Igjen ble det tur med el-sykkel og packraft 17.-maihelga, akkurat som i fjor, i et helt fantastisk, flott og varmt vårvær. Det kunne ikke klaffe bedre.
Jeg kunne kommet meg av gårde i tolvtiden fredag hadde det ikke vært for den årlige tannlegetimen som var satt til kvart på to. Der møtte jeg tidlig og kom også tidlig inn til timen. Etter en liten halvtime der, så kunne jeg hive meg i bilen og fly lavt østover.
Bilen var ferdig pakket med det aller meste i går kveld. Kun en stopp for litt drivstoff til helga ble gjort.
I det jeg kjører gjennom Etne sentrum kommer det over meg som lyn fra klar himmel: Soveposen! Den hadde jeg jammen glemt igjen hjemme. I turfeberen som har rast hele uka, så var det altså den som ble glemt. Vel, under førersetet i bilen hadde jeg liggende den gamle Lom-posen, den kunne jeg jo riste støv av etter 6 lange år under setet som lyddemper. Så også gjort.
I bilen hadde jeg også en pakksekk som passet fint til soveposen. Det var jo egentlig ikke rart at jeg syntes ryggsekken var litt romslig.
På denne turen fikk jeg endelig prøve sykkelvesken jeg kjøpte i fjor høst. Den kunne erstatte pakksekken jeg tidligere festet bak på hekken på packraften. Sykkelveska er også vanntett og rommer gode 20 liter.
Litt før fire triller jeg avgårde på grusveien, men kort forbi bommen, der er det bråstopp. Kjedet har hoppet av, og jeg ser snart en medvirkende årsak. Et skrufeste fra sykkelveska har ramlet av og kilt seg i bakdrevet på sykkelen. Heldigvis ingen større skader og etter litt fikling så er kjedet på plass igjen og turen innover kan fortsette.
Ti minutter etter skjema omtrent kan jeg parkere sykkelen ved energiverkhytta ved utoset i Krokavatnmagasinet. Litt lavere vannstand enn i maihelga her i fjor her ser jeg.
Den var faktisk ikke dum den sykkelveska selv om skrufestet falt av underveis. Veska var jo også godt tjoret med bagasjestropper. På båten så passet den perfekt på bakenden.
Ti over halv fire 16. mai legger jeg i vei vestover Basurdevatnet som denne delen av vannmagasinet heter. Jeg har en finfin bris i ryggen så jeg trenger slett ikke anstrenge meg.
Våren er kommet langt her oppe nå og bjørka står i lysegrønt overalt. Jeg har ikke sett et menneske til nå på turen og det er helt greit. Turkompis Frank måtte stå over denne turen i år da han hadde vakt. Jeg får klare meg i eget selskap.
Snart dukker campplassen jeg og Frank fant i fjor opp over baugen og jeg kan sakte drive inn i bukta rundt neset der med vinden. Turen over vannet gikk raskere enn beregnet pga. den gode medvinden, en deilig østlig ettermiddagsbris som gjør at det ikke er altfor varmt. Det var 25 grader i Etne i ettermiddag da jeg passerte.
Leiren er snart oppe og nå kan helga bare starte opp. Det her har jeg ventet på i hele vinter og håpet på finvær til denne turen. Det er nesten som å vinne i lotto.
Det er herlig å få på seg crocsene og montere fiskestanga. Her er det nemlig crocsvennlig terreng. Tørt og lettgått og mye svaberg å fiske i fra.
Jeg og Frank fyrte bål her i fjor, men det står jeg over i år. Det er ikke veldig mye ved å finne her, men nok til den lille kvistbrenneren som er med i sekken. Den gir i alle fall litt bållukt og ikke minst litt bålstemning.
Det er t-skjorte vær til solnedgang, men etter at sola forsvinner bak haugen i vest, ja så er ikke dunjakka langt unna.
Jeg har ikke sett et menneske på turen i dag, men i det sola er på vei ned dukker en kar opp i en knall gul jakke. Synlig på langt hold. Det viser seg å være Leif som har kjørt moped på anleggsveien fram til dammen vest i Krokavatnet. Derfra har han gått på stien og plutselig hadde han sett flagget på steinen i leiren min. Da måtte han innom å hilse på.
Leif er innom en stund også på vei tilbake fra fisketuren, som ikke gav nevneverdig fangst. Vi har oss en lang prat før han trasker tilbake i retning anleggsveien der mopeden er parkert.
Allerede før sola har forsvunnet helt i vest er det liv på andre siden av vannet, oppe på myrene der. Joda, orrfuglen er i gang med orreleiken på samme sted i år, som i fjor. Hele natta holder de på der oppe.
Gjøken er også tilbake i fjellet her og jeg får sett flere på ganske nært hold. Det er kanskje ikke så mange som vi opplevde i fjor, for da var det virkelig koko gjennom hele døgnet mener jeg å huske.
I ellevetida er det natta for turbloggeren og det sovnes til orreleiken på andre siden av vannet. Det er ikke feil det.
Det er opp i halvsjutida da sola starter oppvarmingen av teltet. Det var en herlig natt der begge teltdørene har stått på vidt gap. Myggsesongen har ikke startet her enda, det er vel noen uker til tenker jeg.
En liten rusletur i nærområdet i crocsene er fin start på dagen. Orreleiken er enda ikke avsluttet over vannet hører jeg.
Etter et par kopper kaffe legger jeg ut på vannet retning nordenden av vannmagasinet. Derfra blir det en liten tur til noen tjønner litt lenger nord.
Den ene tjønna gir meg en feit, liten rakker av en ørret, men den får svømme ut igjen i tjønnet. Den tok den lille, svarte fire grams sluken som ofte fungerer når fisken mest har lyst på insektene som klekker, som i formiddag.
På tilbaketuren mot båten igjen så slår jeg av en liten prat med to karer som fisker i et tjønn. De ligger i telt oppe ved Strypetjønn kunne de fortelle og var ikke så godt kjent her. De hadde ikke fått noe så langt her og vi ønsker hverandre gratulerer med dagen, før jeg fortsetter mot båten.
Ute på vannet igjen så legger jeg kursen mot de store kampesteinene jeg og Frank padlet inn og mellom i fjor. I år er det ikke like enkelt de fleste plassene. Vannstanden er kanskje en meter lavere enn i fjor og da er de mest spektakulære hulene og overhengene helt utilgjengelige.
Det er likevel fascinerende å padle i dette området som viser hvilken villskap som en gang rådde her. Det er virkelig dimensjoner på disse steinene.
Tilbake i leiren er det tid for lunsj og ettermiddagen er startet. Det skal gjøres minst mulig resten av dagen er planen.
Sola steiker så det var ikke dumt å smøre seg i morges med faktor 50. Det solbades et par timer utover ettermiddagen til flere podcaster og litt avislesing.
Det blir også litt fyring i kvistbrenneren utover kvelden. Det var faktisk godt med tørrkvist å finne i området her.
Turbloggeren tar kvelden i titiden, trøtt og sliten etter en lang dag i sola. Det er helt greit å legge seg litt tidlig da og særlig da med god underholdning igjen fra andre siden av vannet. De gir seg ikke de orrene som i blant får noen koko fra naboen, gjøken.
I åttetida søndag 18. mai er det på beina og etter en liten rusletur i nærområdet så blir det noen gode kopper kaffe i campingstolen. Jeg tok ikke med campingbordet på denne turen, for jeg visste jeg hadde en fin "kjøkkenstein" i passe høyde ved siden av teltet.
Jeg nyter de siste timene av camplivet her og tar også en liten ørrettass fra steinen ytterst i vika. Her finner jeg også en 10 grams, grønn møresild, som trolig har sittet fast i steinen. Jeg må spørre Frank om det er hans. Steinen her lå nemlig godt under vann i fjor da vi var her sist og vi fisket jo mye her. Jeg vedder på at det er Franks sluk.
I ellevetida pakker jeg ned og er snart på vei østover Basurdevatnet, med brisen i mot fra øst.
Ved energiverkhytta er sykkelen fort lastet og utstyret stroppet fast på den. Herfra er det utforbakke hele veien ned igjen. Det tar knappe ti minutter ned til bilen herfra.
På vei hjemover i bilen kan jeg se tilbake på en helt fantastisk tur igjen opp i disse flotte fjellene. Turen gikk akkurat som planlagt, bortsett fra det lille uhellet helt i starten av turen, på fredag.
Med to netter i telt på denne turen, så er 12 turnetter gjennomført til nå i år, 10 i telt og to i gapahuk. Packraften ble benyttet for 10. gang i år. Mulig blir det en tur og to til før sommerferien. Da er det faktisk ikke sikkert det blir særlig tur, annet en slaraffenliv på hytta på Sørlandet i 7 uker.
Allerede kommende torsdag settes kursen sørover til nevnte Sørlandet, for 10 herlige maidager der. Det gledes!
PS. Vil du lese om mine aller fineste turer i Etnefjellene, ja så klikker du her!