Andre og siste tur til Olalia Fjellstove i høst

 

Fem over tre siste dag i oktober ankommer friluftslivklassen på 9. trinn parkeringsplassen på Oppheim i Ølen. Alle klar for overnattingsturen til Olalia Fjellstove.

Artig er det at det er gamlesjefen til turblogger og lærer som er bussjåfør. Andre gang det skjer. Han kjører buss som pensjonist og er en dyktig bussjåfør vet vi fra sist vi var på tur med ham bak rattet.

Etter en kjapp lasting av fellesmaten, så bar det østover på grusveien mot Olalia. Vi merket litt til vinden som var meldt allerede rundt hjørnet på ventebua.

Som vanlig så la turbloggeren seg bakerst og sikret der, mens Per Andreas holdt kontroll på tetgruppa. Vi lar eleven velge litt tempo selv etter deres egne forutsetninger. Det pleier å gå helt fint.

Det er spreke elever i denne klassen, mange fotballgutter- og jenter og andre som driver med fysiske aktiviteter til vanlig. Det holdes bra tempo i fortroppen. Oppe ved Røde Korshytta blir det likevel en liten stans for å samle alle før vi skal opp over tregrensa. Der oppe vil vinden virkelig merkes.

Joda, på flatene forbi det lille vannet Toska, der treffer vinden oss midt i fleisen. Det er bare å snurpe igjen og jobbe på mot vinden. Snart ser vi Ongelsvatnet nede til høyre for veien og da vi passerer forbi på nordsiden så får vi litt fred for vinden for her er det litt le.

De første er framme på hytta på under timen og det står det respekt av. En time og ti minutt er tiden turbloggeren bruker inn. Det er innafor og hele veien inn uten en dråpe å kjenne i lufta. Der var vi heldige. Det skal regne til kvelden.

Romgrupper og romplassering ble gjort i går på skolen så det er bare å finne rommene når elevene er innenfor dørene. Da alle er etablert på rommene, så er det fellessamling i peisestua der turbloggeren har fyrt i den gode peisen.

Godt før skjema er fredagstacoen klar denne siste fredagen i oktober, inne i de ytre Etnefjellene. Det er akkurat nok mat til sultne fjortiser på Halloweenkvelden.

Senere på kvelden blir det to quizrunder der Lina står for den første med Olalia og Etnefjellene som tema. Lina hadde sørget for fine premier. Som forrige helg på samme sted så gjennomfører undertegnede en quiz om allemannsretten. En fin introduksjon til hva som venter i teoriøktene til vinteren.

Foto: Ingrid

Flere av elevene tar en tur ut i løpet av kvelden før regnet kommer. Noen prøver seg i klatrejungelen like ved hytta, mens andre oppdager lokalt dyreliv like utenfor.

I tolvtida er det rimelig rolig oppe i andre etasje og da er det heller ikke lenge før lærerne finner sine respektive sengeplasser etter en lang dag på jobb.

Turbloggeren er som vanlig først oppe på morgenen og nyter stillheten noen timer før det er lyder å høre ovenfra. Regnværet som er meldt er ennå ikke ankommet.

De første elevene er på beina før åtte og ikke lenge etter så er det liv i leiren. Alle får i seg litt mat til frokost før sekker pakkes og rom ryddes. Litt over ti er gjengen i vei vestover igjen.

Lærerne danner snart baktroppen for nå er det egentlig bare å komme seg ned fra fjellet før et voldsomt regnvær nærmer seg i følge værradaren til Yr. Vi ser snart den grå veggen der nede i sør.

I det vi runder over haugen og ser ned på Ongelsvatnet hamrer regneværet løs på oss. Heldigvis treffer det oss i ryggen og da går det greit. Vi er glad for at vi ikke hadde dette været i mot i går på vei inn.

De kjappeste er nede på parkeringsplassen på Oppheim på godt under timen. Lærerne ankommer sist og da er også bussen på plass lenge før tida, men det gjør jo ikke noe.

Som sist helg så ble dette en virkelig fin overnattingstur med supre elever som viste stor innsats. Neste overnattingstur blir til våren, men da blir det mest sannsynlig uten fast tak over hodet. Telt, lavvo, hengekøye og kanskje under åpen himmel er stikkord da.

Neste gang gjengen møtes er siste gang før jul. Da er det førstehjelp på planen.

Første tur av to til Olalia fjellstove i høst

 

Kort etter at lærer og turblogger hadde ankommet Oppheim i Ølen, ankom bussen med Per Andreas og 18 elever fra valgfagklassen på 10. trinn vi underviser i år.

I helt perfekt turvær så legger vi snart i vei etter at fellesmaten er fordelt på elevene og lærerne. Været er nemlig langt bedre enn meldt tidligere i uka. Ikke en dråpe i lufta og knapt et vindpust.

Turbloggeren danner som vanlig baktroppen og Per Andreas fortroppen. På halvannen time så ser baktroppen endelig fjellstova nederst i bakken. Alltid et herlig syn.

Vi har det ikke travelt etter at alle er vel etablert på rommene, men en kort samling i peisestua er greit så vi kan planlegge viktige tidspunkter for kvelden. Middagsgruppa starter opp tacoforberedelsene halv sju og etter tre kvarter så er det taco klar til alle. Den går ned på høykant.

Resten av kvelden står i avslapningens tegn, bortsett fra en quizrunde med to quizer turbloggeren har fikset. En om allemannsretten og den andre og siste, "Bjarnes superduper naturQUIZ". Det ble fruktkarameller til vinnergruppene.

Det er faktisk helt stilt i hytta kort etter middnatt og stille er det helt fram til i åttetida. Halv ni tar lærerne vekkerunden, men da er de aller fleste på beina allerede. Helt utrolig!

Nøyaktig klokka ti, og helt etter planen, så er vi i vei vestover igjen mot Oppheim. Per Andreas tar en siste sjekk før han også kommer etter.

Det er et fantastisk fint høstvær vi har denne lørdag formiddagen her helt vest i Etnefjellene. Ikke et vindpust og Ongelsvatnet ligger blankt og speiler oktoberhimmelen.

Det blir etter hvert god spredning på klassen på turen ut igjen, men det gjør aldeles ingenting. Her kan man tusle i eget tempo. Vi har all verdens tid på oss. Bussen er ikke ventet før tolv.

Turen vestover går lettere enn østover i går ettermiddag. Langt lettere sekker gjør turen mye kjappere for alle.

De som når Oppheim først har ikke brukt mer en drøye timen. Lærerne er de sist ankomne drøyt tjue minutter etter de første.

Bussen er tidlig ute og lenge før tolv er gjengen på vei hjem etter et flott, lite døgn på tur til Olalia. Alt gikk som planlagt og forventet. 18 eksemplariske elever sørget for nettopp det.

Ny tur blir det til Olalia om en kort uke. Neste fredag er det 9.-klassen som skal i vei og det på selveste Halloween.

Til Strype i Etnefjellene igjen

 

Det måtte bli fjelltur denne helga da finværet ble meldt av meteorologene. Strype i Etnefjellene ble besøkt.

Ti over elleve siste fredag i september er jeg allerede på vei østover fra Haugesund. Tidlig fra jobb og bilen var ferdig pakket. Nå gjenstod bare litt proviantinnkjøp i Etne.

Det er endel biler på parkeringen nærmest bommen på Skarstøl så jeg må rygge litt tilbake for å finne plass til min. Litt etter meg dukker en annen kar opp, men han skal mot Grindheimstølen. Jeg antar han var jeger. Jakta starter lørdag forteller han.

Det er et strålende flott høstvær oppover der jeg følger grusveien opp mot Rødekorshytta. Litt forbi den, der er stien inn til Strype.

Det er en stund siden jeg gikk med tyngre sekk på ryggen, så det tar alltid litt tid å venne seg til det. I det jeg tar av fra grusveien der skiltet viser Strype, så finner jeg meg en stein og pauser noen minutter, men med sekken på. Den er alle tiders den sekken.

Det er noen år siden jeg sist gikk inn denne stien mot Strype, men det er ikke lenge siden jeg fisket i tjønna der jeg ser for meg camp denne helga. Der var jeg i fjor høst, da jeg syklet og padlet inn, helt nederst i Strype, der bekken fra alle strypetjønnene munner ut i Krokavatnmagasinet. Det var en flott tur!

Det er ikke et menneske å se her inne, selv om det er kort vei inn hit. Fra parkeringen til campsiten ved Osatjørn er det omtrent to kilometer bare. Det er helt greit det for en siste tur opp i fjellene her med telt.

Ti på to, rundt femti minutter siden jeg startet fra bilen, er jeg framme på det fine neset ved utoset i Osatjørn. Her er det virkelig fint underlag til telt. Sekken hives av ryggen. Den var ikke veldig tung i dag. Kanskje rundt 20 kilo med mye komfort, også den store campingstolen jeg liker så godt.

Kort etter ankomst er teltet oppe ytterst på neset. Nå er det bare å nyte tilværelsen i nesten vindstille vær og en deilig høstluft å puste inn.

Her på neset er det flere potensielle teltplasser og jeg ser snart plass til der også turkompis Frank kan ha sitt telt. Han er nok på vei østover og vil nok dukke opp i ettermiddag en gang.

Allerede ti på halv fire dukker Frank opp over haugen. Han fikset seg tidligere fri fra jobb i dag. Etter en kort prat, så er også campen til Frank på gang.

Frank valgte det lille Hillebergteltet sitt til denne turen. En viktig årsak til nettopp det er vinden som er meldt for helga. Det skal blåse opp i kuling i kastene. Like greit å spare superlight-teltet fra Helsport da. Hillebergteltet hans tåler langt mer vind.

Jeg hadde også tanken om å ta superlightteltet med på denne turen, men det var vindvarselet som gjorde at jeg heller tok med pro 2-teltet i stedet.

Senere på ettermiddagen er det en stor ørn som kretser over campen vår på ganske nært hold en periode. Jeg tror det kan være en kongeørn, men jeg får senere bekreftet via messenger at det nok var en ung havørn som sjekket ut campen vår. Takk for det, Jan Kåre!

Utover kvelden stilner det helt av en lang periode. Fisken i Osatjørn vil ikke ha sluk og stengene får etter hvert hvile. Campingstolene er mer i bruk til langt utpå kvelden.

Jeg er tidlig oppe i et nødvendig ærend og da kjenner jeg vinden som har økt på i løpet av natta. Det er meldt frisk bris og kanskje kuling i kastene i dag.

Rundt halv ni lørdag morgen, på 55-årsdagen til turbloggeren, så kikker sola over Bordfjellet i øst og lover en strålende dag.

Frokosten tas innomhus, for det er ikke noe å sitte ute etter i den kraftige vinden som feier over campen fra sørøst. Akkurat som meldt. Vel, vi er klar for vinden og vil av gårde på en rundtur fra tjønn til tjønn i dag.

Vi er avgårde rundt ti og legger turen opp mot stien som går gjennom området her. Vi vet om noen vann og tjønner som nok ligger litt mer i le for vindretningen i dag og dit legges kursen.

Ved go'vannet, som Frank kaller det, ja der blir vi en stund. Her kan det gå riktig så fin fisk er vi fortalt.

Jeg har snart fisk etter den svarte sluken jeg bruker her, men ta skikkelig vil den ikke. Hos Frank er det fisk på sluken etter en stund og jeg kan på avstand se at han også klarer å lande ørreten. Den ser skikkelig fin ut.

En halvtime senere treffes vi og da får jeg vite at ørreten dro vekta ned til hele 820 gram. Det er fin størrelse her. Vi nyter solvarmen i lyngen en stund i le for sørøsten før jeg forsøker noen kast igjen, og nå med en 4 grams modifisert liten, svart sluk på. Der er den på og den raser ut.

Etter en kort fight kan jeg løfte den fine ørreten inn på mosen for et bilde. Vi tipper opp mot 400 gram på denne, fin i formen og brei over ryggen. Et bilde og så får ørreten, som Frank sin også, svømme ut igjen. Vi vil tilbake hit ved neste anledning.

Det blir en liten tass også i neste tjønn vi besøker, men den var nok ikke mer en kanskje 100 gram.

På vei hjemover mot campen igjen, så tar vi en liten pust på toppen av fjellryggen vest for Osatjørn. Her har vi fin utsikt mot campen på andre siden av Osatjørn, og vi ser også opp mot Strypetjørn. Der tar vi en stopp i østenden i le for den verste vinden for noen kast, før vi legger nedover mot campen og middag.

Det blir en forblåst ettermiddag, men vi finner litt le under en fjellknaus der vi tilbringer ettermiddagstimene i campingstolene våre og nyter varmen fra septembersola. 

Ikke lenge etter solnedgang, så blir det teltliv i hvert våre respektive telt. Det er rett og slett ikke temperatur eller særlig behagelig sitte ute lenger.

Vinden kaster seg over teltet i løpet av natta og det er ikke mange timers effektiv søvn å få. Jeg stoler på teltet og barduneringen jeg har gjort, men det rister likevel godt i kulingkastene i løpet av natta.

Før soloppgang er jeg en tur ut på en toaletttur. Vinden kan det virke som er litt på retur. Den er noe mer avdempet enn hva den var i natt. 

På værradaren til Yr ser jeg at det er regnbyger som hamrer løs lenger vest og heller ikke veldig langt fra oss.

Halv ni er sola over Bordfjellet igjen og varmer opp litt i teltet, men det varer ikke veldig lenge, før den forsvinner bak tunge skyer.

Vi blir enige om en avgang i titida. Det er ikke vits i å dra det lenger ut her oppe i dag. Det er nedbør på vei i denne retningen.

Litt før ti er vi på vei nedover igjen på stien. Noen dråper er det i lufta hele veien ned igjen til parkeringsplassen. En halvtimes tid tok turen ned.

Regnværet møter meg lenger vest på vei hjemover etter en virkelig flott helgetur opp i Strypeheiene igjen. Trolig var dette siste tur med telt i nærfjellene, men akkurat det vet man jo aldri. 

Neste tur opp i Etnefjellene igjen i høst blir med sikkerhet sist i oktober. Da blir det to turer til Olalia Fjellstove med klassene jeg underviser i valgfag friluftsliv. Skal bli kjekt det også.

I bilen vestover kan jeg notere meg utenatt nummer 25 og 26 denne sesongen. Det blir nok flere i høst, men trolig ikke i fjellet. Neste helg blir det tur ned på Sørlandet igjen. Det gledes til det også.

Det er Frank som er bak kamera i filmsnutten i dette innlegget.

PS. Vil du lese mer om mine fineste turer i Etnefjellene, ja så klikker du her!

17. mai i Etnefjellene med packraft og el-sykkel!

 

Igjen ble det tur med el-sykkel og packraft 17.-maihelga, akkurat som i fjor, i et helt fantastisk, flott og varmt vårvær. Det kunne ikke klaffe bedre.

Jeg kunne kommet meg av gårde i tolvtiden fredag hadde det ikke vært for den årlige tannlegetimen som var satt til kvart på to. Der møtte jeg tidlig og kom også tidlig inn til timen. Etter en liten halvtime der, så kunne jeg hive meg i bilen og fly lavt østover. 

Bilen var ferdig pakket med det aller meste i går kveld. Kun en stopp for litt drivstoff til helga ble gjort.

I det jeg kjører gjennom Etne sentrum kommer det over meg som lyn fra klar himmel: Soveposen! Den hadde jeg jammen glemt igjen hjemme. I turfeberen som har rast hele uka, så var det altså den som ble glemt. Vel, under førersetet i bilen hadde jeg liggende den gamle Lom-posen, den kunne jeg jo riste støv av etter 6 lange år under setet som lyddemper. Så også gjort.

I bilen hadde jeg også en pakksekk som passet fint til soveposen. Det var jo egentlig ikke rart at jeg syntes ryggsekken var litt romslig.

På denne turen fikk jeg endelig prøve sykkelvesken jeg kjøpte i fjor høst. Den kunne erstatte pakksekken jeg tidligere festet bak på hekken på packraften. Sykkelveska er også vanntett og rommer gode 20 liter.

Litt før fire triller jeg avgårde på grusveien, men kort forbi bommen, der er det bråstopp. Kjedet har hoppet av, og jeg ser snart en medvirkende årsak. Et skrufeste fra sykkelveska har ramlet av og kilt seg i bakdrevet på sykkelen. Heldigvis ingen større skader og etter litt fikling så er kjedet på plass igjen og turen innover kan fortsette.

Ti minutter etter skjema omtrent kan jeg parkere sykkelen ved energiverkhytta ved utoset i Krokavatnmagasinet. Litt lavere vannstand enn i maihelga her i fjor her ser jeg.

Den var faktisk ikke dum den sykkelveska selv om skrufestet falt av underveis. Veska var jo også godt tjoret med bagasjestropper. På båten så passet den perfekt på bakenden.

Ti over halv fire 16. mai legger jeg i vei vestover Basurdevatnet som denne delen av vannmagasinet heter. Jeg har en finfin bris i ryggen så jeg trenger slett ikke anstrenge meg.

Våren er kommet langt her oppe nå og bjørka står i lysegrønt overalt. Jeg har ikke sett et menneske til nå på turen og det er helt greit. Turkompis Frank måtte stå over denne turen i år da han hadde vakt. Jeg får klare meg i eget selskap.

Snart dukker campplassen jeg og Frank fant i fjor opp over baugen og jeg kan sakte drive inn i bukta rundt neset der med vinden. Turen over vannet gikk raskere enn beregnet pga. den gode medvinden, en deilig østlig ettermiddagsbris som gjør at det ikke er altfor varmt. Det var 25 grader i Etne i ettermiddag da jeg passerte.

Leiren er snart oppe og nå kan helga bare starte opp. Det her har jeg ventet på i hele vinter og håpet på finvær til denne turen. Det er nesten som å vinne i lotto.

Det er herlig å få på seg crocsene og montere fiskestanga. Her er det nemlig crocsvennlig terreng. Tørt og lettgått og mye svaberg å fiske i fra.

Jeg og Frank fyrte bål her i fjor, men det står jeg over i år. Det er ikke veldig mye ved å finne her, men nok til den lille kvistbrenneren som er med i sekken. Den gir i alle fall litt bållukt og ikke minst litt bålstemning.

Det er t-skjorte vær til solnedgang, men etter at sola forsvinner bak haugen i vest, ja så er ikke dunjakka langt unna. 

Jeg har ikke sett et menneske på turen i dag, men i det sola er på vei ned dukker en kar opp i en knall gul jakke. Synlig på langt hold. Det viser seg å være Leif som har kjørt moped på anleggsveien fram til dammen vest i Krokavatnet. Derfra har han gått på stien og plutselig hadde han sett flagget på steinen i leiren min. Da måtte han innom å hilse på.

Leif er innom en stund også på vei tilbake fra fisketuren, som ikke gav nevneverdig fangst. Vi har oss en lang prat før han trasker tilbake i retning anleggsveien der mopeden er parkert.

Allerede før sola har forsvunnet helt i vest er det liv på andre siden av vannet, oppe på myrene der. Joda, orrfuglen er i gang med orreleiken på samme sted i år, som i fjor. Hele natta holder de på der oppe.

Gjøken er også tilbake i fjellet her og jeg får sett flere på ganske nært hold. Det er kanskje ikke så mange som vi opplevde i fjor, for da var det virkelig koko gjennom hele døgnet mener jeg å huske.

I ellevetida er det natta for turbloggeren og det sovnes til orreleiken på andre siden av vannet. Det er ikke feil det.

Det er opp i halvsjutida da sola starter oppvarmingen av teltet. Det var en herlig natt der begge teltdørene har stått på vidt gap. Myggsesongen har ikke startet her enda, det er vel noen uker til tenker jeg.

En liten rusletur i nærområdet i crocsene er fin start på dagen. Orreleiken er enda ikke avsluttet over vannet hører jeg.

Etter et par kopper kaffe legger jeg ut på vannet retning nordenden av vannmagasinet. Derfra blir det en liten tur til noen tjønner litt lenger nord.

Den ene tjønna gir meg en feit, liten rakker av en ørret, men den får svømme ut igjen i tjønnet. Den tok den lille, svarte fire grams sluken som ofte fungerer når fisken mest har lyst på insektene som klekker, som i formiddag.

På tilbaketuren mot båten igjen så slår jeg av en liten prat med to karer som fisker i et tjønn. De ligger i telt oppe ved Strypetjønn kunne de fortelle og var ikke så godt kjent her. De hadde ikke fått noe så langt her og vi ønsker hverandre gratulerer med dagen, før jeg fortsetter mot båten.

Ute på vannet igjen så legger jeg kursen mot de store kampesteinene jeg og Frank padlet inn og mellom i fjor. I år er det ikke like enkelt de fleste plassene. Vannstanden er kanskje en meter lavere enn i fjor og da er de mest spektakulære hulene og overhengene helt utilgjengelige.

Det er likevel fascinerende å padle i dette området som viser hvilken villskap som en gang rådde her. Det er virkelig dimensjoner på disse steinene.

Tilbake i leiren er det tid for lunsj og ettermiddagen er startet. Det skal gjøres minst mulig resten av dagen er planen.

Sola steiker så det var ikke dumt å smøre seg i morges med faktor 50. Det solbades et par timer utover ettermiddagen til flere podcaster og litt avislesing.

Med gode 20 grader i skyggen av teltet så er det helt greit at det er en herlig, liten bris fra øst som avhjelper noe.

Etter middag utpå ettermiddagen så blir det faktisk også en times middagslur oppå packraften som er snudd på hodet. Utrolig god komfort den båten kan gi på tur.

Det blir også litt fyring i kvistbrenneren utover kvelden. Det var faktisk godt med tørrkvist å finne i området her. 

Turbloggeren tar kvelden i titiden, trøtt og sliten etter en lang dag i sola. Det er helt greit å legge seg litt tidlig da og særlig da med god underholdning igjen fra andre siden av vannet. De gir seg ikke de orrene som i blant får noen koko fra naboen, gjøken.

I åttetida søndag 18. mai er det på beina og etter en liten rusletur i nærområdet så blir det noen gode kopper kaffe i campingstolen. Jeg tok ikke med campingbordet på denne turen, for jeg visste jeg hadde en fin "kjøkkenstein" i passe høyde ved siden av teltet. 

Jeg nyter de siste timene av camplivet her og tar også en liten ørrettass fra steinen ytterst i vika. Her finner jeg også en 10 grams, grønn møresild, som trolig har sittet fast i steinen. Jeg må spørre Frank om det er hans. Steinen her lå nemlig godt under vann i fjor da vi var her sist og vi fisket jo mye her. Jeg vedder på at det er Franks sluk.

I ellevetida pakker jeg ned og er snart på vei østover Basurdevatnet, med brisen i mot fra øst.

Ved energiverkhytta er sykkelen fort lastet og utstyret stroppet fast på den. Herfra er det utforbakke hele veien ned igjen. Det tar knappe ti minutter ned til bilen herfra.

På vei hjemover i bilen kan jeg se tilbake på en helt fantastisk tur igjen opp i disse flotte fjellene. Turen gikk akkurat som planlagt, bortsett fra det lille uhellet helt i starten av turen, på fredag.

Med to netter i telt på denne turen, så er 12 turnetter gjennomført til nå i år, 10 i telt og to i gapahuk. Packraften ble benyttet for 10. gang i år. Mulig blir det en tur og to til før sommerferien. Da er det faktisk ikke sikkert det blir særlig tur, annet enn slaraffenliv på hytta på Sørlandet i 7 uker.

Allerede kommende torsdag settes kursen sørover til nevnte Sørlandet, for 10 herlige maidager der. Det gledes!

PS. Vil du lese om mine aller fineste turer i Etnefjellene, ja så klikker du her!