Etter en fangstløs tur i ferskvann i går etter ørret, så gikk turen i dag til saltere vann, øst i Skjoldafjorden.
Det ble faktisk en ganske så fin tur til tross for gråværet. Heldigvis ingen vind og knapt noen dråper i lufta.
Jeg kan ikke skryte på meg noen veldige fangster, men fem småtasser av noen sjøørreter var innom håven, der den største kanskje var oppunder halvkiloen.
Jeg pakket sammen da det begynte å regne i ett-tiden.
Med mildværet siste døgn så måtte jeg jo bare forsøke etter ørreten i ferskvann. Første tur denne sesongen.
Opp i 7 varmegrader i formiddag og nesten helt vindstille, så ble det en fin liten fisketur til et av mine favorittvann.
Det ble ingen fangst nei, men en finfin ørret var etter sluken helt inn til land, men å ta ville den ikke. Et solid vak inne ved en myrkant indikerte også at det er noe i gjære i fiskevannene i mitt distrikt, bare mildværet fortsetter så.
Langtidsværet melder om 6-8 varmegrader til over neste helg. Det kan gi mulighet for at den første ørreten snart er i håven.
Det måtte gå to uker før jeg igjen var ute med fiskestanga. I formiddag ble det i alle fall fisk i håven.
Småkjølige 6 grader da jeg gikk fra bilen og en god bris fra nordvest gjorde det ikke veldig trivelig i sjøkanten i formiddag. Likevel ble det et par små timers fiske med langt bedre resultat enn for to uker siden.
To i håven til slutt og flere kjenninger. Den største i dag var nok gode 7 hekto stor. Jeg slapp unna regnbygene.
Det ser ut som mildværet holder seg utover mot slutten av januar. Jeg skal prøve å få mer ut av neste helg da tenker jeg.
Turåret 2022 ble satt i gang i formiddag med fisketur til Skjoldafjorden i ganske så ok fiskevær. En svak bris, overskyet og 7-8 grader pluss.
Etter to og en halv time med fiske i normalt ganske så gifte sjøørretviker, ja så snudde jeg nesa hjemover igjen. Ikke et eneste napp å kjenne og ingenting å se. Skikkelig svart hav!
Vel, det gjør ikke mye. Tipper en årsak i dag til lite kjenning var kaldt vann. Fjorden har vært islagt i romjula og iskaldt vann er ikke alltid fiskefremmende.
Jeg prøver igjen ved neste anledning på denne fiskeplassen. Kanskje neste helg hvis ok fiskvær igjen.
Nyttårsaften er ofte brukt til å se mot neste turår her i gården. Så også denne gang her på bloggen.
Til forskjell fra de sist foregående år, ja så er lite planlagt for neste år av turer. En av årsakene til det er vel litt den pandemien vi fremdeles er inne i. Hvem skulle trodd det for et år siden nå? Vi var jo sikre på at den skulle gå over dette året.
Helsa er også et aspekt når et nytt turår står for døra. Den bør være i orden skal det bli snakk om langturer til fots. En ny tur til Finnmark har vært luftet, men jeg tror nok ikke det skjer i 2022 for turbloggerens del i alle fall. Per nå er jeg usikker med tanke på smertene i foten som har tiltatt igjen i høst.
I oppsummeringen i går her på bloggen så ble det vel antydet at det ville bli brukt mer tid på Sørlandet enn i år, derfor er også bildet øverst valgt som heading på dette innlegget. Det blir mest sannsynlig langt flere uker på hytta til sommeren enn hva som ble brukt sist sommer.
Vinter og vår blir som tidligere med turliv lokalt med fiskestang eventuelt på isen igjen skulle kaldværet sette inn som sist vinter. Vinter- og påskeferie blir tradisjonen tro på Sørlandet kan jeg ganske sikkert si.
Med både en allykano og en packraft liggende klar sier det seg selv at de blir tatt i bruk igjen fra utpå vårparten en gang. Jeg nevnte el-sykkelen i går i blogginnlegget da og der har jeg også noen planer for den. Det går nemlig noen fine grusveier inne i Etnefjellene til gode fiskevann. Packraften kan nemlig få plass bak på el-sykkelen inn dit.
De lokale innsjøene vil helt sikkert også besøkes med Ally som foregående år. Vi er heldige slik sett her på Haugalandet med fine vann å padle.
Jeg håper å få til fjellturer lokalt også til fots i år. Både Vikefjell og Etnefjellene er selvsagte alternativer da.
Til sommeren håper jeg på en tur også i høyfjellet og da tenker jeg packraften med. Hardangervidda ble ikke besøkt sist sommer da jeg hadde det i tankene så kommende sommer står det på lista, eventuelt lenger sør, i området Blåsjø/Setesdal Vesthei med packraften.
Slik jeg ser det i dag så blir det nok trolig både 4 og 5 uker på Sørlandet i til sommeren. De resterende friukene er da altså tiltenkt en tur i høyfjellet.
Høsten neste år får komme som den vil. Været avgjør mye hva jeg pleier å få ut av den, så også helsa som jeg opplevde sist høst. Den må også spille på lag.
Hva selve bloggen angår så er den godt besøkt ennå, selv om både den og bloggeren drar på åra. I år ble det også over 100 blogginnlegg, så vidt. De fleste lesverdige håper jeg.
Jeg håper du som leser bloggen også blir med neste år. Det blir det trettende bloggåret.
Godt nytt turår!
Stay tuned!
Tradisjonen tro så følger jeg også i år opp med en oppsummering av turåret slik jeg ser tilbake på det nå på tampen av året.
Bildet øverst her indikerer at det ble unormalt mange turer på isfiske i år, faktisk ny rekord i antall turer, og alle lokalt her på Haugalandet hvor jeg bor. De aller fleste i Sveio kommune, som på bildet øverst.
Året har gitt fine turer, men jeg har slitt både med en vond betennelse i kastearmen og en fot jeg skadet på fisketur på 17. mai. Armen er nesten helt ok igjen nå når dette skrives, men smertene i foten har tiltatt igjen og kommer og går litt for tiden. Jeg er spent på akkurat den.
Januar
Årets første måned startet med milde temperaturer og første dagen i år så klatret jeg opp på Børshovda i Sveio. Der hadde jeg aldri vært før, men sett opp på toppen et utall ganger.
Februar
Isfisketurene fortsatte utover i februar så lenge kulda holdt. Etter hvert ble isen så tjukk her lokalt at Frank monterte drillen på boret på de siste turene vi var på. Opp i 40 cm is på vannene i mitt distrikt er svært uvanlig. Det var i alle fall fint å få hjelp til å borre hull da med tanke på den vonde armen jeg gikk å sleit med og dopet ned så godt jeg kunne.
14. februar ble siste tur på isen i år. Da hadde jeg utrolige 15 isfisketurer å se tilbake på i januar og februar. Jeg tror det kan bli en stund til neste gang det skjer her hvor jeg bor i alle fall.
Mars
Vinterferien var mild og fin på hytta på Sørlandet, men den vonde armen voldte meg mye bry. Armen til tross så tok jeg første brunørret på stang 7. mars før jeg begynte på jobb igjen etter vinterferien. Da var den sesongen i gang i alle fall på dagen 3 uker etter siste tur på isen på samme vann.
Det ble ikke veldig mange turer i mars og på de få ble det heller ingen særlige fangster å skrive om. Noe som i alle fall var en hyggelig nyhet i mars var at Skjoldafjorden ble åpnet for fiske igjen etter mange års fredning i mars og april. Nå kunne vi igjen fiske etter sjøørret i denne fine sportsfiskefjorden i disse vårmånedene.
April
I overgangen mars/april ble det hyttepåske igjen, men lite fiskerier på turbloggeren. Mest vedlikeholdsarbeid og bryggesnekring sammen med lillebror. Kollega Per Andreas derimot tok også noen påskedager i området og fikk fine sjøørreter like nedenfor hytta.
Etter en litt kjølig start på april så ble det mer vårlig etterhvert og jeg kunne montere opp Ally igjen i midten av måneden. Da ble det en finfin start på turåret med telt med to overnattinger på Liervatnet i Sveio. Hyggelig besøk fikk jeg også på den turen.
I siste halvdel av april var det en kald nordavind som herjet med Haugalandet og derfor ble det packrafttur på Storavatnet i Tysvær i tro på litt mindre vind der enn lenger vest. Turen ble en fin start og treningstur til langturen denne sommeren. Litt kald kanskje.
Siste søndagen i april besøkte jeg et godt ørretvann og fikk der kanskje den fineste ørreten jeg har fått på lenge. Den fikk svømme ut igjen i vannet.
Mai
Siste dag i april ble det kanotur på Vigdarvatnet der jeg våknet opp i mai, på Skorpeneset. En kjølig teltnatt ble loggført der.
Packraften fikk også luftet seg i mai med en liten dagstur på et mindre vann i Sveio.
Onsdag til fredag midt i mai ble det igjen en tur opp i Vikefjell som en start på fjelltursesongen i år. Det er blitt en slags tradisjon nesten det nå.
17. mai skadet jeg foten, eller heller noe inne i fotsålen, som gav sterke smerter der og da. Heldigvis gav de verste smertene seg etter noen dager, men foten var likevel vond i bruk og det hemmet meg litt de kommende ukene selv om det både ble en vedlikeholdstur ned på hytta igjen, sammen med lillebror og så en fantastisk flott tur med båt og telt til Vesterøy sør for Haugesund i godt selskap, sist i mai.
Juni/juli
Jeg gikk inn i sommermånedene litt uviss på både kropp og pandemi. Noen lokale turer ble det lite av og mye av årsaken til det var at jeg måtte hvile både arm og fot mest mulig, skulle packraftturen gjennom Femundsmarka la seg gjennomføre slik den var planlagt. Jeg gikk også å håpet på å få første vaksinedose før avreise østover 24. juni.
Innkalling til første vaksinedose fikk jeg på mobilen i det jeg passerte Gardermoen på vei mot Femundsmarka. Fra hotellet på Røros fikk jeg heldigvis flyttet den til etter turen, til 16. juli.
25. juni la vi avgårde inn i herligheten igjen, jeg og Frank og denne gang med packraft som vi i fjor sommer allerede hadde bestemt oss for å gjøre. Det ble en fantastisk flott tur som tok oss gjennom noen av de fineste områdene i denne nasjonalparken. 15 dager ble det der inne.
Både arm og fot holdt greit gjennom Femundsmarka, selv om jeg hadde en litt kjip opplevelse mellom Skogtjønna og Vassviktjønna.
Etter første vaksinedose 16. juli, så ble det tur ned på Sørlandet med båten på henger. Nå skulle det endelig bli en litt større dose sørlandssommer enn det har blitt på lenge. Det ble virkelig fine dager.
August
Hytteoppholdet i sommer ble todelt og etter at lillebror og familien fikk seg en uke der også var jeg nedover igjen og avsluttet med en drøy uke.
Etter å ha kommet i gang på jobb i august så ble det et døgn på vakre Liervatnet igjen med telt og kano den første helga etter jobbstart. Det ble en fin avslutning på sommeren kan man vel si.
I august var jeg til legen med armen som ikke ville bli helt god. Tablettkur og andre remedier ble tatt i bruk for å forsøke lege vondskapen. Det viktigste var å holde den i ro, armen, så det ble litt magert turliv i overgangen mellom august og september.
September
Det ble ikke mye fiskerier i starten på denne måneden, men en og annen liten tur både med og uten stang ble det, selv om det ikke ble mange kastene.
I siste halvdel av september derimot ble det både et døgn i ytre Etnefjell i telt og et døgn på Vigdarvatnet igjen. Begge fine turer.
Oktober
Oktober startet med tur til Olalia med valgfagklassen jeg underviser sammen med kollega Per Andreas. Endelig fikk vi lov av skoleledelsen til en overnattingstur igjen. Fjorårets tur hit ble kun innvilget som dagstur og vårens overnattingstur ble avlyst pga. pandemien der også. I høst derimot var det et "vindu" åpent i pandemien for en overnattingstur igjen.
En virkelig hyggelig tur med kjekke elever der vi okkuperte hele sikringshytta natt til lørdag første helga i oktober. Værmessige svært fuktig tur inn, litt mindre fuktig tur ut igjen.
I løpet av høsten har det blitt noen turer med valgfagklassen. Alle disse finnes under etiketten #skole her på bloggen. Der finnes også blogginnlegg fra andre deler av lærerhverdagen min, til sammen faktisk snart 100 innlegg!
Høstferien ble tilbrakt på hytta igjen med fine dager der. Litt fiske ble det.
Det ble både en, to og tre fine turer til i denne måneden før november satte inn. En og annen fin fisk ble det faktisk i håven også.
November
Første helga denne måneden startet med en fiskefri tur i byheiene i Haugesund på lørdagen med fin naturopplevelse der, for så en fisketur til Muslandsvåg på søndagen uten de store fangstene.
Flere fisketurer ble det i november både til vann og sjø, men ikke mange fangstene å skryte av. Derimot fikk jeg endelig el-sykkelen i gang igjen i november etter at den har stått i ro siden i fjor pga. armen som har vært vond. Med armen nesten helt restituert er det ikke lenger vondt å sykle.
Det åpner seg litt flere turmuligheter med el-sykkelen er tanken min og jeg har en plan og to til våren ved hjelp av den.
November ebbet ut med en kald morgentur i Sveios ødemarker, kun med fotografering som mål for turen.
Desember
Den siste måneden i år startet like kald som november rundet av med. Det ødela mye for fiskeriene jeg normalt driver med i helgene. Både islagte fjorder og fiskevann. Isen på vanna ble heller ikke trygg nok til isfiske. Det ble stillstand noen uker da i starten på desember.
Første tur med fiskestanga i desember ble ikke før 18. i 7 grader pluss. Dagen etter ble langt kjøligere, men gav en hyggelig liten drøs med fiskekompiser ved fjorden.
Jobbmessig ble desember avsluttet med hjemmekontor og hjemmeskoleundervisning. Normalt misliker jeg det sterkt, men nå var det virkelig nødvendig er vel de fleste lærere enige om. 21. desember var siste dag med elevene via skjermen og teams. 22. satte jeg kursen sørover for juleferien på Sørlandet.
Fra en virkelig flott start på turåret i år, med rekordmange isfisketurer, så ebbet det mer og mer ut mot høsten ser jeg. Det ble også kun én langtur i sommer, mot opptil flere de siste årene. Nå skal det ikke kimses av hyttetur sommerstid heller og det blir nok også mer av det de kommende årene tenker jeg.
Det har blitt flere døgn under tak på hytta i år enn teltdøgn. I telt har det blitt litt færre enn de siste årene. Tror det ble 24 teltnetter i år? At det har blitt rundt 40 hyttedøgn i år, ja det tror jeg faktisk. Trolig kan det bli flere i 2022.
Mer om kommende turår og eventuelle planer om det tar jeg for meg i morgen, siste dag dette året.
Det er lett å la seg fascinere på tur i skogen vinterstid når man kommer inn i et kratt med kristtornbusker.
Kristtorn (Ilex aquifolium) er vårt eneste eviggrønne løvtre her til lands, et treslag som ikke ofte imponerer i høyde, men heller sine grønne blader også vinterstid. Der noen busker og trær også står med røde bær i vinterskogen, ja så skjønner man godt at dette egner seg til juledekorasjoner.
På sørvestlandet finnes det de som kommersielt driver fram dette treslaget for nettopp til produksjon av juledekorasjoner.
Kristtorn er hos oss ikke veldig vanlig og det er bare langs kyststripen fra Telemark og opp mot Smøla at den er å finne med hovedtyngden av utbredelsen langs Sørlandskysten og oppover mot tidligere Hordaland.
Kristtorn og andre i samme familie er langt vanligere lenger sør i Europa og i Nord-Afrika.
Som mange sikkert gjetter henspeiler navnet til en ikke ukjent tornekrone som ble båret av en mannsperson opp mot Golgata for noen tusen år siden. Et annet navn og kanskje mer passende på dette treet er beinved. Treverket er nemlig lyst og hardt og egner seg bra til bl.a. hvite sjakkbrikker.
De røde bærene er en smule giftige for oss, men trostefugler kan tåle de hvis bærene har vært utsatt for frost et par ganger.
Like ved kristtorntreet som er avbildet ovenfor fant jeg også en liten kristtornbusk som hadde utviklet burgunderrøde blader. Hva det kan komme av har jeg ikke funnet ut.
Kan det kanskje ha noe med jordsmonnet å gjøre? Kristtorn er noe kravstor til jordsmonnet. Kommenter gjerne vet du hva dette kan komme av.
Kristtorn er kommuneblomst i Lyngdal i Agder og Stord i Vestland. Stord har også kristtorn i kommunevåpenet sitt.
