Hardangervidda 2018 - 8 dagers rundtur fra Tinnhølen

Også denne sommeren sto Hardangervidda på turplanen og nå skulle det bli en inngang fra Tinnhølen igjen. Det er åtte år siden sist derfra.

Onsdag 25. juli
Jeg er tidlig avgårde hjemmefra i bilen med kurs østover klar for siste langtur denne sommeren. Sekken ligger pakket og klar for inntil 14 dager på vidda. Litt tung kanskje, i overkant av 25kg, men det får gå.

Turen mot Eidfjord går rimelig greit. Jeg er ikke glad i å kjøre langs Sørfjorden mellom Odda og Eidfjord. Veien har stort utbedringspotensiale. Bobilturistene har våknet og er ute på veien, som er altfor smal mange plasser.

Ved Tråstøl øst for Dyranut stopper jeg i bua og betaler bompenger på automaten. 110 kroner trekkes av visa-kortet. Det er 60 kroner mer enn hva jeg betalte sist i 2010, mener jeg å huske.

Det er rimelig fullt på parkeringsplassen ved Tinnhølen, denne store inngangsporten til Norges største nasjonalpark, Hardangervidda.

Jeg har snart sekken på ryggen og i vei innover. Grensen til parken går på brua over Bjoreia, elva fra innsjøen Tinnhølen, som har en reguleringshistorie tilbake til krigens dager.

Kort etter brua og dammen, så tar jeg av på stien som går langs innsjøen sørover. Jeg slipper unna trafikken på T-stimotorveien mot Sandhaug. Tipper det er mer folk der, enn i min retning. Jeg har nemlig kurs for Kleivshovd, den markerte lille toppen rett sør for Tinnhølen. Der, ved det største av Kleivshovdtjønnene, hadde jeg også først camp i 2010. Dit er første etappe på denne rundturen.

Det er finfint turvær og ikke så altfor varmt. 17-18 grader kanskje i lufta. En svak bris sørger for litt kjøling på stien sørover. Det er ikke lange etappen i dag. 4-5 kilometer bare, fra bilen til campen jeg ser for meg på sørbredden av det store Kleivshovdtjønnet.

Etter en drøy times vandring runder jeg en morenrygg og kan sette utfor mot dagens mål. Artig å se igjen plassen jeg campet sist her inne, men jeg vil over på andre siden av Snero. Det er mer praktisk å få unnagjort den vadingen nå i ettermiddag og ikke i morgen.

Det er ikke rare vadingen å snakke om. Snero er jo nesten helt tørrlagt. Jeg hopper lett på steinene over sildrebekken som nå kommer fra Langavatnet i nordvest.

Noen hundre meter øst for innoset finner jeg en perfekt teltplass på toppen av en morenehaug. Fin og luftig og god utsikt over vannet. Jeg finner snart riktig positur utenfor teltet etter en matbit. Her skal det ikke stresses.

Jeg har godt lesestoff med på denne turen, både dokumentar og krim er med i sekken. Jeg skal klare meg. I tillegg er radioen med.

Utpå ettermiddagen tar jeg en vareopptelling av hva jeg har med av mat og drikke på denne turen. Pakkingen gikk nemlig litt fort hjemme. Det skal holde til 14 dager det som er med. Halvparten av middagene er frysetørka turmat, resten er en Lofoten fiskesuppe, potetmos, ris og makaroni. Kjøttmat på denne turen er en baconpølsesnabb fra Grilstad. Du kan lese matbloggene mine ang. bruk av pølsesnabben.

Mat og drikke for 14 dager

Et par matpakker er med til de første dagene, så er det over på frokostblandinger. Jeg har med 3 forskjellige for variasjonens del. Alle inneholder mye frukt og nøtter. Jeg regner ca 120g per frokost. Lunsjmåltider er nudler, nøtter og bixit. Ellers rett-i-koppen-supper. Jeg spiser og drikker over en kilo av sekken denne første dagen. Middagen gir seg selv da.

Noen fiskefangst er det ikke å få i det glovarme vannet kort fra teltet. Jeg tipper det er rundt 20 grader i vannet.

Torsdag 26. juli
Det er folk på bua like ved innoset og nå settes garna rundt om i vannet mens jeg spiser frokost. Det er fin fisk i vannet her. Jeg fikk jo en 8 hektos ørret forrige gang jeg lå her, men da var det litt tidligere på året og langt kjøligere i vannet. Jeg har knapt sett et vak etter at jeg kom i går ettermiddag. Ørreten er nok litt redusert, men finner nok også mye av maten under vann i disse dager. Næringsproduksjonen er god i disse grunne sjøene i området her vet jeg.

Jeg er i vei i titida, retning Buskerud. Fiskekort har jeg nemlig for både Eidfjord kommune og Hardangervidda øst. Sesongkort for Eidfjord og et ukeskort øst for fylkesgrensen. Det bør holde. Nå tok jeg kurs for nettopp fylkesgrensen og tjønnene sør for Kleivshovd. Spennende vann.

Det er knusktørt i terrenget her og det gjør det også svært lettgått. Der det ville vært tunge, fuktige myrer kan jeg gå helt tørrskodd over. Slipper å ta omveier rundt myrene denne sommeren.

Sør for Kleivshovdtoppen er det flere tjønner og vann som er spennende. Hørte en gang om fin fisk som var tatt i ett av disse. Nå fisket jeg meg gjennom det ene etter det andre.

Noen solide vak forteller meg at i tjønnet jeg står ved nå, ja der er det ørreter av solid kvalitet. Et kvarters kasting, så er det pen fisk i andre enden av snøret.

Den gir virkelig kamp, ørreten som er på nå. Fram og tilbake kjører den parallelt med bredden jeg står. Flere ganger er den i lufta. Kanskje opp i 6-7 hekto stor denne antar jeg.

Den er vakker, ørreten, da jeg får den av sluken forsiktig. I super kondisjon, det kjente jeg jo også langt ned i korkhåndtaket på stanga.

Jeg kan ikke ta fisken med meg i denne varmen, dagen er ennå ung. Den får derfor svømme ut igjen i vannet. Den hadde gitt en solid middag den der. Det er sikkert.

Fra tjønnene sør for Kleivshovd går turen videre sørover forbi Skrovstjønne hvor jeg tar et par kast og videre mot Brutjønnan som ser artig ut på kartet. Det vil jeg se.

 Tilbakeblikk mot vannene sør for Kleivshovd

 Brutjønnan dukker opp i sørøst

Den er morsom den ryggen som deler dette vannet i nesten to like store deler. Her går det jo et tråkk over, naturlig nok, på "brua" over vannet. Det vokser godt med molter på "brua" og jeg tar en fiskestopp også i enden, men uten kjenning her.

Der er en varm dag og den svake brisen er ikke veldig avkjølende i dag, men uten den, så ville det vært ille.

På kartet har jeg Krakavad ved Bjornesfjorden som etappemål for dagen. Ved utoset i Nedre Krakavadtjønne bør det være teltplass å finne. Nå må jeg bare finne traktorslepa som går i den retningen.

Over høyden sør for Brutjønnan finner jeg snart traktorslepa til Bjornesfjorden. Det er nok den som brukes av rakfiskerne som trolig holder til på Vikabu og Olabu ved den største innsjøen på vidda. Jeg antar fisket starter om ikke lenge.

Utsikt nordover fra traktorslepa

Langt i vest kikker Hårteigen over horisonten

Jeg tar av traktorslepa der denne vender nedover mot buene ved Bjornesfjorden. Det vil være en omvei å gå via dem mot Krakavad. På kartet er det tegnet inn en sti som vil ta meg dit, men i terrenget er det ikke mye sti å se til. Likevel er det en og annen liten varde viser vei her og der.

Elva fra Nedre Krakavadtjønne er helt tørrlagt. Såvidt et lite silder mellom steinene der jeg går over på andre siden. Jeg tror jeg kan glemme å fiske i utoset i vannet i kveld. Disse vannene oppover i dalen her er også grunne og dermed også sikkert glovarme disse dagene.

Kvelden blir fin den, etter at jeg klarer å finne en nogenlunde plan teltplass. Trodde det skulle være greit å finne fin teltplass her, men så var det ikke på den ruglete bakken her, likevel bør jeg få sove i natt.

Jeg har grei DAB-dekning fester jeg radioen høyt nok i teltet. Da får jeg med meg nyhetene, både Dagsnytt 18 og Dagsrevyen som sendes på NRK Alltid nyheter. Det meldes om glovarme temperaturer i morgen og rekorder står for fall mange plasser i landet. Jeg gruer meg litt til den varmen og gå med tung sekk. For varmt blir det nok også her i over 1200 meters høyde.

 God dekning

Fredag 27. juli
Joda det er varmt nok på morgenen da jeg våkner, men det kunne vært langt verre hadde jeg ikke brukt fjellduktrikset mitt. Det berget nok en time og to ekstra med søvn på morgenkvisten.

I går kveld la jeg nemlig fjellduken over halve teltet mot øst, med foliesiden ut. Det hjelper nemlig. Med begge ytterdører åpne gjennom natta så har jeg også hatt god lufting.

I dag vil jeg inn i det sørvestre hjørnet av Buskerud, inn i området som kalles for Grjothalsen. Der har jeg aldri vært, men hørt om fine fiskefangster derfra. Etter frokosten er jeg i vei i varmen som er meldt i dag og som nå virkelig begynner å kjennes. Vannflaska er full med varmt vann fra Nedre Krakavadtjønne.

Bjornesfjorden i øst

Første delmål er til brua over Bremafoten, elva som kommer fra Nordmannslågen i vest og renner østover til Bjornesfjorden. Kildene til mektige Numedalslågen, som munner ut i havet ved Larvik.

Kagelitjønne lengst vest i Bjornesfjorden

Jeg følger de små vardene som angir stien mot Bremafoten over Bjornestangen, men den er sjelden synlig i terrenget og i vegetasjonen med slitasjespor som man normalt forventer å se, særlig når stien er markert i kartverket. Et par plasser riktignok, ser jeg noe gamle spor etter traktor, som nok har kjørt den turen her for mange, mange år siden.

Geitramsen blomstrer ved Bremafoten

På stølen Øvre Bjørneset slår jeg av en prat med ei dame som driver med kløvhester. Hun gjør hestene klare for kløv av fangst og bagasje for noen fiskere som ligger nede på Kagelihytta. De har fisket på Bjornesfjorden og har visstnok fått god fangst, kan hun fortelle.

Det er tydelig at vannstanden i elva må være historisk lav i sommer. Jeg tipper jeg kunne klare å komme tørrskodd over hadde ikke brua vært like oppi hogget. Jeg ser den godt på avstand, helårsbrua over Bremafoten. Kort før brua går jeg på noen gamle rester etter et såkalt "bogastelle", antar jeg det kan ha vært, uten å være ekspert.

 Kanskje rester etter et bogastelle ved Bremafoten?

Lite vann i elva

Over brua, som svaier godt da jeg tar meg over, så blir det en halvtimes pause. Jeg er helt gjennomsvett og skjorta får seg en skylling i elva. Væskebalansen blir også gjenopprettet her ved T-stien mellom Sandhaug og Lågaros.

Det overrasker meg litt at det ikke er flere folk å se i området her, spesielt når dette også er en av hovedstiene mellom øst og vest på vidda. At så mange ikke finner Bremafoten så aktuell for fiske i sommervarmen kan jeg forstå. Det er ikke mye vann som renner østover, og det er nærmest lunka.

Jeg har kun et par små kilometer igjen av dagens etappe her fra Bremafoten. Med full vannflaske og nyskyllet skjorte, så legger jeg i vei rett sørover over Utsikten mot Grjothalsen, et område med en masse fiskevann og tjønner.

I første tjønna jeg forsøker stanga går det ikke lang tid før en fin halvkilos ørret er på den grønne møresilda. Utrolig fin kondisjon på fisken som jeg nesten mister da den kjører seg inn under en stein ved land. Jeg får lurt den ut igjen og reddet fangsten på land. Den blir middag i dag.

En kilometer lenger sør finner jeg teltplassen for de kommende to nettene. En fin og luftig plass på toppen av en liten morenhaug, ytterst på et fiskbart nes, ved et av de større vannene i området. Perfekt plass sånn sett. Her kan jeg fiske i slippersene.

Det er ikke et insekt i lufta nesten å se, takket være den fine brisen fra sør. Temperaturen i vannet frister til et bad og slik blir det etter at teltet er satt opp. Fantastisk å kunne ta noen svømmetak i et vann 1250 moh. og ikke fryse stellet av seg. Etter den varme dagen i dag er det helt greit med nettopp et bad.

Det er på ettermiddagen at jeg også opplever et virkelig godt fiskebett her, rett ved teltet. Ørreter fra rundt 2 hekto til 5-6 er ivrige på sluken. Jeg bruker sluker opp i 18g fra neset her. Vinden fra sør er opp i en god bris som fordrer litt kastevekt når det må kastes mot vinden.

Seint på kvelden mister jeg også en jeg antar må ha vært rundt kiloen. Den er først høyt i været langt ute, noen sekunder senere drar den rett ned og etter 3 kraftige rykninger, så er den av. Det gjør ikke så mye. Jeg har hørt om langt større ørreter fra det vannet her, som tydelig har en sunn bestand av ørret, ut fra alle de jeg har fått i dag, nesten ti tallet. Muligheten for kilosfisk er god her vil jeg mene.

Seint på kvelden venter jeg på den varslede måneformørkelsen som skal skje. Jeg holder øye med horisonten mot sørøst, men det irriterer meg at det er et skylag der sør som nok vil forkludre det hele. Det er ikke før helt mot slutten av formørkelsen jeg får sett månen. Med kompaktkameraet får jeg også et dårlig bilde.

Det blåser opp utpå natta og noen regnbyger slipper vann over teltet, men det er ikke veldig vått. Det er meldt gråvær i morgen, langt våtere.

Lørdag 28. juli

Halv seks lørdag morgen

Jeg er ute å kjenner på været tidlig lørdag morgen. Det blåser friskt fra sør. Litt synd med den vindretningen for teltåpningen jeg mest har lyst å bruke, med utsikt mot vannet, der står vinden rett på. Da må utgangen på motsatt side brukes. Den er i le. Dette er selvsagt en stor fordel med denne teltmodellen, to utganger.

På formiddagen tar jeg meg en tur i området med fiskestanga og besøker noen tjønner i nærheten. Det er fisk i alle, men ikke noen størrelse på de jeg får, opp i to hekto store. Jeg lar alle svømme ut igjen.

Tilbake i leiren har vinden virkelig tatt seg opp og kommer med kulingkast fra sørøst. For sikkerhetsskyld setter jeg på ekstra barduner på teltet mot vinden. Det bør holde.

Se video av dette her på Youtube

Det er vanskelig å fiske særlig i den kraftige vinden og da er det helt greit å plukke litt molter på myra rett ved leiren. Det blir det godt syltetøy av med sukker jeg har med.

Det ble fort en full snyltekopp som bør holde til syltetøy både i ettermiddag og kanskje til frokost i morgen. Fint å ha på frokostblandingen.

Moltesyltetøy på bixitkjeks er digg

Utover ettermiddagen mørkner himmelen mer og mer i sør. Tordenværet som er meldt oppover i Agder og Telemark er på vei hit jeg er, sørvest i Buskerud. Snart hører jeg det også i det fjerne.

Sammen med tordenværet kommer også byger med styrtregn. Det plasker ned til tider. Skikkelig rotbløyte. Det er godt jeg ligger på toppen av en godt, drenert morenehaug slikt sett, men at jeg er høyt i terrenget er nok ikke særlig smart angående tordenværet.

Heldigvis ser det ut som selve tordenværet går forbi meg og ikke rett over. Jeg ser det glimter i vest, mot Dimmedalshøgdene, og lenger mot øst over Bjornesfjorden. Akkurat over meg er det kun regnbygene som herjer utover kvelden.

Det blir mest teltliv på kvelden denne lørdagen. Da er det greit med god bok og dekning på DAB-radioen. Jeg håper på opplett til i morgen. Da går nemlig turen inn i Hordaland igjen, og opp i Dimmeddalshøgdene er planen.

Søndag 29. juli
Etter en god frokost med selvplukket moltesyltetøy på, rives leiren her i Grjothalsen og jeg tar en sørvestlig kurs. Fisket her i området jeg forlater har vært bra med et par titalls ørreter i fin kondisjon. Nå vil jeg opp i Dimmedalshøgdene og besøke fiskevanna der oppe, men først en omvei via Holbergsnutane og tjønnene der inne, rett nord for Blyvarden, sentrum av vidda, der de tre fylkesgrensene møtes, Hordaland, Buskerud og Telemark.

Frokosten er ekstra god med moltesyltetøy

 I retning Holbergsnutane og Dimmedalshøgdene

 De vakre Holbergstjørna lengst sørøst i Eidfjord statsallmenning

Fjellrype ved Holbergstjørna

Jeg har fisk på første kastet i det nederste av de to Holbergstjørna. Også på andre kastet er det fangst. Her er det tydelig rikelig med ørret i dette vannet. De er ikke store, rundt halvannen hekto, men ok fine i formen.

 

Det er utrolig fint her inne og jeg kunne gjerne tenkt meg å ta et døgn her hadde ørretene vært noe større. Jeg har på flere av samme size, og det er tydelig at det burde vært fisket mer heftig her.

Ørret fra det øvre Holbergstjønnet

I det øvre av disse to flotte fjellvanna får jeg inntrykk av at det er litt mer spredt bestand. Ørreten jeg får i land her er dobbelt så stor som i det nedre vannet. Neste gang jeg er forbi her, ja så er det her jeg setter opp teltet for en natt eller to. Det er sikkert.

Fra det øvre tjønnet må jeg over Holbergsnutane. Jeg har ennå noen kilometer igjen til mer kjente trakter, Dimmedalshøgdene. Der var jeg innom i fjor sommer. Nå vil jeg ha et par netter der.

Panorama av Holbergstjørnane sammensatt av 3 bilder

I et vann jeg går forbi stopper jeg opp en halvtimes tid for litt lunsj. Noen kast med stanga etterpå gir en durabelig fight med sprek fjellørret.

Det er den grønne, nye møresilda i 10g som jeg har fanget godt med fjellørret med på denne turen. Den frister tydelig i det klare fjellvannet.

Jeg anslår vekta til nesten 7 hekto. En ørret i utrolig kondisjon, brei over ryggen og rund i buken. Den får svømme ut igjen etter et bilde og to. Jeg kan ikke ta den med.

Utpå ettermiddagen krysser jeg traktorslepa til Hansbu. Den går gjennom Lakadalen sørover til Kvenna, eller Kvenno som elva heter på denne siden av fylkesgrensen. Jeg skal ikke dit og tar fatt på stigningene opp i Lakadalsberga retning Reinavatnet jeg vil gå forbi.

Jeg holder høyden forbi nordenden av Reinavatnet. Er spent på om jeg ser folk nede på eidet på vestbredden. Det er et populært fiskevann og har fin ørret. Jeg hadde to netter der i fjor sommer.

Det ser folketomt der ut i dag da jeg runder over kanten mot Meinsvatna litt lenger nordvest. Det er inn dit jeg vil i dag. Jeg er rimelig sliten nå. Det har blitt en god mils vei i dag.

Fra høyden her oppe ser jeg langt sørover og skimter den høyeste toppen i nasjonalparken, nemlig Sandfloegga på 1721 moh. nesten så langt sør som Haukeliseter. Det er tydelig god sikt i dag. Fra Holbergsnutane så jeg Gaustatoppen i det fjerne tidligere i dag.

Oppe i Dimmedalshøgdene er Hårteigen godt synlig langt i vest

Endelig ser jeg 1387-vannet med de fine nesene. Utpå ett av de vil jeg finne meg teltplass. Det bør gå fint. Helst så langt vest i vannet som mulig. Det blir mest sentralt fiskemessig med tanke på de andre vanna her oppe. 1387-vannet vet jeg inneholder godt med matfisk skulle det skorte på det.

Joda, på neset lengst vest i vannet finner jeg en perfekt, liten teltplass rett under en liten fjellkant som gir ly for vinden som kommer fra sørøst over vannet. Perfekt!

Teltet er snart oppe og i det jeg skyller skjorta etter turen i dag, så legger jeg merke til noen brune skapninger oppe på haugen på andre siden av vika, knappe 150 meter unna. Reinsdyr!

Jeg slenger skjorta fra meg og spurter opp til teltet etter kamera. De har ikke lagt merke til meg selv om jeg har den lyseblå dunjakka på meg. Utrolig.

Vindretningen er riktig så lenge de ikke trekker 100 meter lenger nord, da vil de lett få ferten av meg. Nå beiter de rolig rundt oppå der, men jeg ser de kikker i min retning av og til. Pussig, men de er nok ikke redde så lenge de ikke lukter meg.

Etterhvert trekker de over kanten vestover uten å ha oppdaget meg, antar jeg. En fantastisk opplevelse å se villrein. Jeg har aldri vært så tett på en flokk før. I fjor så jeg en reinbukk ved Reinavatnet på en snøfonn og i 2010 en svær flokk på avstand ved Hellevassbu. Tidligere i sommer så jo jeg og Johnny "Etnefjellsflokken" på en snøfonn ikke langt fra Seljestad.

Etter middagen i sekstiden og en kaffekopp, tar jeg fiskestang og kamera og tusler i retning et av de andre vanna. Jeg mistenker at jeg nok ikke er alene ved Meinsvatna.

Det stemmer det. Jeg treffer to turfølger ved 1388-vannet. Den ene gjengen var to familier som lå på leirplassen sørvest i vannet. De andre var en guttegjeng som lå oppe ved et av de andre vannene her inne. Det var ikke mye fisk å skryte av kunne de fortelle, men en kar de hadde møtt hadde fått en kilos i et annet vann her oppe.

Jeg fisker litt sjøl i 1388 uten kjenning. Det var her jeg fikk kilosen i fjor sommer, lengst sør i vannet.

På vei tilbake i leiren ser jeg at det tas en fin ørret. Det er familiefølget som har fått en flott ørret på over halvkiloen. Feit og rund. Vi veier den med digitalvekta jeg har med i fiskevesten. 550g stor.

Tilbake i leiren opplever jeg igjen(!) å se villreinflokken og nå kommer de langt nærmere. Jeg tror jeg har de på knappe 60-70 meters hold på det nærmeste, der jeg sitter utenfor teltet og drikker kveldskaffen. En utrolig villmarksopplevelse, spør du meg. For meg ser det ut som en simleflokk med flere kalver og ungdyr.

Jeg får filmet flere filmsnutter med det lille kompaktkameraet mitt. Ingen super kvalitet dessverre, men likevel viser det godt hva jeg opplever og ser. Vil du se kan du finne noen opptak på Youtube.

Nå får de etterhvert også ferten av meg da de får vinden direkte fra der jeg sitter. I det de lukter meg stirrer de i min retning. Da gjør jeg meg også til kjenne og hilser på ved å si "hei" til de. Da legger de i vei over haugen. Fantastisk å se flokken i full fart.

Mandag 30. juli
Gråvær i dag og endel vind fra sørøst. Det er bare å kle seg etter været. Heldigvis er det ikke særlig kaldt, og det holder fint med kun t-skjorta i ull under skalljakka. Speilreflekskameraet lar jeg ligge igjen. Det har vært nok vått før i sommer det kameraet. Det trenger ikke mer vann. Kompaktkameraet tas i lomma.

Jeg tar en vindfull tur ned til de innerste Nøkkjatjørna sør for Meinsvatna. I fjor fikk jeg en feit og fin ørret på over halvkiloen der da jeg var på vei inn til Reinavatnet. Antok da at det var snittstørrelsen i vanna der.

Etter et par kast i 1350-vannet så er første på, men ikke som den i fjor. Knappe to hekto. Like etter er en litt mindre på. Jeg får flere i samme størrelse videre bortover østbredden. Det virker som at den årgangen har lykkes godt her.

I neste vann opplever jeg det samme. Her også står de tett. Det er på hjemturen at middagsfisken biter på møresilda i gull holografisk med rød rygg. Den har tatt de fleste ørretene i vanna i dag. Nå var det en på 640g som beit på. Det blir fin middag på den.

Tilbake i leir er det mest innetid i teltet. Det er godt jeg har både lesestoff og radio med. Jeg har god DAB-dekning også her.

Etter Dagsrevyen på Alltid nyheter på radio, så bestemmer jeg meg for en liten kveldstur opp til et av Meinsvatna jeg aldri har besøkt før. I 2010 gikk jeg riktignok forbi i tåka mot Besso, men jeg stoppet ikke å fisket da. Nå tok jeg turen opp dit.

Det er ikke før jeg kaster fra et nes sør i vannet at det er litt smånapping i sluken kjenner jeg. Jeg har fisket et kvarters tid, og nå på første kastet fra dette neset er det kjenning. Jeg stopper innsveivingen et kort sekund og da tar den.

En sprek fjellørret er på der ute på 18g Aura Flake i rød og kobber. Nå kjørte den fram og tilbake utenfor neset og ville ikke til land. Sterke krefter i sving, men etter en fem minutters tid får jeg endelig klypene over nakken på den. En praktørret på rundt 8 hekto anslår jeg.

På kastet like etter er det jaggu ny fisk på. Denne også kjemper tappert, men gir seg litt raskere. Litt mindre denne, men i like fin kondisjon. Jeg trenger strengt tatt ikke fiske mer i kveld og setter snart kursen tilbake til leiren.

Joda, den største veide akkurat 800g da jeg fikk den på den digitale vekta i leiren. Den andre 545g. Nå ble det ørretmomsing i teltet i to omganger.

Værmeldingen har fortalt at det skal bli grått i morgen også og trolig store nedbørsmengder med enda mer tordenvær. Jeg bestemmer meg for å korte ned på rundturen på vidda og heller legge kursen nordover igjen i morgen. En tur innom Sandhaug hadde vært fint da. Det blir planen. Jeg er egentlig litt forsynt nå med fjell og fiske i sommer.

Tirsdag 31. juli
Det blåser friskt fra sørøst da jeg legger i vei nordover i Dimmedalshøgdene, retning Sandhaug. Jeg har regnværet i ryggen da jeg fisker meg langs et av vanna her oppe. Ingen kjenning med fisken.

Sandhaug og Nordmannslågen dukker opp

Snart ser jeg Sandhaug i det fjerne og jeg tar peiling på T-stien mellom Besso og Sandhaug som går nord for Dimmedalshøgdene. Jeg kommer ned et par kilometer fra turisthytta som er eid av DNT Oslo.

 Fra myrene mellom Besso og Sandhaug

De er lange de myrpartiene mellom Besso og Sandhaug. Hytta ses på flere kilometers hold og ser ikke ut til å komme nærmere. Det tar meg en liten times tid på T-stien til jeg kan hive av meg ryggsekken utenfor turisthytta. Nå skal det bli godt med en kald en i sofaen.

Det blir et par kalde til i godt selskap av likesinnede inne på hytta. Jeg blir sittende et par små timer å prate med andre turfolk. Her treffer jeg også digitale turvenner. Det er svært hyggelig. Også en av familiene jeg traff oppe ved Meinsvatna har rømt ned hit før uværet. De har noen dager igjen de vil fiske i området. Hei til dere!

Jeg ser ikke for meg noen hyttenatt, til tross for uværet som har hamret løs den siste timen. Både lyn og regnskyller gyver løs på vidda utenfor vinduene i stua. Jeg vil ha siste natta i telt okke som. Både jeg og en annen turkar forsvinner ut døra der andre presser seg inn. De ser rart på oss.

Jeg får gitt vekk litt overskudd av frysetørka middager til den andre turkaren som skal østover mot Rauheller'n. Jeg skal kun noen kilometer nord for Sandhaug er tanken, til Trondavadtjønna. Der vil jeg ta siste natta.

Jeg angrer en smule på valget mitt noen hundre meter fra turisthytta. Det bøtter ned, en syndeflod av bibelske dimensjoner. Jeg vasser motstrøms i traktorslepa der traktorsporene har blitt til flomstore bekker. Stengene tør jeg ikke ha montert på sekken. Det lyner og smeller rundt meg på alle kanter.

Langs sørbredden av Trondavadtjønna fortsetter uværet der jeg leter etter en brukbar teltplass. Jeg er smånervøs der jeg tar meg rundt vika i øst og til slutt finner en ok plass på nordbredden. Søkke våt får jeg opp teltet, men passer meg godt for å ikke svinge teltstengene høyt i været under teltoppsettet. Jeg er jo en levende lynavleder der jeg står.

Det er sjelden jeg er så våt på tur som nå. Alt på kroppen er gjennomvått. Heldigvis har jeg tørt i sekken, selv om også soveposen har fått noen fuktige flekker ser jeg. Den vanntette pakkposen jeg bruker til soveposen er nok gått ut på dato.

Teltet holder vannet ute, men tordenværet er nærgående. Jeg teller sekundene fra lynglimtene til smellene. Det nærmeste er to sekunder unna dvs. 6-700 meter. At jeg er nervøs er ingen overdrivelse og jeg støkker godt av lynglimtene. Slår lynet ned i teltet her, ja så blir det toast av turbloggeren.

Nervøs turblogger

Uværet fortsetter gjennom natta før det avtar mer og mer mot morgenkvisten. Jeg sover ikke akkurat så godt.

Onsdag 1. august

Jeg er forholdsvis tidlig oppe denne siste turdagen. Sola har begynt oppvarmingen og jeg får lagt det våte turutstyret til tørk på bakken utenfor teltet.

Fiskestanga kan prøves litt før jeg pakker sakene. I boka til Tore Qvenild, Fiskeguide for Hardangervidda, er tjønnet her nevnt nemlig. Det er tatt ørret på 2,6 kilo her. Riktignok for 10 år siden, men det kan jo tenkes at det er en storing uti her nå også.

Den jeg får etter fem minutter er vel omtrent 2,4 kilo lettere enn ovenfor nevnte ørret. Mulig er nok dette et snitt her nå, men man vet jo aldri.

Jeg er avgårde allerede kvart på ni denne morgenen, mot normalt i titida. Jeg har en mils vei å traske før jeg er tilbake på parkeringsplassen ved Tinnhølen. Derfra er det også rundt 4 timers kjøring før jeg er hjemme. Jeg trenger dagen.

 Trondavadtjønn sett fra øst

Det er ikke så mange hundre meterne til T-stien fra Trondevadtjønna og jeg finner den rett vest for Reinsmyrtjønna. Herfra er det slak utforbakke nedover mot elva i Eiriksbudalen.

 Reinsmyrtjønna

 T-stien har flere filer i Eiriksbudalen

Utsikt mot Bjornesfjorden lengst borte

På vei nedover mot brua over Snero treffer jeg på et ungt par, bosatt i Oslo, som krysser vidda fra Dyranut til Haukeliseter. Det viser seg at han har vært elev på skolen jeg jobber. Turbloggen hadde han lest. Trivelig prat. Hei til dere! Håper dere hadde en fin tur over vidda med fine naturopplevelser.

 Hardangerjøkelen ses mot nord fra T-stien

 Brua over Snero øst for Langavatnet

Ved brua får jeg også en prat med ei ung dame som også skulle krysse vidda, men hun hadde startet lenger nord og gikk deler av DNT's MASSIV-løype. En skikkelig langtur.

Tilbakeblikk sørover mot Langavatnet

Trondsbu i varmedisen

Rundt halv ett ser jeg Trondsbu og parkeringsplassen ved Tinnhølen. Det virker som det er enda flere biler der nå. Trangt om plassen der i sommer.

 Parkeringen ved Tinnhølen dukker opp i enden av vannet

Det er godt jeg har tørre klær i bilen, for jeg er gjennomvåt av svette etter marsjen ut av nasjonalparken i dag. En brus har jeg også vært smart å gjemme i bilen. Mens jeg står og vasker meg litt, stopper en bil og spør om jeg snart skal kjøre. Det er helt fullt og ingen ledige parkeringsplasser.

Jeg ser også at jeg har litt lite luft i høyre bakdekk. Det er en liten lekkasje der som oppsto tidligere i sommer. Jeg så det også etter siste turen i Femundsmarka. Det er nok til å komme meg ned til sivilisasjonen.

Årets viddetur er ubønnhørlig over da jeg kjører nordover grusveien mot Riksvei 7. Det er sikkert. En fantastisk fin tur som riktignok ble litt amputert lengdemessig og tidsmessig. Det var noen flere vann jeg hadde planer å fiske i der inne, men som må vente til neste gang kanskje. For selvfølgelig skal jeg tilbake inn dit.

 Kork i Sysendalen på vei vestover

Selv om turen ble kortere enn planlagt så har jeg hatt fantastiske naturopplevelser og fått fin fisk, selv om ikke kilosen kom på land i år. Jeg har truffet hyggelige folk, det er alltid kjekt. Angående folk trodde jeg det ville være flere inne på vidda enn hva jeg møtte, særlig etter Monsens tur tidligere i sommer.

Jeg har ennå litt igjen av sommeren før jeg må på jobb. Da får jeg kanskje tid til en Sørlandstur til uka. Makrell hadde vært godt nå.

PS. Du kan klikke på bildene hvis du vil se dem i en større versjon.