lørdag 24. juli 2021

Hyttesommer og endelig krabbe!

 

Det er i grunnen helt fin kontrast det, til tidligere i sommer, fra packrafttur i Femundsmarka til varme, late dager på sommerhytta!

16. juli hadde jeg vaksinetime til første dose. Den fikk jeg en uke etter opprinnelig mulighet. Heldigvis var det ikke noen problem å flytte tida. Det ville vært litt nedtur å korte ned turen gjennom Femundsmarka i sommer.

En kort uke hjemme i den forbindelse altså, men så bar det ned på vakre Sørlandet med en annen båt, og nå på henger, heldigvis. Det fikk holde med 15 dager med båt på ryggsekken.

Når dette skrives er jeg på åttende dagen på hytteferie. Et virkelig latmannsliv, selv om det er noen obligatoriske hyttesysler som må gjøres. Skraping og maling for eksempel.

Jeg må ta det litt forsiktig kjenner jeg, for høyrearmen min er faktisk enda ikke helt restituert. Maling er kanskje derfor ikke helt heldig.

I Femundsmarka så drømte jeg faktisk om krabbefangst og krabbe på loffskiva. Det gikk faktisk en uke før det var fangst i teina. Da var det endelig 7 fine krabber der 5 av de var fulle av mat. Det ble virkelig et etegilde i ettermiddag!

Uka som har gått har gitt varme dager og passe med vind. Flere morgener har jeg vært tidlig ute på sjøen for å prøve fisket, ja for seinere på dagen kan det bli litt for mye trafikk til at det er stille og koselig.

En morgen så fikk jeg selskap av en liten flokk med niser. Det ser jeg ikke for ofte for å si det slik. Utrolig fin naturopplevelse.

Til uka så blir det en pause fra hyttelivet, men så er jeg nok tilbake i august for siste del av sommeren her på herlige Sørlandet.

fredag 16. juli 2021

Femundsmarka 2021 - 15 dagers rundtur med packraft

 

På dagen ett år etter at vi la i vei sist inn i Femundsmarka er vi igjen klar for nok et eventyr. Denne gang med packraft på ryggsekken!

Vi bestemte oss allerede i fjor, ved Svartsjøen, der vi fikk se en packraft på nært hold. Det der måtte vi også prøve på. Sommeren 2021 skulle Femundsmarka besøkes i packraft var vi enige om.

25. juni

Etter bortimot 85 mil så satt vi i Synnervika og ventet på båtskyssen vi hadde bestilt. En god natts søvn på Røros Hotell hadde gjort godt for kroppen etter den lange bilturen. Nå satt vi med hver vår kalde i campingstolene våre og ventet på Tommy Berndtsson.

Vi kunne tatt rutebåten tidlig på formiddagen, men vi hadde behov for en lang frokost og litt handel på Røros før vi ville ankomme Synnervika. I totida ser vi Tommy for full fart innover mot det nordligste anløpsstedet til rutebåten Fæmund II. Den ville vi forsøke å ta på returen.

Det er tunge sekker som lempes om bord til Tommy. Vi har begge pakket for 14 dager pluss, og kan overleve bortimot 3 uker skulle det være behov. Begge sekkene våre er over 30 kilo, der Frank bikker hele 35 med alt. Det er godt vi ikke skal gå veldig langt den første etappen i ettermiddag.

Tommy får oss over til Storvika på «no time» og vi er i land på den nye brygga der ganske så greit. Herfra har vi rundt 2,5 km opp til det største tjønnet på Røvolfjellet.

Jeg er svært spent på denne etappen etter en lang vinter og vår med senebetennelse i høyrearmen og sist, men ikke minst, trolig en seneskade i høyre fotsåle jeg klarte å pådra meg 17. mai på fisketur. Begge deler har jeg slitt med lenge samt smertene. Jeg har med et lager med sterke Ibuxtabletter jeg vet kan døyve det verste.

Sekken min er ikke konstruert for pakninger over 30 kilo, det er sikkert. Heller ikke kroppen min egentlig. Det er hårda bud oppover lia og det røyner på en liten periode der, men sakte om senn så er vi ute av skogen og det flater ut.

Frank har gått i forveien og sitter i prat med noen ungdommer som er forbi med stang og sekk da jeg ankommer vannkanten.

Skal si det er godt å få av seg sekken etter en bæreetappe jeg har grudd meg til i lang tid. Både fot og arm har klart utfordringen ganske så bra uten de store smertene. Det tegner da egentlig bra for resten av turen mener jeg.

Vi har frisk bris over det store Røvoltjønnet der vi har kurs inn i den østligste bukta nærmest Abbortjønna. I Abbortjønna vil vi nemlig ta en camp en natt og to. Frank har nemlig noe ugjort med en svær røye nede i dypet der.

Bæringen over til Abbortjønna går greit. Frank forsøker å ta båten oppblåst på sekken over, og det går så vidt bra i den sterke vinden. Selv tar jeg overfarten i to omganger. Først sekken og så packraften. Jeg har nemlig en litt lenger båt enn Frank og tar ikke sjansen i vinden å forsøke å få den over på sekken.

Neset vi hadde sett oss ut som campplass er opptatt av noen karer, men vi finner en kanskje bedre plass på østbredden mellom noen bjørker, sør for det markerte neset der. Her finner vi også ganske godt med ved til bålet jeg vet Frank ser fram til å fyre.

Det er greit å få etablert den første leiren på turen og den fine brisen holder også insekter på avstand. Det kunne egentlig ikke vært en bedre start. Vi blir to netter her.


26. juni

Vinden har dempet seg betraktelig og det er kun en svak bris som av og til kommer over Abbortjønna og kjøler oss forsiktig. I dag er det avslapning i leir og fiske fra land og båt. Frank er ivrig etter å komme seg ut i båten og jakte røya.



Selv tar jeg meg en formiddagstur til utoset og opp til 775-tjønna nordvest for Abbortjønna. Foruten å se både en lirypestegg og fjellrypestegg nesten samtidig, ja så blir det ikke mye mer å fortelle om fra den lille turen. Ikke et napp kan jeg fortelle Frank om da jeg er tilbake i leir.




Frank derimot stifter bekjentskap med småabboren i Abbortjønna utover ettermiddagen. Det er tydelig at de trives i varmen som nå har lagt seg over Røvolfjellet. Vi er spente på fortsettelsen i varmen som er meldt.

27. juni

Vi vil til Litlsjøen i dag og er i vei rundt 10 som vanlig er når vi er på tur sammen. Det blir noen tøffe bæreetapper vet vi, som vi har grudd oss til begge to. Den første riktignok, den bør gå rimelig greit fra Abbortjønna og ned til Skogtjønna. Den tar vi begge med farkostene oppblåst på sekken.

Foto: Frank Bergtun

Vi har ikke tatt mange padletakene utpå Skogtjønna før Frank roper fast fisk. To sekunder etter er det faktisk fisk på hos meg også. Jaggu er det ikke røya som har bitt på, nesten samtidig hos oss begge.

Frank sin er hakket større enn min, kanskje over halvkiloen roper han. Begge får svømme ut igjen i Skogtjønna. Vi har en lang dag igjen i varmen før vi kommer i leir ved Litlsjøen i ettermiddag.

Det er drøye kilometeren ned til Vassviktjønna fra Skogtjønna og den bæreetappen tar jeg meg virkelig ut. Begge tar vi packraftene oppblåste på sekken, selv om skogen gir oss litt trøbbel der, spesielt sliter jeg med min lange, og høye, oppakning ned gjennom skogen. Det tærer virkelig på og jeg mister helt førligheten i den vonde armen. Den blir helt vissen og kan ikke brukes til noe.

Det har nok selvsagt en sammenheng med betennelsen jeg har slitt med i armen. Jeg hiver sekken og må ta meg en solid pause nede i skogen for å få følelsen i armen igjen. Frank fortsetter ned til Vassviktjønna med oppakningen sin.

Det er ikke mer enn kanskje 200 meter igjen å bære, men jeg bestemmer meg for å ta sekken ned først og så komme opp å hente båten etterpå. Halvveis nede med sekken, treffer jeg på Frank som vil hente båten for meg. Det er hyggelig gjort.

Etter en solid pause nede i vannkanten er vi igjen på vannet og nå skal vi fiske oss over Vassviktjønna der vi vet at det kan finnes fin røye.

Et par napp er det hele før vi tar landkjenning lengst øst i tjønnet. Herfra blir det bæring ned til strandkanten ikke langt fra Roastsundet. Vi kunne gått litt kortere ned til oset, men der vet vi at det er litt bratt og kronglete. En strand er langt bedre å sjøsette på.


Vi har ikke mange hundre meterne å padle på Roasten og gjennom Roastsundet, men vi bruker tida godt til å hvile og drikke vann. Bæringene til nå har tatt på. Den neste og siste blir tøff. Den opp til Litlsjøen.

Frank tar alt sitt i en engang, mens jeg med min større båt tar den i en togang her, som jeg også gjorde fra Vassviktjønna og ned til Roasten.

Framme ved utoset i Litlsjøen må jeg tilbake å hente båten min, mens Frank legger utpå for å finne leirplass de to neste nettene. Vi håper det fine neset er ledig.

Varmen har virkelig lagt seg over skogene og jeg er rimelig kjørt da jeg endelig også får båten på vannet og sekken festet frampå baugen. Jeg ser ikke noe til Frank utpå og regner med at han har gått i land.

Joda, vi er heldige. Det er bare oss med telt på Litlsjøen i dag. Vi har hele herligheten for oss selv.

Med teltet oppe, ja så blir det faktisk også et etterlengtet bad på turbloggeren, rett utenfor teltdøra. Det er helt i orden at det ikke er noen bilder av den seansen.

Foto: Frank Bergtun

Kvelden ved Litlsjøen blir avslappende. Det må hviles. I morgen skal det fiskes og dorges fra packraftene. Vi har ikke hastverk med å komme i gang med akkurat det, selv om vi tar noen kast inni mellom fra land utover kvelden til et herlig akkompagnement fra Storlommen som Femundsmarka er så kjent for. De er vidunderlige de skrikende fra den flotte fuglen.

Frank entrer packraften på sin egen måte

28. juni

Igjen varter Femundsmarka opp med et varmt og stille vær. Det er jammen ikke verst å sige rundt i packraften med stang og snøre ute. I timesvis siger vi rundt på denne vakre skogssjøen i nasjonalparken og forsøker å lure ørreten vi vet svømmer der nede. Stor og sprek ørret vi hører og ser jakte den store døgnflua E. vulgata. Ørreten ser ikke noe annet da, en disse store godbitene. Vårt metall er fullstendig uinteressant.

Vi har selvsagt ingen kjenning med ørretene når de er så selektive, men derimot abboren viser seg å være i ganske så godt bett i varmen. Det blir flere av arten og Frank tar den største av oss, over 700g stor er hans største her.



Utover ettermiddagen dukker det opp litt folk langs vannet og jeg får en prat med et turfølge på noen karer fra Rogaland som vil campe ved vannet. De har gått fra en lavvo nede ved Røa og vil nå ha en natt og to her inne i dette området kan de fortelle, men under duk her.

Vi fyrer et lite bål i kveldingen og får brent litt søppel som har hopet seg opp. Vi brenner kun det som brennes kan på bålet.

En liten villmarksopplevelse får vi også i kveldingen da Storlomparet som holder til her dukker opp av vannet tett på oss der vi sitter ved bålet. Artig å komme så nær denne villmarksfuglen.

29. juni

Den ruta vi følger i den første uka av årets tur, er ganske identisk med ruta vi fulgte motsatt vei i 2018, men da i Allykano. I dag vil vi nemlig følge ruta vår fra 2018 opp til Styggsjøan, et av målene med denne turen, for der oppe vet vi at det går stor abbor.

Der vi bor, jeg og Frank er det ikke abbor å fiske på og vi har derfor denne sommeren satt oss som mål å få kilosabbor i Femundsmarka. Abbor er foruten å være en svært vakker fisk, også en god matfisk og mange undervurderer den som nettopp det. Det er jo trist.

Sist vi var på Styggsjøan så beit flotte abborer lett på sluken. Vi håper å gjenta den suksessen og nå vil vi gjøre et mer seriøst forsøk på de større eksemplarene og vil ha oss to netter på Styggsjøan. Ved ett av disse vanna med det helt misvisende navnet.

I avstand er det ikke særlig langt fra Litlsjøen og opp til første vannet av disse som felles kalles Styggsjøan. Der vil vi finne oss en campplass.

Den første bæringen er tøffest og vi tar begge først sekkene opp til høyeste punkt. Her minnes vi lett strevet med Allykanoene motsatt vei for tre år siden. Vi har det tross alt litt lettere nå.

Det går ikke mye sti der vi bærer, men fram kommer vi litt om litt. Første padlingen blir fra der turbloggeren ufrivillig badet i 2018. Nå går det langt bedre, men det blir bæring og draing av packraft over myr og stein her og der. Frank får så vidt til å padle bekkeløpet mellom de to minste tjønnene her, før han også må bære båten et stykke.

Endelig er vi oppe på 757-sjøen hvor vi vil finne oss campplass. Her også vil vi som på Litlsjøen ligge to netter er planen å jakte større abbor.

Inne på et av nesene finner vi etter litt leting greie teltplasser og bålplass. Det lover godt allerede på kvelden da jeg tar inn to fine abborer fra neset vi camper. Begge godt over halvkiloen.


30. juni

Vi har det ikke travelt og sliter oss heller ikke ut med campintervallene våre til nå. To netter på hver plass fungerer finfint. Vi vet likevel at vi må skru opp tempoet noe de neste etappene, men det får ennå vente et døgn. Nå skal det fiskes abbor.

Vi er utpå vannet begge to i løpet av formiddagen og forsvinner i hver vår retning.

Da vi igjen møtes, ja så kan Frank fremvise en flott abbor som mangler kun 45g på kiloen. Et prakteksemplar som gav en virkelig fin fight kan han fortelle.

Turbloggeren har også pen abbor å vise fram, og han også har bestenotering å komme med viser det seg, da Frank tar fram digitalvekta. 870g er mer enn abboren fra Vätsäri veide i 2019. Den tikket inn på 820g.


Abboren er morsom slik, den lar seg ikke skremme veldig av packraften og Frank får lokalisert en stim med småabbor som lett lar seg pilke faktisk. Han drar fort opp et halvt dusin småabbor med pilkingen.



At bålpannene våre blir fylt med abbor denne kvelden er ikke tull. Abbor er finfin matfisk og rimelig enkel å filetere og gjøre beinfri. Godt med smør, salt og pepper så gjør måltidet seg selv.


1.juli

Varmen ligger tungt over Styggsjøan der vi er på vei over mot 756-sjøen, der det er kortest over mellom sjøene. I 2018 tok vi over langs bekken mellom disse to sjøene, men i år velger vi den korteste strekningen og ser hvor det tar oss.

Litt skeptisk er vi da bukta vi kommer over i, ser ut til nesten å være sperret av gamle furustokker. Vi ser snart at det likevel lar seg gjøre å komme over uten å måtte ut av packraften her. Legge seg litt bakover og løfte rumpa er en teknikk Frank har funnet fungerer der det kan være litt for grunt farvann, som her.

Abboren biter villig også på 756-sjøen, men vi kan jo ikke ta den med og de får alle svømme ut igjen. Flotte halvkilos eksemplarer de fleste.



Opp til den største av Styggsjøen, den lengste bæreetappen i dag, så tar vi det med ro og det går egentlig svært så bra, selv om man kjenner man får brukt kroppen mot elementene, eller mer konkret sagt, mot stein og dårlig underlag. Den er kanskje 700 meter den bæreetappen korteste vei.


Den største av Styggsjøan er spennende med sine mange bukter og krinkelkroker. For å unngå flere bæringer enn nødvendig mot Revsjøen, så har vi tatt kurs mot den lange «fjorden» som strekker seg lengst nord i denne største sjøen. Der vil vi slippe unna med kun 5-600 meter å bære mot to-tre bæringer hadde vi fulgt ruta vår fra 2018 motsatt.


Det er flott å se Revsjøen igjen og det er en herlig bris som avkjøler godt da vi kommer utpå og kleggen som har vært rimelig plagsom de siste dagene, slipper taket mer og mer.

Vi har pratet om å kunne ta en camp på den fine stranda nord i Revsjøen igjen, som vi gjorde i 2018, men der inne ser vi folk som har etablert camp. Det gjør ingenting, for i følge planen så står en camp nærmere Revapassasjen litt høyere på lista. Dit har vi snart kursen da vi runder ut i utoset fra vakre Revsjøen.

Vi har vinden i mot nedover Reva mot Revapassasjen, som vi hadde den i mot, men i motsatt retning i 2018 minnes vi. Like før reingjerdet er vi i land og ser etter campplass, men blir ikke helt fornøyd og bestemmer oss derfor for å fortsette ned til Reva og finne camp der.

Stengene har fått hvile i ettermiddag og vi nyter heller omgivelsene og padlingen nedover Reva. Revapassasjen går forholdsvis greit selv om det kanskje ser litt trøblete ut under gjerdet. Det er faktisk første lille stryket vi padler i Femundsmarka i år. Vi er dog langt mer spent på hva som venter oss i Øvre Røa i morgen.


Vi går i land ved Revbua, eller Badstua, som den kalles lokalt. Kanskje kan vi finne camp ikke langt fra bua. Jeg vet det kan finnes ute på neset like nord for bua, men blir nedstemt av Frank som er redd for å tråkke over grensen på pissetur om natta. Det er altfor nært mener han.

Rett over grenseneset finner vi teltplasser som er noe bedre. Her ligger vi kanskje hele 10 meter fra grensen, selv om grensegata ikke går mange meterne fra teltdøra. Vi vil jo ikke bryte koronarestriksjonene og havne på karantenehotell.

Vi nyter de siste kveldstimene ved grensegata her i ro og fred, inntil Frank får øye på noen mennesker som nærmer seg fra svensk side. Hva i all verden! De snakker jo norsk hører vi!

Litt morsomt er det jo også. Her kommer vi kanskje borti noen som bryter koronarestriksjonene ved overlegg. Nordmenn som har padlet Rogen mot norskegrensen. Hva i all verden har de tenkt?

«Velkommen til Norge, og til karantenehotell» ønsker vi dem velkommen med, der vi har stilt oss opp akkurat på grensen og smiler.

Karene i Allykano ser virkelig forundret ut og forsøker å bortforklare med både den ene og andre årsaken til at de ikke hadde fått med seg noen forbud om å krysse grensen. Det var jo ingen som hadde stoppet dem verken på grensestasjonen på Särna eller da de ankom Käringsjön hvor de parkerte og kjøpte fiskekort.

Vi ønsker dem lykke til videre innover marka, selv om vi er ganske så overrasket over slik manglende kunnskap hos voksne folk om hvor vi står i pandemien per dags dato. Vi håper jo selvsagt at karene får beskjed når de krysser grensen med bil igjen etter uka de skulle være i marka. De var begge uvaksinert kunne de fortelle.

Jeg og Frank er likevel enige om at det var jo en litt paradoksal opplevelse for oss da, som forsøker alt vi kan å unngå å krysse grensen. Vi skal nemlig ikke ned på Rogen i morgen, for da må grensen krysses, men bære fra Reva og over til Rogshåen for nettopp å unngå å grensekryssing. Det blir en av sannsynligvis to bæreetapper i morgen. Vi er ikke av dem som bryter forskriftene heller, og tror ikke noen vi kjenner heller ville gjort det.

2.juli

Ved et par anledninger har jeg fulgt T-stien mellom Reva og Rogshåen. I dag er det med en svær packraft på ryggsekken. Jeg må innrømme at det er helt flott at Frank sier etter hvert at han ser vann mellom trærne. Endelig er Rogshåen i sikte i varmen.

Rogshåen er en virkelig lang hå i Røavassdraget strekker man den ut. Vi har et par kilometers padling mot utoset. Sist jeg padlet i den retningen husker jeg, ja da hadde jeg en kjip vind i mot som det gikk tungt med Allykanoen. I dag går det langt lettere i packraften.

Vi er begge spente på stryket som venter oss i enden ned mot Litlbuddhåen, selv om vi begge har sett det før. Vi er rimelig førstereis når det gjelder packraft og vann som beveger seg nedover, for å si det slik. Hjemme har vi lett etter muligheter å prøve å padle stryk, men ikke funnet noen gode muligheter. Nå skal vi til pers.

Film: Frank Bergtun

Frank er først og jeg filmer det hele fra helårsbrua. Det går veldig bra og snart er det min tur. Jeg tar skikkelig fart for å ha litt styrefart. Det funker helt utmerket og det er herlig å kjenne kreftene i elva mot båten. Likevel så kjenner jeg meg trygg i at dette går helt smertefritt. Langt bedre enn i en kano vil jeg påstå.

Vi er i land begge to for å kikke på stryket mellom Litlbuddhåen og Storrundhåen. Det ser padlebart ut det vi ser. Det vi ikke ser, er at det er to stryk som må forseres, der det nederste kanskje gir mest action.

Jeg er først utfor og finner fort ut at det nederste, ja det gir mest vann i båten, for å si det slik, men likevel helt trygt.

I det jeg løfter padleåra i været i triumf, ja så ser jeg i sidesynet to karer i en Allykano som sitter og fisker og ser rart på meg. Dem om det. Jeg er rimelig fornøyd med «bragden» og gjør klar kameraet til Frank skal nedover.

Det går strålende for Frank også, men han er ikke mange meterne unna et annet Allyturfølge som krysser nederst i stryket. Det hadde jo vært noe å fått på film!

Vi siger gjennom Storrundhåen der jeg forteller Frank om både røyefangst og fin abborfangst tidligere. Det er herlig å drive slikt uten å bruke mye krefter. Jeg savner ikke å gå langs land her, som jeg gjorde i 2013 da jeg gikk langs hele håen.

Stryket ned til Litlrundhåen er jeg ikke veldig spent på, men Frank vil ta en tur i land og sjekke likevel. I 2013 så jeg tre karer i en Ally som for gjennom stryket med suksess. Derfor tar jeg sjansen ganske greit. Frank forteller at å holde midt i stryket bør det gå finfint.

Det gjør nettopp det. Jeg grunnstøter litt i starten, men resten av stryket går flott og det er moro å kjenne vannkreftene jobbe mot packraften. Jeg er helt trygg.

Fra Litlrundhåen skal vi over i Nedre Storfisktjønn. Der går det kun en sildrebekk nærmest og den blir vanskelig å forsere uten å måtte gå ut av båten. De siste metrene må det nettopp til. Det blir for grunt å komme gjennom.

Nedre Storfisktjønn er kjent for mange og fiskerik. Likevel får også her fiskestengene hvile. Vi har på sett og vis tatt en fiskepause mens vi padler oss nedover Øvre Røa.

Innerst i vika, lengst øst i Nedre Storfisktjønn der T-stien går tett på, ja der blir det landkjenning. Vi skal nemlig over til Øvre Storfisktjønn. Jeg er ikke veldig kjent akkurat her, selv om vi begge har vært forbi til fots tidligere.

Nå klatrer vi nærmest rett opp moren mot Øvre for der på toppen å oppleve at det kanskje var i tyngste laget. Vel nede ved Øvre Storfisktjønn med sekkene, ja så ser vi at «bæreruta» hit ikke går der vi gikk, men gjennom skaret rett sørforbi oss til den lille vika der. Det er der vi bærer packraftene etterpå.

Det er ni år siden jeg sist var i Øvre Storfisktjønn og hadde en natt her før turen gikk over til Litle Vonsjøen. Nå var det dags igjen og vi finner den gamle campplassen min aktuell for natta etter mange timer på tur hit i dag.

Vi reagerer begge på forsøplingen ved bålgrua her. Både plast og papir flyter etter de siste camperne her. Utrolig at noen kan ha samvittighet til det. De kan ikke være mye glad i marka her.

Varmen i dag har også vært trykkende og det er virkelig godt å få duppet huet også her, som i går ved svenskegrensen. Kiloene må jo virkelig renne av i denne varmen slår det meg.

I kveldingen opplever vi et virkelig naturfenomen vi vanskelig selv kan forklare. En liten tornado eller virvelvind med brutal styrke treffer vannflaten ikke langt fra campen. Det smeller høyt, som et tordenskrall og vi ser vannet som suges oppover i virvelen tett inne ved land 150 meter nord for oss.

Hva i all verden gav det smellet? Var det steiner som var i bevegelse i ura ovenfor vannkanten? Vi vet ikke, men vi så kraftige naturkrefter som virket på omgivelsene akkurat der. At det var ganske så høy temperatur tett på land der dette skjedde og mulige større temperaturforskjeller mellom luft og vann, ja det er vi sikre på. Hvis noen har noen meteorologisk forklaring på dette, så kommenter gjerne.

3.juli

En gang før har jeg gått fra Øvre Storfisktjønn til Litle Vonsjøen. Nå var det dags igjen. Vi vet at det går en sti eller tråkk dit, men fra der vi er, er det ikke noe å se. Vi må ta gps’n til Frank i bruk.

Vi finner etter hvert stien der den bør gå, men da har vi rotet godt i terrenget før det. Turbloggeren kjenner på blodsmaken i kjeften og må ha noen gode hvilepauser. Frank som er lettere til beins tar i vei mot sjøen i forkant.

Det går ikke lenge før Frank dukker opp igjen og lurer på om han skal avhjelpe med børen, kanskje ta båten? Neida, det går fint, men i litt roligere tempo enn hva Frank brukte.

Det er ikke langt igjen og snart er villmarksjøen der foran. En herlig svak bris kommer avkjølende inn mot land av og til der vi tar en solid pustepause i skyggen av ei stor furu.

Det er ikke folk på koia her denne gang. Trolig kanskje en koronapause, for å si det slik.

Etter en god hvil, så er snart båtene på vannet med oppakningen godt festet i baugen. Stanga er snart ute også med en Aura Flake noen titalls meter bak båten.

Litle Vonsjøen er nytt landskap for Frank og jeg ser han er ganske så overveldet. Denne villmarksjøen kan ta pusten selv fra Karmøybuer.

I sjøen finnes røye og abbor har jeg lest. Trolig ikke ørret, men det kan jeg ikke banne på. Røya skal være av finfin kvalitet, noe jeg fikk smake på i 2012 da jeg sist camperte her ikke langt fra koia på nordbredden.

Å finne en god campplass ved sjøen her skal vise seg å ikke være det enkleste. I nordenden er kanskje de beste mulighetene, og campen jeg hadde i 2012 ikke langt fra koia der, var flott. Lenger sør i sjøen, ja der strever vi virkelig.

Til slutt finner vi en finfin campplass på en større øy sørøst i sjøen, ikke langt fra grensen. Her er det lenge siden det var folk ser vi. Kanskje de siste på isfiske trolig?



Det blir to netter på Litle Vonsjøen. Vi trenger å stresse ned og hvile litt, fiske og slappe av før det vi aller mest har gruet oss til, nemlig etappen over land til Vonsjøen. Den går det mange gjetord om. Et helvete er det sagt fra mange.

4. juli

Det blir virkelig avslapning i leiren på øya i Litle Vonsjøen. Packraftene blir brukt for det de er verdt, nemlig komfort! Har man ikke forsøkt det før, ja så må man virkelig gjøre det. Har du prøvd å snu packraften på hodet, på land, og tatt middagshvilen oppå båten? Jeg tror ikke mange har tenkt tanken, men NÅ har du! En fantastisk, deilig sofa, eller divan, om du vil. Bedre liggekomfort skal du lete lenge etter! Hadde jeg fått plass i teltet hadde den blitt med inn!

Det blåser friskt hele dagen på Litle Vonsjøen så det blir ingen tur utpå å dorge etter røya. Derimot er det en liten halvkilos kanskje som biter på turbloggerens sluk.

Litle Vonsjøen er blant sjøene «lengst vekke» i Femundsmarka, og kanskje villmarksjøen med stor «V»? Storlommen gir villmarkstemningen gjennom kveld og natt. Det gir frysninger på ryggen flere ganger.


NB! I etterkant av turen har jeg blitt opplyst om at det i hele nasjonalparken er et forbud mot camping og rasting på øyer i alle vann og vassdrag, noe jeg og Frank bare trodde gjaldt i Røa fra Rogen og ned til Femunden. Der er det nemlig også satt opp forbudsskilt på øyene f.eks. i Roastenvanna. Jeg har lagt meg flat for nasjonalparkforvalteren per mail og jeg har lovet å legge til denne informasjonen her på bloggen. Her er også link til denne informasjonen på de gode nettsidene til nasjonalparken.

5. juli

Det går også frysninger på ryggen da jeg tenker på bæreetappen fra Litle Vonsjøen til Vonsjøen. Det er knappe to kilometer over, men ryktene sier at det strekket er noe av det tøffeste man kan gjøre i Femundsmarka, med båt!

Joda, jeg har lenge hatt det i tankene, et blodig slit. Kanskje lettere med packraft enn Allykano som jeg tidligere har sett for meg.

Takk Gud for at jeg ikke har begitt meg ut med kano på huet over der! Jeg og Frank opplever fort at det er den tøffeste bæringen på turen til nå. Vi starter bæringen i vika øst for vika der koia ligger sør i sjøen. Vi anser dette som beste utgangspunkt etter å ha fått tips å holde litt høyde mot svensk side av dalføret.

Det stemmer etter hvert ganske bra at høyden opp mot svensk side fungerer bedre enn hva vi ser lenger nede mot nedre del av dalføret over.

Likevel er det et slit og vi takker naturgudene for at vi ikke må tilbake å hente noen kano. Tyngden av packraften på sekken er mer enn nok!

I luftlinje er det knappe to kilometer over og vi hadde estimert kanskje en time halvannen over. NEIDA, vi bruker hele tre timer og tre kvarter over! Et fullstendig galskap av et landskap! Utrolig lite humant, for å si det slik!

Panorama: Vonsjøen til venstre, Litle Vonsjøen til høyre

Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at det går faktisk et merket tråkk, med varder/nødder fra vika vi ankom Vonsjøen og mot koia sør i Litle Vonsjøen. Hadde vi vært mer oppmerksom på det i starten da vi startet, for vi så faktisk disse vardene/nøddene, ja så hadde vi kanskje fulgt disse mot Vonsjøen. Likevel så hadde vi relativt ok terreng litt opp i fjellsiden mot svensk side inntil vi traff stien.

Det er en virkelig befrielse å nå Vonsjøen, selv i en kraftig regnskur fra svensk side. Ganske så våt til skinnet kan vi legge utpå denne store grensesjøen til frisk bris fra øst som gir friske bølger mot packraften.

Utpå sjøen så treffer jeg snart en båt med to svensker faktisk, som dorger med elektromotor. De er faktisk på norsk side og ser litt brydd ut der jeg spør om fangst. Joda, de har fått øring og røding, ørret og røye altså. De fortsetter kursen mot svenskegrensen.

Jeg har på fisk en kort periode, men den slipper etter hvert. Ingen storfisk kunne det se ut som. Kort etter er jeg i land kort fra Vonsjøtjønna, første tjønna opp i Kratlan som er planen i dag.

Vi vil ha oss en camp oppe i andre eller tredje tjønna et par dager er planen, men jo lenger opp vi kommer jo vanskeligere blir det med campplass. Plassen vi hadde i tankene fant vi okkupert av tre trivelige karer fra Innlandet fylket. Nesten kilosørret kunne de fortelle oss til nå.

Tre trivelige karer fra Hamar, Løten og Gjøvik

At vi slapp å bære over til Grunnkratslane avgjorde at vi likså godt kunne se oss om etter camp oppe i Stortjønna uten mer strev.

På den gamle campplassen min nord i Stortjønna finner vi denne okkupert av en kar fra Vestfold som enda ikke hadde hatt fiskelykke. Lenger sør i Stortjønna finner vi campplassen jeg visste om her ledig. Her ville vi ha et par netter er planen.


6.juli

Det er gråvær gjennom dagen, der jeg og Frank skiller lag. Jeg tar turen først til Rundtjønna, mens Frank senere på formiddagen fisker seg opp til Kratltjønna i packraften og deretter via Rundtjønna. I det varme vannet har jeg ikke stor tro, selv om rekorden min er fra Rundtjønna; røye på 1,8kg fra 2012, da i langt kjøligere vær.

Vi treffes utpå ettermiddagen igjen i campen og kan begge fortelle om null, nix og nada fangst. Faktisk ikke et eneste napp på oss. Ingen kjenning i det hele tatt!

Panorama: Stortjønna til venstre, Grunnkratslane til høyre, Rundtjønna bakerst


Det er trolig varmen i vanna som har tatt luven av laksefiskene i vanna her. Abboren derimot, ja der får vi et par stykker av de litt mindre i størrelse. Ingen av de store vi har hørt om her.


Ettermiddagen bringer den ene regnbygen etter den andre over oss før det roer seg litt utpå kvelden.


7.juli

Vi er faktisk avgårde godt før ti i dag, før skjemaet vårt egentlig. Vi har det jo egentlig ikke travelt, men vi er blitt bra effektive i pakkingen på morgenen når vi først setter i gang.

Det er stenrammelet som står for tur. Vi skal nemlig over til Grøtåa i dag. I planleggingen så hadde vi sett for oss en camp langt lenger ned i Kratlan og derfra sett for oss en tur over på stien lenger sør mot Grøtåa. Med camp såpass høyt oppe i Kratlan, ja så var det langt smartere å ta seg over direkte mot brua kort fra Grøtådalssetra.

Vi får et fryktelig regnskyll over oss nesten på toppen av stenrammelet, men finner brukbart ly bak noen store steiner som også danner noen fine overheng eller hidlere som man sier lokalt der jeg bor. Frank kryper faktisk inn i et slik for å få tak over hodet.

Det varer ikke lenge og snart er vi over det høyeste punktet og finner snart det varda tråkket vi vet går over her. Det er bare å følge vardene eller «nøddene» som de sier lokalt der vi er i fra.

Vi sliter av og til litt med å finne nøddene i steinurene, men når vi tar tida til hjelp og ikke stresser så dukker de opp og tar oss etter hvert ned mot Grøtåa.

Vi har svært lyst til å komme oss på elva, men vi finner ikke elva klar nok for oss. Den er både trang og grunn her og der rett nedstrøms brua mot setra.

Vi velger å ta kursen om Grøtådalssetra for en pust, før vi derfra finner ut hvor vi skal sjøsette i Grøtåa. Vi er nemlig ikke sjøvant i dette området av Femundsmarka. Det vil være dumt å sjøsette for høyt oppe og dermed bruke for mye energi på forflytningen nedover elva.

Etter å ha sagt hei til noen tyskere som ferdigvaksinerte har ankommet Norge og på lang vei inn i Femundsmarka, finner vi et fint sted for sjøsetting av farkostene våre, kort nedstrøms der bekken forbi Grøtådalssetra munner ut i Grøtåa


Herfra går det rimelig greit, selv om vi må ut av packraften en tur der det blir snaut under «kjølen».



Det tar ikke lange stunden før vi er nede ved bekken fra Sætertjønna. Her er vi på gamle tomter begge to og finner snart en fin leirplass oppe i le for de verste vindkastene, tett på tjønna. Vi må for all del ikke klage på vinden, for den holder tross alt insektene på avstand. Vi har hørt skrekkhistorier om plagåndene fra andre markatravere via sosiale medier de siste dagene.


Det blir noen rolige timer på ettermiddagen før vi tar båtene over tjønna til motsatt bredd og trasker oppover til tjønnene oppunder Kratlvola for en fisketur.

Vi kan ikke skryte på oss noen store fangster denne kvelden, men vi har likevel sett litt på hva som rører seg i tjønnene her oppunder Kratlvola. Vi vet det kan gå finfin ørret her oppe.

8.juli

Resten av Grøtåa skal gjøres i dag og vi skal ned til Krokåthåen uten uhell er planen. Vi legger i vei med godt mot.

På kartet ser vi nogen lunde hvor det er rimelig rolig farvann, men vi må ut av båtene der det smalner inn, både to og tre ganger før vi er nede i stilla før selve Krokåthåen.

Noen av småstrykene er ganske så morsomme og overraskende, likevel helt overkommelige for andre som tenker å ta turen. Det er jo ikke akkurat monsterdjupt i Grøtåa.


Endelig nede i Krokåthåen får vi en prat med en kar oppover med Allykano som vi forsøker å advare om hva som venter videre, samt noen mer lokalkjente og yngre markatravere som nylig har kommet opp for en basecamp med fiske og dagsturer herfra.

Krokåthåen inneholder godt med ørret om kanskje ikke de største eksemplarene alltid, men ofte godt med steikefisk.

Vi har god medvind den siste kilometeren på Krokåthåen før vi får landkjenning kort før utoset. Herfra blir det nesten halvannen km bæring ned til Grislehåen.

Sekkene er blitt betraktelig lettere de siste dagene kjenner vi på bæringen ned til Grislehåen. Likevel så merkes varmen godt i alle fall for turbloggeren og han kommanderer en pustepause omtrent halvveis.

Det er godt å se brua over Grøtåa mot oppsynsbua i Grislehåen. Her har man vært noen ganger til nå.

Først ser vi ingen og tror vi er alene her, men så dukker det opp noen sjeler som fisker i Grøtåa nedstrøms stokkebrua. En av karene kikker innom der vi tar en pust før vi skal blåse opp farkostene våre.

Vi hører hvordan stryket nedstrøms ser ut av karen, men han er ikke til mye hjelp og forteller at de bar Allykanoen forbi oppover. Vel, jeg har sett stryket på ganske nært hold og tror det skal la seg padle fint i en balje som packraften tross alt er. Frank er litt mer skeptisk, men jeg setter likevel utfor uten hans velsignelse.

Det går knirkefritt mitt i strømmen. Mye bølger, skum og strøm, men helt ufarlig spør du meg som faktisk er rimelig amatør på slikt. Jeg følte meg aldri redd. Packraften er virkelig stødig og stabil selv i større bølger, selv om det spruter litt over.

Øvre Roasten er nådd og vi krysser igjen ruta vår fra 2018 da vi også hadde camp her ved Roastbua. Ingen andre har okkupert plassen vår her og vi finner lett teltplasser et stykke unna koia.

Det er faktisk siste campplass vi etablerer på turen. Vi hadde riktignok diskutert en ekstra natt oppe ved Sætertjønna, men var fornøyd etter en natt der. Her ved Øvre Roasten gjorde vi nå klar for aller siste natt i Femundsmarka på denne turen.

I kveldingen fyrer vi siste bålet nede i strandkanten. Vi er trygge på at det bør gå fint og få brent opp det siste av brennbart søppel vi har i sekkene.

9.juli

Vi har avgang klokka ni denne formiddagen, men er på vannet litt før. Effektive i nedpakkingen har vi jammen blitt etter noen år sammen på tur jeg og Frank. Å pakke ned i sekken de siste dagene går langt raskere enn de første dagene på tur.

Vi har noen kilometer padling foran oss nedover begge Roastensjøene før vi skal ta beina fatt de siste 5-6 kilometrene.

Roastensjøene nytes godt til tross for litt kjedelig vind i fra siden og i mot og det kjennes godt i armene etter hvert. Det er tross alt 4-5 kilometer padling nedover sjøene. Vi vet godt hva som venter beina våres fra utoset og ned til Femunden og Røsanden og ser ikke veldig fram til det.

Vi har slått fra oss å padle deler av Nedre Røa. Bekreftelsen for det valget hører vi lenge før vi går i land nederst i Nedre Roasten. Selv fra T-stien nedover forbi Røvoll turisthytte skjønner vi at det var helt greit for amatører som oss.

Vi tar en god pustepause på benken utenfor turisthytta og får en trivelig prat med hyttevakten og andre packraftere både på vei oppover og nedover.

Et stykke lenger ned langs T-stien treffer vi på Martin Røsand i Statens naturoppsyn i nasjonalparken og Sindre Kolstad Valan nasjonalparkforvalter i nasjonalparken. Herrene driver faktisk å "burer inne" hegg som elgen ikke skal få tak i. Hvem og hvilken lekmann visste hvor nettopp viktig dette var for markas sjel?

Akkurat her hvor jeg og Frank passerer på T-stien nedover mot Røsand, ja der var det gode forekomster av nettopp treslaget hegg tidligere. I de senere årene har elgen funnet sin kjærlighet til nettopp dette treslaget og startet nedbeitingen av arten.

Nå tas det grep og naturforvalteren i nasjonalparken har satt i gang gjenburing av heggtrærne på Heggrøsta som dette området heter fra gammelt av hvor det fram til andre verdenskrig ble foretatt utmarksslått. Ser du trær i bur her, ja så er det «burhegg», skal du vite.

Det er de aller siste kilometrene som er verst ned mot Rødsand på T-stien. Etter helårsbrua rene helvete spør du oss. Vi har begge tatt turen akkurat her før og det er like ille nå. Det er et rent helvete den siste kilometeren før Femunden åpenbarer seg. Stein på stein og det er et under at stien har fått beholde statusen som T-sti! Den gjør virkelig vondt!

Det er et deilig syn og en deilig begivenhet å se og kjenne trekken fra denne store innlandssjøen. Den største fjellsjøen vi har faktisk. Nå har vi gode halvannen time å slappe av på før vi overhodet vil skimte den hvite, vakre damen utpå sjøen i sør.

Det blir tid til en god kattevask i fjæra for turbloggeren, for det er ikke få liter svette som har rent av siste døgn. Å få på seg noe tørt som ikke lukter veldig vondt gjør alt så mye bedre.

Vi jobber litt med å skaffe oss hotell på Røros kommende natt, men på tredje forsøk så blir det tak over hodet på Bergstaden Hotell. Det får duge, selv om buffeten på kvelden ikke kan måle seg med hva vi er vant med på Røros Hotell etter mange netter der tidligere. Heller ikke frokosten synes jeg var bedre der enn på Røros Hotell, til tross for mange hundre kroner dyrere døgnpris på Bergstaden.

Den siste halvtimen om bord i Fæmund II gir en verdig avslutning på turen i Femundsmarka i år. Om det blir tur neste sommer tror jeg ikke nå, men man vet jo aldri.


Å gå i land i Synnervika etter 15 dager på tur gjennom kanskje indrefileten av Femundsmarka gjør virkelig godt. Vi føler vi har sett og opplevd mye av hva marka kan gi slike som oss. At vi også tar i bruk de tjenester som tilbys lokalt som transporten vi har benyttet føles godt. Å bidra litt til det lokale næringslivet her i området er ikke akkurat feil, slik at det kan bestå videre og vi kan nytte et annet år er viktig for oss.

Det er over 80 mil til Femundsmarka fra der jeg bor og når dette skrives er jeg hjemme igjen etter uforglemmelige dager i eventyret. Resten av sommeren kan jo egentlig ikke måle seg til sammenligning.

Takk for turen, Frank!

PS! Her er ruta vi fulgte grovt skissert:

PS! Se mer fra turene mine i Grenselandet her!