Femundsmarka 2011

Denne gang var det min tur. Mange har snakket varmt om området og Monsen, med fornavn Lars, har vel også gjort sitt for å markedsføre Femundsmarka. Gamle markatravere synes nok lite om akkurat det, men det får så være. Nå var det min tur…

Lørdag 18. juni
Var i bilen før 08. Nærmere 800 kilometer bak rattet ventet. En kaffe på Haukeliseter, neste stopp i Bø i Telemark. Brukås sport, leverte selvsagt, tarp til 599.-. Greit å handle på steder man kjenner. Slapp unna å lete meg fram til XXL Sandvika eller andre steder. Neste stopp var middag på Espa. Deretter raka vegen til Elgå i østenden av Femunden, landets nest største, naturlige innsjø. 6 mil lang og 662 moh. En svær fjellsjø altså. Hadde bestilt rom på Femund Fjellstue hvor jeg ankom rundt halv åtte. Der var jeg ventet av et koselig vertskap og fikk meg et herlig kveldsmåltid med bl.a. elgkarbonade.

Søndag 19. juni
Strålende vær og båten Fæmund II la til brygga på Elgå før tida. Ikke mange reisende med, men noen. Første stopp Revlingen, deretter Jonasvollen. På båten kom jeg i prat med et par unggutter som skulle opp i Røa noen dager å fiske. Hyggelig prat. Så var det Haugen etter halvannen time, hvor jeg og et par andre hoppet av. Bl.a. en far og to tenåringssønner på kanotur som jeg senere traff inne i marka.

Fæmund II trafikkerer Femunden på sommerstid

Fra brygga på Haugen bar det slakt oppover forbi Haugen gård (fjellstue) og videre oppover. Jeg tok av litt før stidele og traff igjen stien til Grøtådalen like før tregrensa, nedenfor Falkfangarhøgda. En liten hvil, der grensa til nasjonalparken går, ble det. Sekken er alltid tyngst den første dagen. Godt å få den av litt. Den er selvsagt pakket for tungt, som alltid skjer.

Stien tar meg innover mot Grøtådalen. Langt der i nord ser jeg Røvoltjønnan, populære fiskevann. Jeg kommer innom dem om en ukes tid, tenker jeg. Synes jeg hører stemmer med ett. Noe tid går og der ser jeg to stykker som kommer i mot fra Grøtådalen. To unggutter på telttur har teltet ved ei tjønne lenger inn. Ikke mye fangst å skryte av, kun en liten ørret i Grøtåa var resultatet. Nå skulle de til Røvoltjønnan og prøve.

Målet mitt for denne etappen var Kratlan, altså noen kilometer forbi Grøtådalssætra. Etter en matbit på Oasen, denne flotte og ikke minst beskrivende plassen vest for Grøtådalen, oppe i fjellsida til Stor-Svuku, så skjønte jeg at det kunne bli drøyt. Mye stein i stien sleit godt på kropp og bein. Like før stidele, omtrent en kilometer før setra, campet jeg. Der er det fine teltplasser å finne. Man ser at området er mye brukt ja, men jeg fant ikke dette særlig sjenerende. Vis à vis der bekken fra Sætertjønna renner ut i Grøtåa, reiste jeg teltet. Her var det også en ferdig opparbeidet bålplass, bruker det hvis de finnes. Det fine været gjorde også at dette ble en finfin kveld. Et par ørret tok sluken også i Grøtåa, men jeg lot de svømme videre. Real turmat første kvelden. Greit nok det og få litt vekt av sekken.

Grøtåa med Stor-Svuku i bakgrunnen

Mandag 20. juni
Sola gjør sitt til at morgenen blir kort i teltet. Som vanlig. Før seks er jeg ute av soveposen. Kaffebål og knekkebrød med tubeost. Sniker meg forbi Grøtådalsætra godt før sju. Fluefiskerne som leier setra ligger og snorker hørere jeg. Stien går jo like utenfor vinduene der.
Over elva møter jeg et landskap ikke skapt for menneskebein. Stein på stein, blokk på blokk. Tungt å gå. Jeg dobler vel, kanskje tredobler marsjtiden i dette urtidslandskapet som beskrivende nok kalles Kratlan. Her er det ikke mye flat mark. Kanskje ikke så rart at området ikke besøkes så ofte på sommerstid. Det er vinterstid vannene i Kratlan får mest besøk. Da kjører man gjerne snøscooter inn fra svensk side, parkerer på riksgrensen og går på ski de siste kilometrene inn. I vannene her inne, innforbi Vonsjøen finnes fin fisk. Stor røye og ørret. Jeg vil satse på et par dager her inne er planen.

Fiskerne sov godt da jeg passerte tidlig på morgenen

I nordenden av Stortjønna finner jeg en brukbar teltplass. Flaks egentlig, for her er jo nærmest ikke flatmark. Helt i vannkanten, omtrent femti meter fra bekkeoset fra Rundtjønna, er det et par kvadratmeter rimelig flatt terreng til teltet, mellom to furuer. Halvmeter’n fra vannkanten. Det er nok. Bålplass er allerede opparbeidet. Noen har vært her før. Greit det. Tarpen festes i furuene slik at jeg er sikret en uteplass utenfor teltet. Det kan se ut til å komme en skur.

Teltplassen i nordenden av Stortjønna i Kratlan

650g feit røye fra Rundtjønna

En rundtur til tjønnene i området blir gjort. Ganske krevende terreng enkelte plasser her inne. Samlenavnet Kratltjønnan sier sitt. Ikke et vak er å se på noen av tjønnene. Jeg prøver både sluk og spinner i Stortjønna, Kratltjønna og Rundtjønna. Bestemmer meg for å ta runden rundt Rundtjønna. Det kan jo passe. I nordenden av Rundtjønna hogger det i andre enden. 12g spesial, kobber og rød, med svarte og hvite øyne har trigget til hogg. Fisken gir seg ikke med det første. Glad jeg tok med håven ja. Etter noen minutters kjemping gir den opp. Røye på 650g gir meg et herlig middagsmåltid. En feit liten rakker det der. For ikke å snakke om sen kveldsmat også forresten. På bålet, i aluminiumsfolie, og en smørkladd inni, sammen med litt krydder. Kan man få et bedre villmarksmåltid?

Det blir en kald natt tiltross for en fin kveld. Utpå morgenkvisten blåser det opp fra nordvest noe som gjør det enda kaldere. Jeg finner det ganske utrivelig utpå og bestemmer meg for å bryte leir dagen etter hvis det ikke gir seg.

Ulvelaven (giftig!) trives svært godt på tørrfuruene her

Tirsdag 21. juni
Leiren rives på morgenkvisten. Det er kaldvær i lufta fra nordvest. Skulle dette været bli langvarig er ikke Kratlan rette stedet for fiskerier. Jeg legger kursen nordover mot Storfisktjønnan ved Røa. Men, først må jeg gjennom blokkmarka mellom Voltjønnan og Midttrøsttjønnan. Jeg tar noen kast, nærmest for å ha gjort det, i Kratltjønn før jeg finner utdassen til koia, nord for tjønna. En herlig luksus i villmarka, en slik dass.

Som nevnt; blokkmarka som møter meg før Storfisktjønnan forbannes mer en én gang. Surt og kaldt er det også. Jeg håper å finne en fin teltplass ved det øvre Storfisktjønnet, men ei. Jeg vandrer videre til nedre, men der står vinden så hardt mot de fineste teltplassene man kan tenke seg, at jeg biter det i meg og legger kursen langs T-stien nordøstover mot grensen. Et håp er det å finne en brukanes teltplass ved Storrundhåen eller ved Litlbuddhåen. Sistnevnte innfrir. Idet jeg ankommer nordenden av Litlbuddhåen ser jeg et kanofølge i vestenden, der håen renner ut. To mann, i en kano returnerer over håen til der jeg står, på neset i østenden. Tanken slår meg at her er det et eller annet opplegg. Kanoen som er på retur over håen henter nemlig en slik handikappstol. Hmmm…? En slik en har man jo sett før. Joda, neste ”Ingen Grenser”-serie er under innspilling. Monsen & Co er på padletur nedover i Femundsmarka. Her er det bare å skru på NRK til våren. Jeg får bekreftet dette av andre turgåere jeg treffer, senere.

I østenden av Litlbuddhåen, like før helårsbrua til DNT finnes fine teltplasser i skogen. Her er det også opparbeidet en fin bålplass. Like ved T-stien finner jeg min plass til teltet, ikke mange metrene fra bålplassen. Skulle noen vandrere gå forbi, så vil jeg ikke unngå å se dem. Det får ikke hjelpe. Alltid hyggelig å kunne slå av en prat med andre likesinnede.

Der elva fra Rogshåen kommer ut i Litlbuddhåen er det en finfin fiskeplass. Egentlig ganske utrolig at jeg får oppleve denne plassen helt alene. Jeg kan velge og vrake i standplasser med fiskestanga. En gul Panther Martin-spinner med blankt blad gir effekt i innoset. Et kraftig hogg og noen voldsomme hopp i andre enden indikerer fin middagsfisk i det kvelden senker seg over håen. Fisken drar rett ut i stristrømmen i oset. Det tåler ikke fortommen og med et rykk så er fisken av gårde med spinneren. Da ble det kun potetmos til kvelds. Slike dager får man også ta. Det var ikke mer bett å hente i håen den kvelden.

Onsdag 22. juni
Dagen tegner bra. Finvær. Etter morgenkaffen ved bålet tar jeg turen inn i den innerste vika, sørvest i håen. Der er det litt siv, eller gress som vokser i vannet. Kanskje kan en abbor lures her er tanken min. Et par kast i vifteform gir ikke resultat. Et siste kast gjøres så nærme sivene som mulig. Hastig innsveiving slik at jeg holder sluken høyt. I det jeg skal løfte sluken opp av vannet så kommer en grønn torpedo fra nedsiden av steinen jeg står på. Gjedda hogger tak i spesialen, 12 gram. Heldigvis slukes ikke sluken, da ville nok senefortommen gått med en gang. Kroken har kroket helt ytterst i kjeften. Da unngås senebrudd enklere. En kort kamp, og gjedda får jeg på gli inn mot håven. Den er, som kjent, altfor liten. Bare å pælme den på land. Jeg får ta i bruk ”Monsen-metoden”. Steinen jeg står på skrår ut i vannet og det lar seg ganske enkelt etter hvert å få gjedda inn mot steinen. Da hodet kommer opp på steinen hogger jeg kniven i hodet på fisken. DET er medisinen. Ikke mye sprell etter det. 3,2 kilo viser vekta. Jeg skal ikke gå glipp av middagsfisk i dag i allefall.

750g abbor fra Storrundhåen

3,2 kg gjedde og 750g abbor

Gjedda hadde slukt en halvkilos røye!

Jeg henger gjedda fra meg i ei bjørk. Jeg vil forsøke meg litt nedover mot Storrundhåen. Ingen resultater i elvestykket på vei ned dit. Utpå neset i innoset derimot blir det fangst. Storrundhåen er et av de største vannene i Røavassdraget. Utpå neset setter jeg på en 18g Møresilda i kobber og rød. Et par kast i vifteform, så sitter det noe tungt i enden. Noen minutter senere så får jeg fisken i håven. En finfin abbor. Vekta dras godt ned. 750 gram! Dagen er sikret matmessig. Stekt abbor og bålgrillet gjedde. Røavassdraget leverer middagen i dag.

En fin dag og en fin kveld. Det blir ikke mer fisk å få i området på meg. Jeg prøver også mange kast i Rogshåen ovenfor helårsbrua. Betyr ikke så mye. Jeg er mett og god. Kvelden er fin og varm. Blir sittende lenge ved bålet utover kvelden og nyte øyeblikket.

Fin kveld ved bålet ved Litlbuddhåen

Torsdag 23. juni
Gråvær. Det drypper fra oven i dag. Teltet rives. To netter ved Litlebuddhåen er nok. Kursen settes i dag mot Revsjøen med tur innom Styggsjøkoia, et klenodium egentlig, man må få med seg i Femundsmarka. En liten kilometer etter Møllerbua, en av mange åpne ljørbuer i traktene, treffer jeg en tysker på vandring i mot. Han virker litt engstelig. Jo da, han er ikke helt komfortabel med forholdene og håper å kunne nå Svukuriset turisthytte i dag. Det kan bli tøft sier jeg og anbefaler heller å gå ned langs Røa og følge stien langs Roastenvannene til Røsand. Nei, det blir for uttrygt mener han. De røde T’ene ville han ikke slippe av syne. Han var i allefall glad for å treffe folk. Jeg tror han kanskje tok seg en overnatting på Oasen, som jeg anbefalte som et aktuelt sted siden han hadde telt. Det gikk ikke fort med karen på stien.

Der kloppen går over reingjerdet, en liten kilometer fra riksgrensen, tar jeg av T-stien mot nordvest og Revsjøen. Ut i blokkmarka igjen. Stein på stein i regnværet. Her gjelder det å trå forsiktig. Ikke lenge etter kommer jeg inn i et brannfelt (fra 2009 finner jeg senere ut). Her er det lettere å gå enn i den fuktige laven og mosen. En god kilometer eller to i brannfeltet hjelper på framdriften mot Revsjøen. Jeg har tatt kompasskurs mot Styggsjøkoia som jeg vil se. Jeg treffer rett på. Dette er et fascinerende lite byggverk under ei tørrfuru. Når furua velter raser hytta også. Jeg tar en titt inn og opplever å se to store mus på en gang oppom vedovnen. Her kryper og kreler det med mus ja. Smågnagerår også innendørs. Hytteboka forteller også om mye mus i hytta i år. Siste overnattende hadde ikke fått mye søvn. Jeg står over ei natt i koia og tar sekken på ryggen de siste hundre metrene opp til Revsjøen like nord for koia.

Styggsjøkoia et steinkast fra Revsjøen er et besøk verdt!

I sørvestenden av Revsjøen er det en mye brukt leirplass. En godt brukt bålplass vitner om det. Mange kanopadlere bærer over til Styggsjøan herfra og det er derfor blitt et naturlig sted for teltleir. Her treffer jeg 5-6 fiskere som nettopp har revet leiren for avgang mot Langeggtjønnan. Slår av en prat med dem og utveksler info. Bl.a. bekrefter de innspillingen av andre sesong av ”Ingen Grenser” i marka. Får også tips om en fin leirplass ved Litlsjøen som jeg senere nyter godt av.

Telt og tarp settes opp på plan mark her. To overnattinger er planen. Da får jeg tusslet litt rundt i egnen og kikket. Gråværet ser ikke lovende ut slikt sett, men plassen er fin å ligge i ro på enn så lenge.

Middagen gir seg selv da en halvkilos harr tar en 12g lillaure i kobber like ved leiren. Flekker lett harren og får to fine filéter av den. Harren sies å være ferskvare og tåler ikke å ligge lenge. Dette er ny fisk for en vestlending og skal si den smaker bra også!

Fredag 24. juni
Gråværet har satt inn. Det blåser kaldt fra nordvest. På vestsiden av Revsjøen står et naust. Like ved det finner jeg en lun plass å fiske fra. Det går ikke mange kastene får en halvkilos abbor er på en 10g Viking Herring i kobber og rødt. Mat i dag også. To kast etter er det tyngre drag i andre enden. Ei gjedde fant også sluken attraktiv. 2,5 kilo viser vekta på den. Jeg tar vare på halefilétene til middag.

2,5 kg gjedde på sluken i Revsjøen

Halvkilos abbor fra Revsjøen

Utpå ettermiddagen tar jeg en tur sørover mot Styggsjøan og fisker. Lite fangst. Kun en liten harr i nederste Styggsjø (764 moh). Tilbake i leiren treffer jeg familien; far og to sønner på kanotur igjen. Jeg traff de først på båten. Nå skal de bære over til Styggsjøan og padle litt rundt der før de drar over Litlsjøen mot Roasten i morgen. Jeg får fin info om området av dem. Hyggelig. De har tross alt padlet det som måtte være av vann og bekker i området siste generasjon.

Det blir kaldt på natta. Vinden tar tak fra nordvest og jeg trives ikke helt i en sovepose med komforttemperatur på 6 plussgrader. Neste tur blir med dunsovepose!

Lørdag 25. juni
Kompasskurs tas mot Litlsjøen. Jeg skal gjennom et litt uoversiktelig morenelandskap på vei sørvestover. Det er her inne man virkelig får se hvordan isen har etterlatt seg løsmateriale. Hele området og langt inn i Sverige er kjent for dette morenelandskapet, kalt ”Rogen-morener”. Det er disse morene som danner de fiskerike håene i Røavassdraget blant annet.

Her inne finner jeg det ganske trollsk. Om en bamse skulle reise seg på to og stirre meg i hvitøyet her ville jeg finne det ganske naturlig, egentlig. Landskapet tilsier en slik tilstedeværelse av større dyr, men, marka her er nok ikke slik lenger. Mye folk på tur holder nok bamsen på lang avstand. Litt synd egenlig.

Etter et par små timer, en kompasskursjustering og to så ser jeg ned på Litlsjøen. Her skal finnes fin ørret og fin abbor. Ørret hadde vært fint nå. Er det bett i fisken kan jeg gjerne bli en dag ekstra her. Gjengen jeg traff første dag ved Revsjøen hadde tipset meg om en fin plass på vestsiden av Litlsjøen. Det stemte. Her var det også opparbeidet bålgrue. Ingen vits å lage ny.

Etter en knekkebrødlunsj og bålkaffe tar jeg fiskestanga og fisker meg sørover mot utoset. Jeg kan se fin ørret som er i overflaten, men mitt isenkram vil de ikke ha. Jeg følger bekken ned til Roastensundet, mellom Øvre og Nedre Roasten. Der tar en liten harr sluken. Den svømmer der ennå.

Det tegner dårlig til middag. Jeg tar en annen rute tilbake til teltet ved Litlsjøen. Tråkker oppover i morenene. Greit å gå her egentlig. Ikke så mye steinblokker. Like over en haug ser jeg plutselig mange bevegelser i en steinur. Tre-fire om ikke fem revevalper løper i dekning i steinura. Èn blir noen sekunder stående helt stille og stirre på meg før også denne springer i dekning i ura. Skikkelig søte små, ja noen vil si, nusselige, valper, kanskje ikke mer enn 8-10 uker gamle. Sånne små man bare vil kose med. Ikke disse nei, disse følger naturlig instinktene sine og løper. På et blunk er de borte. Skal si pelsfargen deres fungerte godt som kamuflasje i dette terrenget. I ro hadde jeg kanskje ikke fått øye på dem, men det var når de sprang jeg så de. Jeg prøver å plystre litt for å se om de er nysgjerrige og kikker fram. Neida, men under en stein ser jeg mamma som skeptisk stirrer på meg. Henne får jeg et bilde av. En artig opplevelse.

Revemor kikker skeptisk ut på meg fra ura

Verdens største døgnflue (Ephemera vulgata)?

Ingen videre fangst i Litlsjøen tilsier fiskemiddag. Halvparten av Real turmatrasjonene er da historie. To pakker igjen, av fire med. I tillegg har jeg bra med potetmos og litt ris igjen. Knekkebrød og Rett i koppen-suppe har jeg også for noen dager til. Siden fiskefangsten har vært særs mager i Litlsjøen så bestemmer jeg meg for å bryte leir dagen etter og ta turen innom Røvollen turisthytte ved Røa. Den er selvbetjent med proviantlager. Nøkkel til standardlåsen har jeg med og kan derfor komme inn der og handle litt.

Et reinsdyr kommer utpå kveldingen på besøk i leiren. Jeg forsøker en samtale, men det blir stort sett enveiskommunikasjon. Reinsdyret trasker litt fram og tilbake ikke mange metrene fra meg før det skjønner at her er ingenting normalt og stikker nordover.

Søndag 26. juni
Et strålende vær våkner jeg til. Godt det, for det var kaldt i natt. Litlsjøen ligger blikkstille og speiler Stor-Svuku i sør. Deilig med slike morgener hvor man kan sitte lettkledd ved kaffebålet og nyte at naturen våkner. Jeg velger å bryte leir. Selvsagt skjer det som kan skje, en teltstang brekker idet jeg tar ned teltet. Et av de små skjøtestykkene har knekt tvers av. Jeg krysser fingrene for at jeg har et ekstra med i stangposen. Det har jeg. Heldigvis. Da slipper jeg unna mer mekking enn nødvendig.

Fin morgen ved Litlsjøen

Ved Nedre Roasten

Jeg tar snarveien fra Litlsjøen over moreneryggen mot Nedre Roasten i stedet for å følge bekken ned. Sparer litt på det. Nedre Roasten ligger blikk stille og speiler landskapet rundt seg. Virkelig vakkert! Noen folk i en båt ror utpå. Nesten som man får slike nasjonalromantiske vibber.

Følger stien langs vannet mot utoset. Der stien møter T-stien gjemmer jeg ryggsekken bak en stein og tar kun med meg kopp og kart i hånda og legger i vei mot Røvollen. Etter halvannen kilometer er jeg på hyttetunet. Her treffer jeg et par stykker som er kommet med båten i dag. De skal ligge ved Røa og fiske noen dager. I proviantlageret finner jeg meg mat for noen dager til. En av karene utenfor får også kjøpt seg en boks skinke via meg. Vi er ikke vanskelige slik sett.

Røvoll turisthytte (DNT Oslo)

Finværet holder stand. Tilbake ved sekken får jeg pakket ned matvarene og legger ivei over Røa. Nå hadde jeg i tankene en natt ved Svarttjønna som skal inneholde fin røye, men været er nesten for bra til å ligge her nede. Røvoltjønnan frister et par kilometer lenger opp i sørvest. Ikke lenge etter er jeg framme ved det største vannet.

6 hektos ørret fra Røvoltjønnan

Utsikt sørøstover fra Røvollfjellet. Stor-Svuku til høyre.

Undertegnede ved teltet ved Røvoltjønnan

På neset like øst for utoset finner jeg en duganes teltplass. Nært bekken og nær vannet med fin fiskeplass. Det går ikke lenge før det er fisk på. En skikkelig fight og mange minutter går før fisken er i håven. En finfin ørret på 6 hekto detter av sluken i håven. Det er sjelden jeg opplever slik kondisjon på ørret i den størrelsen. Brei over ryggen og kompakt i formen. Her er det virkelig gode forhold for fisken. Røvolltjønnan skal inneholde både ørret og røye. Også abbor har jeg hørt. Grunne vann, men med et stort bunnareal gir tydelig grobunn for et godt næringsgrunnlag for fisken i vanna. Vannene her oppe blir også kalket jevnlig. Røya ser jeg ikke, men ørreten er fin middag. En litt mindre artsfrende tar sluken ikke lenge etter også. Godt utbytte så langt.

En flott solnedgang denne kvelden på Røvollfjellet sørøst av Røvola (830 moh). Et vinddrag i lufta antyder likevel væromslag. Det er grått i vest.

Fin kveldstemning ved Røvolltjønnan

Mandag 27. juni
Våkner tidlig. Vinden røsker litt i teltduken. Ikke så ille, men merkbart likevel. Har i tankene helikopteret jeg så dra innover Grøtådalen i går kveld, da helikopterlyden igjen høres i nordvest. Der kommer jaggu Sea King’en innover fra Røvola. Like over teltet flyr det. Innover mot Grøtådalen med en runde rundt Oasen. Tydelig at de søker etter noen. Fram og tilbake. Lenge flyr helikopteret inn og ut av dalen i rette linjer. Det blir borte i nord en stund, trolig for fylling av drivstoff før det igjen dukker opp. Nå flyr det nærmere Røa oppover og nedover. Etter hvert ser jeg det ikke lenger.

Jeg tar en tur til Abbortjønna og forsøker noen kast med stanga der uten kjenning. Ingen av vannene har gitt noe bett etter fiskene jeg fikk i går. Vinden har tatt seg opp også nå og jeg velger derfor å pakke sakene å dra ned mot Haugen. Ingen vits å trosse været. Sekken er likevel full av mat og jeg kunne godt ha tatt flere dager til her oppe, men jeg får ha det til gode en annen sommer.

Er nede på brygga på Haugen etter en to timers tid. Møter bl.a. Torfinn Slettvoll, fjelloppsynsmannen, på vei opp fra Haugen. Han forteller om hvem som var savnet. En mann som hadde forlagt medisinene sine visstnok. De fant karen inne ved Storfisketjønn. Godt vi har et redningsapparat som fikser biffen.

En fin kveld i skogen ved Femunden, sør for brygga til Haugen blir det. Mesker meg i overfloden av proviant. For syns skyld tar jeg noen kast med stanga i Femunden også, men har ikke store trua. Det stemmer. Femunden er jo i norsk målestokk et innlandshav. Ved utløpet til Røa ville nok vært en bedre fiskeplass enn akkurat her. Jaja. Sånn er det nå bare.

I morgen går båten. Til Elgå. Det ble ti dager på tur + 1600 kilometer i bil, for turens skyld. Hva gjør man ikke for å oppleve dette.

Kartutsnitt med turen min inntegnet

Flere bilder fra turen finner du her.

Enda flere bilder fra turen finnes her med musikk til.

Jeg har funnet fin info om Femundsmarka bl.a. her:

Svartkjelen.com
Engerdal Fjellstyre