Hårteigen på Hardangervidda

Som en grå, høyreist vaktpost står han der i vest. Alltid. Hårteigen. Jeg har vært forbi noen ganger, men det var først sommeren 2011 jeg kom meg opp.

Hårteigen sett fra øst. Heisantjørna i forgrunnen (2010)

Navnet er av gammelnorsk opphav sies det, av hárr, som betyr grå. Hårteigen er ikke blant de høyeste toppene i Norge, den er heller ikke høyest i nasjonalparken, Hardangervidda. Likevel så står toppen der og lokker på deg med sine 1690 meter over havet. Fra vidda, ikke mer enn drøye 300 meter bratte fjellvegger rett opp.

Hårteigen sett fra stien Litlos-Torehytten (2011)

Hårteigen er synlig fra langt hold på vidda. Fjellet er retningsviser og merke. Går du på østvidda kan man gå i timesvis, kilometer på kilometer, opptil mil, og fremdeles se fjellet i vest. Kommer du fra vest dukker toppen gjerne brått opp i øst. Vestvidda er langt mer kupert. Fra sør ser du toppen innimellom på stier som bl.a. fører til Litlos. Går du fra Litlos mot Torehytten så ser du toppen dukke opp like før du når Grytevatnet.

Hårteigen sett fra Grytevatnet (2010)

Sett fra Vassdalen, stien til Litlos. Midtre Vassdalsvatn i forgrunnen (2011)

Jeg hadde teltet mitt ved Nordvatnet nord for Nordmannslågen en gang og hadde fantastisk utsyn vestover mot nettopp Hårteigen, nesten to mil unna. Den er markert og tydelig selv på lang avstand.

Teltleir ved Nordvatnet. Hårteigen i vest (2010)

Denne karakteristiske fjelltoppen er gamle rester av skyvedekket som en gang dekket store områder av Norge. Et tykt berglag, rester av gammel havbunn, som la seg over eldre sedimentære bergarter som igjen ligger over bergarten gneis. Dette skjedde under den kaledonske fjellkjedefoldingen for rundt 400 millioner år siden da Grønland og Norge presset mot hverandre. Andre tydelig, synlige rester fra den gang ser vi fra toppen av Hårteigen: Hallingskarvet i nordøst, Hardangerjøkelen i nord-nordøst og den høyeste toppen i nasjonalparken, nemlig Sandfloegga på 1721 meter, i sør.

Utsikt mot Hardangerjøkelen

Sandfloegga ses i sør

Panoramautsikt mot øst og sør

Fra toppen ser du også andre markerte fjell og områder. Langt, langt mot sørøst, ti mil borte, kan du på klarværsdager se Gaustatoppen ved Rjukan. I vest ser man Folgefonna som et hvitt teppe i fjellene der.

Gaustatoppen ses til venstre i horisonten

Min tur opp på Hårteigen i 2011 startet nord for Litlos da jeg fikk finværet jeg hadde håpet på. Det var bare å pakke sakene å legge i vei skulle jeg endelig få oppleve Hårteigen og utsikten der oppefra. Det var varslet gråvær mot kvelden og jeg hadde bare dagen på meg.

Jeg følger stien som går fra Litlos turisthytte til Torehytten. Ved Grytevatnet dukker denne grå steinkolossen opp i nord. Fascinerende syn! Stien tar meg etter hvert rett under toppen på østsiden. Her er det et skilt som viser hvor stien opp begynner. Med en vannflaske i hånda, kart og litt sjokolade i lommen legger jeg i vei oppover steinura. I starten er det vanskelig å se stien oppover mellom de store steinene, men lenger opp ser man lett hvor man skal gå. Mange plasser går stien i sikksakk oppover i løsgrusen. Det er bratt oppover. Innover i skaret blir det brattere synes jeg.

I år er ikke snøfonna så stor oppe i skaret. Andre år kan den være svær å forsere. Jeg har flaks. Noen har sparket inn spor de få meterne jeg må over fonna. Likevel tar jeg to spisse pinner jeg finner, med meg over fonna så jeg kan hogge meg inn skulle jeg miste fotfeste og skli. Dette er pinner folk har tatt med seg hit opp som sikkerhet. Ikke dumt det.

Øverst på fonna kommer jeg fram til noe tauverk som er festet i fjellveggen. Ved hjelp av dette kommer jeg meg opp på berghyllen på høyre side. Her er det etter hvert en wire og et rekkverk i jern jeg holder meg fast i. Spennende. Jeg føler virkelig på snevet av høydeskrekken her. Det er langt ned. Styggbratt!

Lenger oppe forsvinner stien litt, men små varder viser veien mot den store varden sørøst på toppen. En flokk med fjellrype holder til her oppe. Jeg får bilde av en av de. Lurer på hva de finner av mat her. Også noen snøspurv flyr opp langs stien. Det er ikke mye som gror her oppe. Litt lav og mose på og mellom stein stort sett.

Det er en flott utsikt her oppe fra. I alle himmelretninger ser man milevis, er det klarvær. I gråvær er det heller liten vits å klatre opp vil jeg tro. Jeg får meg en halvtimes tid på platået. Så bærer det nedover igjen. Litt skummelt det også. Blir man tatt av tåka her oppe kan man slite litt med å finne veien ned. For meg går det fint. Jeg treffer et par stykker både på toppen og når jeg er på vei ned. Hårteigen er en magnet på fjellturistene på vidda. Ikke så rart det i grunn.

Vil du lese om resten av turen på Hardangervidda den sommeren? Den finner du her.