Hardangerviddatur 22.-29. juli 2010

"Vest for Blyvarden, øst for Hårteigen og noe nord for Kvenna. Der er eldorado!" Noe sånt hadde jeg lest en gang. Nå var tiden moden for min tur inn hit. Tidligere i sommer var jeg innom deler av dette området, nærmere Blyvarden. Det kan du lese om tidligere her i bloggen. Nå var det Litlostraktene og deromkring som stod på tapetet...

Dag 1: Torsdag 22. juli
Litt før 12 når jeg innerst i Valldalen der elva Grøno og elva fra Middalen møtes. Her kastes ikke tiden bort og jeg flyr av gårde over brua ved parkeringsplassen. Oppover mot Vivassvatnet. Over tregrensa ser jeg snart vannet som på et vis danner inngangen til Vivassdalen som strekker seg opp til Holmavatnet. Et fantastisk morenelandskap i sørenden demmer opp vannet naturlig. Vivassvatnet ligger på 934 moh. Like ved vannet, ved østbredden, ligger noen fantastiske steinbuer. Disse er til utleie for de som måtte ønske det. Sjekk her.

Jeg tar en liten pust ved steinbuene. Været viser seg fra sin beste side. Her dukker også Eskil fra Kragerø opp. Han er også på vei inn mot Litlos og skal gå i fjellet et par dager med telt og fiskestang. Eskil blir et hyggelig turselskap mot Litlos.

Innerst i Valldalsvatnet starter turen

Steinbuene ved Vivassvatnet

Brokafoss i Vivassdalen

Ved Brokafossen tar vi en liten matbit. Denne fossen er synlig fra langt hold. Vannet i fossen stammer fra Steggjavotna 1388 moh øst for Vivassdalen. Om det er fisk der oppe vet jeg ikke. Gi meg gjerne et hint om noen der ute vet det. Over Holmavassreet, ca. halvveis til Litlos, er det igjen et spennende morenelandskap til vi ser bort på Holmavatnet 1204 moh. Dette vannet er en av de vestligste kildene til elva Kvenna som renner østover til Møsvatn over 6 mil lenger øst. Et fantastisk fint vann. Visstnok ikke fisk der. Fryktelig synd for det klør litt i armen etter noen kast med stanga der mens vi trasker i vei langs bredden på nordsiden.

Nesten midtveis på Holmavatnet tar vi opp stien som fører gjennom Vassdalen langs de tre vanna på rekke og rad der. En kald kveldsvind trekker nedover dalen. Vi innser at middagen på Litlos er vanskelig å nå. Beina er rimelig tunge og slitne da vi såvidt tørrskodde kommer oss over Fotkjølo mellom midtre og nedre Vassdalsvatn. Der stien bikker nedover mot Litlosvatnet ser vi endelig hytta. Mot nord ligger Kollsvatnet og blinker i kveldssola. Også Krokavatnet skimter vi lenger nordvest. Hårteigen har stukket hodet fram siden vi passerte Midtre Vassdalsvatn.

På vei ned Ramnaberg mot Litlos turisthytte

En deilig følelse å hive av seg sekken utenfor turisthytta. Flereogtjuekilo lettere! En kald en eller to lokker i stua. Her treffer vi også fiskere som er virkelig kjente med forholdene i vannene omkring hytta. Til og med mannen med den største, kjente stangfiska ørreten på Hardangervidda får vi en lengre prat med. Han tok ørreten på hele 7,6kg i fjor sommer. Mye god informasjon får vi med oss. Virkelig hyggelige karer det der!

I følge GPS'n til Eskil har vi tilbakelagt 21 km i dag. Det kjennes i kroppen i det vi setter opp teltene våre ved en flott strand vi ble tipset om, nede ved Litlosvatnet, ikke langt fra hytta. Real Turmat varmer godt i skrotten. Ned mot null grader kryper gradestokken denne natta. Kaldeste natta på hele turen viser det seg.

Dag 2: Fredag 23. juli
Telt er som drivhus i solsteiken. En kjapp frokost og sakene pakkes. Oppe ved turisthytta kjøper jeg med meg noe sjokolade og et par brødblingser med deilig hjemmebakt brød. Bedre enn knekkebrød ja! Tar farvel med Eskil som skal sørover mot Hellevassbu. Sjøl trasker jeg ivei oppover mot Skadvatn et par kilometer nord for Litlos.

Oppe i lia mot Skadvatn kan jeg se ned på et tosiffra antall fotturister som marsjerer mot Hårteigen. De følger "motorveien" nordvestover mot fjelltoppen vest på vidda. Det er greit nok på opptråkka sti, men jeg trives vel bedre på upløyd mark, for å si det sånn. Oppe ved Skadvatn treffer jeg på en av karene fra i går kveld. Morten driver tynningsfiske med garn i vannet her. Dette gjøres også i flere vann i nærheten av hytta. Gode gyteforhold de siste årene har gitt stor tetthet i fiskebestanden noe som har ført til endel småfallen fisk i mange vann. Man begynner å se en bedring i noen vann allerede.

Etter en liten prat og tips om forholdene i Grøndalen bærer det videre nordover langs Skadvatn. En fjellvåk gir lyd fra seg over Holken, denne markerte fjelltoppen rett sørøst for Skadvatn. Jeg befinner meg her på et slags vannskille. Skadvatn drenerer mot Kvenna, mens vanna i Grøndalen renner nordover mot elva Veig og Eidfjord.

Det er tidlig ettermiddag da teltet reises ved en flott strand ved sørbredden av Nedre Grøndalsvatn. Dette etter tips jeg har snappet opp via internett. Jeg fikk også tips på Litlos om en flott plass ved Midtre Grøndalsvatn, men fisken i Nedre skal være noe større i gjennomsnitt. Det frister. Likevel er det ikke mange hundre metrene opp til Midtre Grøndalsvatn. Elvestrekket i mellom Midtre og Nedre er også en virkelig spennende fiskeplass. Det visere seg også senere på ettermiddagen da jeg tar en halvkilos ørret i en kulp der på en Panther Martin-spinner.

Fantastisk fin teltplass ved Nedre Grøndalsvatn

Dagens fangst fra Grøndalen

Ettermiddagen ved Nedre Grøndalsvatn går med til fiske langs bredden fra teltet og opp til utløpsoset i Midtre Grøndalsvatn. Jeg tar et par ørreter i det oset på ca. 3 hekto hver. Det er mye fisk i Midtre Grøndalsvatn for tiden og det bør fiskes hardt der for å få opp størrelsen og kvaliteten. Jeg tar opp all fisk jeg får i Grøndalen disse dagene.

I innløpsoset, der elva fra Midtre Grøndalsvatn renner ut i Nedre er det en super fin fiskeplass. Her står tydelig ørreten og tar i mot driv som kommer med elva. Jeg tar en halvkilos i strømkanten ganske med en gang jeg prøver i dette innoset. Det er også i denne delen, vestenden av Nedre Grøndalsvatn, det er noe dybde å snakke om i vannet. Jeg forsøker derfor Herring Jig på dypet der. Det resulterer også i en halvkilos. Det blir nok fisk til middag i allefall.

Fin kveldsstemning ved Nedre Grøndalsvatn 23. juli

Dag 3: Lørdag 24. juli
Flott fiskevær. Litt sol og litt skyet om hverandre. En svalende bris også når sola skinner. Dagstur i området denne dagen. Vil fiske meg gjennom flere småvann i fjellet sør for Grøndalen. Lurte en stund på å ta med meg en dagstursekk, men fant ut at fiskevesten ville duge like bra. Får plass til det nødvendigste på ryggen i den. Både anorakken, matpakke, ekstra snelle m.m. klarer jeg å fylle oppi der.

Jeg er spesielt nysgjerrig på Ingvaldsspytten, et lite vann sør for Midtre Grøndalsvatn. Der var det visstnok flott ørret å lure for endel år siden. Jeg fisker der med to skrikende fjellvåker over hodet. Tydelig at fuglene har reir i fjellet ikke langt unna dette lille vannet. Jeg tar opp to 3 hektos ørreter fra vannet. Ikke så verst kvalitet, men jeg ser at det er mye av den i vannet. Kan nok fiskes hardt der ja.

Fjellvåken liker ikke min tilstedeværelse sør for Grøndalen

Ser du rypemor?

Over i småvanna som renner ned i Øvre Grøndalsvatn er det ikke mye positivt angående størrelse og kvalitet. Her er det tettbefolka bestand. I Øvre Grøndalsvatn tar jeg turens minst ørret på knappe 15 cm. Der står de tett som sardiner kunne det virke som. Jeg følger elva ned til Midtre Grøndalsvatn igjen. Like utenfor innoset der tar jeg en halvkilos fin og feit ørret. Den slipper lett sluken og får svømme videre. Jeg vil ikke fiske middagen ennå.

Tilbake i leiren er det godt å strekke på beina og ta en kaffekopp i gresset utenfor teltet. Middagen fiskes i utoset i kveldinga. En fin ørret på 6 hekto tar akkurat der strømmen tar tak og blir til elva Grøno mot Grønekroken. Tydelig en fin fiskeplass der også.

Middagen sikret i utoset i Nedre Grøndalsvatn

Tilbehør i dag er makaroni

Dag 4: Søndag 25. juli
Jeg vil noe lenger nordover enn Grøndalen. Det er et par vann der som på kartet virker interessante. På Litlos var de visst litt usikre på hva som var tilstanden i disse. Telt og saker pakkes og kursen stakes nordover. Kommer meg tørrskodd over elva mellom Nedre og Midtre Grøndalsvatn. Skrår oppover lia mot Nekkjabotnane. Her ligger et par vann som jeg vil prøve. På en av toppene nord for Grøndalen får jeg flott utsyn sørover. Heldig med været er jeg også.

Utsikt sørover mot Nedre og Midtre Grøndalsvatn (Midtre Grøndalsvatn nærmest)

Ved det første vannet jeg kommer til vil jeg forsøke å finne en teltplass. Lur som jeg er fisker jeg litt i nordenden før jeg setter opp noe telt. Jeg får fisk på nesten hvert kast. De største på nærmere halvkiloen. Her er det mye fisk. Men, den er rimelig slank. Altså må den stå tett og det er kamp om ressursene der nede i vannet. Noe skuffet drar jeg over til vannet nordforbi. Her finner jeg en ok teltplass på et slags nes. Jeg tar likevel noen kast før jeg åpner sekken. Middagen sikres fort. En 6 hekto fin ørret tar spesialen. Den "fryses" ned i en nærliggende naturlig fryseboks, en snøfonn. Der ligger den godt til middagstid.

6 hekto middagsørret

En ok teltplass

Jeg tar meg en liten tur i nærområdet utpå ettermiddagen her. Et spesielt formet vann forsøker jeg uten resultat. Det er tross alt oppunder 1400 meter her og sikkert ganske marginalt for fisken med tanke på klima, gyteforhold og næring. Tilbake ved teltet forsøker jeg Herring Jig-fisket. Det fungerer bra. Jeg får flere fine halvkilos ørreter. I tillegg klarer jeg å miste en riktig fin, over kiloen, ørret. Den slår seg av på håvkanten. Den var virkelig sprek å kjøre. Ikke lenge etterpå er det nok en storing på. Denne kunne vært mye større, stort hode og slank kropp. Nesten halvmeteren lang. Fisken lever helt på kanten her oppe i høyden. Noen klarer ikke å skaffe seg nok mat.

Dag 5: Mandag 26. juli
Teltet pakkes etter frokost og kursen settes mot et vann jeg har hatt i tankene en stund her oppe i høyden. Vannet virker spennende der det er plassert geografisk, men også topografisk. Det er stort nok og tydelig dypt nok til å kunne huse fin fisk. Det er ikke mange kilometrene dit og utpå tidlig ettermiddag står jeg ved bredden. Alltid spennende med et slikt mulig "trollvann". Krystallklart vann, men jeg klarer ikke å se bunnen utforbi fjellskrenten jeg står. Litt skjelvende tar jeg de første kastene med Herring Jig'n. På tredje hogger det kraftig! Stanga står i en en kraftig bue i brøkdelen av et sekund. Så er det slutt. Jeg må bare sette meg rett ned på en stein. Småskjelven har jeg tydeligvis stiftet bekjentskap med storfisken i dette vannet. Noen halvkilos ørret ville ikke klart det der.

I et par timer står jeg og denger sluken ut i vannet. Fram og tilbake langs bredden fisker jeg. Ingen kjenning. Jeg bestemmer meg etterhvert for å sette på slageren Lillauren kobber 12g. Den er viden kjent for storfangster i Litlostraktene. Jeg står nærmest på en naturlig kai langs bredden her. Mange, mange meter rett ned i dypet. Sluken lar jeg også synke godt før jeg starter en ujevn innsveiving med smårykk inni mellom. Et par kast til så gir jeg meg, tenker jeg. Vil videre i dag.

Det smeller i stanga! Snella skriker som den aldri har gjort. Et voldsomt utras og en risting av en annen verden i dypet der nede. Høyere makter påropes med innstendig bønn om at den må sitte, mens jeg sakte får fisken nærmere land og høyere opp i vannet. I det jeg skimter noe gulbrunt langt der nede tenker jeg "lyr!!". Fargen kan minne om lyr man ser dypt nede i sjøen. Neida, dette er den største fjellørreten til nå. Jeg får den opp til overflaten, den ruller litt på seg og så farer den rett ned i dypet igjen. Jeg føler at både stanga og snella skriker i smerte. Vanvittig så dypt det er her slår det meg. Får etterhvert fisken opp igjen, men den gjør et siste forsøk nedover. Nå gir den seg etter et par meter. Jeg får den sakte inn mot land etterhvert. Klok av tidligere skade har jeg håven liggende utslått ved siden av meg. Den får jeg forsiktig ført innunder ørreten. Liten håv er noe dritt! Ørreten merker at noe er unaturlig her. Idet jeg forsøker å løfte den opp lar den seg gli bakover. Men, sluken har hektet seg fast i håvnettet og ørreten er på sett og vis fanget, på et svært usikkert vis. Jeg ser ikke hvor godt sluken sitter i fisken heller. Jeg hiver stanga fra meg og nærmest spar fisken opp med håven. På et noe uklart vis, nå i ettertid, ble fisken måket på land på spadevis med den lille dritthåven. Jeg er sikker på at man kunne høre meg helt til topps på Hårteigen. Dæven til adrenalinkick har jeg sjelden opplevd.

Rimelig skjelven får jeg kakka fisken. Trollørreten fra Trollvann blir behørig veid, målt og fotografert. 59 cm og 2 blanke kilo er de vitale målene. Største fjellørreten min til nå i karrieren. Da fant jeg mitt "Trollvann" likevel.

2 kilos ørret fra mitt "Trollvann"

Det drar seg mot sen ettermiddag og jeg får gjort opp ørreten. Jeg har fått mitt i "trollvannet" og trenger ikke mer i dag. Fisken fileteres og saltes lett. Pakkes i en plastpose til middag i kveld. Jeg vil til neste vann før kvelden. Noen kilometer lenger sør kommer jeg inn på stien fra Hårteigen til Litlos. Her ligger også et flott vann. Tar noen kast her uten resultet. Hører senere at her var det tidligere noe fisk, men pga den høye beliggenheten er det trolig tomt i dag. De klimatiske faktorene vanskeliggjør gode gytemuligheter.

Hårteigen kikker over kanten ved dette vannet også

Stormkjøkkenet er rett forlite for storørreten min

Endelig ved Krokavatnet i kveldinga. Her finner jeg en av de fineste teltplassene på turen. Ved østbredden, ca. midt på vannet er en nydelig strand, rett sør for et fint nes å fiske fra. Tydelig at andre også kjenner til plassen for det er laget i stand et lite steinbord med sitteplasser der. Teltet står 100% beint på gresset like ved, knappe 10 meter fra stranda. En mild bris er fin avkjøling etter lang fartstid i dag. Kaffekok og storørretmiddag tas på steinbordet.

Etter middagen tar jeg noen kast med stanga fra neset like nord for teltet. Får fisk nesten på hvert kast. Krokavatnet har i dag en tett bestand med ørret. Opp mot halvkiloen ble det sagt på Litlos var vanlig. Mest fisk under. Jeg ser at de jeg får er noe slanke. Litt synd for dette vannet var kjent for finfin fisk tidligere. Hardt fiske er nødvendig for å bedre forholdene her. Jeg slenger på land det jeg får de minuttene jeg fisker i kveldssola.

Dag 6: Tirsdag 27. juli
Jeg nevnte at telt er som drivhus i sola. Denne morgene også! Blikk stille. Ikke et vindpust. Krokavatnet speiler vidda. Fantastisk syn tidlig på morgenen. Er bedre å være ute å knipse med kameraet enn å svette i teltet, selvom jeg er rimelig stuptrøtt etter gårsdagens opplevelser.

Speilblankt

Krokavatnet speiler vidda denne morgene (klikk på bildet for stor versjon)

Kursen settes nedover dalen mot Kollsvatnet etter frokost. Sola steiker. Etterhvert kommer en litt avkjølende bris fra øst i mot. Deilig. En fjellvåk tar til vingene i det jeg kommer over en liten høyde på vei nedover mot Kollsvatnet. Utpå vannet ser jeg et par stykker i båt. Trolig garnfiskere som driver tynningsfiske i vannet. Jeg tar opp et kull liryper langs stien ved bredden. 5 stykker i kullet. Omtrent midt på vannet tar jeg en pust ute på et nes. Kaster t-skjorta i solsteiken og fisker en halvtime fra neset. Tar inn et par ørreter som det sikkert går 3-4 av på kiloen. Kollsvatnet er nok ikke som det en gang var.

I ett-tiden er jeg på Litlos igjen. Personalet soler seg på østsiden. Jeg får liv i en av de. Kunne tenke meg litt luksus en dag eller to og hører på ledig rom. Neida, helt fullt, men det er ledig på sovesal. Nei takk. Teltet er et liksågodt alternativ da sier jeg med et smil. Litlos er tross alt en av de mest populære turisthyttene på Hardangervidda, midt i fiskeparadiset og beliggende strategisk til langs "motorveiene" til Hårteigen og Tyssevassbu/Besso/Sandhaug. Jeg burde kanskje ha forhåndsbestilt, men da låser man seg jo litt mye synes jeg. Middagen de skulle servere på kvelden fristet egentlig lite også. Stekt ørret fra Litlosvatnet. Vanligvis helt supert, men jeg hadde spist ørret til de fleste måltider de siste dagene.

En kald en i sola og innkjøp av litt ekstra digg til en kveld i teltet ble gjort før jeg la i vei sørover langs Litlosvatnet retning Hellevassbu. På veien mot Belebotn lengst vest i Kvennsjøen traff jeg mye fotturister som kom fra Hellevassbu. Der hadde det vært trangt sist natt kunne de fortelle. Både belgiere, tyskere, hollendere og nordmenn var å finne på stien denne dagen.

Bruene over Kvenno like vest for Belebotn i Kvennsjøen

På Litlos hadde jeg under forrige besøk fått tips om et lite vann like forbi Søre Belebotn det kunne være fin fisk i. Der tenkte jeg det kunne passe fint med leir i dag. Klerkatjørn på 1223 moh gav en 3 hekto ørret. Fin og feit, det skal den ha. Den fikk svømme videre da den satt så lett på sluken. Real Turmat i teltet. Teltet fant jeg en fin plass til like under kneika jeg skulle opp dagen etter. En mils vei denne dagen var nok for beina mine.

Klerkatjørn 1223 moh

Dag 7: Onsdag 28. juli
Sauebjeller like utenfor teltduken er vekkerklokka denne morgenen. Jeg har visst teltet på en finfin beiteplass ja. Derfor det var så mye sauedritt jeg måtte plukke vekk i går altså. Litt gråvær i dag var det meldt. Noe regn også trolig. Sekken er rimelig tung opp kneika sør for Klerkatjørn. Her når jeg etterhvert opp i over 1400 meters høyde med utsyn mot Hårteigen i nord-nordvest og Blyvarden i øst-nordøst. På det høyeste punktet før neste fiskevann, treffer jeg en gammel kar, rundt 70 kan jeg tenke meg. Han beretter om store flokker med villrein rundt Hellevassbu. Det hadde vært litt av en opplevelse kunne han fortelle. Enig i det og det ville vært min første gang i såfall å se noe slikt. Hadde vært moro å se en flokk.

På vei nedover mot Sigridtjørni 1308 moh, øverst i Bjørnadalen, treffer jeg flere som forteller om villreinflokken ved Hellevassbu. Sigridtjørni skal inneholde fin fisk. Jeg får snart fisk på land og kan konstatere at den hadde gjort seg i panna den også, ca 3 hekto og i fin form. Den får likevel svømme videre etter en liten fotoseanse.

Sigridtjørni 1308 moh øverst i Bjørnadalen

Fin steikefisk fra Sigridtjørni

Det blir ikke lange fiskestansen ved Sigridtjørni. Jeg er ivrig på å se villrein jeg også. Oppover siste kneika mot Hellevassbu treffer jeg et eldre tysk par. Stabrende med staver over steinurene. Stakkars tenker jeg. Tviler på at de rakk middag på Litlos den kvelden. Steinurene stien gikk over oppe i skaret der var ikke helt 100% for eldre folk å klatre i. Selv ikke for en ungfole som meg syntes det var veldig moro mellom steinene der. Fra toppen ser man rett mot nasjonalparkens høyeste fjelltopp, Sandfloegga på 1721 moh. Herfra bar det utfor nedover Buadalen mot Hellevassbu. På vei nedover treffer jeg enda flere som har sett reinflokken. Jeg speider og speider på vei nedover Buadalen, men ser ikke en fjert.

Sandfloegga 1721 moh

Nedover de frodige liene i Buadalen mot Hellevassbu

Ikke en sjel er å se på Hellevassbu. Jeg stikker innom og provianterer litt toddy og kjeks til kvelden. Lunsjer ute på et nes like bortenfor hytta. Etterhvert dukker det opp litt folk. Også en skravlete gjeng hollendere. Jeg holder meg unna og fisker litt fra neset i Øvre Hellevatn. Tar inn et par fine 2-3 hekto ørreter. Nok fisk i det vannet i allefall. Hellevassbu var en liten omvei for meg for å si det sånn. Jeg ville inn Hellevassdalen og måtte derfor en liten kilometer tilbake på Litlosstien for å komme inn på stien mot Middalsbu som går gjennom Hellevassdalen. Like før stidele til Hellevassdalen synes jeg jeg hører noe grynting oppe fra fjellsiden. Jeg må se to ganger før jeg får øye på flokken. Der står det fader meg et par hundre reinsdyr helt ytterst på et stup oppe i fjellsiden. Godt kamuflert som de dyra er fra naturens side, var det jaggu ikke lett å få øye på dem. Litt lyd og bevegelse på noen dyr gjorde at jeg fikk øye på dem.

Tanken slo meg at flokken stod der de gjorde i påvente av at folk oppe i Buadalen på vei opp eller ned skulle forsvinne. Denne flokken var trolig på vei etter den andre flokken jeg hadde blitt fortalt om, som hadde forsvunnet over fjellet vest for Buadalen tidligere på dagen. Etterhvert så la flokken sakte på vei over fjellkammen nordover mot Bjørnadalen. I det jeg trasker oppover mot Hellevassdalen får jeg plutselig øye på den andre, og mye større villreinflokken som står stille oppe i fjellskråningen vest for Buadalen. Flokken må tydeligvis ha kommet tilbake over fjellet der. De var ikke der da jeg tidligere på dagen hadde kommet ned dalen mot Hellevassbu. Flokken stod der fremdeles da jeg klatret over steinurene på vei inn i Hellevassdalen inn mot Vassdalsvatnet.

Den største villreinflokken stod oppe i fjellskråningen vest i Buadalen

Vassdalsvatnet ligger blankt og litt trollskt inne i Hellevassdalen. Jeg leter etter en ok teltplass mellom alle steinene langs vannet. Finner en ok plass ca 2/3 inne langs vannet. Et fint nes å fiske fra også der. Ikke et napp er å kjenne den timen jeg denger sluk i vannet. Men, en ørret er etter sluken. Det er i allefall bevis på at det er fisk der ute. Vannet er nok både grunt og kaldt. Kan tenke meg at det er endel smeltevann fra snøfonner som renner ut i vannet som kjøler. Næringsforholdene, selv om det er grunt, er kanskje da heller ikke de beste for fisken. Jeg hører dagen etter av en lokal kar, på vei oppover Middalen, at fisken i vannet ikke er lett å ta på stang.

Et voldsomt regnvær ramler nedover dalen utpå kvelden. Teltduken får jaggu kjørt seg. Teltet blir noen gram tyngre å bære i sekken i morgen da hvis ikke det tørker opp.

Et kraftig regnvær kommer inn over Hellevassdalen

Dag 8: Torsdag 29. juli
Sola varmer teltduken, men jeg ser at den er godt fuktig. Dråpene ligger tungt på duken. Ute av teltet ser jeg at det er mørke skyer i øst. Her er det bare å pakke sammen sakene og labbe i vei vestover før regnværet kommer. Sola som skinner på morgenen har ikke fått tørket særlig opp. Heldigvis er det bare teltet som er vått. Det er rimelig tørt i terrenget. Jeg var redd det kunne bli sleipt oppover dalen. Noen kilomter lenger inn i Hellevassdalen stiger det bratt opp i enden. Her tar stien deg opp i hele 1500 meters høyde på det høyeste. Det blir et par kilometer i denne høyden før det bikker utfor og nedover Middalen. Et steinete og nesten utenomjordisk terreng her oppe. Stein og snøfonner. Knapt noen vekster, utenom noe lav og mose her og der mellom steinene, ser ut til å overleve.

Vassdalsvatnet i Hellevassdalen sett fra stien over til Middalen

Turen nedover Middalen blir en av de tøffeste etappene på denne turen. Hele 8 kilometer nedover hvorav minst halvparten på dårlig sti, heller nærmest steinur. Flere plasser forsvinner vardingen til DNT i ura. Må nærmest lete etter de røde T'ene. Vel, man går seg jo ikke vill, da man uansett skal nedover, men kjekt å følge "stien".

Utforbakke nedover Middalen gjennom uendelige steinurer (klikk på bildet)

Valldalsvatnet ses endelig langt der nede

Omtrent halvveis ned i Middalen blir stien mer tydelig da morenedekket er mer sammenhengende og vegetasjonen mer frodig. Her skimter jeg også endelig Valldalsvatnet langt der nede. Regnværet fra øst har tatt meg igjen her og prikker meg i ryggen. Ikke så mye, men nok til at jeg dropper pausen jeg hadde tenkt. Peiser på nedover mot Middalsbu og bilen en kilometer forbi hytta. Turen slutter ved bilen. Deilig med rent og tørt skift liggende i bilen ja. Sivilisasjonen neste.

Middalsbu tilhører DNT Oslo og ligger nederst i Middalen

En virkelig flott og vellykket tur i Litlostraktene ble dette. Anbefaler virkelig området. Litlos turisthytte er å anbefale som et godt utgangspunkt i disse traktene. Jeg skal tilbake, kanskje allerede neste sommer.