Synnervika-Røa, Femundsmarka 2018

Etter en helg i vakre Røros gikk turen igjen inn i Femundsmarka nasjonalpark. Denne gang en ukes tid til fots var planen, og alene.

Det gjorde godt med to netter i seng på Røros Hotell etter 14 dagers kanotur gjennom Rogen og Femundsmarka. Jeg unte kroppen det hotelloppholdet, men nå var jeg klar igjen for nok en tur i Femundsmarka. Jeg ville gå stier jeg ikke hadde gått før og blant annet få se nedre Mugga.

Søndag 8. juli
Det har blitt noen ganger fram og tilbake på veien mellom Røros og Synnervika på meg denne sommeren, det er helt sikkert. Nå var jeg på vei til Synnervika igjen, men ikke for å ta båten derfra. Ukesturen min skulle starte der, til fots.

Sekken pakkes ferdig på parkeringsplassen i Synnervika, men blir litt tyngre enn jeg hadde tenkt. 23 kilo veier jeg den til med baggasjevekta jeg har med i bilen. Det er drøyt for en uke, men jeg har godt med mat med. Likevel glemmer jeg både godis og tørka reinhjerte som var tenkt tatt med. Jeg fikk klare meg uten.

Stien jeg vil følge fra Synnervika er ikke den som figurerer mest i de turrapportene og blogginnleggene jeg har lest om start herfra og inn nord i Femundsmarka. De fleste starter nemlig på Langen Gjestegård og følger T-stien derfra mot Mugga. Stien fra Synnervika er heller ikke merket, annet enn i kartverket jeg bruker. På kartet forsvinner også stien før den når fram til Lorthølbua ved de første tømmerrennene nord i Femunden. Det blir spennende å se.

Bratt oppover traktorveien fra Synnervika

Det er heldigvis ikke steikende varmt i dag, rundt 16-17 grader da jeg låser bilen og legger i vei. 40-50 meter borti veien, nærmere brygga til Fæmund II, går en traktorvei bratt opp i skogen som jeg følger innover forbi en mobilmast og videre innover.

På mitt turkart ser jeg at stien starter fra traktorveien litt før de innerste hyttene, og går på nordsiden av disse gjennom skogen. Det stemmer også med virkeligheten finner jeg ut, men stien er ikke skiltet der den starter fra traktorveien så man må følge litt med. Muligens er det skiltet der traktorveien slutter. Man kan gå inn der også ser jeg på kartet og finne stien derfra.

Forbi de innerste hyttene, som ligger lunt inne i skogen her er stien godt synlig og lett å følge. Den går østover mot Nordvika, helt nord i Femunden. Ikke et menneske å se her.

Utsikt sørover fra stien ses Femunden og Stor-Svuku

Med kartet i hånda følger jeg med på terrenget og ser at stien stemmer godt overens med hva jeg har på kartet.

Nede i søkket ved Lergruvtjønnan som jeg ser fra stien, er det grønt og frodig, til tross for varmen og tørken som har vært.

Snart er jeg ved Nordvika, rett ovenfor den gamle gården med samme navn. Herfra vender stien nordover tett på vannkanten langs Nordvika. Litt mer steinete på stien herfra opplever jeg. Kanskje derfor ikke så mye brukt? Likevel går det greit.

I området der stien på kartet stopper, skjønner jeg litt hvorfor. Her er det et myrområde som "sluker" stien, og gjør denne mindre synlig og jeg mister den av og til, men treffer på den inne på tørt land. Myrområdet er ikke så vått etter ukesvis med tørke.

Tømmerrenna mellom Femunden og Lortholet (Kalvrenna)

Helt oppe i nordenden av Femunden, vika som er kalt "Kalven" på kartet starter de historiske tømmerrennene som leder litt av vannet fra Norges nest største innsjø nordover mot Feragen, som drenerer ut vestover og når Glomma ved Røros.

Jeg hører og ser etterhvert at det er folk ved tømmerrenna nedstrøms Lortholet, den lille håen, eller kulpen ved bua.

Jeg ser også at bua er okkupert av turfolk og jeg tar derfor ikke turen innom, men pauser noen minutter i skyggen utenfor.

Lortholrenna nedstrøms bua

I tømmerrenna nedstrøms bua hører jeg fremdeles bjeffing og kauking. Da jeg kommer ned dit ser jeg to karer med kano som bakser den nedover i renna, som er både smal og grunn. Jeg får lov å ta noen bilder av dem, før jeg krysser brua nederst i renna og legger i vei inn i Langtjønna landskapsvernområde.

Dette verneområdet har ikke like strengt vern som nasjonalparken, men likevel strengt nok. I verneforskriftene for området nevnes disse særegne tømmerrennene som endel av årsaken til at verneområdet ble opprettet i 2003.

Området på 37 kvadratkilometer grenser opp mot Femundsmarka nasjonalpark i øst. Det er to opparbeidede leirplasser med tilkjørt ved utenom de åpne koiene. Den ene ved Muggosen, den andre ved Langtjønnbua.

Stien innover kan man ikke klage på. Dette er nok kjerreveien inn til gården i Nordvika. Den gleder jeg meg til å se.

Kort fra stien kikker jeg også innom kopien av en såkalt "spellflåte" som ble brukt under tømmerfløtingsperioden i området.

Jeg når snart den fine brua over Mugga, helt nederst i oset. Her blir det drikkestopp og en liten kikk.

Her ved Muggosen er det en stor, opparbeidet leirplass med masse tilkjørt ved. Her finnes også både utedo, vedsag og vedkløyver til fri bruk for turfolk som kommer forbi enten i kano eller til fots.

Den siste timen har jeg blitt overfløyet av et Sea King redningshelikopter to ganger. Det er tydelig at det er et søk på gang inne i Femundsmarka.

Da jeg når vakre Nordvikgården, med røtter tilbake til 1700-tallet, treffer jeg på hyttenaboen til gården, ei hyggelig dame, som kan fortelle at det letes etter en turgåer i 70-årene, som ikke har kommet fram som avtalt, etter at han skilte lag med turkompisen sin inne i marka. Jeg får holde utkikk jeg også.

Den vakre gården her er under oppussing blir jeg også fortalt av den hyggelig naboen til gården. Eieren av Nordvikgården legger ned et enormt arbeid, og bruker mye penger på arbeidet får jeg høre. Utrolig fint er det i allefall her.

Stien videre går gjennom tunet på gården og kort borte i skogen er det et stidele. Her tar jeg litt feil og følger stien mot Femunden noen hundre meter før jeg skjønner at jeg har tatt feil.

En liten tass som såvidt var flyvedyktig satt tett ved stien

Ikke noe stort problem, jeg tar bare retning Mugga som jeg vet ligger rett nord for meg. Da treffer jeg riktig sti etter få minutter.

Det er Grunnhåen som er blitt dagens mål. Jeg begynner å bli både sliten og sulten. Der oppe må det jo være en teltplass å finne regner jeg med.

Joda, ved innoset til Grunnhåen finner jeg en finfin teltplass, men så fiskevennlig er det ikke her ser jeg med en gang. Det er svært lite vann i Mugga og håen her er svært grunn. Kanskje et par kast i oset får jeg til.

Ved Grunnhåen

Det har blitt kanskje 8-9 kilometers vandring i dag og det er helt greit å få opp teltet og få mat i skrotten. Teltet får  jeg opp like over elva for Grunnhåbua som jeg skimter mellom trærne på andre siden. Jeg vurderer om jeg skal vade over å kikke på den, men slår det fra meg. Det får bli en annen gang.

Jeg blir oppmerksom på noe nede i vannet like ved leirplassen her. Det ergrer meg at det er søppel jeg finner i vannet, en plastpose fra XXL. Ingen god reklame det for sportskjeden.

Jeg har godt lesestoff med meg på denne turen. To kriminalromaner. Den ene fikk jeg av Frank og kom halvveis i den på forrige tur (Guden). Den måtte bli med nå så jeg fikk lest den ferdig. Den andre, er skrevet av lærerkollega, Geir Tangen, fra hjembyen min, med handling fra nettopp Haugesund.

Nevnte bok fra Tangen er den første i en trilogi, som jeg leste andre bok av på forrige tur. Litt dumt, men da ble jeg jo kjent med mange av karakterene. Den siste boka i trilogien med handling fra Haugesund kommer nå i høst. Den skal selvsagt leses, for de to første var virkelig fengende! De anbefales virkelig.

Mandag 9. juli
De første dråpene traff teltet i går kveld og det har regnet litt hele natten. Ikke voldsomt, men nok til å bli litt våt. Jeg drøyer det derfor litt utpå formiddagen før jeg starter nedpakkingen av leiren.

Jeg skal ikke langt i dag, bare noen få kilometer lenger opp i vassdraget, til legendariske Svartsjøen. Der var jeg innom med Frank og Johnny i 2016 uten fiskeresultat. Nå vil jeg ha en natt og to der oppe og gjøre nye forsøk etter abboren og ørreten som skal finnes der.

Jeg er ikke i vei før i tolvtida i duskregnet. Speilreflekskameraet som fikk seg en dukkert på forrige tur, pakker jeg ned i sekken. Kompaktkameraet får duge. Det ligger alltid i bukselommen.

Det blir en liten harr i Mugga da jeg tar noen kast i en kulp langs stien. Ellers var det heller ikke noe på de få kastene jeg tok i Grunnhåen i formiddag før jeg pakket sammen der.

Jeg hiver av meg sekken for en liten fiskepause i tjønna nedstrøms Svartsjøen. Stien går tett forbi her og det frister til noen kast. Tjønna er navnløs på kartet, men skulle den hatt et navn, så kunne det vel passe med "Svartsjøtjønna", spør du meg.

Det er snart kjenning og det kjennes som abbor nappene jeg har. På andre kastet sitter den på. En finfin abbor av høy kvalitet. Akkurat slik de skal være her inne.

Den er gode halvkiloen abboren da jeg får den til land. Et bilde og to blir det før jeg lar den svømme ut igjen. Jeg satser på lignende fangst oppe i Svartsjøen seinere i dag.

Abboren er vakker!

Det går ikke lang tid før jeg er oppe i utoset i Svartsjøen. Her krysser jeg over og følger land på østsiden.

Jeg stopper på smånesene bortover langs østbredden og tar noen kast, men det er ingen kjenning. Kursen har jeg mot det lange neset midt i sjøen. Der ute må det jo finnes en fin teltplass. Strategisk fin fiskeplass også på neset der.

Sola er tilbake da jeg har fått teltet opp helt ute på tuppen av neset i Svartsjøen. Det er en ok teltplass her og en bålgrue. Noen idioter ser jeg har fyrt opp under ei velta tørrfuru som har skadet den stygt. Ølbokser i bålgrua forteller mye om de som har gjort dette.

Det blir nudler til lunsj med sprøstekt løk. Det for duge fram til middag i kveldingen. Håper på fiskemiddag.

Sola bryter gjennom på ettermiddagen og det blir litt triveligere. Ingen voldsom varme og dunjakka er fin å ha over t-skjorta i leiren.

Abborfiletene er klare

Fra tuppen av neset er det snart kjenning med fisken i vannet. Det er to fine abborer som til slutt havner på land. Den største på over halvkiloen vil jeg mene, den andre på 3-4 hekto. De holder til middag.

Jeg tar sjansen på et lite kvistbål i kveldingen så jeg får bålstekt abbor til risen. Det er nok ikke helt lov, men regnværet sist døgn har fuktet terrenget litt. Det tar heller ikke mange minuttene å steke abboren.

Det blir ikke mer fiskefangst på kvelden, selv om jeg har flere runder med fiskestanga rundt tuppen av neset utover kvelden. Derimot blir det mer boklesing og avslapning i leir. Det er ikke feil det heller.

Tirsdag 10. juli
Jeg vil videre i dag, selv om jeg så muligheten for to netter her. Fiskefangsten er tatt her, selv om ørreten som også skal finnes her glimret med sitt fravær.

Morgenfiske i Svartsjøen

Jeg tar likvel noen kast fra neset før jeg starter nedpakkingen av leir. Jeg vil oppover mot Litlsvartsjøen i dag. Der har jeg aldri vært før.

Svartsjøen speiler Femundsmarka

Det tegner til en glovarm dag inne i skogen mellom Svartsjøen og Litlsvartsjøen. I det jeg legger i vei ligger Svartsjøen speilblank og speiler Storviglen i nord, den høyeste fjelltoppen i nasjonalparken.

Jeg var ikke klar over at det var gjedde i Svartsjøen, men jeg skremmer ut et par små fra sivet da jeg går langs vannet innover neset mot oset fra Svartsjøbekken. Hårda bud for ørreten uti her da sikkert.

Oppover mot Litlsvartsjøen

Oppover langs Svartsjøbekken er det vilt. Ingen tråkk eller sti å følge her. Slikt er alltid spennende. Jeg holder meg tett til bekken og har den på høreavstand. Det er nemlig ikke veldig enkelt å orientere seg inne i skogene her uten en ledesnor, som bekken er.

Langs Svartsjøbekken

Ut fra hvordan bekken svinger seg og myrene langs bekken ser jeg ganske greit på kartet nøyaktig hvor jeg er. Uten bekken å følge ville det vært langt vanskeligere nettopp det, uten gps.

Det er drepende varmt og jeg ser fram til å komme opp til Litlsvartsjøen snart. Der kan det jo være håp om en liten bris.

Litlsvartsjøen

Etterhvert så dukker den lille sjøen opp bak en morenrygg. Jeg fortsetter rundt og finner meg en plass i skyggen av ei furu ytterst på neset sørøst i vannet.

Pause ved Litlsvartsjøen

Jeg er rimelig våt av svette etter turen opp fra Svartsjøen i varmen. Skjorta får seg en skylling og tas på våt. Det er deilig avkjøling. Jeg vurderer et bad også, men det ser så gjørmete ut på bunnen så jeg står over.

Jeg fisker litt fra neset og har snart flere kjenninger og ørret etter sluken. Et par fine vak også indikerer fin matfisk her, men noen på land får jeg ikke.

Da jeg planla turen hadde jeg sett for meg også en teltnatt her ved Litlsvartsjøen, men med den varmen som har ramlet ned over Femundsmarka så vil jeg videre i dag før jeg camper. Jeg setter kursen opp mot Skarpåsen, den nærmeste toppen i området her. Topptur!

I luftlinje er det i overkant av kilometeren opp til toppunktet på Skarpåsen, 862 moh. Litt lenger i terrenget.

Endelig oppe så nyter jeg trekken som finnes her og blir en liten halvtime. Utsikten er god herfra og jeg får sett store deler av marka herfra, fra Rogen i øst til Femunden med Flenskampan i vest.

Stor-Svuku i venstre bildekant og Sølen lengst til høyre

Også områdene sørover mot Stor-Svuku ser jeg, og tjønnene på Røvolfjellet skimtes såvidt der borte.

Nordover ser jeg godt Svartsjøen hvor jeg startet i formiddag og Litlsvartsjøen. Det er nesten litt høstlig her oppe på Skarpåsen. Rypebærene har tatt på seg høstfargen. Det er nok tørken som har gjort det. Det er ikke vann til å produsere mer i år for denne vakre, lille planten.

Litlsvartsjøen med Storviglen i bakgrunnen

I nordvest ser jeg innover mot Synnervika hvor denne turen både startet og skal avsluttes. Det er god sikt i dag.

På kartet har jeg sett ei lita bu som er markert ikke langt unna. Den vil jeg kikke innom. Skarpholet står det på kartet.

Det er ikke så lett å finne denne lille koia og jeg roter litt rundt i terrenget før jeg endelig ser den nede i ei dump mellom noen bjørker.

Det er en morsom liten koie, bygd litt som en gamme. To sengeplasser og en ørliten vedovn. Artig lite krypinn med en historie tilbake til sekstitallet. Det kommer et eget innlegg med mer om denne lille koia senere på bloggen.

Like bortenfor Skarphølet, som koia heter, skremmer jeg opp en elg. Ser ut som en fjorårskalv. Det er godt den virket mer skremt enn meg. Slike fjorårskalver, som nok er jaget fra mora i vår, kan være litt rare og man bør passe seg litt.

Det er såpass utpå ettermiddagen nå at jeg begynner å se meg om etter en leirplass. Nede ved Styggfisktjønna forsøker jeg først, men finner ikke noen god. Derfra tar jeg kursen mot Langeggtjønnan litt lenger øst. I sørenden av vannet som koia der ligger ved kan passe fint, på andre siden av T-stien som går på toppen av moreneryggen som deler disse tjønnene fra hverandre.

Joda, der finner jeg endelig plant nok underlag til teltet. Jeg skal sørover herfra i morgen er planen og dermed er det helt ok med teltnatt her.

Det er godt med ørret i Langeggtjønnan, men ikke kjent for de største eksemplarene har jeg hørt. Jeg ser småørretene vake tett utpå vannet. Det blir mer fotballkamp på radioen enn fisking utover kvelden.

Onsdag 11. juli
Nok en glovarm dag våkner jeg opp til ved Langeggtjønnan. Jeg stresser ikke og tar en rolig morgen utenfor teltet med kaffe og god bok.

Jeg er likevel i vei i titida, retning sørover gjennom skogen her. Snart kommer jeg til kanskje de vakreste tjønnene jeg har sett i Femundsmarka, nemlig Julfisktjønna.

Det største av de to tjønnene, med navn Julfisktjønna

Det er egentlig to små tjønner som har dette som navn. Ørret i begge ser jeg, men jeg får ingen. Trolig mye smått.

Etter en kort og varm fiskestopp ved Julfisktjønna setter jeg kursen mot Nedre Roasten. Jeg vil kikke innom Roastkoia på vei ned dit. Jeg finner ingen sti fra Julfisktjønna og ned dit, så her må jeg forsøke å finne veien på egenhånd.

Jeg dropper å ta kompasskurs, som jeg egentlig tenkte var lurt inni her, så jeg roter litt før jeg endelig finner en bekk og et tjønn jeg kan orientere med videre fra. Bekken kan jeg følge nedover mot Roastbekken.

Det er kort fra der bekken jeg følger nedover møter Roastbekken, koia skal ligge i følge kartet. Endelig der nede så begynner jeg å se meg om etter Roastkoia. Neida, den finner jeg slett ikke. Jeg leter rundt overalt der den skal ligge, i følge kartet, men ingen koie.

Litt frustrert over at jeg ikke fant den, legger jeg i vei videre ned mot Nedre Roasten. Noen hundre meter nærmere Roasten går jeg plutselig på en vakker utedass. Jaggu er det ikke dassen til Roastkoia jeg har gått meg på.

Med andre ord, så ligger ikke Roastkoia der den er markert på kartet. Det er jeg ganske sikker på. Koia ligger nærmere Nedre Roasten, kun noen få hundre meter fra vannet.

Roastkoia er særegen og har en spesiell historie den også. Det blir pause her for å kikke nærmere på byggverket.

Nå er jeg ikke langt fra Nedre Roasten og fra koia er det tydelig sti nedover dit. Jeg tar meg snart ut på neset der det ligger et par båter på land. Her blir det skjorteskylling og vanningspause. Termometeret i Roastkoia, i skyggen, viste nesten 26 grader. Det er ikke behagelig i skogen her.

Det er ikke lange biten før jeg er inne på T-stien mot Røvollen turisthytte som ligger inne i skogen nord for Røa. Etter en kort pause her, tar jeg stien ned til elva og begynner å se meg om etter en teltplass langs nordsiden av elva. Langs nordsiden av elva her har jeg aldri gått før.

Jeg har allerede bestemt meg for å korte ned turen litt. Den varmen som har lagt seg over Femundsmarka de siste dagene er ikke veldig behagelig. Alt blir mye tyngre i slik varme samtidig som kleggen blir ivrigere. Jeg har klart å drepe et tosifret antall de siste dagene.

Langs Vollhåen finner jeg ingen gode teltplasser synes jeg, og jeg må videre nedover før jeg finner plassen, ikke langt nedenfor en tysk familie jeg sier hei til som har etablert seg med to telt og tarp rett nedenfor fossen øverst i denne håen.

Her finner jeg teltplassen og teltet er oppe midt i en byge sommerregn som egentlig ikke gjør annet en godt mot kroppen.

Her finnes godt brukte leirplasser på begge sider av elva, og denne håen er også godt kjent fra Monsens tur her som ble vist på NRK for mange år siden, da han møtte svensken med ørreten her.

Fint er det her, men noen fiskefangst blir det ikke på meg. Tyskerne hadde fått en liten tass kunne de fortelle.

Med både god bok og digitalradio med så er det nok å ta seg til selv om ikke fisken biter. Det er semifinale i fotball-VM på radio, og det ene bestialske drapet etter det andre ryster Haugesund i boka til Geir Tangen jeg leser.

Det er meldt tordenvær utover ettermiddagen og jeg hører torden i det fjerne, men får det ikke i hodet, bortsett fra noen regnbyger på kvelden.

Når sola bryter gjennom skydekket på kvelden spiller naturen opp med fantastisk fint lys over Røa og Femundsmarka.

Torsdag 12. juli
Jeg har det ikke veldig travelt på morgenen, båten kommer jo ikke før langt utpå ettermiddagen. Jeg finner senere ut at det også er langruta i dag, og da ankommer ikke Fæmund II før 16.15 brygga ved røoset.

Det er ikke mange kilometrene ned til Røoset herfra, men jeg kjenner heller ikke stien på denne siden så jeg legger i vei før ti. Da er jeg godt nok sikret uansett alle eventualiteter.

Jeg har ikke kommet veldig langt før himmelens sluser åpner seg og gir med den verste rotbløyta på månedsvis i hodet. Jeg blir kliss våt til skinnet og får såvidt berget kameraene i en bærepose.

Det bøtter ned en halvtimes tid inntil jeg når Starrhåen og skal over broa i utoset der. Da gir det seg litt og litt, regnværet.

Nede ved Røoset har regnet gitt seg helt og jeg får skiftet til tørt tøy fra sekken. Det våte er bare å pakke ned i en plastpose. Det får være vått til jeg er tilbake i sivilisasjonen.

Jeg finner Røoset, koia og brygga helt tomt for folk. Det er nok en stund til folk kommer for å ta båten.

Jeg nyter de siste timene av turen med boka til Tangen som jeg får lest ferdig under ei furu. Etterhvert så dukker det opp passasjerer til båten også mor og datter fra Haugesund. Det er jo trivelig. Vi får oss en hyggelig prat ved koia før båten kommer.

De har gått fra Haugen via Oasen kan de fortelle og har hatt siste natt på Røvollen. Nå skulle de overnatte her for å ta båten til Elgå i morgen formiddag hvor de hadde parkert bilen. Hei til dere!

Mira og Milo fra Haugesund

Vi er seks-sju stykker som skal med båten til Synnervika. Båtturen har jeg sett fram til lenge. Det ble ikke noe av på forrige tur i sommer, men nå ble det tur.

Den over hundre år gamle passasjerbåten som trafikkerer innsjøen sommerstid bruker rundt tre kvarter fra Røa til Synnervika. Det er god nok tid til å få slappet av litt og sett litt på utsikten. En prat med andre ombord er også hyggelig, og hei til dere som jobber på båten!

Det er litt vemodig å trø i land på brygga i Synnervika og vite at Femundsmarka forlates for i år, det ble fem dager og ikke en uke. Jeg hadde på papiret en tur til, en liten uke, men jeg gir meg her nå. Den varmen som er frister ikke å oppsøke oppe i furuskogene mer. Jeg må ha den turen til gode.

Nå er det bort i bilen og pakke inn i den og sette kursen mot Røros igjen. Der blir det en natt i seng og full bevertning før 90 mil skal kjøres i morgen til Haugesund.

Neste tur blir i mer hjemlige fjellområder. Akkurat hvor er litt usikkert i det jeg legger Synnervika bak meg.

Om det blir tur til Femundsmarka neste år tør jeg ikke si noe om. Der har jeg tatt grundig feil før og sagt at det blir det ikke, og så har det jo blitt det likevel. Det er ikke bare jeg som kjenner på den dragningen dette flotte området har, det vet jeg med sikkerhet. Jeg kjenner mange som har det på samme måte og som kommer tilbake gang etter gang.

Nedenfor har jeg grovt skisset opp ruta jeg gikk fra Synnervika til Røa til de som er interessert i den.