang!


Når jeg nærmet meg Røoset begynte jeg å møte litt folk; en herremann med den største sekken jeg noen sinne har sett, noen minna meg om birøktere selv om det nesten ikke var mygg, og noen fullstendig utslitt etter laaaaaange kanobæringer, mens jeg gikk å «daffa» med en sekk som antakelig nå lå på rundt 17-18kg, men uansett alltid trivelig å prate med likesinnede på tur.


Ankom Røoset litt sent på ettermiddagen, hadde billett til «Vaffelskipet» (Fæmund II) neste dag ‪kl 09.30, så da var det bare å rigge camp.

Dag 6, 12 juli:
Camp ved Røoset er behagelige greier, utedo og greier, nesten for en campingplass å regne.


Både jeg og Fæmund II var på plass kl 09.30, og jeg så fram til vafler med rømme om bord. De kan virkelig anbefales!


Turen fra Røoset går via Femundshytten, Haugen gård, og etter ca 1,5 time var jeg fremme på Jonasvollen der bilen og en nesten 13 timer lang kjøretur hjem til Karmøy ventet.

Frank Bergtun

tirsdag 14. juli 2020

Femundsmarka 2020 - Muggavassdraget


Igjen skulle vi besøke vakre Femundsmarka. Det er to år siden sist. Nå ville vi oppleve mer av den nordlige delen av nasjonalparken, nemlig Muggavassdraget.

I motsetning til sist vi kjørte mot Røros så er det langt varmere oppover Østerdalen enn vi trives med. Den gang var det sludd i lufta. Klimaanlegget i bilen får virkelig kjørt seg i år.


Vi kjører hver vår bil jeg og Frank. Han har litt færre fridager i sommer enn turbloggeren og må tidligere vestover igjen, men tre uker skal han få til. Vi har nemlig to turer sammen i Femundsmarka vi vil gjøre før han må kjøre hjemover.


Til Røros i år så kjørte vi Hokksund-Hønefoss i stedet for å kjøre gjennom Oslo. Det går omtrent like raskt. Da kom vi ut på E6 like nord for Gardermoen. Derfra går det unna. Middagen og praten får vi på Espa som vanlig.

Det er varmt på Røros da jeg ankommer en halvtime før Frank. Jeg har kanskje holdt litt for god fart på noen strekninger nordover. De kalde glassene med lokalt øl i baren på hotellet, ja de var nærmest velsignet i varmen. Det går mot tropenatt.

Torsdag 25. juni
Ferskvarehandelen gjøres kjapt unna på kjøpesenteret før kursen settes innover mot Synnervika, eller nærmere bestemt Langen Gjestegård. Der vil vi parkere i år. Det har vi nemlig ikke gjort før, å gå fra Langen og inn i Femundsmarka. Nå var det dags.


Det er fryktelig varmt da vi forlater bilene på Gjestegården, med litt for tunge sekker, og legger i vei rundt jordet og inn i skogen. Vippsbetalingen fungerte fint. Litt overrasket er vi at det var så få biler parkert der. Det er kanskje ikke så mange inne i marka?


Stien er fin her, nærmest en kjerrevei egentlig. Den skal visstnok være opparbeidet under krigen av tyskerne.


Det er også dimensjoner å snakke om når det gjelder furutrær her. Det er lett å bli imponert.


Vi trodde vi ville møte flere folk på strekket, men det er kun fire vi møter over åsen fra Langen, og de lå i telt ved Nordvika. Nå var de på vei til Langen for å kjøpe is i varmen. En hyggelig prat ble det før vi gikk i hver vår retning.


Over høyden så er det slak utforbakke hele veien ned mot tømmerrenna nedstrøms Lortholet. Her blir det en lang pause for å rette opp igjen væskebalansen. Også skjorteskylling.


Under pausen vår ved tømmerrenna, så dukker det opp to vandrere med kløvhunder som er på vei mot Langen. De har knapt sett mennesker høyere opp. Det ser ut som vi slipper å gå i kø i hvert fall.


Det tar ikke lange tiden bortover mot Mugga, men likevel tar vi oss også en god pause ved utoset og ser litt på den fine campplassen her.


Det er mer vann i Mugga enn sist jeg var forbi her ser jeg. Varmen har tydelig ikke helt tørket ut terrenget høyere oppe. Det kan love godt for fisket i alle fall. Vi har fått melding om at Johnny og hans Elizabeth har fått fine ørreter lengst oppe i vassdraget, dit vi også er på vei.


Tilbake over brua finner vi stien på nordsiden av Mugga. Den tar oss etterhvert fram til leirplassen vi etterhvert finner nedstrøms Grunnhåen. Her er det også bålplass. Det er virkelig godt å få av seg fjellstøvlene og på med crocs. Kvelden kan bare komme, men noe fiske gidder vi ikke. Det får vente til lenger opp i Mugga.

 Nedstrøms Grunnhåen


Turen inn hit fra Langen har kostet krefter og energi, det trengs ikke å legge skjul på. Varmen har vært trykkende til tider og den skal fortsette også de kommende dagene. Vi kan ikke si at vi gleder oss veldig til neste etappe i varmen i morgen.

Fredag 26. juni
Jeg tar ikke for hardt i å si at det er fryktelig varmt i skogen da vi legger i vei oppover. Vi vil opp til Muggsjølitjønna i dag og campe der en natt. Det er ikke veldig langt dit, men i denne varmen og med sekker som er altfor tunge i denne varmen, ja da skal vi få slite.


Første stopp der vi hiver av oss sekkene er der stien bort til Grunnhåbua starter. Den vil vi kikke på. Det er noen hundre meter å gå til denne bua, men snart ser vi den mellom trærne. Kanskje blant de fineste buene her inne. Det kommer et eget innlegg om denne bua og historien bak senere på bloggen.

Tilbake på stien oppover så renner svetten. Det er slakt oppover her under Muggruven, åsryggen vi skal inn på østsiden av. Lite vann å finne her så jeg må rasjonere den lille halvliteren jeg tok med meg fra Mugga. Som ikke det er nok, ja så er kleggen våknet for fullt denne dagen også. Vi sleit i går med den, men nå er den skikkelig ille der et tosifret antall surrer rundt huet hele tiden. Det er å bli gal av!


Frank er lettere til fots enn turbloggeren og holder et litt høyere tempo så jeg sier han bare må gå på. Vi kan treffes oppe ved naustet ved Stortjønna. Der blir det skikkelig pause.

Varmen er trykkende og den eter energien i kroppen. Sekken tynger og beina føles langt tyngre enn tidligere. Jeg er skikkelig kjørt på toppen av den siste kneika før det flater litt ut på sørsiden av Muggruven. Fatter ikke at det går an å bli så kjørt, men nesten 30 graders varme, ja så skjønner jeg det litt likevel.


Endelig ser jeg Stortjønna og snart også Frank nede ved det sammenraste naustet. Jeg sjangler nedover og hiver sekken av meg hundre meter før naustet. Kun den tomme drikkeflaska tar jeg med ned der Frank er.

Frank har fått gjenvunnet væskebalansen og faktisk også fisket litt etter småabboren i vannet. Jeg er ikke sein om å skjyfle i meg en halvliter vann, og så en til, uten å tenke på faren med nettopp det.

Det lunkne vannet smaker alldeles fortreffelig. Fra her vi er nå er det drøyt en liten kilometer til der vi kan tenke oss en camp for natta. Frank er kommet godt til hektene igjen og jeg sier han bare må tusle bort og finne teltplasser til oss. Sjøl vil jeg sitte litt til før jeg kommer etter sier jeg.

Jeg ser Frank forsvinne over haugen da jeg reiser meg for å følge etter. Jeg har knapt kommet opp i stående før jeg brekker meg. Hele fire ganger spyr jeg opp alt vannet jeg skjyflet nedpå. Jeg svimler og må sette meg ned.

At jeg kunne være så dum tenker jeg. Jeg drakk altfor fort. Etter litt kommer jeg meg litt mer til hektene. Vannflaska er full, men jeg tør ikke drikke mer enn en liten sip om gangen. Jeg må komme meg etter Frank som jeg skimter borte på flatene mellom Stortjønna og Muggsjølitjønna. Han ligger nesten en halv kilometer foran meg.

Den lille kilometeren blir en strabasiøs reise, med mange pauser. Jeg er helt skutt, alt krutt er brent. Jeg sipper litt vann fra vannflaska, men tør ikke ta for mye. Endelig framme på neset jeg har studert på flyfoto gjennom vinteren,  ja så har Frank funnet campplass til oss. Også en bålplass med ved er det her.

Frank ser at jeg er skikkelig dårlig og henter vann til meg. Jeg bruker litt mer tid på den halvliteren enn tidligere på dagen. Det ser ut å gå fint. For å få i meg litt mer energi så snart som mulig, så blander jeg inn en halv pose istepulver i vannflaska. Det må jo gjøre susen.


Jeg har nettopp fått opp teltet mitt da jeg kjenner at, nei, istepulver i lunkent vann ikke er noe for denne kroppen. Jeg spyr alt opp igjen og holder på å svime av. Fem ganger underholder jeg med vannfontene ut kjeften. Frank har hørt meg rope på elgen og lurer på hvordan det går. Jeg må sove det av meg og sippe forsiktig av vannflaska, sier jeg.


Frank forteller seinere på kvelden at han skjønte jeg var i live og hadde det ok på snorkingen min utenfor teltet. Det ble faktisk noen timer på liggeunderlaget i skyggen av teltet på turbloggeren. Aldri har jeg opplevd maken, men det er en første gang for alt. En erfaring rikere, som man bare har hørt om skje med andre.

 Frank fisker etter småabbor i Muggsjølitjønna

 Bålplass var det også ved teltplassen vi fant

 Solnedgang over Muggsjølia


Formen er stigende utover kvelden og det blir også bålfyring. Frank tar turens største abbor til nå denne kvelden, og da kan man vel si at den er reddet, kvelden altså.

Lørdag 27. juni
I dag er tanken å komme oss lengst opp i Muggavassdraget på norsk side av grensen, for den kan vi jo ikke krysse.


Vi er avgårde som vanlig klokka 10, når jeg og Frank er på tur sammen. Varmen og kleggen holder stand. Svetten siler allerede etter få hundre meter.


På Muggsjølia har vi aldri vært og der blir det en halvtimes stopp selv om vi ikke har gått langt. Det gjør ingenting å sette seg innendørs i skyggen.


Med torv på taket så er det langt kjøligere innendørs enn utenfor i skyggen. Det var i alle fall godt vi fikk fylt vannflaskene før vi var oppe ved koiene her. Det er to åpne husrom for vandrere her. Mer om Muggsjølia kommer på bloggen senere.

Nå er vi på vei sørover på T-stien som strekker seg gjennom hele nasjonalparken på langs. Vi har tenkt å følge den sørover til Nedre Muggsjøen. Derfra er det sti oppover mot de øvre delene av Muggavassdraget.


Vi har lyst å se igjen Nedre Muggsjøen etter turen vår her i 2016. Da hadde vi langt kjøligere vær enn hva vi opplever nå, der vi klasker etter kleggen og har vanningspauser for hver halve kilometer.


Vi har knapt sett mygg til nå på turen og den holdes uansett unna ved hjelp av myggsprayen med 50% DEET-innhold. Litt knott har vi opplevd på kvelden når det stilner helt av, men ikke avskrekkende. Kleggen derimot er ille i solsteiken, den blir mindre hissig i overskyet vær og forsvinner på kveldstid.

I det vi ser ned på Nedre Muggsjø, ja kanskje den vakreste sjøen i Femundsmarka, så blir vi raskt enige om at der nede tar vi neste camp ved en fin sandstrand. Jeg tipper det blir et lite bad også i ettermiddag.


Ute på neset omtrent midt på østbredden finner vi fine, luftige teltplasser mellom bjørkene. Det går ikke lang tid før leiren er etablert.


T-stien går rett forbi leiren langs sjøen her, men det hindrer ikke at vi snart er ute i vannet uten blygsel. For en fantastisk følelse! Man blir nesten som et barn igjen, når man kjenner at dette ikke er feil. Etter flere dagers svetting og kaving med tung sekk, ja så er dette paradis!

Frank har nettopp fått på seg underbuksa igjen etter en skikkelig kroppsvask, da tre damer kommer forbi på stien. Jeg mistenker at de sikkert har sett Frank i "Adams drakt" på avstand og ventet til han fikk på boxeren igjen. De smiler lurt da vi hilser på dem. Like bortenfor etablerer damene leir og er også snart uti vannet. Vi har ikke mer kontakt med dem og kanskje ikke så rart. Vi er jo ikke akkurat glansbilder å se til og ses nok på som litt "enkle" der vi plasker rundt i vannet som småunger.


Jeg har med et lite akvarietermometer og måler temperaturen i vannet til hele 21,5 grader. Det er helt van(n)vittig. Ikke rart jeg var uti nesten en time. Det er minst 40 år siden sist!

Foto: Frank Bergtun

Seinere på kvelden er jeg uti vannet igjen, men nå i underbuksa og med full fiskeutrustning ellers. Første ørreten på turen tar sluken i solnedgangen over Nedre Muggsjø, den vakreste sjøen i Grenselandet her.

Søndag 28. juli
Vi har brukt langt over tida vi hadde tenkt opp til Nedre Muggsjø. Likevel så gjør det ingen verdens ting. Vi har nesten et hav med tid. To uker har vi satt av til denne turen opp og ned langs Muggavassdraget. I dag vil vi forsøke å nå helt opp til de norske kildene i vassdraget, tett oppe ved grensen.

Vi er i vei sørover T-stien langs Nedre Muggsjø i titida som vanlig. Stien oppover mot øvre Mugga er ikke lett å finne har man ikke gått den før, men ei velta furu bør man se etter like øst for T-stien. Over rota på den begynner stien oppover.


Det er rimelig hett i dag også inne i furuskogen og det blir flere pauser underveis oppover. Første ved Muggsjøbua som vi har kikket innom tidligere også.


Endelig oppe ved Beverhåen tar vi en god drikkepause. Her fristes Frank av all den fine veden som ligger i området her. Vi snakker litt om å ta en camp her kanskje på vei nedover igjen.


Det blir nok en god pause oppe ved Storhåen. Vi ser folk borte ved innoset og telt der. Kan virke som en familie på tur der.

Vi vil høyere opp i vassdraget, men ikke langs Mugga lenger. Det lille sidevassdraget som munner ut i nordenden av Storhåen er tanken å følge nesten helt opp til kildene.


Terrenget høyt her oppe er fascinerende. Her er det bjørka som dominerer mest mellom morenehaugene og -ryggene. Inni mellom disse igjen ligger småvannene som perler på ei snor.

Vi har vært her oppe før jeg og Frank og da fikk vi pen ørret. Det var på turen vår i 2018. Nå ville vi bruke litt mer tid her oppe. En basecamp et par dager, kanskje tre netter er tanken vår. Vi vet at Johnny og Elizabeth har gått videre herfra med meget pene ørretfangster.

Johnny tipset oss også om en finfin campplass og utpå ettermiddagen finner vi den og får opp leiren.


At det er et væromslag på gang merker vi godt. Temperaturen har sunket betraktelig og det er litt nedbørsskyer å se rundt oss. Det passer oss utmerket.


Frank har fisk på allerede på andre kastet rett ved leiren. En nydelig ørret på akkurat 7 hekto, slik vi liker å se dem. Den blir middagsfisk hos Frank.


Sjøl blir det makaroni og chorizopølse på turbloggeren. Det skal nevnes at jeg også hadde fisk på på andre kastet ved leiren denne ettermiddagen. En meget pen harr, kanskje oppunder kiloen slo seg av til slutt. I vannene her er det flere fiskearter å få.

Det skal bli fint å ligge i ro noen dager her og bare tusle rundt med fiskestanga til småvannene i området.

Mandag 29. juni - tirsdag 30. juni
Vi har vekslende vær disse dagene vi ligger i ro her oppe og det er helt i orden for oss. Varmen har gitt seg og det er normale temperaturer igjen, noe vi er best tilpasset. Vi nyter også å slippe å bære tung sekk og pakke ned teltene hver dag. Vi tusler rundt og fisker i området hver for oss, eller sammen. Et herlig slaraffenliv med fiskestanga.







Vi får tilsammen 3 gjedder mens vi ligger her oppe, der den største er 3,6 kilo tung. Nesten 20 minutter brukte jeg på å få den i land. Ellers så får vi både abbor, harr og et par ørreter, men ingen så store som den Frank fikk første dagen her.





Vi har hatt fine dager her inne selv om de største ørretene ikke har vist seg for oss. I morgen drar vi videre til Midtre Muggsjøen, grensesjøen som på svensk side heter Nedre Muggsjö. En camp ved utoset der kan vi tenke oss.


Onsdag 1. juli
Vi har faktisk sluddbyger i ryggen da vi ser Midtre Muggsjø åpenbare seg for oss mot sørøst. Det er ikke mange kilometrene vi trenger å gå i dag, men terrenget her inne er veldig småkuppert.




Det blir en pause ved naustet i nordvestenden av sjøen. Vi lurer litt på hvem som eier dette og har båt her oppe. Kanskje oppsynets.



Det er ikke mange fine teltplasser her oppe, men akkurat ved utoset finner vi to som passer teltene våre akkurat. Sentralt beliggende fiskemessig.


Nå blir det ikke mye fisk å snakk om på oss, så middagen gir seg selv. Pasta i ostesaus fra Knorr. Finfin turmat som er enkel å lage til. Langt billigere også enn frysetørkede merker som Real.


I kveldingen legger vi i vei nedover langs elva og fisker oss nedover mot Storhåen. Ikke mye fangst å skryte av, kanskje opp i halvkiloen den som jeg tar i Storhåen utpå kvelden.






På vei opp til leiren igjen så forsøker vi å finne en god rute vi vil følge i morgen med tunge sekker på ryggen. Da legger vi nemlig nedover mot Nedre Muggsjø igjen.



Det kan være litt krevende terreng her og der i dette området går man med tung sekk, men vi finner likevel en ok rute som vi vil ta i morgen formiddag. Å gå nedover langs elva fra Midtre Muggsjø er ikke letteste vei i alle fall fant vi ut.

Torsdag 2. juli
Vi har spist godt av sekkene siste uka og de er betraktelig lettere å hive på ryggen da vi forlater Midtre Muggsjø. Kursen settes nedover mot Nedre.


Vi snakket riktignok om en camp ved Beverhåen på vei nedover igjen, men slår det fra oss og vil heller ta en natt ved utoset i Nedre Muggsjø. Der skal det være fint sies det.

Det er et nydelig turvær i dag, ikke for varmt og ikke for kaldt. Vi stopper litt i Beverhåen og jeg får tatt noen kast med stanga her. Ingenting annet enn noen napp.


Neste pause på vei nedover blir utenfor Muggsjøbua igjen. Buene er stengt av for overnattinger henger det oppslag om på døra. Kun i nødsfall kan de brukes. Vi kikker likevel inn.


I dag skal også Nedre Muggsjøen vades. Vi gjorde det sist i 2016 og det gikk fint da.


Det er kanskje litt mer vann i sundet her enn sist vi vadet over, men det bør gå likevel. Å holde litt nedstrøms så rekker vannet knapt over knærne.


Det er selvsagt en snarvei dette på ruta vi har valgt mot utoset av sjøen. Med crocs på så går vadingen brillefint. Selv uten crocs ville det gått bra. Det er fin sand på bunnen her.

Vi har ikke sett mennesker på 5 dager, men nå, i det vi får på oss fjellstøvlene igjen, ja så ser vi to stykker med leir inne i vika, sør for sundet vi vadet. Fra lenger sør i nasjonalparken har vi hørt om fullt hus både på Røvolfjellet og i Grøtådalen.


Fra der vi vadet over sjøen til utoset er det en drøy kilometer bare og vi er snart framme og finner oss en flott leirplass kort fra fossen.


Vi er snart enige om at dette må være en av de gjemte juvelene i Femundsmarka. Ja, hele Nedre Muggsjøen er en slik en.








En tur bort i fossen må man absolutt gjøre besøker man denne plassen. Her faller Mugga mange meter nedover.
Fredag 3. juli
Vi forlater den flotte leirplassen ved utoset litt før ti denne fredags morgenen. Det har snødd høyere opp i fjellet i natt ser vi. Storviglen er dekket av snø.


Vi vil ned til Svartsjøen og ta de siste dagene der. To netter ser vi for oss ute på neset i sjøen der er det ledig.

Frank tar gpskursen mot stien som går litt lenger sør, en liten kilometer unna. Vi oppdager ikke lenge etter at, nei stien er ikke der som gps'n sier eller kartet viser den skal være. Her er det en feil i kartverket.

Vi finner selvsagt stien litt lenger sør enn der den er tegnet i kartet.

Det blir en god pause innomhus i Langmyrbua langs stien. Her har vi vært innom før og kikket. Det er godt å sitte litt ordentlig med støtte i ryggen. Ikke lenge etterpå dukker det en ung fjellkar opp og vi får oss en hyggelig prat med karen fra Melhus.

Han ville ha seg noen dager oppover Mugga, men hadde ingen detaljert plan. Bare vandre og fiske seg oppover. For meg og Frank var det i alle fall utrolig hyggelig å få snakke med noen andre enn hverandre en liten stund.


Et stykke før vi treffer bekken fra Svartsjøen skjærer vi inn i terrenget for å spare noen hundre meter.


Snart ser vi Svartsjøen mellom trærne. Det ser ledig ut på det lange neset hvor vi vil ha camp de to siste nettene, ja for nå går turen litt mot slutten. De siste dagene nå vil vi ha her ved denne mystiske sjøen inne i furuskogen.


Vi ser at nordbredden er okkupert av en familie i lett gjenkjennelige Helsporttelt. Det viser seg at det er en familie fra Florø på tur.

Lørdag 4. juli
Denne siste hele dagen på tur, den tiende dagen, blir et virkelig slaraffenliv. Nå kan det spises opp det som måtte være igjen i sekkene. Vi har hatt mat med oss for 14 dager så nå kan vi virkelig slippe å porsjonere.

Panoramabilde tatt ytterst på neset i Svartsjøen

Av fiske i Svartsjøen disse dagene, ja så ble det ikke veldig seriøst. En abbor på hver av oss, der Frank fikk den største på 600g. Begge fikk svømme ut igjen i sjøen.


Det skal finnes fin ørret her også er det sagt, men jeg har aldri fått annet enn abbor her. Gjedde er det også i sjøen.

Det stilner helt av den siste kvelden ved Svartsjøen og siste kveld på tur. I morgen er det tur ned til Nordvika. Vi har fått, etter mye om og men, tak i båttaxi derfra i morgen ettermiddag.


Søndag 5. juli
Vi er oppe litt tidligere enn vi normalt er på tur. Avgang har vi satt klokka ni i dag. Båttaxi er bestilt til klokka ett og vi vet ikke helt hvor lang tid vi trenger ned til Nordvika og vil komme oss tidlig avgårde.


Første pusten tar vi ved restene av Svartsjøbua. Det var her Stor-Hans skal ha hatt HB-apparatet sitt.

Svartsjøen er ikke noen veldig stor sjø, men det er langt rundt følger man bredden. Nå forlot vi Svartsjøen og tok kurs inn mot Gubbtjønnbua, en av de absolutt fineste koiene her i Femundsmarka.


Det går ikke lang tid før den dukker opp mellom trærne. Her også blir det en pause.


Det er historie i veggene også her i Gubbtjønnbua og vi tar oss gode 20 minutters rast her før vi får sekkene på ryggen igjen.


Vi er ukjente med terrenget videre her og Frank tar derfor gpskurs retning mellom Koltjønna og Gråbenlokan, to markerte tjønner i terrenget foran oss. Det går et slags tråkk i vår retning også, men det forsvinner lett her og der.

I enden av Koltjønna tar vi ny kurs vestover mot stien som går fra Nordvika til Nørdre Skarpåstjønna. Den kan vi følge.


Stien er en drøm å følge i forhold til hva vi har gått på tidligere og høyere opp i marka. Terrenget her er også fascinerende.

Ved reingjerdet vi må gjennom treffer vi en ung kar på langtur. Han er på tur fra Grong til Østfold. Nesten halve Norge det. Han går både til fots og padler packraft. Ivrig sportsfisker som sist år gikk på sportsfiskerlinja på Grong.


Vi har god tid på oss til båttaxien skal komme til Nordvika. Det har gått radig nedover på stien og nå dukker Nordvikgården opp foran oss. Også den et fascinerende skue.


Det ligger historie i bygningene i Nordvika også. Historier helt tilbake på tidlig 1700-tall. Den ordinære gårdsdrifta her opphørte sist på 1950-tallet. Nå pusses gården opp ser vi.


Vi får oss en god time til en kattevask og skifte til litt renere t-skjorte. Det blåser frisk utpå Femunden og vi er en liten stund usikre på om båten vil dukke opp. Litt over ett så ser vi båten komme i full fart. En vakker trebåt.

Det er Sven Kristen Sommer som er skipper ombord i den lille, vakre trebåten bestefaren hans har bygget. Sven Kristen kjører båttaxi ut fra Synnervika og er fin å bruke nord i Femunden. Det var forresten Tommy Berndtsson på Femundhytten som tipset oss om Sven Kristen. Tommy kunne nemlig ikke kjøre oss da han hadde hatt motorhavari på båten.


Det er frisk sjø på det korte åpne strekket vi må over før vi når inn i Synnervika og det kjennes godt at man er ute i småbåt i dag.

Vi hjelper Sven Kristen med å få båten inn i naustet og takker for turen. Nå har vi et lite stykke igjen. Bilene står nemlig parkert på Langen noen kilometer lenger nord.

Det ordner seg fort ved at Frank får skyss med en bil som kommer forbi. Da henter han sin bil og plukker meg og sekkene opp nede i den fine ventebua som er reist nå i år i Synnervika.


Det har blitt 11 dager på tur i år i Femundsmarka. Vi satser på en uke til, men først vil vi ha to hele netter på Røros og nyte turistlivet og sivilisasjonens mange goder.

Noen store fiskefangster ble det ikke på oss i år på denne rundturen. Frank var den som fikk størst ørret. Den største fisken fikk jeg, gjedda på 3,6 kg.

Man får aldri nok av dette grenselandet rundt Femunden og vi så fram til en ukestur i sentrale deler av nasjonalparken fra tirsdag av. Nå ble dessverre ikke det noe av for meg. Jeg var nødt å haste hjem til Haugesund tidlig tirsdag morgen.

Frank derimot tok likevel en rundtur i området vi hadde planlagt. Bilder og tekst fra den turen kommer om ikke lenge på bloggen.