Det ble også i år en fantastisk tur i Setesdalsheiene, men denne turen gikk vest for Setesdal, i Setesdal Vesthei.
Det kan bli lenge å være sammenhengende på hytta på Sørlandet i 7 uker, så jeg var nødt å planlegge et lite avbrekk i fjellet, skulle finværet der oppe meldes. Greit er det også at det ikke blir for lang kjøretur for en fjelltur, noen timer fikk holde.
I fjor sommer var jeg noen dager i Setesdal Austhei, og besøkte Straumsfjorden i packraften. En fantastisk fin tur som også var et alternativ i sommer, men jeg kunne egentlig tenke meg nytt land å oppdage. Det gjorde jeg også til gangs i år!
Etter ukesvis med kart- og flyfotostudier før sommerferien landet jeg på et område sør for Suleskar-Brokke-veien, sør i Setesdal Vesthei. Der var det svært magert med info å finne rundt om på nett, men det gjorde det jo desto mer spennende.
Vest for den rødmerka T-stien mellom DNTs turishytter Øyuvsbu og Gaukhei i Setesdal Vesthei er det et område som en padler, og kanskje spesielt en packraftpadler, fort legger merke til i kartverket, ja det er bare å se selv:
Her ligger jo vannene som perler på en snor fra nord mot sør. Fine muligheter også for rundturer er det også. Hit ville jeg i sommer, og slik ble det.
Sekken ble pakket stort sett før sommerferien og lå klar i bilen under de første ukene av hytteferien på Sørlandet. Da meteorologene meldte finvær en ukes tid ja så var det å hive seg rundt og legge i vei.
Tirsdag 8. juli
Det kunne bli noen regnbyger i kveldingen denne tirsdagen, men likevel var jeg i bilen og i vei i halv nitida fra hytta retning Setesdal Vesthei. Jeg regnet med en tretimers kjøretur i finværet så langt, kun en stopp i Evje for drivstoff ble det. Alt annet var klargjort og pakket.
Det er finfin temperatur i lufta da jeg når opp i 1000 meters høyde på denne kjente veistrekningen over fjellet sør i Norge. 13 grader er perfekt.
Det som ikke er like perfekt er da jeg får se parkeringsplassen der stien til Øyuvsbu starter. Den er smekkfull! Her er det liten sjans å parkere lovlig. Heldigvis så kommer et turpar ned på parkeringsplassen fra Øyuvsbu da jeg funderer på hva jeg skal gjøre og de bekrefter at de kjører hvert øyeblikk. Herlig, da blir deres plass min.
Jeg har en bitte liten kilometer ned til turisthytta Øyuvsbu fra parkeringsplassen og det blir første bæreetappe på denne turen, og til slutt også siste. Jeg har vært litt spent på akkurat bæreetappene og nå med den nye sekken på ryggen. Heldigvis er det svært enkelt å få festet båten sammenrullet nederst på sekken. Det går strålende egentlig, selv om nok sekken ikke er konstruert for slike tyngder. Det er nok noen kilo over komfortgrensa både for turblogger og ryggsekk.
Jeg glemte å veie sekken nede ved bilen pga. ei innpåsliten søye med to lam som ville ha nærkontakt. Det ble litt stress for alle tror jeg, men jeg antar sekken var gode 25 kilo tung ved turstart. Pakket for inntil en liten uke. For halvannet år siden hadde jeg den ekstra tyngden på kroppen i tillegg selv uten sekk, så dette burde jo gå greit, i hvert fall psykisk.
Det går ikke mange minuttene på stien før jeg bratt der nede ser den selvbetjente turisthytta Øyuvsbu. Med ryggsekk og sammenrullet båt på ryggen, og en gedigen campingstol fra Biltema i den ene hånda og padleåra i den andre så må jeg ha vært litt av et syn som stavret meg nedover bratta mot turisthytta. På stranda der skulle båten sjøsettes.
Hytta er okkupert av noen småbarnsfamilier med en haug unger som nysgjerrig bivåner turbloggeren når båten blåses opp og lastes. Litt før ett er jeg på vannet retning sørover. "Hasta la vista" ropes til småungene som vinker nærmest uforstående tilbake.
Øyuvsvatnet er første padleetappe på turen og rundt 2 km som jeg gjør i rolig tempo på en god halvtimes tid. Fiskestanga venter jeg med. Tror nemlig ikke det er helt verdt å legge tid i fisket her, selv om fiskekortet fra VAFA gjelder her.
Øyuvsvatnet har to utløp og det lengst vest er mitt første delmål i dag. Derfra er det knappe 100 meter bæring ned til Svarteløken som jeg håper kan padles til utoset uten problemer. Flyfotoene jeg studerte på forhånd var litt uklare akkurat der.
Bæringen over til Svarteløken går problemfritt i en to-gang. Først sekk og løst utstyr, så opp igjen etter båten. Båten er litt for stor og tung synes jeg til å festes oppblåst på sekken, derfor denne løsningen hos meg.
Svarteløken går finfint å padle helt til utoset. Artig padling over et gruntområde med store steiner som gir litt sikksakk-padling.
Nå venter en av de lengste bæreetappene på turen, nemlig ned til Sandvatnet. Her må jeg også krysse Ivlungsåni som ikke er gjort veldig enkelt med stor sekk og båt. Det går det også så vidt, ved å hoppe fra stein til stein. To unge damer klarer bragden like før meg ser jeg, og da har jeg publikum fra andre bredden og kan jo ikke skuffe. Jeg presterer overfarten til høy måloppnåelse!
Jeg oppdager at denne bæreetappen har gått enklere i praksis enn i planverket mitt. Båten kan nemlig enkelt slepes over de faste myrene, gress- og lyngpartiene som det er mye av her (jeg og turkompis Frank testet dette ut på Hardangervidda for noen år siden med stor suksess!). Det er kun over stein og bergpartier jeg må løfte båten over. Packraften min er er av den solide sorten og i ettertid kan jeg ikke se spor av dette. All hyllest til Kipara!
Det er litt knotete sjøsetting på Sandvatnet her i innoset (en grunn strand liker jeg best), men det går greit og overfarten er innenfor skjema, direkte sørover. Ved landgang lengst sør i Sandvatnet begynner jeg å kjenne på at dette faktisk også er litt slitsomt. Belønningen så langt er at stanga er montert opp og nå skal jeg fiske meg gjennom de to små Svoetjørnin til det sørligste, der første camp er planlagt.
Sekk og løsøre bærer jeg forbi de to småtjønnene til sørbredden av det siste, der jeg finner en finfin campplass for første leir på denne turen. Tilbake i lettgått terreng etter båten så padler jeg denne over begge tjønnene uten mye bagasje. Det går som planlagt og leiren er reist før klokka slår seks.
Det er nå jeg oppdager at gråværet som er meldt nå i kveldingen faktisk begynner å utspille seg over vestheiene. Det ser vått ut det som kommer.
I halv åttetida så høljer det ned og jeg er glad jeg har kvalitetstelt å krype inn i, for å si det slik. Kanskje er det endel mer enn jeg leste av værmeldingen for denne kvelden som velter ned over området. Vel, jeg er godt skodd for nedbøren.
Onsdag 9. juli
Jeg har ikke gitt mye energi i fisket til nå på turen, men denne morgenen legger jeg litt i det og snart er det i land 3 ørreter fra søndre Svoetjørn. Den største noe slank, som igjen sier at her står de nok ganske tett. Knappe 200g den største, tar jeg litt i. I det nordre tjønnet i går så mistet jeg en liten småtass og det ble med det der. Her i disse to tjønnene står de tett og sikkert langt mellom de noe større.
Rundt 10 er jeg i vei, endelig mot "Mekka", det vil si Monsvatna. Det er en liten kilometer ned til det "nordre" fra første camp og det går svært greit. Omtrent halvveis nede setter jeg fra meg sekken og annet løst og går opp igjen og henter båten og vesten. Her er det lange myrer og gressletter å dra farkosten over og det letter arbeidet uten tvil.
Det er jo de to Monsvatna som er målet for denne turen i sommer, Nordre Monsvatnet og Søndre. Nå var jeg snart klar for det Nordre, da båten var lastet i nordenden av dette lange vannet på nesten 4 kilometers lengde.
På andre siden av bekken der jeg laster båten har "Ally-familien" som passerte meg i går kveld camp (de eneste jeg treffer de første to dagene!) De startet etter meg fra Øyuvsbu i går og passerte campen min ved Svoetjørnin i går kveld. Helt til Gaukhei var målet deres på en liten 3-dagers tur i 2 Allykanoer kunne far fortelle. Jeg så ikke mer til dem...
Halv tolv er jeg endelig i gang på dette mystiske vassdraget jeg ikke har funnet mye info om digitalt. Men, på første kastet fra båten, kort fra land er faktisk første ørreten fanget på den grønne, bankers, møresilda. Vel, ingen storing, men den første OG beviset på at her er det jo fisk å få!
På sett og vis så får jeg bekreftet at man ikke bør gå sulten fra dette vassdraget. Er det fisk her er det fisk også nedstrøms, den veien jeg padler.
Det var null og nix av informasjon å finne i forkant om fisket i disse Monsvatna her langt inne i Setesdalsheiene (som jo i årtier har vært rammet av sur nedbør og dertil fiskedød). Heller ikke info om fiskekort er å finne, så her er jeg i en sabla gråsone. Fiskestanga skal brukes "okke som!". Ettersmellen i såfall, skal jeg ta rakrygget.
Det er lett overskyet og finfin turtemperatur sørover Nordre Monsvatnet retning utoset der jeg har sett for meg andre camp på denne turen. En liten time tar det, uten fangst på sluken jeg har hatt bak båten underveis, så skimter jeg åstedet for en potensiell campplass, fra flyfoto som i ukesvis har vært studert over området. Neida, den stranda er i dag altfor vindutsatt og jeg siger heller nærmere utoset lengst i sørøst. Vind er ingen uting i fjellet, for man har jo skikkelig fjelltelt med, men den brisen som kommer fra nordvest i dag er litt for mye for kosen foran teltet i ettermiddag jeg ser for meg. Jeg tar heller noen padletak lenger sørover, for å finne litt mer le for vinden.
Er det noe man ikke skal være redd for i dette området, ja så er det sau. Det er bjelleklang og breking over alt. Akkurat der jeg setter opp teltet har de også vært, så jeg må rydde bort noen gamle, tørre kuler før teltet kan reises. Ellers er denne plassen utrolig fin. Til og med litt tørrved ser jeg at jeg kan finne her til et lite bål.
Campen er ferdig etablert litt over ett denne ettermiddagen. Nå kan roen senke seg og fjellivet nytes. Akkurat da jeg gjør de tankene kommer en kongeørn forbi under fjellet i øst med en skrikende falk i hælene. Herlig!
Jeg fisker litt i strømmen rett ved teltet. Der ser jeg ørret som er oppe og tar noen små insekter i overflaten. Det er tydelig en god plass for ørreten å stå akkurat her hvor det er litt strøm. Det blir en liten ørret på sluken, men den får svømme ut igjen. Jeg har faktisk lite ingredienser med til å lage noe fiskemat. Det skal spises av sekken heller, som er pakket ganske så lett med frysetørkede middager, havregrøt og en pakke polarbrød, ganske spartansk egentlig.
Jeg tar runden rundt neset der jeg har teltet og samler litt ved til et lite bål i morgen tidlig. Her er det mest tørre einerbusker jeg finner som bålved. Brake som man sier vestpå. Litt tørr bjørk finner jeg også. Jeg befinner meg akkurat i tregrensa. Monsvatna befinner seg på 865 meter over havet sier kartverket.
Apropos kartverket, ja så har jeg faktisk ikke papirkart over området her. Det irriterer meg fryktelig. Jeg skrev nemlig ut gode kartblad på jobben før ferien, men de ligger igjen i bilen i turkassen der. Meningen var å bytte ut de kartbladene jeg har med sekken, med de som ligger i bilen, men det glemte jeg jo på parkeringsplassen før Øyuvsbu i stresset der. Kartbladene som jeg har med var egentlig tenkt brukt på en rundtur, riktignok fra Øyuvsbu den også, men den skulle ta meg vestover fra Sandvatnet og retning Rågeloni og derfra opp forbi Håheller til Suleskarvegen igjen. Turen hit til Monsvatna ble planlagt på et senere tidspunkt. Jeg mangler altså kartverk sør for Sandvatnet der jeg er nå. Mobiltelefonen er redningen, men det liker jeg egentlig ikke, men er nødløsningen nå.
Torsdag 10. juli
Det er blitt betydelig varmere i været da jeg står opp til sola denne torsdags morgenen her sør i Nordre Monsvatnet. Det er helt vindstille og fisken vaker kort fra campen.
Jeg har rikelig med myggspray med på turen, men den er det lite bruk for. Det var riktignok litt knott den første kvelden på turen, og jeg observerte én stikkmygg. Da brukte jeg litt spray. Her jeg er nå er det ingen slike insekter å se verken i gårkveld eller nå tidlig på morgen selv i det vindstille og varme været som er. Litt rart egentlig, men kan jo ikke klage og slik blir også resten av turen. Ingen stikkende insekter, bortsett fra noen plagsomme klegg siste turdagen.
Etter polarbrødfrokosten fyrer jeg opp et lite bål nede på stranda, tett på vannkanten. Det som er brennbart i søppelposen går på bålet og halve pocketboka jeg leser på turen. Bokbål altså. Jeg glemte å laste ned noen podcaster før turen. Her inne i denne villmarka er det ikke mye dekning. Mobilen står konstant i flymodus her for å spare strøm.
Jeg tar meg en god fiskeøkt denne morgenen og tar inn to ørreter etter hvert, der den ene veies til 270 gram. Den minste rundt 200 kan jeg tenke meg. Begge er virkelig delikat, røde i kjøttet. Det er jammen ikke verst.
Det betyr også at her må det jo være krepsdyr som fisken beiter på i vannet. Ganske utrolig med tanke på at dette området mer eller mindre var fiskedødt i mange, mange tiår på grunn av sur nedbør. At nå også krepsdyra klarer seg her er virkelig artig å vite.
Jeg har ikke funnet noen kilder om kalkingsprosjekter i dette området. Da jeg sist besøkte Setesdal Vesthei i 2016, lenger nord, ja der så jeg at det var lagt ut skjellsand i små tilløpsbekker rundt vannene jeg besøkte. Mulig er det også gjort i dette området, men jeg antar at også vannene her er kalket en gang.
Litt over ti er båten lastet og på vannet igjen og jeg siger videre sørøstover mot selve utoset i Nordre Monsvatnet.
Jeg lar meg virkelig fascinere av landskapet akkurat her, der jeg padler gjennom den trange kanalen før utoset. Fiske vaker her og det er ikke bare småfisk heller ser jeg. Jeg har på noen ganske fine som slår seg av like før utoset.
Det er nå jeg stusser litt, for jeg hører det fosser framfor meg og ser at vannet faller utfor i et lite stryk. Det her sa ikke kartverket noe om. Der står nemlig begge Monsvatna oppført med 865 meter over havet og jeg trodde jeg lett kunne padle hele veien ned til Søre Monsvatn uten noen bæringer i dag.
Det skulle altså ikke være noe fall her, og før Søre Monsvatn må jeg også gjennom Gjuvvatnet som jeg er femti meter unna nå. Her må jeg i land og sjekke.
Joda, her er det faktisk to små stryk som skiller meg og Gjuvvannet kort nedforbi. Jeg sjanser på å padle stryket, men først hiver jeg av styrefinna. Den vil hvertfall slå nedi.
Jaggu gikk det finfint å padle ned de to små strykene, selv om jeg var nedi både to, tre og fire ganger med rumpa. Heldigvis ingen skarpe steiner i elva her.
For en spennende fiskeplass dette er. Her stopper jeg opp litt og kaster med stanga i oset fra båten. Utrolig spennende. Det er fisk på med en gang på lillauresluken i 7 grams størrelse. Fin fisk også, den går i været flere ganger før den slår seg av. Må ha vært bortimot halvkiloen den der tenker jeg. Kort etter er det en litt mindre som er innom håven en tur. Skikkelig fighter den også.
Jeg dorger meg gjennom Gjuvvatnet mot utoset som består av store steiner som det såvidt går an å padle mellom. Her er det lit strøm som ender i et lite fall og så er jeg over i en hå eller en løk som de sier i dette området, altså et lite vann. Jeg er ennå ikke nede i det søndre Monsvatnet.
Et solid vak gjør at jeg stopper opp i dette oset litt og tar et kast. Der sitter en virkelig fin ørret på kort fra båten. Den slåss virkelig fra seg og gjør mange turer i lufta og lange utras. Fantastisk moro. Dette er turens til nå største berger jeg denne.
Det er et nydelig eksemplar av salmo trutta som glir over håvkanten etter en flere minutters kamp. Den gyldne og vakre ørreten er brei over ryggen og jeg anslår vekta til rundt 600 gram. Virkelig et prakteksemplar jeg har i håven der.
Etter et foto og to så får gullørreten svømme ned i dypet i innoset her. En virkelig giftig fiskeplass dette også som innoset nord i Gjuvvannet og var. For et fantastisk sted!
Jeg siger forsiktig mellom steinene mot utoset av denne løken jeg befinner meg i, nedstrøms Gjuvvatnet. Det er et svakt fall ned mot Søre Monsvatnet jeg siger framover mot. Jeg har styrefinna på så jeg må ta det litt forsiktig. Det går fint.
Like nedenfor treffer jeg en ung fyr som har tatt seg inn hit til fots, med stor sekk og fiskestang. Små spinnere fisket han med sa han. Største fangsten hans i dag var på 350 gram kunne han fortelle. Han var rimelig godt kjent i området her og var på en firedagers rundtur. Han hadde vært innom på Gaukhei turisthytte og var nå på vei nordover igjen. Der var det fullt med folk. Det ble en hyggelig liten prat, der jeg fortalte om fangsten jeg nettopp hadde gjort i løken oppstrøms. Etter å ha sagt "god tur videre" til unggutten, så snur jeg båten nedover mot Søra Monsvatnet.
Herfra har jeg knappe hundre meter igjen før jeg er ute på selve Søra Monsvatnet. Jeg siger med strømmen her i innoset og ut i dette forholdsvis store og krokete vannet.
Jeg tar snart retning stranda noen hundre meter fra innoset. Det lyser mot meg og jeg husker det godt fra flyfotoet jeg studerte før sommeren. Der blir det en strekk på beina og kanskje også en tanke om turendring.
Det er nesten sydenaktig å finne en slik lys sandstrand som dette langt til fjells. Her var det virkelig vakkert.
Jeg har tenkt tanken en stund allerede og bestemmer meg her for å oppgi planen om en rundtur som var tenkt. Søra Monsvatnet er ganske stort og jeg hadde tenkt en camp også her ved vannet en plass før forflytning videre og nordover igjen i morgen.
Dette vannet strekker seg nemlig godt vestover ser man på kartet og der ville det blitt en kort bæring over i Nepevatnet, for så en enda kort ere bæring igjen opp i Nordre Monsvatnet igjen, altså en rundtur i Monsvatna. Nå endrer jeg den planen. Jeg får ha den turen til gode en annen sommer, og da kanskje med turkompisen. Det er nemlig øde her inne og jeg har kjent litt på den følelsen, at går noe galt her inne, ja så er det ikke lett å få hjelp. Det er tryggere da å være i flertall på slike turer. Kanskje er det også alderen som forteller meg dette. I yngre dager hadde jeg kanskje bare kjørt på videre.
Samtidig så skulle jeg gjerne også ha brukt litt mer tid på den flotte fiskeplassen i innoset oppe i Gjuvvatnet. Der så jeg også en flott sandstrand lengst nord i det vannet, kort fra innoset. Kanskje en flott teltplass der?
Jeg snur båten motsatt og padler meg oppover igjen mot Gjuvvatnet, der blir det camp i ettermiddag. Jeg klarer faktisk med kjempekrefter å padle opp igjen småstrykene nedstrøms Gjuvvatnet uten å gå ut av båten. Snart er jeg tilbake på det vannet igjen.
Stranda nord i Gjuvvatnet skuffer ikke. Her er det plass til mange telt på plant underlag. Jeg velger beste plassen, rett oppforbi sandstranda. Herfra har jeg faktisk utsikt opp til Nordre Monsvatnet og forrige leirplass 3-400 meter lenger nord.
Til det spennende innoset er det knappe femti meter i crocsvennlig terreng. Helt perfekt. Leiren er oppe og etablert litt over to.
I kulpen mellom de to småstrykene over innoset her i Gjuvvatnet ser jeg ørreten vake og lillauren i 7 gram fanger på ganske kort tid 4 fine ørreter, der den største nok strekker seg over 400 grams merket vil jeg tro. Den blir også fotografert i håven før den får friheten tilbake.
Det blir også et par av tilsvarende kvalitet i innoset like etterpå. Alle svømmer videre i Gjuvvatnet til neste sportsfisker som er innom her.
Jeg nyter tilværelsen i denne campen og får lest ut boka jeg brant opp halve av i dag morges. Da kan jeg brenne resten i morgen tidlig her på stranda. For her er det litt drivved som er tørr og fin å fyre med.
I strandkanten her ser jeg ganske sikkert krepsdyrene som gir den fine kjøttfargen på fisken i vassdraget her. En type hoppekreps antar jeg at det er. Det stemmer i alle fall med bilder jeg har sett. Jeg klarer å få bilde av et par av dem i den gule snyltekoppen min.
Fredag 11. juli
Fredag morgen starter jeg tidlig med fiskestanga i innoset kort fra campen. Det tar få minutters gange dit i crocsene og det er fisk på første kast! Rundt 3 hekto kanskje og rund i formen. Kvalitetsfisk som får slippe ut igjen.
Etter et par tilsvarende fisker som den første i dag, men i kulpen oppstrøms oset, er jeg ned igjen i oset for noen siste kast der før frokost. Da sitter den!
Den fighter virkelig bra ørreten før jeg omsider får den over håvkanten og kan få et bilde og to av den før også den får friheten tilbake. Det oset her er virkelig en god fiskeplass.
Jeg irriterer meg litt over at jeg ikke tok med vekta bort hit. Den ligger i flytevesten i leiren. Den største ørreten på turen anslår jeg til gode 7-800 gram. Da tar jeg ikke i heller.
Panorama av de to små strykene over Gjuvvatnet
Jeg ser det igjen under frokosten som jeg gjorde i går kveld. Lemmen som svømmer over vannet.
Jeg tror ikke det er lemmenår i år, for da ville jeg nok sett langt flere, men at jeg ser såpass mange som svømmer over Gjuvvatnet denne morgenen, ja så lurer jeg litt. Jeg har ikke sett noen rundt campen nemlig, annet enn et gammelt lik jeg måtte flytte på. Lite spor i terrenget mangler også skulle det vært et skikkelig lemmenår.
Jeg tipper falken som jeg tror har reir oppe i berget ovenfor Gjuvvatnet trives med disse små krabatene som kommer forbi.
Campplassen her nord i Gjuvvatnet er ideel siden jeg skal nordover i dag. Da leiren er revet og pakket ned så bærer jeg alt over det lille eidet her mellom Gjuvvatnet og Nordre Monsvatnet. 60 meter kanskje bare?
Båten er klar for en nordlig kurs i dag allerede halv ti fra stranda i Nordre Monsvatnet. Neste landkjenning blir helt i nordenden av vannet.
Det kjennes ut til å bli en varm dag denne fredagen. Det er så vidt vinden er litt av og på og det er ikke mye å snakke om heller. Den kunne gjerne vært litt kraftigere for den svake brisen som kommer treffer meg perfekt i ryggen og kunne gitt litt hjelp. Jeg plages nemlig litt med høyrearmen igjen og litt vondt i skulderen. Jeg glemte å ta et par forebyggende smertestillende før jeg la utpå. Angrer litt på det, men det går greit likevel, jeg har ikke hastverk.
Det er noen partier langs Nordre Monsvatnet som får meg til å tenke på det skotske høylandet, eller bilder jeg har sett derfra i alle fall. Det ligner litt her og der. Sauer er det i alle fall her og de høres på lang lei både brekingen og bjeller.
Jeg bruker en god times tid på turen helt nord i dette langstrakte vannet og går i land på motsatt side av bekken fra der jeg sjøsatte i forgårs.
Under overfarten i dag har jeg nemlig fundert på om det er lurere å ta båten på ryggsekken og slippe dobbel bæreetappe. Jeg bestemmer meg for å prøve det for sekken har jo blitt atskillelig lettere disse dagene.
Det er fint gressunderlag her og greit å rulle båten sammen her ovenfor stranda. På sekken festes også campingstolen denne gang og oppi denne får både håven og styrefinna plass. Flytevesten henger jeg på campingstolen, sammen med foamunderlaget. Padleåra tar jeg i hånda. Da kan jeg bruke den som støtte skulle jeg trenge det.
Turen oppover dalen går strålende greit, selv om varmen er litt kjip. Det renner av noen liter underveis, men snart så er jeg oppe og snart igjen også forbi begge Svoetjørna der jeg hadde første campen ved det øvre på vei sørover.
På under en time er jeg ved Sandvatnet igjen. Det gikk utrolig lett synes jeg selv om jeg måtte hive etter pusten med et par stopp underveis. Sekken tok jeg ikke av på den halvannen kilometeren denne bæreetappen må ha vært. Klapp på den vonde skulderen til meg.
Nå var faktisk tanken en siste leir akkurat her på gressbakken sør i Sandvatnet, men turen med alt på ryggen i dag her gått over all forventning så jeg bestemmer meg for et forsøk på å nå opp til Øyuvsvatnet i dag og heller siste camp ved utoset der. Da kan jeg få sjarmøretappen over vannet mot turisthytta i morgen formiddag.
Etter å ha fått luft i båten igjen er jeg snart utpå et nesten blikkstille Sandvatn. Stillheten blir snart brutt av ungeskrål og latter fra østbredden. Der inne ved oset fra Kalvetjørni er det en skokk med unger. Sikkert flere barnefamilier på tur. Første menneskene jeg ser i dag. T-stien til Gaukhei går jo der så sikkert den de følger.
En knapp halvtimes tid tar ferden over Sandvatnet og jeg igjen er i innoset hvor jeg syntes det var litt kinkig å sjøsette på tur sørover. Det går greit i land. Her rulles igjen båten sammen og alt plasseres på sekken. Nå venter turen opp til Svarteløken, vannet nedstrøms Øyuvsvatnet. Dit er det omtrent en kilometer. Før jeg hiver sekken på ryggen fortærer jeg de siste tre polarbrødskivene med masse jordbærsyltetøy på. Jeg kan trenge energien oppover her.
Turen oppover brattene her går helt strålene. Det jordbærsyltetøyet jeg fikk i meg før turen oppover her gjorde jo underverker. Kryssingen av Ivlungsåni går langt bedre denne gang. Litt lavere vannstand er det som også frigjør litt flere steiner å gå tørrskodd på. Jeg er snart oppe ved Svarteløken.
Her blåses båten opp for siste gang på turen, nå var jo tanken blitt en sist leir sør i Øyuvsvatnet, men den tanken er blåst bort i brattene jeg nettopp besteg. Det har gått langt lettere å forflytte seg enn jeg trodde. Jeg klarer fint å ta resten av strekket i dag også.
Svarteløken går kjapt og snart er jeg midt utpå et blankstille Øyuvsvatn. Jeg ser mange turfolk på T-stien som går høyt oppe over østbredden. De har retning Gaukhei.
I det jeg runder det markerte neset og kimter turisthytta på nordbredden oppdager jeg også en rød packraft i godt driv i motsatt retning, altså sørover forbi meg. Det viser seg å være en hyggelig kar som faktisk skal nedover til Monsvatna hvor han også er godt kjent. Der har han vært noen ganger. Nå skulle han møte en kompis der nede som kom til fots. Det ble en trivelig prat utpå Øyuvsvatnet før vi ønsker hverandre fortsatt god tur.
Framme på stranda ved turisthytta pakkes båt, utstyr og sekk nærmest på rutine. Nå gjenstår den bratteste kneika på hele turen, nemlig opp til veien, en liten kilometer bare. Jeg har gruet meg litt til den lenge, men alt har gått strålende i dag, så da er jeg litt mer optimistisk. I bilen venter jo et par varme soloer.
Kneika er knallhard den, uten tvil, men jeg tar høydemeter for høydemeter litt om gangen. Det er også fine steiner å sette seg litt ned på underveis oppover. De benytter jeg godt. Jeg blir faktisk litt overrasket over hvor greit det går oppover. Det blir også en prat og to med andre turgåere jeg møter på vei opp. De bærer litt lettere.
Parkeringsplassen er like full, om ikke fullere enn da jeg startet derfra sist tirsdag. Jeg ser det kommer noen turfølger nordfra også på stien fra Svartenut.
Den varme soloen smaker alltid like godt etter fjelltur, så også i dag. Da jeg får skiftet og pakket i bilen er jeg igjen klar for Sørlandet. I det jeg svinger ut på Suleskarvegen retning østover så leser jeg av 23,5 varmegrader her 1000 meter over havet.
Jeg fant lite informasjon om området jeg besøkte på denne turen i forkant. Nå vet jeg mye mer og kanskje kan dette blogginnlegget gi fin og nyttig info til andre som er nysgjerrige på denne flotte villmarka sør i Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane landskapsvernområde.
Man skal ikke se bort i fra at jeg tar en ny tur inn i denne flotte villmarka en annen sommer, men da vil jeg nok ha selskap med.
Her er et kartutsnitt fra der jeg hadde de to siste campene. Der var det virkelig spennende å fiske:
Denne packraftturen var også den 15. i rekken til nå i år. Med tre overnattinger i telt på turen er jeg nå oppe i 18 for året. Ikke så aller verst for en gammel ungdomsskolelærer.
Når dette blogginnlegget skrives er allerede krabbeteina satt i sjøen og Sørlandsferien kan fortsette.
PS. Vil du lese om flere av mine turer med packraft, ja så klikker du bare her. Der finner du samlet alt jeg har skrevet om packraft på bloggen.
