Blant villrein, molter og fjellørret i indre Etnefjell

Etnefjellene er ingen dårlig erstatning når turplaner må endres litt på som denne sommeren. Det ble fire fine dager lengst inne i disse vakre fjellene.

Torsdag 19. juli
Halv ti svinger jeg inn på Knapphus øst for Haugesund. Johnny er rett i hælene og vi tar en peptalk om hvordan vi gjør det videre østover.

I Rullestadjuvet, langs gamleveien der, parkerer vi min bil ved stistart til Simlebu, Haugesund turistforenings selvbetjente hytte i indre Etnefjell. Planen vår er å komme ned hit søndag ettermiddag.

Sammen kjører vi opp til Seljestad og parkeringen der ved østre stistart til den berømte Gullruta gjennom Etnefjellene. Dette blir også vårt startpunkt for denne turen, selvom vi ikke har dager nok til hele ruta vestover, så skal vi i allefall en mils vei vestover herfra.

Det er lite folk å se oppover den gamle anleggsveien mot Steinavatnet. Fantastisk fint vær, og heller ikke for varmt synes vi. Det kunne vært verre.

Foto: Johnny Svendsen

Mot nord troner majestetiske Folgefonna som en hvit kappe over de grå fjellene der. Et flott skue.

 Foto: Johnny Svendsen

Vi har peiling mot et lite tjønn oppunder tusen meter over havet vi vil pause litt ved, drikke vann og fiske litt. Det ligger litt vekk fra stien tjønnet som ikke er stort større en et par små fotballbaner.

Det er på vei opp til det lille tjønnet vi legger merke til noen flekker oppe på en stor snøfonn høyt oppe i fjellsiden. Jaggu ligger det ikke en reinflokk og hviler på fonna der oppe!

Det er ikke noe dagligdags syn å se en villreinflokk og slettes ikke "etnefjellsflokken" antar jeg. Nå lå det mer enn 50 dyr oppe på snøfonna, i fjellsiden høyt over oss. Fantastisk flott å se. Man føler litt på villmarksfølelsen med en villreinflokk i nærheten. Er ikke dette også den vestligste villreinen vi har i landet? Jeg har sett dyr fra denne flokken helt vest for Olalia en gang.

Det er helt greit med en pause ved tjønnet kjenner jeg. Svetten har rent i bøtter og spann de siste kilometrene. Skjorta får en total skylling i vannet.

Fiskemessig blir det null og nada den halvtimen vi forsøker. Da har vi i allefall forsøkt og kan ikke angre på at vi ikke gjorde nettopp det.

Det er ikke mye vann i elva fra Steinavatnet som vi enkelt kommer tørrskodd over i dag. Det er tørt i Etnefjellene i sommer, som i store deler av landet også ellers.

Steinavatnet er regulert, med 8 meters reguleringshøyde. I det vi runder kanten og kan se vannet mot sør så er vi ganske sikre på at det må være på det laveste nivået. Utvaskingssonen rundt vannet er ganske så tydelig og slettes ikke vakker.

Vi tar likevel en timinutter med fiskestanga nede på et nes. Jeg har hørt om fisk her, og nå ville jeg gjerne forsøke noen kast. Det passet fint med en liten pause her. En fin bris fra sørvest gir akkurat passe kjøling.

Vi er over halvveis til målet vårt for denne turen da vi tar fatt på siste kneika opp mot høyeste punkt på veien inn.

Det er nemlig Sandbotnevatni som er målet vårt. Der vil vi ha tre teltnetter med fiske og avslapning. Til sammen er det en mils vei fra Seljestad og inn dit. Jeg har gjort turen to ganger tidligere og fått fin fisk da.

Opp mot høyeste punkt på turen

Fra kneika vi er på vei over nå så er det bare en kilometer halvannen igjen. Øverst er vi på mer enn 1100 meter over havet med suveren utsikt nordover mot Folgefonna.

Utsikt nordover mot Folgefonna

Herfra ser vi også vårt mål, de vakre Sandbotnevatni som ligger langs T-stien vestover. Kun kort igjen nå for slitne turbloggerbein.

Sandbotnevatni ses der nede (Foto: Johnny Svendsen)

Det skal bli fint å komme fram. Varmen har sugd krefter underveis i dag innover og oppover. Nå gjenstår det å finne en fin teltplass for de kommende dagene.

 T-stien forsvant under en stor snøfonn

På et nes ved det største vannet finner vi en ypperlig teltplass, med god plass til mange telt. Ikke noe problem å finne plass til våre to i alle fall.

Det går ikke lenge etter at teltene er oppe før Johnny har fisk på rett ved leiren. Dette lover jo godt for oppholdet og mattilgangen.

Det er Johnny som står for fiskefangsten denne første dagen. 5-6 ørreter fra to til oppunder fem hekto store. Turbloggeren er fangstløs første dag, faktisk.

Foto: Johnny Svendsen

Skulle noen ha gått forbi på T-stien kort fra leiren, og mene de så en hvalross uti vannet, ja så var de ikke så langt unna sannheten der. Turbloggeren var faktisk ute på en liten svømmetur(!) denne varme ettermiddagen. Det er fort gjort å se feil.

Fredag 20. juli
Det stresses ikke i leiren på morgenen denne fredagen. Vi har verdens fineste leirplass her ved vannet, fint vær, fisker fra neset vårt og drikker morrakaffe litt om hverandre.

Utpå formiddagen tar vi en rundtur i området med fiskestang og kamera:

Foto: Johnny Svendsen

 En neve molter i indre Etnefjell

 Kjeften full av molter

 Teltet til Ötzi ligger der ennå langs T-stien

Gal etter molter

Stjernesildre

Etter middag og en lang middagslur blir det også en kveldstur med fiskestang og kamera:

 Turbloggeren oppe i fjellsiden (Foto: Johnny Svendsen)

Foto: Johnny Svendsen

Kveldsturen gav ikke så  mye fiskefangst, men vi fikk sjekket ut noen tjønner og vann i nærheten og fikk dannet oss et bilde av innholdet i disse.

Kvelden blir tilbrakt i leiren med fiske herfra inni mellom kaffekoppene og praten.

Lørdag 21. juli
Vi har fisket mest i vannet tett på leiren de dagene vi har vært her til nå, men det er i vannet like bak oss at vi antar den peneste fisken her inne oppholder seg. Denne siste hele dagen skal derfor brukes mest der med fiskestanga.

Vannet oppstrøms ligger kort fra leiren og det er egentlig bare å tusle opp dit i slipperser tørt som det er i terrenget her.

Jeg har ikke stått veldig lenge før min største fisk på denne turen er på. Ingen sværing viser det seg, men den kjemper som en kilosfisk. Det skal den ha. Moro også at den tok på min egen, svarte og selvmodifiserte ørretsluk.

Turblogger med slippersfisket fjellørret (Foto: Johnny Svendsen)

Johnny er snart framme med kameraet og får foreviget turbloggeren og en fin 6 hektos Etnefjellsørret. Middagen er sikret.

Ikke lenge etter er det også fisk på borte hos Johnny som sverger til fluestanga og tørrflue i dag. En flott halvkilos ørretkubbe har gitt ham en real fight på fluestanga.

Med disse to ørretene har vi nok til middag begge to. Etnefjellsørreten herfra viser seg fra sin aller beste side ferdig filetert.

En ørret som jeg tar seinere på dagen viser seg å ha en skade på hodet. Interessant å se, men det ser ikke ut til å plage fisken, så den får svømme ut igjen.

Det blir både stekt fjellørret og fiskesuppe til middag denne lørdagen ved Sandbotnevatni. Johnny disker opp med én liter Lofoten fiskesuppe med hele sin og halve min ørret oppi.

 Stekt etnefjellsørret

Johnny ordner fiskesuppe

At det også må være litt tørrmelk i fiskesuppa, ja det er vi begge ganske klare på at det må. En god dæsj tørrmelk faktisk, har Johnny oppi. Mektig og god blir suppa da.

Vi ser ikke mange sjelene forbi Sandbotnevatni mens vi ligger her, men godt utpå lørdags ettermiddagen er det et turfølge på vei vestover på Gullruta. Trolig har de kurs mot Simlebu lenger vest.

I grunnen rart vi ikke ser flere på tur så tørt og fint det er å vandre i Etnefjellene i sommer. Dette er vel kun det tredje turfølget vi har sett til nå på turen. Vi trodde vi skulle se langt flere med det flotte været som har vært.

Utpå lørdagskvelden kommer tåka sigende oppover til oss og med den faktisk også regnet, som fortsetter gjennom natta til utpå morgenkvisten.

Søndag 22. juli
Vi våkner opp til tåka søndag morgen. Avreise i dag er avtalt klokka ti, men vi fremskynder den en halvtimes tid da tåka letter litt. Sekkene er merkbart lettere da vi legger i vei vestover. Vi har spist godt av sekken under oppholdet vårt her.

 På Gullruta vestover i indre Etnefjell

Vi følger T-stien og Gullruta vestover på formiddagen og vil finne stien ned til Borddalen. Dette er en gammel, tidligere T-merket sti som er en snarvei for oss som kommer østfra. Vi slipper et par kilometers omvei. Jeg gikk denne stien sist i 2013 sammen med Per Andreas.

 Gullruta er også bratt noen steder

Johnny ved "Hekta-på-tur-varden"

Problemet er finne stien, som er markert på kartet, men ikke med skilt i terrenget hvor den starter. Johnny bruker gps'n og etter litt leting opp og ned fjellsida finner vi til slutt stien.

Simlebu skimtes såvidt der inne i tåka på andre siden av dalen

Her oppe er det ikke mye sti å snakke om, heller et sauetråkk. Vi skjønner jo at T-merkingen er fjernet, for det er styggbratt noen steder her. Heldigvis forsvinner tåka mer og mer jo lenger ned vi kommer.

 På umerka sti

Sandvatnet der nede

Nedenfor det vakre, lille Sandvatnet, under Sandvassfossen, med vannet fra nettopp Sandbotnevatni, så roter vi litt med stien igjen. Vi mister den rett og slett, men finner den igjen til slutt, takket være gps'n til Johnny.

 Bekken krysses for andre gang på leit etter stien

Noe må man finne på med slike rekvisitter (Foto: Johnny Svendsen)

Fra Sandvatnet er stien ganske greit merket ned til Borddalen og stølen der. Stien går gjennom et utrolig flott og fascinerende terreng. Frodig og grønt og med mye og store blåbær.

 Johnny har nok en blåbærstopp

Snart nede i Borddalen. Mjelkestølen skimtes i bakgrunnen

Den siste kilometeren er fryktelig tung. For ikke å snakke om den siste nedoverbakken, på den nye veien som er anlagt oppover fra stistart til Simlebu. Å gå nedover den med tung sekk etter å ha klatret ned fra rundt 1100 meters høyde på få kilometre, er enkelt sagt, drepen. Beina mine er helt gelé da jeg endelig når bilen.

En liten kilometer igjen til bilen

Nede i Rullestadjuvet hvor bilen står er det sommertemperatur igjen. Godt å få på seg tørt og reint skift. For ikke snakke om en halvkald solo. Herfra kjører vi opp til Seljestad igjen og får hentet bilen til Johnny.

Dette ble i virkelighet en flott tur og i godt selskap. En tur som ikke sto på turlisten min for sommerens turer, men som kom inn som et fullgodt alternativ. Etnefjellene leverer alltid fine turopplevelser er min erfaring. Takk for turen, Johnny!

Om få dager, når dette skrives, er det Hardangervidda som gjelder for turbloggeren. Siste langturen denne sommeren er en rundtur med start og slutt ved Tinnhølen. Sekken er allerede i ferd med å pakkes. Stay tuned!

PS. Johnny Svendsen er fotograf bak flere av bildene i innlegget, også det første. Takk for hjelpen Johnny!

PS. Er du på leit etter info om turer i Etnefjellene kan du sjekke min side her på bloggen som er dedikert nettopp mine nærfjell.