Langhelg på Hardangervidda 6.-9. august 2010

Etter en uke hjemme med plenklipp, terrasseliv og grilling så er det mer enn nok. Med god tid før jeg skal begynne i jobb sier det seg nesten selv, jeg drar til fjells noen dager. Både Storm og Yr melder omtrent det samme været - brukbart.

Jeg har tenkt en stund på traktene nord for Haukeliseter. Jeg var sist i området for ganske nøyaktig 11 år siden. Da lå jeg og en kompis en liten uke inne ved Borda, nord for Årmotvatni og fiska. Fikk fin fisk da. Nå ville jeg innover igjen.

Fredag 6. august
Parkerer bilen like over fylkesgrensa på E-134, på Ulevå. Der står det flere biler parkert og god plass til min også, like ved Ståvatnet. Gråvær og litt yr i lufta i det jeg legger Ulevå bak meg på vei opp liene på stien som fører til Mannavasstjørn. Denne stien er noe kortere inn til Mannavatn enn stien fra Haukeliseter. DNT ønsker jo at man skal bruke hyttene, men da koster det et par kilometer lenger å gå enn hva som er tilfelle fra Ulevå. Nok om det.

Tilbakeblikk fra ca. 1200 meters høyde mot Ulevå og Ståvatnet

En av grunnene til at jeg også valgte å gå fra Ulevå skal snart åpenbare seg. Jeg tar av fra stien på 1200-meters koten på kartet og trasker nordvestover retning Trollnup. Bak der ligger nemlig Trolltjørna. Navnet har det med rette for mer trolskt og skummel dal vannet ligger i skal man lete lenge etter. Klemt inn bak Store Nup i vest og toppene i Nupsegga i nordøst ligger dette vannet. Jeg har ikke klart å finne særlig info om mulig innhold i vannet på nett før jeg nå står her. Skylaget presser nedover fjellsidene og jeg venter bare at orker og andre skapninger fra Tolkien skal løpe meg i mot. Fra sør tetner regnet til også. På østsiden kommer en elv ut med vann fra Nupsegga. Jeg kommer meg nogenlunde våt ut på deltaet der. Må være en fin fiskeplass tenker jeg. Lillauren kobber er som regel første sluk når nytt vann skal prøves. I sur sidevind gjøres kast på kast ut i vannet. I vifteform på begge sider av oset jeg står på. Plutselig slår vinden helt om, på sekundet. Kommer midt i mot og et fryktelig regnvær med dråper på størrelse med shotglass hamrer løs. Her blir ikke jeg lenge, tenker jeg.

Regntøy er det eneste som duger i slikt vær. Og det er på i løpet av sekunder. Likevel ble jeg rimelig fuktig ja. Får demontert stanga og festet den til sekken. Jeg legger i vei over fjellet mot Mannavasstjørn. Det var ingenting å hente i Trolltjørn. I allefall ikke i det været. Skummelt var det også der. Hvis noen som leser dette har vært i Trolltjørn og fisket eller vet noe om vannet hadde det vært artig å høre fra dere.

Trolltjørn 1248 moh ligger tett oppunder Store Nup. Her fotografert fra sørenden

Det er rimelig klamt å traske i motbakke i fullt regntøy. Våtere uten egentlig. Regnet hamrer løs i ryggen. På toppen av skaret ser jeg etterhvert ned mot Mannavasstjørn og lenger øst også Mannavatnet. Jeg sklir nedover en snøfonn på beina. Skummelt å falle her med glatt regntøy på, da havner man fort i ura. Nede ved vannet monteres stanga igjen. Spor etter lavvoer, telt og bålplasser viser at her har det vært folk før. Noe søppel også ser jeg, altså spor etter halvtomsinger og idioter som aldri burde ha vært ute på tur.

Jeg fisker meg langs vannet østover mot utoset. Regnvær og den kalde vestavinden er vel ikke helt fiskefremmende vil jeg tro. Kjenner ingenting. Ved utoset møter jeg en hyggelig familie som har vært på lavvotur inne på Sandflo. Der fikk de ikke fisk, men de forteller at de nylig fikk en 900g ørret i Mannavatnet. Den har de med seg i sekken hjem til middag. Dette lover godt og jeg legger Mannavasstjørna bak meg og labber ned mot Mannavatnet 38 høydemeter lenger ned og en kort kilometer lenger øst.

Øverst i skaret ser jeg ned på Mannavasstjørn 1280 moh og Mannavatnet lenger øst

På det største neset i vestenden av Mannavatnet stopper jeg opp en halvtimes tid og fisker. Mellom dette neset og innoset fra Mannavasstjørn er det ganske grunt. Mister fort et eksemplar av Lillauren der. Har selvsagt dobbelt opp av sluk, men ergerlig likevel. Nord for neset jeg fisker fra er det dypere. Her har jeg kjenning med fisk. Flere napp indikerer at her bør jeg ikke sulte. Likevel pakker jeg sammen og trasker nordover mot Holmasjøen som er målet for denne turen.

På vei opp skaret nordvest for Mannavatn treffer jeg tre tydelig slitne dansker som leter etter teltplass. De kommer fra Hellevassbu og orker ikke særlig lenger i dag. Jeg råder dem til å gå ned til vannet i allefall, hvor det er flatere og lettere å finne egnet teltplass. Øverst i skaret her ligger Holmasjøtjønn på 1318 moh. Der fikk jeg tips om på nett at det går fin fisk. Jeg stopper opp nede ved vannet og tar noen kast i vinden. Etter ti minutts fisking er det ennå ingen kjenning. Det drar seg mot kvelding og jeg får fiske her på tilbakeveien heller. Holmasjøen er ikke langt unna herfra og der skal jeg telte et par døgn er planen.

Holmasjøen 1260 moh

Nydelig teltplass ved Holmasjøen

Like etter Holmasjøtjønn åpenbarer Holmasjøen seg. Navnet har den nok med rette etter alle holmer og skjær i vannet. I vest henger Nupsegga trolsk over vannet og Sandfloegga i nord. Høyeste toppen på 1721 moh ses tydelig i nord fra teltplassen jeg finner ikke langt fra utoset, omtrent midt på vannet på et nes. Etter at teltet er satt opp forsøker jeg litt med stanga i vannet like ved. Krystallklart vann. Kjølig. Det drenerer endel smeltevann fra Store Nupsfonn i vest. Jeg har ikke føling med noe i kveld.

Lørdag 7. august
Det var godt sola brøyt gjennom litt i går kveld. Det gjorde at det ikke ble så fuktig i teltet i løpet av natten. Godt at det er litt tørt når teltet slås opp og ting pakkes ut av sekken. Været denne morgenen kunne vært noe bedre. En sur vind fra sør og tung tåke ned fjellsidene lover ikke det beste. Kjølig i lufta, ikke mer en 10-11 grader. Etter frokost trasker jeg nedover langs elva mot Øvre Poddevatn. I utoset fra Holmasjøen er det ingen kjenning. Heller ikke i det lille vannet rett ved sommerbrua over elva fra Holmasjøen er det noe å hente. Nedover i dalen mot Poddevatna får jeg fint utsyn oppover mot Sandflofossen. Den henter blant annet vannet fra Sandflotjørna oppe på Sandfloegga. Et ganske stort vann, men tvilsomt at det er særlig fisk der på 1527 moh. Er vel nærmest et brevann fra breene på Sandfloegga.

Sandflofossen. Denne ses godt fra stien mot Hellevassbu

Jeg følger elva ned til Øvre Poddevatn. Både Øvre og Nedre Poddevatn skal inneholde fin fisk sier den informasjonen jeg sitter på. I innoset fra elva fra Holmasjøen har jeg napp, men det er det hele jeg kjenner i dette vannet. Jeg fisker meg langs bredden mot utoset. Et parti må jeg klatre for å komme videre, men sauer har klart det ser jeg og da klarer jeg det også. Ser brattere ut på avstand enn når man står oppe i ura.

Øvre Poddevatn sett fra nordvest

Her satte jeg spor etter meg

Fra Øvre Poddevatn til Nedre er det ikke mange meter å gå. Jeg følger elvestrekket nedover. Her får jeg også, igjen får jeg si, følge av et fjellvåkpar som ikke liker mitt nærvær. De jamrer og klager i lufta høyt over meg. Det er bratte skrenter og fjell på vestsiden av Nedre Poddevatn og sikkert ideelle plasser å ha reir for disse fuglene. Jeg blir ikke lenge ved Nedre Poddevatn. Fisker litt i oset fra Øvre og noen kast fra bredden lenger vest i nordenden. Ingen kjenning. Kald vind rett i mot gjør oppholdet her ganske utrivelig og jeg vender nesa oppover mot Holmasjøen igjen. Vær og vind er ikke med meg i dag.

Nedre Poddevatn 1203 moh sett fra nord

Grensa til nasjonalparken går i sørenden av Nedre Poddevatn. Det er ganske naturlig for i sørenden av vannet er det en demning. Vannet fra Poddevatna ledes nemlig herfra i tunnel over i Årmotvatni i øst. Derfra videre i tunnel over i elvesystemet i Storhellerområdet. Derfra renner det ned i den store oppdemte innsjøen Songavatnet. Med andre ord leverer nasjonalparken vann til strøm. Sånn er det nå bare.

Etter en sein lunsj i teltet ved Holmasjøen tilbringer jeg resten av ettermiddagen til slukdenging langs bredden av neset jeg telter på. Det er kaldt og kjølig i lufta. Den sure trekken fra sør gir seg ikke. Jeg får ingen føling med fisken i vannet. Det skal finnes fin fisk her sies det, men mitt metallutvalg vil de ikke ha. Jeg så forresten et forsiktig vak i en vik sør i vannet da jeg kom i går. Et dansk par jeg traff like etter hadde også sett vaket. De hadde fisket ved Hellevassbu og skaffet seg matfisk der. Så kjennskap til fisk hadde de.

Kjølig og krystallklart vann i Holmasjøen

Jeg bestemmer meg å flytte til Mannavatn i morgen. Der er det mer fisk å få i allefall. Jeg sulter ikke, men det hadde vært fint med et fiskemåltid snart. I løpet av kvelden dukker det opp et par telt til på andre siden av utoset ser jeg. Ingen fiskere, heller slitne fotturister på vei mot Hellevassbu som nok kanskje hadde startet litt seint fra Haukeliseter. De er for langt unna til at det er naturlig å ta kontakt.

Søndag 8. august
Solsteiken på morgenen gjør det uutholdelig i teltet. Her er det bare å hive seg ut. Kaffe i solveggen og et par brødblingser med kaviar. Tok med meg et brød på denne turen. Det er litt luksus til meg å være. I halvti-tida er jeg avgårde med sekken på ryggen. Sola skinner og Holmasjøen ligger blikkstille og speiler Nupsegga. Vakkert!

Nupsegga speiler seg i Holmasjøen

Holmasjøtjønn på toppen av skaret mellom Mannavatn og Holmasjøen

Det er fremdeles blikk stille da jeg når opp til Holmasjøtjønn på toppen av skaret før Mannavatn. Jeg tilbringer en time her med stanga. Jeg ser fisken vaker. Fin fisk! Men, sluk vil de ikke ha. Det er tydelig fisken velger proteinbombene som lander på vannet. Nemlig, bibio. Det er mye av dem i lufta rundt meg og de som lander på vannet lever farlig. Fisken enser ikke mine sluk. Jeg kaster på vak og er sikker på at fisken ser utvalget mitt, men blir neglisjert. Skal si de er kresne i dag. Fluestanga og fine imitasjoner av nettopp bibio ligger selvsagt igjen hjemme. Trodde ikke jeg ville få bruk for det med den ymse værmeldingen jeg hadde sett for disse dagene i fjellet. Så feil kan man ta. Her vaket fisken kun få meter fra land.

Mannavatn 1242 moh sett fra nord. Vesle Nup er karakteristisk sør for vannet

Nede ved Mannavatnet, ute på neset i vestenden ser jeg det samme som i Holmasjøtjønn. Store svermer med bibio blåser ut på vannet i den lille brisen som er tatt til. Nesten som jeg tror det er et stort røyeflak som beiter. Det er mengder med vak. Fin fisk som slurper i seg bibio. Jeg kaster sluken mellom vakene. Tror søren meg jeg dunker borti fisken også, men å ta vil de ikke. Det er nesten frustrerende. Jeg vil ha fisk til middag i dag!

I fiskevesten har jeg trolig middelet som skal til. Må man, så må man. Fluedupp og et lite utvalg våtfluer kan gjøre valget mellom Real Turmat og fjellørret enkelt. En Zulu, som det jo er litt rødt på, jfr. bibio, blir valget. Flueduppen i enden. Det går faktisk ikke mange kastene før den sitter! En liten fight så er den i håven. En familie på dagstur på neset bortforbi får med seg litt fiskeaction. 600g fjellørret på våtflue og dupp. Det redder middagen i dag.

600g fjellørret tatt på flue og dupp

Bibio på teltduken

Utover ettermiddagen øker vinden litt mer og blir til en svak bris. Det gjør tydeligvis litt forskjell. På et nes et par hundre meter øst for utoset fra Mannavasstjørn tar jeg i land flere fine ørreter på sluk. De får likevel svømme videre. Trenger kun den første jeg fikk til middag. Sluken som er mest effektiv viser seg å være Lillauren 12g svart/gul. Også min egen modifiserte Lillauren, lakkert matt svart på ene siden og et par røde flekker på innsiden, viser seg god. Den største jeg får inn denne ettermiddagen anslår jeg til rundt 700g. Fin i formen alle sammen.

Halvkilos fra Mannavatn

Anslo denne til en vekt på rundt 700g

Middagen putrer i panna

Porsjonspakket hurtigris fungerer som tilbehør til fjellørret

Flott teltplass ved innoset fra Mannavasstjørn. Vesle Nup 1510 moh i bakgrunnen

Garnfiskere på Mannavatn. Regner med de får god fangst

Mandag 9. august
Vekkerklokkene ringer utforbi. Sola driver temperaturen i teltet opp i vanviddet. Det er bare å komme seg opp. Klokka er ikke mer enn litt over sju. Sauene som driver vekking har jo tydelig stått opp for lengst der de beiter på enga like bortforbi teltet mitt.

Det er blikkstille. Mannavatnet er som et speil. Mannavasseggi 1416 moh i øst speiles i vannet. Finnes ikke mye vakrere å våkne opp til enn dette! Frokost utforbi teltet. "Motorveien" til Haukeliseter går femti meter unna. Ingen folk ennå å se. Jeg er avgårde i nitida. Treffer en eldre engelskmann oppe i lia. Han er på vei til Hellevassbu og Litlos. Alltid trivelig å treffe folk. Alle er som regel hyggelig å prate med. Finnes unntak da. Har truffet de som kun gir et grynt og traver forbi.

Utsyn mot Mannavatn fra stien mot Haukeliseter (klikk på bildet)

Mannavasstjørn ses inn i dalen mot vest fra stien mot Haukeliseter

På toppen av skaret der det begynner å gå utfor mot Haukeliseter og sivilisasjonen får man et flott utsyn sørover. Ståvatnet langt der nede ligger blikk. Store Venaretjønn er også synlig. Setesdalsheiene strekker seg sørforbi der igjen. Her treffer jeg et engelsk par som leier hytte på Hovden. I dag vil de opp på Vesle Nup. Spreke folk de der. Her på kanten til sivilisasjonen begynner selvsagt mobiltelefonen og leve igjen også. Er jo ikke fred å få.

Utsyn sørover mot Ståvatn, Store Venaretjønn og Setesdalsheiene

Loftsdokktjønn 1093 moh ses mot øst fra stien

Lenger nede på stien treffer jeg en hyggelig, eldre sørlending. Bustede, gråhåret, sikkert over 70 år gammel. Med stokk!. Han hadde gått fra Hovden og skulle over vidda. Virkelig en trivelig kar. Pratet lenge med ham. Står respekt av slike gamle sprekinger.

Nede på flaten vest for Loftsdokktjønn tar jeg av "motorveien" til Haukeliseter. Jeg vil ikke dit, da det blir en omvei. Bilen står på Ulevå og her følger jeg den såkalte Ålmannvegen, en gammel ferdselsåre som i dag er merket med røde trekanter på varder. Tydelig ikke så mye brukt så de røde trekantene er fine veivisere når stien forsvinner inni mellom.

På vei nedover mot Ulevå på Ålmannvegen

Etter et par kilometer er jeg nede på Ulevå. Bilen står der jeg parkerte den på grensa til Telemark. Ståvatnet frister litt til fisking og jeg tar noen minutter med stanga der. Har på en liten en og ett napp. Det indikerer på liv der også.

En fin langhelgtur det her tross alt. Det ble fiskemiddag til slutt også i Mannavatn. Holmasjøen skuffet jo litt, men været var kanskje ikke med meg under fiskingen der. Vi får se neste gang jeg er i traktene.