Det ble et flott gjensyn med dette ødemarksområdet i Nord-Finland denne sommeren. Jeg fikk hyggelig selskap av Frank på denne rundturen.
Under planleggingen av turene på Nordkalotten gjennom vinteren og våren så ble det klart at en tur inn i Vätsäri ødemarksområde fristet veldig, men jeg ville ha en litt lettere tur enn sist gang, for fem år siden. Da hadde jeg 42 bæringer av kanoen. Nå ville jeg forsøke å finne en rundtur med så få bæringer som mulig.
Med start fra veien langs Nitzijärvi, nord for Enaresjøen så kunne jeg få til en rundtur i de vestre delene av Vätsäri samtidig også få noen dagers padling på Finlands 3. største innsjø. En rundtur fra Nitzijärvi via Enaresjøen og opp i Kyyneljärvi og Suolisjärvi med retur til Enaresjøen og Nitsijärvi så greit overkommelig ut. Det ville maksimalt bli 6 bæringer slik det så ut på kartet og ingen mer enn et par hundre meter.
På flyfoto over Nitsijärvi så var det lett å se biler parkert og en båtrampe tett ved hovedveien mot Neiden. I så måte et glimrende utgangspunkt for tur.
9. juli
I Kirkenes er det farvel til Johnny som settes på flyet sørover. Han har ikke mulighet å bli med lenger på Nordkalotten. Frank svipper ham innom flyplassen på formiddagen.
Vi har hatt oss to hotellnetter i Kirkenes etter den
flotte turen på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda. Det gjør alltid godt med litt siviliserte goder etter to uker i villmarka. Frank fikk også handlet ny ryggsekk i Kirkenes. Han fikk en skade på sekken på vidda og måtte ha ny. Den gamle var rimelig utslitt.
Nå er kursen satt mot Finland og kanotur i Vätsäri. Det var ikke helt bombesikkert at det skulle bli kanotur, men langtidsværet så brukbart ut og vi tok dermed sjansen. En tidagerstur lå foran oss.
Vi kjører hver vår bil og Frank ligger en halvtime foran meg et sted vet jeg. Jeg tar en stopp i Näätämö, en liten bygd rett over grensen. Her er det dagligvarebutikker. De siste innkjøpene gjøres her.
Det bærer videre sørover på veien og jeg passerer snart Sevettijärvi hvor jeg startet Vätsärituren for fem år siden. Nå skulle turen starte noen mil lenger sør.
Frank er framme ringer han og forteller. 20 minutter senere så treffes vi på parkeringsplassen, eller veistubben som brukes til parkering. Det er fullt med biler her.
Vi kan kjøre helt ned til vannet her, til båtrampen. Her parkerer vi også midlertidig slik at vi kan få montert kanoene og lastet de rett fra bilen. Veldig praktisk akkurat det.
Vi hjelper hverandre med monteringen av kanoene og det går langt lettere da, enn skal man gjøre det alene.
Det er godt og varmt og svetten siler snart. Litt mygg og knott er også hissige her vi står i le for vinden, men myggmiddelet som vi har godt igjen av fra viddeturen er til god hjelp. Med 50% DEET, så gjør det jobben.
En finne viser oss bilde av en 6 kilos ørret tatt på Nitsijärvi i fjor. Han og en kompis setter ut båten fra båtrampen og skal ut dorge.
I to halv tretida er vi endelig på vannet og ut i en litt svalere bris enn inne på land. Bilene fant vi parkering til oppe ved veien da de ikke kunne stå parkert nede ved båtrampen.
Vi merker ganske snart at vinden fra nordøst tar seg mer og mer opp jo lenger ut vi kommer på Nitsijärvi. I det vi runder nordspissen av Niliniemi bare et par små kilometer fra start så kjenner vi at sjøen går litt for stor til at vi føler oss komfortable.
Vi går i land noen hundre meter sør på Niliniemi og vil se vinden an litt. Vi har god tid og kanoene fullt opp med godsaker og campingstol(!).
Campingstol skulle jeg nemlig ha med på denne kanoturen. Nå ville det jo ikke bli så mange bæringer som sist og da er det lov å ta med det lille ekstra. Campingstolen var til virkelig både glede og nytte underveis.
Så satt vi der da, jeg og Frank på Niliniemi og speidet ut på sjøen. Den gav seg ikke vinden og vi fant etterhvert ut at vi kunne se oss om etter en campplass her på neset for natta. Været for morgendagen meldte litt mindre vind. Vi burde klare å komme oss ned på Enaresjøen da, mente vi.
På vestsiden av neset knappe 100 meter fra nordspissen fant vi snart fine teltplasser like ved en bålplass. Perfekt slik sett. Kanoen fikk ligge på østsiden, selvom det ble tung bæring av sekker gjennom kratt og myr. Det fikk stå sin prøve.
Første bål blir fyrt opp etterhvert og kaffekjelen er også klar kort etter med første ladning kokekaffe. En luksus vi ikke hadde med oss inne på vidda.
10. juli
Joda, vinden har løyet betraktelig i løpet av natta og i titida er vi klare igjen i kanoene på Nitsijärvi. Målet i dag er å komme ned på Enaresjøen og finne en camp der.
Nitsijärvi er en rimelig stor innsjø og vi må regne med en god mils padling i dag før vi kan bære over til Enaresjøen. Grensen til selve Vätsäri ødemarksområde passerer vi etter et par kilometers padling. Den krysser nemlig sjøen her.
Vi treffer en nordmann utpå og slår av en prat. Det er Ole Morten fra Buskerud som er på sin andre tur i Vätsäri. Vi ser mer til han seinere på turen vår.
Det er først i dag at fiskestanga monteres og er klar til bruk. Et par timer etter start er det krefter som drar i snøret der bak. Jaggu er det ikke en pen ørret som har tatt den grønne møresilda. Kilosørret faktisk.
Den får lov å svømme ut igjen i Nitsijärvi. Det er litt tidlig å ta middagsfisken, selvom det fristet litt. Den var jo i virkelig godt hold den kubben der.
Vinden har ikke vært noe problem i dag i forhold til i går ettermiddag. Vi får den litt mer i mot da vi runder østover og nordøstover i sjøen mot utoset, men ikke problematisk.
Vi er spente da vi nærmer oss utoset. Blir det en lang bæring her? Neida, her er det virkelig tilrettelagt. Hadde vi hatt en større båt kunne vi dratt den over land på vogn og skinner (markert på finske kart med "venetie"), mindre båter og kanoer kan lett lines eller padles ned stryket. Her er det virkelig tilrettelagt for nettopp det. Vi slipper bæring her!
Vi slår av en prat med et finsk-norsk par i hver sin packraft her som også padler ned stryket. De skal lenger inn i Vätsäri de også kan de fortelle.
I kveldingen finner vi en brukbar campplass på et nes knappe kilometeren fra elva vi padlet ned. Nå er vi nede på Enaresjøen endelig.
Litt senere dukker Ole Morten også opp og får låne bål av oss til middagen sin. Han camperer litt bortforbi oss, på en holme. Ole Morten har planer om en toukerstur i Vätsäri og vil starte litt motsatt av oss her på Enare. Han vil opp til Suolisjärvi først og så Kyyneljärvi. Jeg og Frank vil gjøre motsatt og ta Kyyneljärvi først, etter Enare og deretter opp på Suolisjärvi.
Ole Morten har vært akkurat i dette området før og er blitt litt kjent. Vi regner med å treffe Ole Morten igjen på rundturen vår.
11. juli
Litt over ti siger vi nordøstover utover fjorden Koskivuono. Vi vil følge land langs østsiden før vi kommer oss ut og over Suolisvuono. Vi håper det går greit å krysse den uten problemer med vinden.
Vi har jevnt sig nordover fjorden, selv med en liten bris i mot. Jeg får en halvkilos ørret i håven etterhvert og mister en dobbelt så stor kort etter like ved kanoen. Begge beit da jeg dorget over en gruntområde der sluken slo nedi steinene. Veldig spennende.
Vi tar oss en god pause ytterst på Kuhesnjarga, ved ei hytte der. Her skal det være mulig å padle gjennom et trangt sund og ut i Suolisvuono. Vi kan spare noen kilometer på det.
Det er ikke fryktelig langt over, men utpå så kjenner jeg at det er lite om å gjøre før jeg har lyst å snu. Ved "point of no return", ja så er det for seint og det er bare å peise på. Jeg var godt nervøs utpå der skal sies. Suolisfjorden er mange mil lang og det skal ikke mye vind til for å bygge opp bølger når vindretningen er riktig, som i dag. Vinden er nordlig og rett fra siden når vi krysser over fjorden.
Fjordkryssingen er en kilometer omtrent og over så er vi i land på en holme for en pause. Det gikk heldigvis greit over fjorden, som var unnagjort på under halvtimen. Nå er vi klar for Kyynelvuono som vi skal følge nordover. Hvor langt nord vi kommer i dag er uvisst. Vi vil ha motvind hele veien.
Vi smyger oss langs land nordover Kyynelvuono, langs den store øya Navzuusualui. Vi forsøker hele tiden å finne nes, holmer og skjær som demper nordavinden litt. Lengst nordøst på øya er vi i land for å sjekke forholdene på nordsiden. Det blåser ganske friskt der ser. Vi må nemlig utpå der, men kan finne mer le går vi nordvestover mot Kyynelniemi og følger land der.
Det blir litt baksing i bølgene før vi finner mer le nærmere Kyynelniemi. Her følger vi dette neset nordover tett langs land.
I kveldingen tar vi i land på Kenttäsaari, en liten øy rett sørvest for spissen av Kenttäniemi. Vi er godt fornøyd med etappen i dag, og hva vi har lagt bak oss av kilometer i motvind.
Foto: Frank Bergtun
Her finner vi to fine teltplasser kort fra vannet og i le for vinden. Bra med tyrived finner vi også til kveldsbålet.
12. juli
Vi holder tidsskjema ganske bra til tross for vinden vi har hatt i mot, og som fortsetter også i dag innover Kyynelfjorden. Vi håper å komme oss godt nordover Kyyneljärvi i løpet av dagen.
Like bortenfor hyttene på Kyynelniemi tar vi en pause på land. Vi har krøpet oppover langs land de siste kilometrene. Nå skal vi snart inn i trangere farvann de siste kilometerne opp mot elva fra Kyyneljärvi.
Kort etter pausen skremmer vi en reinbukk som legger på svøm over sundet vi er på vei gjennom. Artig opplevelse. De er gode svømmere de dyra der.
Jeg forsøker å ha en sluk bak kanoen innover, men det er vanskelig i vinden mange plasser og jeg gir etterhvert opp. Vil heller ta noen kast i innoset er tanken.
Like sør for elveosen går vi i land for å bære over. Dette er første bæringen på turen, kanskje 100 meter. Det går an å line kanoer opp elva, den kan også padles ned. Vi gjorde god erfaring i fjor sommer i Femundsmarka med å bære det meste av utstyret over først og så sammen ta kanoene. Da slipper vi å tømme kanoene helt for utstyr. Ganske effektivt har vi funnet ut at dette er på slike korte bæringer som dette.
Baggasjen og maten er alt sammen pakket i én stor ryggsekk + en vanntett pakksekk, tilsammen rundt 30+ kg. Det resterende løse utstyret i kanoen kan festes på sekken under lengre bæreetapper. Vi slapp unna dette på denne turen da vi bar kanoene sammen de korte bæreetappene vi hadde.
Jeg tar meg ti minutter i elveosen med fiskestanga. Her treffer jeg på en kar som har kommet med båt for å fiske i oset. Han forteller at han har tatt 5 halvkilos harr på flue nettopp.
Jeg har ikke kjenning i oset, men jeg ser noen vak. Trolig harr det meste. Det kunne nok vært spennende å prøve i oset her seint i kveld. Antar ørreten siger inn på jakt da.
Oppe på Kyyneljärvi sier vi hei til et finsk kjakklag som går i land ved utoset i det vi padler forbi. Nå får vi vinden rett i trynet. Den har økt på og er langt over de 5-6 sekundmeterne som var varslet. Vi kryper nordover innsjøen tett langs vestbredden.
Etter halvannen kilometer gir vi opp og kryper på land med halen mellom bein nord på Vujopajaniemi. Her finner vi fine teltplasser og en ferdig bålgrue.
Vi er ikke veldig skuffet at vi måtte gi oss såpass tidlig i dag, Vi ville rett og slett ikke hatt sjans i den vinden som feier sørover Kyyneljärvi. Vi tipper den er kommet opp i 10-12 sekundmeter utpå ettermiddagen. Helt umulig for oss å padle i mot.
Frank var smart å tok med en liten Fiskars lommesag på denne turen. Den ble flittig brukt og står på min handleliste til neste tur. Virkelig nyttig og svært effektiv viste den seg å være.
13. juli
Jeg er ikke ukjent med å ligge vindfast på Kyyneljärvi. For fem år siden lå jeg lengst nord i sjøen og ventet på bedre vind. Nå denne femte dagen vår på tur så var det fine padleforhold og i titida var vi i vei nordover sjøen.
Vi holder oss langs vestbredden det aller meste av ruta nordover. I det vi nærmer oss nordenden er det også litt fisk å få.
Frank tar en pen abbor ikke langt fra innoset. Sjøl er det en liten sik som er på min sluk snart. Nå kan den arten noteres. Jeg mistet en rett ved kanoen i Kivijärvi for fem år siden, men nå var den med helt inn og kan godkjennes.
Jeg skulle gjerne hatt et langt større eksemplar av arten. Sik er en god matfisk vet jeg og jeg skulle gjerne ha prøvd den i panna på bålet.
Frank får til å padle det første lille stryket i Kyyneljoki. Da slipper vi unna en bæring her også. I det jeg skal ta de siste meterne av stryket farer en svær ørret forbi kanoen i det krystallklare vannet. Den må ha vært over 2 kilo roper jeg til Frank som står på land. Jeg skvetter sånn egentlig av synet av fisken at jeg nesten mister styringen oppover.
Også neste lille stryk, mer en strøm går knirkefritt. På kartet har vi sett oss ut en camp omtrent midtveis i Kyyneljoki. På neset rett sør for reingjerdet som krysser elva finner vi en flott plass med ferdig bålgrue og masse tyrived. Perfekt.
Utsikt nedover Kyyneljoki fra leiren
I kveldingen tar jeg fiskestanga i hånda og tusler opp til et vann rett nordøst for leiren. Jaggu blir det ikke personlig bestenotering på abbor etter få minutters fiske der.
820g veier jeg abboren til i håven. For en vakker skapning denne fisken er. Blant de vakreste ferskvannsfiskene vi har i våre områder synes jeg.
Jeg vurderer å ta den som mat, men den slapp kroken så greit så jeg lar den svømme ut igjen. Stekte abborfileter er blant det beste jeg kan spise av fisk på tur. På denne turen har vi nok mat med.
14. juli
Vi skal ikke veldig langt i dag, kun opp på Suolisjärvi og finne en camp der. Kanskje tar vi to teltnetter der oppe.
Vi bruker ikke lange tida opp til stryket. Her bærer vi opp til Suolisjärvi, knapt hundre meter. Stryket kunne nok lines opp, og det går fint å padle ned for de som kommer ovenfra.
Vi padler inn mellom holmene rett vest for utoset hvor vi kom opp. En camp i området ved holmene kan være lurt fiskemessig. Grunne områder.
Vi er i land flere plasser men blir ikke fornøyd. Det er ikke før vi runder et nes litt lenger vest at vi litt innpå land der finner ok teltplasser og en bålgrue. Her blir vi to netter er vi enige om.
Vi har hatt telefondekning flere plasser underveis. Her på Suolisjärvi har vi ok 4G-dekning. Ole Morten som vi møtte på Nitsijärvi har vi ikke møtt, og vi ser via Facebook at han har snudd pga. den kraftige motvinden på Enaresjøen han møtte. Vi oppdager snart en senere melding at han igjen har snudd og er nå på vei nordover Suolisvuono.
Utpå kvelden dukker han opp Ole Morten etter en lang dags padling nordover. Han kjenner til plassen vi har funnet her kan han fortelle etter camp her i fjor.
15. juli
Det blir en rolig dag på Suolisjärvi. Jeg tar meg en morgentur ned til Kyyneljoki igjen og forsøker å fiske litt i innoset der elva fra Suolisjärvi kommer inn i vannet øverst i Kyyneljoki. Et par harr blir det her, der den største er halvkiloen stor omtrent.
Helt grei utsikt fra teltet
Campen ved Suolisjärvi
Etterhvert legger jeg kursen nordøstover Suolisjärvi og finner igjen campplassen min jeg hadde på en holme for 5 år siden. Ikke et spor å se etter meg der.
Jeg fisker litt fra holmen, men det er bare harr som er etter sluken min. Jeg minnes jo godt den flotte ørreten på 1,4kg jeg tok akkurat her på forrige turen min.
Det er såpass stille på sjøen i dag at jeg tar sjansen på å padle rundt den store øya, Isosaari, som nettopp betyr Storøya. Jeg har sluk bak kanoen hele veien, men ikke mye kjenning.
Lengst vest på øya, treffer jeg på Frank som nettopp har landet en gjedde på 2-3kg. Det var kul umulig å få ut sluken uten å ta livet av fisken kan han fortelle.
Etter noen timer er vi tilbake i leiren og det blir leirliv resten av dagen. Bålfyring, prat og litt fisking fra land på alle tre. Ingen store fiskefangster. Jeg og Frank er også litt mettet etter viddeturen vår, som overgikk alle forventninger fiskemessig. Vi er ikke like ivrig med fiskestanga på denne turen.
16. juli
Vi har virkelig god medvind sørover Suolisjärvi på formiddagen. Det er nå ideen om seil kommer opp. Campingstolen kan gi en knop eller to ekstra er den oppslått foran i kanoen. Som tenkt så gjort. Det går jo unna som bare det!
Campingstolen gjorde nytte som seil også!
I den friske brisen fra nord så gjelder det å treffet hullet i reingjerdet som krysser over sjøen her helt i sør. Det går akkurat. Like etter er vi ved siste bæring på turen. Den gjøres enkelt:
Vi sier hei til noen finske trollingfiskere som har overnatta i den åpne koia her. Her ligger nemlig en av dem, som det finnes noen av i Vätsäri. Jeg har vært innom to tidligere for 5 år siden, og overnattet i den ene da lenger nord.
Denne her var virkelig fin også, og rimelig godt utstyrt til fri bruk for turfolk. Flott at slike finnes og driftes.
Koia ligger rett ved båtovertrekket her og vi tar en kort titt innom og kikker.
Ute på Enaresjøen og Suolisvuono, Suolisfjorden, fortsetter den gode medvinden og vi har snart storseilet oppe begge to på vei sørover fjorden. Den er virkelig lang denne fjorden og vi vil få unna mest mulig før vi finner leirplass.
Vi tar lunsjpausen inne på land i le for vinden etter noen timers seilas. Det er helt greit å strekke på beina etter noen timer i kanoen.
Lunsjpause i Palolahti (Brannvika på norsk)
Et alternativ på turen var å padle nordover Suolisvuono etter Nitsijärvi, slik Ole Morten gjorde. Bakdelen med den ruta ser vi tydelig i dag. Noe ensformig og utsatt for vind. Det er en stor og langstrakt fjord. I dag hadde vi virkelig slitt hadde vi vært på vei nordover fjorden. Sørover går det som en lek med seilet oppe.
I tretida merker vi at vinden tar mer tak og vi er i land for å finne ut hva vi skal gjøre. Vi tør ikke ha seilet oppe lenger i allefall.
I sterk medvind og gode bølger kommer vi oss til slutt inn og i le i Naittuvuono, en liten fjordarm i Suolisvuono. Her finner vi fine teltplasser noen hundre meter fra ei hytte. Masse tyrived er også å finne i skogen her. Det blir tidlig leir. Vi tør rett og slett ikke være mer utpå fjorden i den sterke vinden.
Vi er likevel fornøyd med etappen i dag, vi følger skjema godt. Rundt halvannen mil klarte vi til tross for tidlig landlov.
Tarpen kommer i bruk for første gang på turen da det begynner å regne utpå kveldingen. Vi er svært fornøyd med tarpoppsettet kort fra teltene og rett ved bålgrua. Perfekt plassering.
Vi har ikke sett mange andre mennesker på denne turen, en og annen båt med folk og noen padlere. Lenger inn i fjorden ser vi en skjærgårdsjeep med et par sjeler i som tydelig er ute og fisker.
Vi forsøker litt fra land vi også med fiskestanga uten de store fangstene å fortelle om.
17. juli
Vi har rimelig god tid. Jeg har fri til ut i august, men Frank har en avtale i Kirkenes 19. juli. Dvs. at vi har to hele dager på oss. Det bør gå fint.
Det har stilnet betraktelig og det er nesten vindstille da vi siger sørover gjennom sundet mellom Naittuniemi og Naittusaari.
Jeg har sluken ute bak kanoen, Aura Flake i rødt og kobber. Den fanget godt på vidda tidligere i sommer. Nå er det både røye og ørret som er etter den. Moro. Ingen store. Den største kanskje rundt halvkiloen.
Ved innseilingen til Koskivuono er vi i land ved seilingsmerket der på nordbredden og strekker på beina. Det har blitt noen timers padling siden starten i formiddag.
Det er da vi ser de, midt ute i fjordmunningen, flere hundre meter fra land. Jeg tror først det er noen store gjess som svømmer der ute, men så feil kan man ta. Det er jaggu to elger som krysser fjorden.
Det har jeg aldri sett før, men vet jo at elgen er en god svømmer og gjør det stadig vekk. Jeg har sett både rein, hjort og rådyr som svømmer, og nå også elg. Flott naturopplevelse.
Vi holder oss i ro, jeg og Frank så vi ikke forstyrrer dem i overfarten, og vi er ikke i kanoen igjen før vi vet at de er trygt på land hundre meter vest for oss.
Innover Koskivuono holder vi et stykke innover langs nordbredden før vi dreier mer sørover retning elva fra Nitsijärvi.
Vi har begge sluk ute bak kanoen og jeg ser Frank har fisk på. Røye roper han. Halvkilos kan det se ut som.
Jeg er i land en snarttur også for å få igang blodomløpet i rumpa. Hopper og spretter litt. Har kjent det de siste dagene at jeg sitter ikke spesielt godt på setet i kanoen, selv med et liggeunderlag å sitte på. Det er litt for hardt. Jeg må se om jeg kan få gjort noe med det før neste lange kanotur.
I firetiden på ettermiddagen er vi endelig inne ved elva opp til Nitsijärvi. Her liner vi enkelt kanoene opp elva. Flott tilrettelegging som er gjort her, sikkert mest for lokalbefolkningen og båter, men duger knirkefritt også for oss med kano.
Treverket var litt glatt i regnværet da vi linet kanoene oppover. Kan være greit å vite. Går man forsiktig så går det bra, og det gjorde det.
Vel oppe padler vi bort til brygga ved båtovertrekket. Her blir det sein lunsj på oss. Vi har ennå noen timers padling igjen til siste leir på turen.
Jeg synes det er artig å se hva som er gjort for å lett kunne få båten fra en sjø til en annen her. Finnene må jo være eksperter på slikt, i "de tusen sjøers land".
Den er kanskje to hundre meter lang den som går fra Nitsijärvi og ned til Enaresjøen. Båter opp i 500kg kan redskapen her klare.
På Nitsijärvi er vi ivrige etter å komme oss videre. Vi skal nemlig på øljakt i den finske villmarka. Ole Morten fortalte oss nemlig en hemmelighet. Han hadde funnet en svær haug med ølbokser, fulle bokser.
Nå var vi ivrige etter å plukke med oss noen derfra. Vi lovet å ikke ta alle hvis vi fant plassen, men noen måtte vi få med oss til siste leir.
Det er Frank som til slutt finner skatten, nesten 70 bokser med øl er forlagt, eller gjenglemt i lyngen. Vi klarer ikke helt å se for oss hva som er årsaken til at disse ligger her. De har ikke ligget lenge heller, det ser vi av lyngen under boksene.
Den finske villmarka byr på store opplevelser! Foto: Frank Bergtun
Vi tar til sammen med oss 10-15 bokser videre, og skal virkelig kose oss i leiren i kveld, den siste campen på turen.
Vi sliter litt med å finne en siste leirplass med gode teltplasser. Vi er i land flere steder på holmer og nes nordover sjøen, men finner ikke noe velegnet.
Det er først like sør for grensen til Vätsäri at vi finner oss en god campplass for natta på et nes på østbredden. Herfra har vi kun 5-6 kilometer igjen til veien og bilen i morgen.
Det sier seg selv hva vi feirer siste kveld på turen med. De går rett til hodet på oss. Vi har tross alt padlet over 2,5 mil i dag. Det kjennes i hele kroppen.
18. juli
Vi er heldige og har en finfin bris i ryggen i det vi svinger nordover Nitsijärvi etter først å ha padlet vestover sør for Alasaaret, noen øyer midt i sjøen.
Storseilet er snart oppe og hjelper til på framdriften. Vi er rimelig slitne etter flere dagers padling nå, og lange etapper.
I det vi passerer Niliniemi der vi måtte søke nødhavn første dagen og tok første campen på turen, så får vi en siste naturopplevelse på turen i det en fiskeørn med fangst flyr over oss. Takk for det.
Det er helt i orden å sette beina på land etter ti dager på tur. Vi slår av en prat med en polakk og dama, som viser seg å snakke norsk og bor i Tromsø. De skal padle seg en rundtur de også og vi forteller gladelig ruta vi har tatt.
Bilene finner vi der vi parkerte dem, like hele og vi kjører dem ned til båtrampen. Nå tar vi oss god tid med å demontere kanoene og pakke inn i bilene. Frank trenger mer plass i sin bil og jeg får dermed halve kanoen hans med meg.
Frank vil ta seg en hotellnatt i Inari før han drar til Kirkenes for å møte ungene der som vil bli med på kjøretur gjennom Norge. Sjøl setter jeg kursen for Alta og to hotellnetter der. Deretter er planen en tur ut på Sørøya hvis været loves bra.
I det jeg ruller retning Finnmark kan jeg igjen se tilbake på en fantastisk fin tur i Vätsäri ødemarksområde. Dette var i grunnen en svært fin og enkel rundtur å ta, med få bæringer. Hadde vi visst at det var så lite bæring, ja så hadde vi fylt opp kanoene med enda mer godsaker. Det har vi pratet endel om på turen nemlig.
Rundturen vi tok kan nok fint gjøres på en liten uke er man to i kanoen og kan holde høyere tempo, eller padler kajakk. Vi trengte de ti dagene vi satte av, og var greit å ha når vi lå værfast. Hadde vi padlet motsatt retning, med Suolisjärvi før Kyyneljärvi hadde vi sluppet unna med kun én bæring, nemlig opp på Suolisjärvi. Takk til Ole Morten som tok den ruta og tipset om det.
Et alternativ jeg hadde før turen, og hvis vi hadde noen flere dager, var å padle til Kyyneljärvi og sør i sjøen der ta østover og oppover i indrefileten av Vätsäri. Det ser ganske så overkommelig ut på kartet i allefall. Langt flere bæringer selvsagt, men da hadde man kommet inn i enda villere områder. Kanskje har noen som leser dette tatt den ruta?
Det smarteste å ha med på denne turen var utvilsomt campingstolen. Helt vidunderlig å ha i leiren etter en lang dag i kanoen. Man blir jo ikke yngre med årene heller, og en gammal gubbe som turbloggeren setter stor pris på slik komfort. Så fungerte den også helt ypperlig som et lite seil også, når vi hadde medvind. At turutstyret har en slik multifunksjon er helt glimrende. Campingstolen er kjøpt på Biltema og anbefales gjerne.
Fiskemessig var det ikke så mye å skryte av på meg og Frank. Vi fikk jo flere arter og turbloggeren fikk en kilosørret. Vi kunne nok lagt mer sjel i sportsfiske på turen, men vi var nok litt mettet etter viddeturen i forkant. Ole Morten rapporterte om tokilos ørret fra Suolisjärvi etter at vi var dratt. Det forteller jo at der bør man ha snøret mer uti.
Det får gå en stund nå før det blir langtur med kanoen igjen, men regner med Ally er klar igjen for lokale småturer allerede i august.
