Vi bestemte oss allerede i fjor, ved Svartsjøen, der vi fikk
se en packraft på nært hold. Det der måtte vi også prøve på. Sommeren 2021
skulle Femundsmarka besøkes i packraft var vi enige om.
Etter bortimot 85 mil så satt vi i Synnervika og ventet på
båtskyssen vi hadde bestilt. En god natts søvn på Røros Hotell hadde gjort godt
for kroppen etter den lange bilturen. Nå satt vi med hver vår kalde i
campingstolene våre og ventet på Tommy Berndtsson.
Vi kunne tatt rutebåten tidlig på formiddagen, men vi hadde
behov for en lang frokost og litt handel på Røros før vi ville ankomme
Synnervika. I totida ser vi Tommy for full fart innover mot det nordligste
anløpsstedet til rutebåten Fæmund II. Den ville vi forsøke å ta på returen.
Det er tunge sekker som lempes om bord til Tommy. Vi har
begge pakket for 14 dager pluss, og kan overleve bortimot 3 uker skulle det
være behov. Begge sekkene våre er over 30 kilo, der Frank bikker hele 35 med
alt. Det er godt vi ikke skal gå veldig langt den første etappen i ettermiddag.
Tommy får oss over til Storvika på «no time» og vi er i land
på den nye brygga der ganske så greit. Herfra har vi rundt 2,5 km opp til det
største tjønnet på Røvolfjellet.
Jeg er svært spent på denne etappen etter en lang vinter og
vår med senebetennelse i høyrearmen og sist, men ikke minst, trolig en
seneskade i høyre fotsåle jeg klarte å pådra meg 17. mai på fisketur. Begge
deler har jeg slitt med lenge samt smertene. Jeg har med et lager med sterke
Ibuxtabletter jeg vet kan døyve det verste.
Sekken min er ikke konstruert for pakninger over 30 kilo,
det er sikkert. Heller ikke kroppen min egentlig. Det er hårda bud oppover lia
og det røyner på en liten periode der, men sakte om senn så er vi ute av skogen
og det flater ut.
Frank har gått i forveien og sitter i prat med noen
ungdommer som er forbi med stang og sekk da jeg ankommer vannkanten.
Skal si det er godt å få av seg sekken etter en bæreetappe
jeg har grudd meg til i lang tid. Både fot og arm har klart utfordringen ganske
så bra uten de store smertene. Det tegner da egentlig bra for resten av turen
mener jeg.
Vi har frisk bris over det store Røvoltjønnet der vi har
kurs inn i den østligste bukta nærmest Abbortjønna. I Abbortjønna vil vi nemlig
ta en camp en natt og to. Frank har nemlig noe ugjort med en svær røye nede i
dypet der.
Bæringen over til Abbortjønna går greit. Frank forsøker å ta
båten oppblåst på sekken over, og det går så vidt bra i den sterke vinden. Selv
tar jeg overfarten i to omganger. Først sekken og så packraften. Jeg har nemlig
en litt lenger båt enn Frank og tar ikke sjansen i vinden å forsøke å få den
over på sekken.
Neset vi hadde sett oss ut som campplass er opptatt av noen
karer, men vi finner en kanskje bedre plass på østbredden mellom noen bjørker,
sør for det markerte neset der. Her finner vi også ganske godt med ved til
bålet jeg vet Frank ser fram til å fyre.
Det er greit å få etablert den første leiren på turen og den
fine brisen holder også insekter på avstand. Det kunne egentlig ikke vært en
bedre start. Vi blir to netter her.
28. juni
Igjen varter Femundsmarka opp med et varmt og stille vær.
Det er jammen ikke verst å sige rundt i packraften med stang og snøre ute. I
timesvis siger vi rundt på denne vakre skogssjøen i nasjonalparken og forsøker
å lure ørreten vi vet svømmer der nede. Stor og sprek ørret vi hører og ser
jakte den store døgnflua E. vulgata. Ørreten ser ikke noe annet da, en disse
store godbitene. Vårt metall er fullstendig uinteressant.
Vi har selvsagt ingen kjenning med ørretene når de er så
selektive, men derimot abboren viser seg å være i ganske så godt bett i varmen.
Det blir flere av arten og Frank tar den største av oss, over 700g stor er hans
største her.
Utover ettermiddagen dukker det opp litt folk langs vannet
og jeg får en prat med et turfølge på noen karer fra Rogaland som vil campe ved
vannet. De har gått fra en lavvo nede ved Røa og vil nå ha en natt og to her
inne i dette området kan de fortelle, men under duk her.
Vi fyrer et lite bål i kveldingen og får brent litt søppel
som har hopet seg opp. Vi brenner kun det som brennes kan på bålet.
En liten villmarksopplevelse får vi også i kveldingen da
Storlomparet som holder til her dukker opp av vannet tett på oss der vi sitter
ved bålet. Artig å komme så nær denne villmarksfuglen.
29. juni
Den ruta vi følger i den første uka av årets tur, er ganske
identisk med ruta vi fulgte motsatt vei i 2018, men da i Allykano. I dag vil vi
nemlig følge ruta vår fra 2018 opp til Styggsjøan, et av målene med denne
turen, for der oppe vet vi at det går stor abbor.
Der vi bor, jeg og Frank er det ikke abbor å fiske på og vi har
derfor denne sommeren satt oss som mål å få kilosabbor i Femundsmarka. Abbor er
foruten å være en svært vakker fisk, også en god matfisk og mange undervurderer
den som nettopp det. Det er jo trist.
Sist vi var på Styggsjøan så beit flotte abborer lett på
sluken. Vi håper å gjenta den suksessen og nå vil vi gjøre et mer seriøst
forsøk på de større eksemplarene og vil ha oss to netter på Styggsjøan. Ved ett
av disse vanna med det helt misvisende navnet.
I avstand er det ikke særlig langt fra Litlsjøen og opp til
første vannet av disse som felles kalles Styggsjøan. Der vil vi finne oss en
campplass.
Den første bæringen er tøffest og vi tar begge først sekkene
opp til høyeste punkt. Her minnes vi lett strevet med Allykanoene motsatt vei
for tre år siden. Vi har det tross alt litt lettere nå.
Det går ikke mye sti der vi bærer, men fram kommer vi litt
om litt. Første padlingen blir fra der turbloggeren ufrivillig badet i 2018. Nå
går det langt bedre, men det blir bæring og draing av packraft over myr og
stein her og der. Frank får så vidt til å padle bekkeløpet mellom de to minste
tjønnene her, før han også må bære båten et stykke.
Endelig er vi oppe på 757-sjøen hvor vi vil finne oss
campplass. Her også vil vi som på Litlsjøen ligge to netter er planen å jakte
større abbor.
Inne på et av nesene finner vi etter litt leting greie
teltplasser og bålplass. Det lover godt allerede på kvelden da jeg tar inn to
fine abborer fra neset vi camper. Begge godt over halvkiloen.
30. juni
Vi har det ikke travelt og sliter oss heller ikke ut med
campintervallene våre til nå. To netter på hver plass fungerer finfint. Vi vet
likevel at vi må skru opp tempoet noe de neste etappene, men det får ennå vente
et døgn. Nå skal det fiskes abbor.
Vi er utpå vannet begge to i løpet av formiddagen og
forsvinner i hver vår retning.
Da vi igjen møtes, ja så kan Frank fremvise en flott abbor
som mangler kun 45g på kiloen. Et prakteksemplar som gav en virkelig fin fight
kan han fortelle.
Turbloggeren har også pen abbor å vise fram, og han også har
bestenotering å komme med viser det seg, da Frank tar fram digitalvekta. 870g
er mer enn abboren fra Vätsäri veide i 2019. Den tikket inn på 820g.
Abboren er morsom slik, den lar seg ikke skremme veldig av
packraften og Frank får lokalisert en stim med småabbor som lett lar seg pilke
faktisk. Han drar fort opp et halvt dusin småabbor med pilkingen.
At bålpannene våre blir fylt med abbor denne kvelden er ikke tull. Abbor er finfin matfisk og rimelig enkel å filetere og gjøre beinfri. Godt med smør, salt og pepper så gjør måltidet seg selv.
1.juli
Varmen ligger tungt over Styggsjøan der vi er på vei over
mot 756-sjøen, der det er kortest over mellom sjøene. I 2018 tok vi over langs
bekken mellom disse to sjøene, men i år velger vi den korteste strekningen og
ser hvor det tar oss.
Litt skeptisk er vi da bukta vi kommer over i, ser ut til
nesten å være sperret av gamle furustokker. Vi ser snart at det likevel lar seg
gjøre å komme over uten å måtte ut av packraften her. Legge seg litt bakover og
løfte rumpa er en teknikk Frank har funnet fungerer der det kan være litt for
grunt farvann, som her.
Abboren biter villig også på 756-sjøen, men vi kan jo ikke
ta den med og de får alle svømme ut igjen. Flotte halvkilos eksemplarer de
fleste.
Opp til den største av Styggsjøen, den lengste bæreetappen i
dag, så tar vi det med ro og det går egentlig svært så bra, selv om man kjenner
man får brukt kroppen mot elementene, eller mer konkret sagt, mot stein og
dårlig underlag. Den er kanskje 700 meter den bæreetappen korteste vei.
Den største av Styggsjøan er spennende med sine mange bukter
og krinkelkroker. For å unngå flere bæringer enn nødvendig mot Revsjøen, så har
vi tatt kurs mot den lange «fjorden» som strekker seg lengst nord i denne
største sjøen. Der vil vi slippe unna med kun 5-600 meter å bære mot to-tre bæringer
hadde vi fulgt ruta vår fra 2018 motsatt.
Det er flott å se Revsjøen igjen og det er en herlig bris
som avkjøler godt da vi kommer utpå og kleggen som har vært rimelig plagsom de
siste dagene, slipper taket mer og mer.
Vi har pratet om å kunne ta en camp på den fine stranda nord
i Revsjøen igjen, som vi gjorde i 2018, men der inne ser vi folk som har
etablert camp. Det gjør ingenting, for i følge planen så står en camp nærmere
Revapassasjen litt høyere på lista. Dit har vi snart kursen da vi runder ut i
utoset fra vakre Revsjøen.
Vi har vinden i mot nedover Reva mot Revapassasjen, som vi
hadde den i mot, men i motsatt retning i 2018 minnes vi. Like før reingjerdet
er vi i land og ser etter campplass, men blir ikke helt fornøyd og bestemmer
oss derfor for å fortsette ned til Reva og finne camp der.
Stengene har fått hvile i ettermiddag og vi nyter heller
omgivelsene og padlingen nedover Reva. Revapassasjen går forholdsvis greit selv
om det kanskje ser litt trøblete ut under gjerdet. Det er faktisk første lille
stryket vi padler i Femundsmarka i år. Vi er dog langt mer spent på hva som
venter oss i Øvre Røa i morgen.
Vi går i land ved Revbua, eller Badstua, som den kalles
lokalt. Kanskje kan vi finne camp ikke langt fra bua. Jeg vet det kan finnes
ute på neset like nord for bua, men blir nedstemt av Frank som er redd for å
tråkke over grensen på pissetur om natta. Det er altfor nært mener han.
Rett over grenseneset finner vi teltplasser som er noe
bedre. Her ligger vi kanskje hele 10 meter fra grensen, selv om grensegata ikke
går mange meterne fra teltdøra. Vi vil jo ikke bryte koronarestriksjonene og
havne på karantenehotell.
Vi nyter de siste kveldstimene ved grensegata her i ro og
fred, inntil Frank får øye på noen mennesker som nærmer seg fra svensk side.
Hva i all verden! De snakker jo norsk hører vi!
Litt morsomt er det jo også. Her kommer vi kanskje borti
noen som bryter koronarestriksjonene ved overlegg. Nordmenn som har padlet
Rogen mot norskegrensen. Hva i all verden har de tenkt?
«Velkommen til Norge, og til karantenehotell» ønsker vi dem
velkommen med, der vi har stilt oss opp akkurat på grensen og smiler.
Karene i Allykano ser virkelig forundret ut og forsøker å bortforklare med både den ene og andre årsaken til at de ikke hadde fått med seg
noen forbud om å krysse grensen. Det var jo ingen som hadde stoppet dem verken
på grensestasjonen på Särna eller da de ankom Käringsjön hvor de parkerte og
kjøpte fiskekort.
Vi ønsker dem lykke til videre innover marka, selv om vi er
ganske så overrasket over slik manglende kunnskap hos voksne folk om hvor vi
står i pandemien per dags dato. Vi håper jo selvsagt at karene får beskjed når
de krysser grensen med bil igjen etter uka de skulle være i marka. De var begge
uvaksinert kunne de fortelle.
Jeg og Frank er likevel enige om at det var jo en litt paradoksal
opplevelse for oss da, som forsøker alt vi kan å unngå å krysse grensen. Vi
skal nemlig ikke ned på Rogen i morgen, for da må grensen krysses, men bære fra Reva og over til Rogshåen
for nettopp å unngå å grensekryssing. Det blir en av sannsynligvis to
bæreetapper i morgen. Vi er ikke av dem som bryter forskriftene heller, og tror
ikke noen vi kjenner heller ville gjort det.
2.juli
Ved et par anledninger har jeg fulgt T-stien mellom Reva og
Rogshåen. I dag er det med en svær packraft på ryggsekken. Jeg må innrømme at
det er helt flott at Frank sier etter hvert at han ser vann mellom trærne.
Endelig er Rogshåen i sikte i varmen.
Rogshåen er en virkelig lang hå i Røavassdraget strekker man
den ut. Vi har et par kilometers padling mot utoset. Sist jeg padlet i den
retningen husker jeg, ja da hadde jeg en kjip vind i mot som det gikk tungt med
Allykanoen. I dag går det langt lettere i packraften.
Vi er begge spente på stryket som venter oss i enden ned mot
Litlbuddhåen, selv om vi begge har sett det før. Vi er rimelig førstereis når
det gjelder packraft og vann som beveger seg nedover, for å si det slik. Hjemme
har vi lett etter muligheter å prøve å padle stryk, men ikke funnet noen gode
muligheter. Nå skal vi til pers.
Film: Frank Bergtun
Frank er først og jeg filmer det hele fra helårsbrua. Det
går veldig bra og snart er det min tur. Jeg tar skikkelig fart for å ha litt
styrefart. Det funker helt utmerket og det er herlig å kjenne kreftene i elva
mot båten. Likevel så kjenner jeg meg trygg i at dette går helt smertefritt.
Langt bedre enn i en kano vil jeg påstå.
Vi er i land begge to for å kikke på stryket mellom
Litlbuddhåen og Storrundhåen. Det ser padlebart ut det vi ser. Det vi ikke ser,
er at det er to stryk som må forseres, der det nederste kanskje gir mest
action.
Jeg er først utfor og finner fort ut at det nederste, ja det
gir mest vann i båten, for å si det slik, men likevel helt trygt.
I det jeg løfter padleåra i været i triumf, ja så ser jeg i
sidesynet to karer i en Allykano som sitter og fisker og ser rart på meg. Dem
om det. Jeg er rimelig fornøyd med «bragden» og gjør klar kameraet til Frank
skal nedover.
Det går strålende for Frank også, men han er ikke mange
meterne unna et annet Allyturfølge som krysser nederst i stryket. Det hadde jo
vært noe å fått på film!
Vi siger gjennom Storrundhåen der jeg forteller Frank om
både røyefangst og fin abborfangst tidligere. Det er herlig å drive slikt uten
å bruke mye krefter. Jeg savner ikke å gå langs land her, som jeg gjorde i 2013
da jeg gikk langs hele håen.
Stryket ned til Litlrundhåen er jeg ikke veldig spent på,
men Frank vil ta en tur i land og sjekke likevel. I 2013 så jeg tre karer i en
Ally som for gjennom stryket med suksess. Derfor tar jeg sjansen ganske greit.
Frank forteller at å holde midt i stryket bør det gå finfint.
Det gjør nettopp det. Jeg grunnstøter litt i starten, men
resten av stryket går flott og det er moro å kjenne vannkreftene jobbe mot
packraften. Jeg er helt trygg.
Fra Litlrundhåen skal vi over i Nedre Storfisktjønn. Der går
det kun en sildrebekk nærmest og den blir vanskelig å forsere uten å måtte gå
ut av båten. De siste metrene må det nettopp til. Det blir for grunt å komme
gjennom.
Nedre Storfisktjønn er kjent for mange og fiskerik. Likevel
får også her fiskestengene hvile. Vi har på sett og vis tatt en fiskepause mens
vi padler oss nedover Øvre Røa.
Innerst i vika, lengst øst i Nedre Storfisktjønn der T-stien
går tett på, ja der blir det landkjenning. Vi skal nemlig over til Øvre
Storfisktjønn. Jeg er ikke veldig kjent akkurat her, selv om vi begge har vært
forbi til fots tidligere.
Nå klatrer vi nærmest rett opp moren mot Øvre for der på
toppen å oppleve at det kanskje var i tyngste laget. Vel nede ved Øvre
Storfisktjønn med sekkene, ja så ser vi at «bæreruta» hit ikke går der vi gikk,
men gjennom skaret rett sørforbi oss til den lille vika der. Det er der vi
bærer packraftene etterpå.
Det er ni år siden jeg sist var i Øvre Storfisktjønn og
hadde en natt her før turen gikk over til Litle Vonsjøen. Nå var det dags igjen
og vi finner den gamle campplassen min aktuell for natta etter mange timer på
tur hit i dag.
Vi reagerer begge på forsøplingen ved bålgrua her. Både
plast og papir flyter etter de siste camperne her. Utrolig at noen kan ha
samvittighet til det. De kan ikke være mye glad i marka her.
Varmen i dag har også vært trykkende og det er virkelig godt
å få duppet huet også her, som i går ved svenskegrensen. Kiloene må jo virkelig
renne av i denne varmen slår det meg.
I kveldingen opplever vi et virkelig naturfenomen vi
vanskelig selv kan forklare. En liten tornado eller virvelvind med brutal
styrke treffer vannflaten ikke langt fra campen. Det smeller høyt, som et
tordenskrall og vi ser vannet som suges oppover i virvelen tett inne ved land 150
meter nord for oss.
Hva i all verden gav det smellet? Var det steiner som var i
bevegelse i ura ovenfor vannkanten? Vi vet ikke, men vi så kraftige
naturkrefter som virket på omgivelsene akkurat der. At det var ganske så høy
temperatur tett på land der dette skjedde og mulige større
temperaturforskjeller mellom luft og vann, ja det er vi sikre på. Hvis noen har
noen meteorologisk forklaring på dette, så kommenter gjerne.
3.juli
En gang før har jeg gått fra Øvre Storfisktjønn til Litle
Vonsjøen. Nå var det dags igjen. Vi vet at det går en sti eller tråkk dit, men
fra der vi er, er det ikke noe å se. Vi må ta gps’n til Frank i bruk.
Vi finner etter hvert stien der den bør gå, men da har vi
rotet godt i terrenget før det. Turbloggeren kjenner på blodsmaken i kjeften og
må ha noen gode hvilepauser. Frank som er lettere til beins tar i vei mot sjøen
i forkant.
Det går ikke lenge før Frank dukker opp igjen og lurer på om
han skal avhjelpe med børen, kanskje ta båten? Neida, det går fint, men i litt
roligere tempo enn hva Frank brukte.
Det er ikke langt igjen og snart er villmarksjøen der foran.
En herlig svak bris kommer avkjølende inn mot land av og til der vi tar en
solid pustepause i skyggen av ei stor furu.
Det er ikke folk på koia her denne gang. Trolig kanskje en
koronapause, for å si det slik.
Etter en god hvil, så er snart båtene på vannet med
oppakningen godt festet i baugen. Stanga er snart ute også med en Aura Flake
noen titalls meter bak båten.
Litle Vonsjøen er nytt landskap for Frank og jeg ser han er
ganske så overveldet. Denne villmarksjøen kan ta pusten selv fra Karmøybuer.
I sjøen finnes røye og abbor har jeg lest. Trolig ikke
ørret, men det kan jeg ikke banne på. Røya skal være av finfin kvalitet, noe
jeg fikk smake på i 2012 da jeg sist camperte her ikke langt fra koia på
nordbredden.
Å finne en god campplass ved sjøen her skal vise seg å ikke
være det enkleste. I nordenden er kanskje de beste mulighetene, og campen jeg
hadde i 2012 ikke langt fra koia der, var flott. Lenger sør i sjøen, ja der
strever vi virkelig.
Til slutt finner vi en finfin campplass på en større øy
sørøst i sjøen, ikke langt fra grensen. Her er det lenge siden det var folk ser
vi. Kanskje de siste på isfiske trolig?
Det blir to netter på Litle Vonsjøen. Vi trenger å stresse
ned og hvile litt, fiske og slappe av før det vi aller mest har gruet oss til,
nemlig etappen over land til Vonsjøen. Den går det mange gjetord om. Et helvete
er det sagt fra mange.
4. juli
Det blir virkelig avslapning i leiren på øya i Litle
Vonsjøen. Packraftene blir brukt for det de er verdt, nemlig komfort! Har man
ikke forsøkt det før, ja så må man virkelig gjøre det. Har du prøvd å snu
packraften på hodet, på land, og tatt middagshvilen oppå båten? Jeg tror ikke
mange har tenkt tanken, men NÅ har du! En fantastisk, deilig sofa, eller divan,
om du vil. Bedre liggekomfort skal du lete lenge etter! Hadde jeg fått plass i
teltet hadde den blitt med inn!
Det blåser friskt hele dagen på Litle Vonsjøen så det blir
ingen tur utpå å dorge etter røya. Derimot er det en liten halvkilos kanskje
som biter på turbloggerens sluk.
Litle Vonsjøen er blant sjøene «lengst vekke» i
Femundsmarka, og kanskje villmarksjøen med stor «V»? Storlommen gir
villmarkstemningen gjennom kveld og natt. Det gir frysninger på ryggen flere
ganger.
NB! I etterkant av turen har jeg blitt opplyst om at det i hele nasjonalparken er et forbud mot camping og rasting på øyer i alle vann og vassdrag, noe jeg og Frank bare trodde gjaldt i Røa fra Rogen og ned til Femunden. Der er det nemlig også satt opp forbudsskilt på øyene f.eks. i Roastenvanna. Jeg har lagt meg flat for nasjonalparkforvalteren per mail og jeg har lovet å legge til denne informasjonen her på bloggen. Her er også link til denne informasjonen på de gode nettsidene til nasjonalparken.5. juli
Det går også frysninger på ryggen da jeg tenker på
bæreetappen fra Litle Vonsjøen til Vonsjøen. Det er knappe to kilometer over,
men ryktene sier at det strekket er noe av det tøffeste man kan gjøre i
Femundsmarka, med båt!
Joda, jeg har lenge hatt det i tankene, et blodig slit.
Kanskje lettere med packraft enn Allykano som jeg tidligere har sett for meg.
Takk Gud for at jeg ikke har begitt meg ut med kano på huet
over der! Jeg og Frank opplever fort at det er den tøffeste bæringen på turen
til nå. Vi starter bæringen i vika øst for vika der koia ligger sør i sjøen. Vi
anser dette som beste utgangspunkt etter å ha fått tips å holde litt høyde mot
svensk side av dalføret.
Det stemmer etter hvert ganske bra at høyden opp mot svensk
side fungerer bedre enn hva vi ser lenger nede mot nedre del av dalføret over.
Likevel er det et slit og vi takker naturgudene for at vi
ikke må tilbake å hente noen kano. Tyngden av packraften på sekken er mer enn
nok!
I luftlinje er det knappe to kilometer over og vi hadde
estimert kanskje en time halvannen over. NEIDA, vi bruker hele tre timer og tre
kvarter over! Et fullstendig galskap av et landskap! Utrolig lite humant, for å
si det slik!
Panorama: Vonsjøen til venstre, Litle Vonsjøen til høyre
Nå skal det i rettferdighetens navn nevnes at det går faktisk
et merket tråkk, med varder/nødder fra vika vi ankom Vonsjøen og mot koia sør i
Litle Vonsjøen. Hadde vi vært mer oppmerksom på det i starten da vi startet,
for vi så faktisk disse vardene/nøddene, ja så hadde vi kanskje fulgt disse mot
Vonsjøen. Likevel så hadde vi relativt ok terreng litt opp i fjellsiden mot
svensk side inntil vi traff stien.
Det er en virkelig befrielse å nå Vonsjøen, selv i en
kraftig regnskur fra svensk side. Ganske så våt til skinnet kan vi legge utpå
denne store grensesjøen til frisk bris fra øst som gir friske bølger mot
packraften.
Utpå sjøen så treffer jeg snart en båt med to svensker
faktisk, som dorger med elektromotor. De er faktisk på norsk side og ser litt
brydd ut der jeg spør om fangst. Joda, de har fått øring og røding, ørret og
røye altså. De fortsetter kursen mot svenskegrensen.
Jeg har på fisk en kort periode, men den slipper etter
hvert. Ingen storfisk kunne det se ut som. Kort etter er jeg i land kort fra
Vonsjøtjønna, første tjønna opp i Kratlan som er planen i dag.
Vi vil ha oss en camp oppe i andre eller tredje tjønna et
par dager er planen, men jo lenger opp vi kommer jo vanskeligere blir det med
campplass. Plassen vi hadde i tankene fant vi okkupert av tre trivelige karer
fra Innlandet fylket. Nesten kilosørret kunne de fortelle oss til nå.
Tre trivelige karer fra Hamar, Løten og Gjøvik
At vi slapp å bære over til Grunnkratslane avgjorde at vi
likså godt kunne se oss om etter camp oppe i Stortjønna uten mer strev.
På den gamle campplassen min nord i Stortjønna finner vi denne
okkupert av en kar fra Vestfold som enda ikke hadde hatt fiskelykke. Lenger sør
i Stortjønna finner vi campplassen jeg visste om her ledig. Her ville vi ha et
par netter er planen.
6.juli
Det er gråvær gjennom dagen, der jeg og Frank skiller lag.
Jeg tar turen først til Rundtjønna, mens Frank senere på formiddagen fisker seg
opp til Kratltjønna i packraften og deretter via Rundtjønna. I det varme vannet
har jeg ikke stor tro, selv om rekorden min er fra Rundtjønna; røye på 1,8kg
fra 2012, da i langt kjøligere vær.
Vi treffes utpå ettermiddagen igjen i campen og kan begge
fortelle om null, nix og nada fangst. Faktisk ikke et eneste napp på oss. Ingen
kjenning i det hele tatt!
Panorama: Stortjønna til venstre, Grunnkratslane til høyre, Rundtjønna bakerst
Det er trolig varmen i vanna som har tatt luven av
laksefiskene i vanna her. Abboren derimot, ja der får vi et par stykker av de
litt mindre i størrelse. Ingen av de store vi har hørt om her.
Ettermiddagen bringer den ene regnbygen etter den andre over
oss før det roer seg litt utpå kvelden.
7.juli
Vi er faktisk avgårde godt før ti i dag, før skjemaet vårt
egentlig. Vi har det jo egentlig ikke travelt, men vi er blitt bra effektive i
pakkingen på morgenen når vi først setter i gang.
Det er stenrammelet som står for tur. Vi skal nemlig over
til Grøtåa i dag. I planleggingen så hadde vi sett for oss en camp langt lenger
ned i Kratlan og derfra sett for oss en tur over på stien lenger sør mot
Grøtåa. Med camp såpass høyt oppe i Kratlan, ja så var det langt smartere å ta
seg over direkte mot brua kort fra Grøtådalssetra.
Vi får et fryktelig regnskyll over oss nesten på toppen av
stenrammelet, men finner brukbart ly bak noen store steiner som også danner
noen fine overheng eller hidlere som man sier lokalt der jeg bor. Frank kryper
faktisk inn i et slik for å få tak over hodet.
Det varer ikke lenge og snart er vi over det høyeste punktet
og finner snart det varda tråkket vi vet går over her. Det er bare å følge
vardene eller «nøddene» som de sier lokalt der vi er i fra.
Vi sliter av og til litt med å finne nøddene i steinurene,
men når vi tar tida til hjelp og ikke stresser så dukker de opp og tar oss
etter hvert ned mot Grøtåa.
Vi har svært lyst til å komme oss på elva, men vi finner
ikke elva klar nok for oss. Den er både trang og grunn her og der rett
nedstrøms brua mot setra.
Vi velger å ta kursen om Grøtådalssetra for en pust, før vi
derfra finner ut hvor vi skal sjøsette i Grøtåa. Vi er nemlig ikke sjøvant i
dette området av Femundsmarka. Det vil være dumt å sjøsette for høyt oppe og
dermed bruke for mye energi på forflytningen nedover elva.
Etter å ha sagt hei til noen tyskere som ferdigvaksinerte
har ankommet Norge og på lang vei inn i Femundsmarka, finner vi et fint sted
for sjøsetting av farkostene våre, kort nedstrøms der bekken forbi
Grøtådalssetra munner ut i Grøtåa
Herfra går det rimelig greit, selv om vi må ut av packraften
en tur der det blir snaut under «kjølen».
Det tar ikke lange stunden før vi er nede ved bekken fra
Sætertjønna. Her er vi på gamle tomter begge to og finner snart en fin
leirplass oppe i le for de verste vindkastene, tett på tjønna. Vi må for all
del ikke klage på vinden, for den holder tross alt insektene på avstand. Vi har
hørt skrekkhistorier om plagåndene fra andre markatravere via sosiale medier de
siste dagene.
Det blir noen rolige timer på ettermiddagen før vi tar båtene over tjønna til motsatt bredd og trasker oppover til tjønnene oppunder Kratlvola for en fisketur.
Vi kan ikke skryte på oss noen store fangster denne kvelden,
men vi har likevel sett litt på hva som rører seg i tjønnene her oppunder
Kratlvola. Vi vet det kan gå finfin ørret her oppe.
8.juli
Resten av Grøtåa skal gjøres i dag og vi skal ned til
Krokåthåen uten uhell er planen. Vi legger i vei med godt mot.
På kartet ser vi nogen lunde hvor det er rimelig rolig
farvann, men vi må ut av båtene der det smalner inn, både to og tre ganger før
vi er nede i stilla før selve Krokåthåen.
Noen av småstrykene er ganske så morsomme og overraskende,
likevel helt overkommelige for andre som tenker å ta turen. Det er jo ikke
akkurat monsterdjupt i Grøtåa.
Endelig nede i Krokåthåen får vi en prat med en kar oppover
med Allykano som vi forsøker å advare om hva som venter videre, samt noen mer
lokalkjente og yngre markatravere som nylig har kommet opp for en basecamp med
fiske og dagsturer herfra.
Krokåthåen inneholder godt med ørret om kanskje ikke de
største eksemplarene alltid, men ofte godt med steikefisk.
Vi har god medvind den siste kilometeren på Krokåthåen før
vi får landkjenning kort før utoset. Herfra blir det nesten halvannen km bæring
ned til Grislehåen.
Sekkene er blitt betraktelig lettere de siste dagene kjenner
vi på bæringen ned til Grislehåen. Likevel så merkes varmen godt i alle fall
for turbloggeren og han kommanderer en pustepause omtrent halvveis.
Det er godt å se brua over Grøtåa mot oppsynsbua i
Grislehåen. Her har man vært noen ganger til nå.
Først ser vi ingen og tror vi er alene her, men så dukker det
opp noen sjeler som fisker i Grøtåa nedstrøms stokkebrua. En av karene kikker
innom der vi tar en pust før vi skal blåse opp farkostene våre.
Vi hører hvordan stryket nedstrøms ser ut av karen, men han
er ikke til mye hjelp og forteller at de bar Allykanoen forbi oppover. Vel, jeg
har sett stryket på ganske nært hold og tror det skal la seg padle fint i en
balje som packraften tross alt er. Frank er litt mer skeptisk, men jeg setter
likevel utfor uten hans velsignelse.
Det går knirkefritt mitt i strømmen. Mye bølger, skum og
strøm, men helt ufarlig spør du meg som faktisk er rimelig amatør på slikt. Jeg
følte meg aldri redd. Packraften er virkelig stødig og stabil selv i større
bølger, selv om det spruter litt over.
Øvre Roasten er nådd og vi krysser igjen ruta vår fra 2018
da vi også hadde camp her ved Roastbua. Ingen andre har okkupert plassen vår
her og vi finner lett teltplasser et stykke unna koia.
Det er faktisk siste campplass vi etablerer på turen. Vi
hadde riktignok diskutert en ekstra natt oppe ved Sætertjønna, men var fornøyd
etter en natt der. Her ved Øvre Roasten gjorde vi nå klar for aller siste natt
i Femundsmarka på denne turen.
I kveldingen fyrer vi siste bålet nede i strandkanten. Vi er
trygge på at det bør gå fint og få brent opp det siste av brennbart søppel vi
har i sekkene.
9.juli
Vi har avgang klokka ni denne formiddagen, men er på vannet
litt før. Effektive i nedpakkingen har vi jammen blitt etter noen år sammen på
tur jeg og Frank. Å pakke ned i sekken de siste dagene går langt raskere enn de
første dagene på tur.
Vi har noen kilometer padling foran oss nedover begge
Roastensjøene før vi skal ta beina fatt de siste 5-6 kilometrene.
Roastensjøene nytes godt til tross for litt kjedelig vind i
fra siden og i mot og det kjennes godt i armene etter hvert. Det er tross alt
4-5 kilometer padling nedover sjøene. Vi vet godt hva som venter beina våres
fra utoset og ned til Femunden og Røsanden og ser ikke veldig fram til det.
Vi har slått fra oss å padle deler av Nedre Røa.
Bekreftelsen for det valget hører vi lenge før vi går i land nederst i Nedre
Roasten. Selv fra T-stien nedover forbi Røvoll turisthytte skjønner vi at det
var helt greit for amatører som oss.
Vi tar en god pustepause på benken utenfor turisthytta og
får en trivelig prat med hyttevakten og andre packraftere både på vei oppover
og nedover.
Et stykke lenger ned langs T-stien treffer vi på Martin
Røsand i Statens naturoppsyn i nasjonalparken og Sindre Kolstad Valan
nasjonalparkforvalter i nasjonalparken. Herrene driver faktisk å "burer inne" hegg som elgen ikke skal få tak i. Hvem og hvilken lekmann visste hvor nettopp
viktig dette var for markas sjel?
Akkurat her hvor jeg og Frank passerer på T-stien nedover
mot Røsand, ja der var det gode forekomster av nettopp treslaget hegg
tidligere. I de senere årene har elgen funnet sin kjærlighet til nettopp dette
treslaget og startet nedbeitingen av arten.
Nå tas det grep og naturforvalteren i nasjonalparken har
satt i gang gjenburing av heggtrærne på Heggrøsta som dette området heter fra
gammelt av hvor det fram til andre verdenskrig ble foretatt utmarksslått. Ser
du trær i bur her, ja så er det «burhegg», skal du vite.
Det er de aller siste kilometrene som er verst ned mot
Rødsand på T-stien. Etter helårsbrua rene helvete spør du oss. Vi har begge
tatt turen akkurat her før og det er like ille nå. Det er et rent helvete den
siste kilometeren før Femunden åpenbarer seg. Stein på stein og det er et under
at stien har fått beholde statusen som T-sti! Den gjør virkelig vondt!
Det er et deilig syn og en deilig begivenhet å se og kjenne
trekken fra denne store innlandssjøen. Den største fjellsjøen vi har faktisk.
Nå har vi gode halvannen time å slappe av på før vi overhodet vil skimte den
hvite, vakre damen utpå sjøen i sør.
Det blir tid til en god kattevask i fjæra for turbloggeren,
for det er ikke få liter svette som har rent av siste døgn. Å få på seg noe tørt som ikke lukter veldig vondt gjør alt
så mye bedre.
Vi jobber litt med å skaffe oss hotell på Røros kommende
natt, men på tredje forsøk så blir det tak over hodet på Bergstaden Hotell. Det
får duge, selv om buffeten på kvelden ikke kan måle seg med hva vi er vant med
på Røros Hotell etter mange netter der tidligere. Heller ikke frokosten synes
jeg var bedre der enn på Røros Hotell, til tross for mange hundre kroner dyrere
døgnpris på Bergstaden.
Den siste halvtimen om bord i Fæmund II gir en verdig
avslutning på turen i Femundsmarka i år. Om det blir tur neste sommer tror jeg
ikke nå, men man vet jo aldri.
Å gå i land i Synnervika etter 15 dager på tur gjennom
kanskje indrefileten av Femundsmarka gjør virkelig godt. Vi føler vi har sett
og opplevd mye av hva marka kan gi slike som oss. At vi også tar i bruk de
tjenester som tilbys lokalt som transporten vi har benyttet føles godt. Å bidra
litt til det lokale næringslivet her i området er ikke akkurat feil, slik at
det kan bestå videre og vi kan nytte et annet år er viktig for oss.
Det er over 80 mil til Femundsmarka fra der jeg bor og når
dette skrives er jeg hjemme igjen etter uforglemmelige dager i eventyret.
Resten av sommeren kan jo egentlig ikke måle seg til sammenligning.
Takk for turen, Frank!
PS! Her er ruta vi fulgte grovt skissert:
PS! Se mer fra turene mine i Grenselandet her!
