Hardangervidda Vest 2011

Etter en fantastisk uke hit i fjor med godt fiske og ørret på 2 kg måtte jeg bare tilbake. Også tips om gode områder og vann som tikket inn etter turen i fjor så var det ingen tvil egentlig om hvor fjellturen skulle gå på vidda. Området nord for Litlos og vestover fristet i horisonten igjen.

Torsdag 14. juli

Av gårde fra bilen litt over 11 i strålende vær. En kilometer før steinbuene ved Vivassvatnet treffer jeg et ungt fransk par med baby i meis. De ville ta en liten rundtur. Jeg overtaler dem til å bli med inn å se på steinbuene. Trivelige franskmenn som snakket godt engelsk etter å ha bodd mange år i Canada bl.a. Jeg gratulerte dem selvsagt med nasjonaldagen i dag. Ved steinbuene tok de lunsj mens jeg fortsatte oppover den grønne Vivassdalen mot Brokafoss. Der ble det lunsj på meg før siste stigningen opp til Holmavassreet. På reet, som de sier lokalt, var det å slå av mobilen. Her på kanten er siste sted med mobildekning på vei innover bortsett fra de høyeste toppene over 15-1600 meter.

Valldalsvatnet ligger nesten blikkstille torsdag 14. juli

Langs Holmavatnet (1204 moh) går det radig. Like før stidele til Vassdalen kommer jeg over et dødt lam på stien. Jeg fotograferer øremerkene og vil melde fra om dette på Litlos. Kneika opp mot Vassdalen går fort unna og det er en fin følelse når det bikker over mot Vassdalsvatna. Slak utforbakke. Målet mitt for dagen er Nedre Vassdalsvatn. Fikk tips i fjor om at det kunne være fin matfisk her. Like over Fotkjølo, vadestedet i innoset til Nedre Vassdalsvatn, finner jeg en fin teltplass på neset vis á vis innoset. Flott nes å fiske fra. Det ble for så vidt ikke mye fisking. Rimelig sliten i kroppen. Hadde dog en fin ørret etter sluken, så matfisk er det i vannet ja.

Da teltet settes opp skjer selvsagt skiten. Glidelåsen på ytterdøra fra forteltet går i stykker. Jeg klarer ikke å fikse dritten. Dette innebærer en del kludring på resten av turen for å holde døra mest mulig igjen i uværet. På kvelden oppdager jeg at også liggeunderlaget er lekk. Det holder kun på lufta en liten times tid. Sliten og trøtt gidder jeg rett og slett ikke å lete etter det forbanna hullet. Heldigvis ligger jeg på mose under teltet, det redder natta. Stille og fin kveld og litt mygg.

Ved stidele ved Holmavatnet. Her går stien opp til Vassdalen.

Camp Nedre Vassdalsvatn

Fredag 15. juli

Et par kast fra neset uten resultat på morgenen. Litt grålig vær, men stille og fint ellers. Jeg finner fort hullet på liggeunderlaget. Det er et slitasjehull like ved den integrerte pumpa. Superlim og sportstape fikser den biffen. Den ødelagte glidelåsen på teltet må jeg leve med resten av turen.

Det er kort vei ned til Litlos herfra. Kun et par små kilometer så ligger hytta der. Ei vakker jente i resepsjonen gir meg en kald en for avkjøling. Herlig fjelliv med ei slik hytte i området. Jenta i resepsjonen skaffer meg også et liggeunderlag til for en billig penge. Jeg er ikke helt sikker på lappingen jeg har gjort og om den vil holde. Et foam-liggeunderlag i tillegg utgjør ikke særlig mer tyngde på sekken enn hva jeg skal klare for god liggekomfort.

Fra Litlos går turen nordover på Hadlaskar/Besso-stien. Jeg vil inn til Grøndalen igjen. Denne fantastisk fine dalen med vannene der. Teltplassen ved Nedre Grøndalsvatn frister etter fjorårets opphold der. I fjor gikk jeg inn langs Skadvatnet, men jeg velger T-stien innover mot Grønekroken i år. Nedfor Holken treffer jeg på sjefen sjøl, Jarle Viskjer, bestyreren på Litlos. Han er ute på joggetur. En trivelig prat og gode tips får jeg på veien.

Det er ikke mange kilometrene fra Litlos til Nedre Grøndalsvatn. En fin tur innover og tidlig ettermiddag er teltet oppe på samme plass som i fjor. En herlig teltplass få meter fra vannkanten på en fin strand, i sørenden et par hundre meter fra utoset. To netter er planen å ligge her.

Fisken vaker få meter fra stranda da jeg spiser lunsj. Jeg har selvsagt kjøpt med meg et halvt brød fra Litlos. Hjemmebakt smaker himmelsk her på fjellet. Stanga monteres etter matbiten. På første kastet sitter ørreten! En pen 6 hektos. Middagen er sikret. Jeg tar turen bort i innoset til vannet. Der elva fra Midtre kommer ut i Nedre. En flott fiskeplass, men uten resultat. Betyr jo ikke mye da middagen er sikret.

I kveldingen legger jeg av gårde mot et mindre tjønn som skal inneholde fin fisk. Her er det satt ut fisk, da gyteforholdene ikke er til stede. Et par kraftige vak indikerer det jeg har blitt tipset om. Nemlig kilosfisk. Jeg starter med Lillauren i kobber som vanlig. Resultatløst etter 10-15 kast fra et lite nes. En svart morild sjøørretsluk forsøkes så. Denne har en livlig gange i vannet og er og utstyrt med gullglitter mot det svarte. Et kraftig hogg på første kastet med denne sluken. Den sitter også, men til land vil den ikke. Fram og tilbake skjener den ute i vannet. Jeg får den mot land flere ganger, men den raser utover igjen. Jeg er forsiktig på bremsen og lar den få slite seg ut. Etter 10 minutter (!), jeg har fulgt med på klokka faktisk, så gir den seg og lar seg sakte gli over håvkanten. En flott ørret, 54 cm og 1,6 kg har overgitt seg. Fantastisk fin fjellfisk! Fråtsing i ørret i teltet på senkvelden blir det.

Grøndalen sett fra øst

54 cm og 1,6 kg

En svart Morild sjøørretsluk trigget fisken

Teltleiren ved Nedre Grøndalsvatn

Frokostfisk

Lørdag 16. juli

Sola steiker og teltet fungerer som drivhus selvsagt. Ikke værende der. Tidlig opp altså. Med finværet som nå åpenbarer seg frister Hårteigen i det fjerne. Jeg hadde planer om to netter her i Grøndalen, men har jo fått fiskekvoten nå. Teltet pakkes etter ørretfrokosten og jeg legger i vei vestover langs Midtre Grøndalsvatn, opp langs Ingvaldspytten mot T-stien som går til Hårteigen. Ved innoset i Øvre Grøndalsvatn blir det en kort stopp. Her starter stigningen oppover mot Grytevatnet på nesten 1400-meter. Like forbi Grytevatnet treffer jeg ei sørlandsdame som har vært på Hårteigen i morges. Denne karakteristiske toppen på 1690 meter. Ikke noe høyt fjell egentlig, men på vidda her så majestetisk som det går an, der den ligger og strekker seg 200 meter over resten av landskapet.

Jeg har vært forbi eller i nærheten av Hårteigen ved et par anledninger tidligere, men da har det ikke fristet å klatre opp. Nå var det vær og føre til det, men jeg måtte skyndte meg for værmeldingen var ikke positiv i dag morges.

Ved 1373-tjønna, øst for Sandvatnet setter jeg fra meg sekken og tar en matbit. Med kun ei halvliters flaske vann i hånda og kartmappa legger jeg i vei de siste kilometrene mot Hårteigen. Når man står ved foten ser man virkelig dimensjonene. Fryktelig bratt oppover i steinura mot det trange skaret. Der oppe ser jeg det ennå ligger en snøklatt. Småskummelt. Jeg følger tråkket i ura oppover. Ikke alltid like enkelt å se hvor dette går, men oppover går det. I skaret er det mer grus mellom steinene og det er lettere å se hvor folk før har gått. Ved snøflekken øverst holder jeg meg inntil fjellveggen på høyre side og går på øverste delen av snøen i sporene etter de andre i dag. Siste del av snøflekken må jeg sparke godt inn med foten i snøen for å få feste. Her hjelper også tauverket som er hengt opp akkurat her. Man bør nok ikke stole på dette alene, litt amatørmessig ser det ut. DNT fraskriver seg ansvaret for ruten opp til toppen forresten. Etter tauverket følger jeg fjellhyllen rundt østsiden av toppen. Her er det etter hvert en wire jeg holder meg i. Akkurat på denne fjellhyllen føler jeg virkelig på høydeskrekken min. Litt høyere opp forsvinner stien litt, men det er mange små varder som viser hvor veien mot toppen går helt fram til man ser den karakteristiske runde varden på toppunktet.

Fjærmyggsverm i Grøndalen

En pause ved innoset i Øvre Grøndalsvatn

Hårteigen 1690 moh

En fantastisk panoramautsikt fra toppen her. I nord lyser Hardangerjøkelen opp, øst for denne strekker Hallingskarvet seg østover. I øst skimter jeg de store innsjøene på vidda. I sørøst ser jeg helt til Gaustatoppen. Den ligger som en pyramide i horisonten der. Mot sør ses Sandfloegga, den høyeste toppen i nasjonalparken (1721 moh). I vest breier Folgefonna seg. Alle himmelretninger blir selvsagt fotografert. I sørøst så jeg også at gråværet var på vei oppover. Det så vått ut.

Jeg treffer også et par som kom opp litt før meg. De har tatt seg en matbit her oppe. De skal tilbake til Litlos etter en dagstur opp hit.

På vei ned igjen ser jeg rypeflokken som jeg også så og fotograferte på vei opp. Pussig at de finner mat på en slik topp disse fjellrypene. Også en ivrig snøspurv får jeg bilder av.

Jeg treffer på fjellhylla der wiren starter et ungt fransk par som er på vei opp. Engelsk kunne de ikke, men med fingertegn fikk de vite at det var kort igjen. De virket litt nervøse. Kanskje ikke så rart akkurat her. Smånervøs var jeg selv. Nede i ura treffer jeg to unge karer på vei oppover, som behersket engelsk langt bedre. De skulle til Torehytten etterpå.

Nede ved sekken igjen følger jeg bekken fra 1373-tjønna vestover mot Sandvatnet. Sandvatnet er et rimelig stort vann her øverst i Kinsovassdraget. Har hørt det skal finnes fin ørret i vannet. Nå kjenner jeg vindraget som indikerer væromslaget. På det brede neset, midt på sørøstbredden finner jeg en teltplass som vil kunne ligge litt i lé for vindretningen. Jeg får opp teltet og bardundert med hjelp av litt steiner også. En times fisking fra neset gir ingen resultater. Jeg hører seinere at nordsiden har gitt bedre resultater for de som har fisket her i vannet. Det blir altså ikke fiskemiddag i kveld.

På natta blåser det opp og regnet prikker mot duken. Det kommer til å bli vått etter hvert.

Umerket løype opp skaret på Hårteigen

Ser du rypa?

Fornøyd turblogger på toppen av Hårteigen

Panorama øst og sørover

På vei ned. Utsikt sørover

Camp Sandvatnet 1363 moh

Søndag 17. juli

Det er bare å holde seg innendørs. Regnet kommer sidelengs i kulingkastene fra sørøst. Teltplassen er ikke så i lé som jeg hadde håpet. Vinden kommer i rosser og jeg blir mer og mer nervøs for om teltet vil holde. Jeg er ute en tur og fester en ekstra bardun til ene teltstanga i fotenden.

Et kraftig smell vekker meg fra døsen i posen. Akkurat som et skudd som avfyres bak hodet mitt. En vindrosse har knekt midtstanga på teltet. Bardunen som skulle hindre dette var revet opp, selv med en tung stein som vekt på pluggen.

Heldigvis fikk jeg fikset teltstanga uten å måtte ta ned hele teltet. Stanga fikk jeg ut og fikk erstattet den knekte skjøtekoblingen. Flere slike hadde jeg med ekstra av etter samme type brudd i Femundsmarka. Flere ekstra barduner ble satt opp og tyngre stein ble funnet som vekt på pluggene samt som feste til et par av de ekstra bardunene.

En liten tur ut med fiskestanga blir det på ettermiddagen idet det er et lite opphold i regnværet. Ingen fangst. Teltliv resten av døgnet. Værmeldingen melder litt bedring utpå mandagen.

Mandag 18. juli

Etter frokost pakkes utstyret og teltet. Det er fuktig i lufta, men vinden er løyet. Frisk bris, kanskje av og til noen kulingkast, men langt bedre enn gårsdagens vær.

Jeg følger elva fra Sandvatnet nedover mot Skålsløkene. Her ligger småvannene som perler på en snor. Skal finnes fin fisk her. Kilosfisk ble tatt her i fjor vet jeg. Det blir ikke så langvarig fiske i løkene nedover. Det er kjølig å stoppe opp og vinden kommer nedover dalen med regn støtt og stadig. Bak en fjellhammer tar jeg lunsj ved en av de større løkene i dalen. Jeg fisker også litt fra et nes like ved uten kjenning.

Jeg velger å ta turen lenger vestover. Nå dukker noen solstråler fram inni mellom. Det gjør godt, men vinden vedvarer. Jeg krysser etter hvert T-stien som går mellom Selsbotn og Torehytten og følger et dalføre nedover mot Øvre Omkjelen. Et fantastisk fint syn møter meg nede i dalen da dalføret åpner seg og vannet Øvre Omkjelen breier seg ut i dalbunnen. Litt paradisisk kan det se ut her. Øvre Omkjelen er omsluttet av fjellene og et trangt skar fører Vetle Kinso nordover mot Nedre Omkjelen. I østenden, ved utoset er en svær, flat gresslette. Her er det teltplasser i overflod. Litt prærieaktig. En hesteflokk løpende der hadde gjort bildet komplett.

Utsikt mot Øvre Omkjelen 1203 moh

Like ved vannet, lengst i sørøst reiser jeg teltet. Her er det mest i lé, like under de såkalte Omkjelsskukkane, en bratt fjellside langs sørvestsiden av vannet.

Det blir ikke mye fangst i vannet. To 3-hektos, men i fin form redder middagen utpå kvelden. Øvre Omkjelen er tidligere kjent for stor ørret i flerekilos-klassen. Vannet inneholder nok i dag også større fisk, men noen overflod av disse tviler jeg nok på.

Tirsdag 19. juli

Skiftende skydekke. Fint turvær. Etter frokost rives leiren og turen går østover igjen. På T-stien treffer jeg et hyggelig amerikansk søskenpar fra Washington DC. Første menneskene jeg har sett siden Hårteigen sist lørdag. Hyggelig å prate litt igjen. En svær gruppe mennesker på rekke å rad passerer meg like etter praten med amerikanerne. Jeg er på hundre meters hold så det blir ingen prat med dem. Jeg hører seinere at det er en DNT-gruppe fra Oslo på tur.

Jeg følger en bekk oppstrøms og kommer til et avlangt vann hvor jeg monterer fiskestanga. Lillauren i kobber 12g er som regel første sluk som testes. Det går ikke mange kastene før det hogger. En ørret på godt over halvkiloen følger med inn. Den er ganske slank i formen. Den hadde nok vært 8-900g med nok næring. Jeg tar inn en litt mindre fisk like etter. Den er i bedre form, men får også svømme videre. Dette lover godt for vannene oppstrøms tenker jeg.

Over halvkiloen på lillauren kobber 12g

1,4 og 0,9 kg fra vestvidda

Kokfæsk i teltet

Vinden tar godt ved vannet jeg nå fisker rundt. Det blir kun korte stopp inntil jeg når sørbredden. Her finner jeg litt mer le og setter sekken fra meg. Har lyst å bruke en halvtime her er tanken. Har nemlig hatt et kraftig napp for litt siden. Vannet har god dybde og virker lovende. Det går ikke mange kastene med den svarte morildsluken før det er et tungt hogg i andre enden langt der ute. Etter litt får jeg fisken inn mot land. Håven henger selvsagt fast på sekken langt inne på land så nå blir det å få landdradd fisken opp på stranda. Det går overraskende fint. Omtrent like lang som den jeg fikk i Grøndalen, men 200g lettere. En fin ørret likevel på 1,4 kilo. Mat for resten av dagen er sikret. Jeg vil ta et par kast til og kort tid etterpå sitter en ny tung ørret i andre enden. Denne drar vekta til 900g. Fin i formen. Nå er nattmaten pluss frokosten også sikret. Nå er det nok. Vannet inneholder altså fisk i fin størrelse. Jeg har fått min kvote. Fisken gjøres opp på stranda og pakkes i sekken. Jeg har enda noen kilometer til der jeg ser for meg natta.

Videre på vei sørøstover forsøker jeg stanga i flere vann uten resultat. Jeg trenger jo heller ikke mer fisk så det blir mest for å ikke angre på at man ikke prøvde, sånn i ettertid. I regnvær når jeg vannet øverst i Sledalen. Her finner jeg en fin teltplass ute ved et innos. Det blir ”kokfæsk” til middag. Den største ørreten har jeg delt i skiver og får trekke i kokende vann. Fiskekrafta herfra blir også en deilig varm fiskesuppesak å slurpe i seg i teltet.

Ingen fangst i vannet ved teltet heller utpå kvelden. Det er regn i lufta hele tida og ikke så veldig trivelig. Jeg er i allefall mett og god. Stekt ørret til nattmat og en filét til frokost i morgen også. Begynner å bli litt lei ørret nå.

Onsdag 20. juli

Teltet er pakket og det går utfor nedover mot Kollsvatnet vest for Litlos. Jeg er våt, svett og lei ørret. Jeg trenger å tørke litt. Med regnværet i mot ser jeg etter hvert turisthytta langt der borte. Litt på trass tar jeg noen kast i Kollsvatnet også. Kan liksom ikke gå forbi uten å ha prøvd. Et sagnomsust fiskevann dette som opp igjennom har gitt fin ørret til fiskere som har gått forbi. Ørreten i vannet er nok ikke av de største lenger, men dog. Fin steikefisk er å få vet jeg. Det blir med et par kast. Litlos frister med alt det den hytta kan tilby.

Ei vakker, søt jente i resepsjonen gleder meg med eget rom, sengetøy og en deilig kald en til tørr strupe. For ikke å snakke om en varm dusj. Fantastisk luksus i høyfjellet. Litlos er faktisk den betjente turisthytta som ligger lengst fra vei i hele Nord-Europa. Utrolig at de da kan tilby slik deilig luksus. Jeg har også bestilt alt annet hytta kan tilby. Herlig treretters middag venter på kvelden. Utover ettermiddagen kommer det flere turgåere og fiskere til hytta. Virkelig hyggelig selskap på kvelden. Internasjonalt også. Deilig å tørke opp på et slikt sted. Jeg blir et par dager.

Litlos i det fjerne

Torsdag 21. juli

Etter en herlig natt i seng og en deilig frokost så tas matpakken i lomma på ryggen i fiskevesten og stanga i hånda. I flott stille vær, steikende solskinn tas turen opp til Skadvatnet nord for hytta. Deilig å forflytte seg uten tung sekk på ryggen. Det blir ingen fangst i Skadvatnet. Det er nok kanskje ikke storfisk der lenger, men det garnfiskes hardt der får å få opp størrelsen på den fisken som finnes i vannet. Jeg tar turen til noen tjønner i nærheten som skal inneholde fin fisk har jeg fått tips om. Jeg ser fin fisk ja, som vaker, men det blir med ett napp i hvert tjønn. Uansett så spiller det virkelig ingen rolle. Jeg har det helt utmerket uten fiskefangst i dag. Treretters med røkt svinekam som hovedrett til kvelden gir meg vann i munnen. Trivelig selskap på hytta denne kvelden også, men ikke mye folk i dag. Litt overraskende. Kun seks til middag.

En herlig morgen sett fra rommet mitt på Litlos

Krystallklar pytt et sted nord for Litlos

Fredag 22. juli

Regnvær i dag. Per Frøiland er lommekjent i området. Han har fisket rundt Litlos siden midten av 50-tallet da han først kom hit. Han regnes litt som en sportsfiskerlegende her oppe. Fluefisker er han, men bruker også slukstanga når det er nødvendig. Nå ligger han her på hytta et par uker hver sommer. En fantastisk trivelig kar, Per Frøiland. Jeg blir med ham en tur ut på Litlosvatnet etter ørreten der. Det er sur vind fra nordøst og regnet høljer ned til tider. Vi tar et par runder over vannet med hver vår stang ute og dorger. Stopper opp noen ganger og ligger og kaster fra drivende båt. Det blir ikke rare fangsten, kun tre steikefisk. Men, det er trivelig selskap å være med Per på fisketur. Det er helt sikkert! Det er ene sønnen til Per, Espen, som for et par år siden tok den største, kjente, stangfiska ørreten på vidda. Hele 7,6 kilo veide den. Artikkel fra avisa og bilde henger oppe på hytta på veggen. Ganske utrolig å tenke på at et slikt monster av en ørret har svømt i et vann her oppe. Per venter sønnene Espen og Pål opp til Litlos utpå kveldingen. De traff jeg i fjor da jeg var innom hytta og fikk gode tips fra. Skal bli hyggelig å treffe dem igjen i år.

Det blir en strekk på senga på ettermiddagen. Godt å komme i land fra fisketur i regnvær og kunne krype tørr og god til sengs en liten time. Her og Nå på P1 gir oppdatering på nyhetsfronten. Det er da det bryter inn med meldingen om en eksplosjon i Oslo. En eksplosjon i regjeringsbygget. Det går ikke lang tid før man forstår alvoret.

Man blir litt avsondret fra nyhetsbildet på fjellet som her på Litlos, men utover kvelden får vi nyhetene fra radioen som forteller om skytingen på Utøya i Tyrifjorden. Det gjør inntrykk.

Lørdag 23. juli

På morgenen er det enda større tall over omkomne på radioen. Etter frokost kommer en ung mann til meg og spør hva som er skjedd. Han hadde overhørt en samtale jeg hadde med en annen. Mannen er i Oslopolitiet og nå på fjellferie og nå følte han seg svært ukomfortabel med nettopp det. Han skulle gjerne vært å bidratt på jobb sier han. Jeg ser han er litt fortvilet. Skjønner godt det.

Oppover langs øvre Kvenno

Forbi Drykkjestein nedstrøms Holmavatnet

For egen del anser jeg nå mitt opphold på fjellet for over. Jeg skulle egentlig tatt meg en natt til på Litlos, men jeg har fått kvoten min her oppe synes jeg. I lys av hva som skjer andre steder i landet så blir det litt meningsløst for meg å kose meg videre her. I 11-tida tar jeg farvel med Litlos og legger i vei hjemover, via Drykkjesteinen denne gang. Tåka ligger nemlig tjukk oppe i Vassdalen og frister lite å tråkke gjennom. Langs Holmavatnet kommer styrtregnet. Kliss våt når jeg Holmavassreet og får sendt en sms hjem om at jeg er på vei. Nedover Vivassdalen på sleipt underlag. Ved steinbuene slår jeg av en prat med noen som leide der. Et utdrikningslag fra Oslo. Fikk siste nytt fra nyhetene av dem. I bilen nede i Valldalen i halv sekstida. Godt med tørt skift der.

Kanskje blir det tur til Litlos allerede neste år igjen. Jeg må tilbake.