10 dager i Vikbekkfjellet på Hardangervidda

På Hardangervidda ligger et spennende fjellområde vest for innsjøen Mår som mange kaller Vikbekkfjellet. Der fikk jeg ti dager på tur i juni denne sommeren.

Da jeg skrinla planene for Nordkalotten i år så måtte jeg fram med alternativlista over turområder her sør. Ett av disse har jeg i flere år hatt lyst å besøke. Nå var muligheten der. Hardangervidda øst hadde for lengst fått sommerføre.

Fjellveien inn til dette området, inn til Kalhovd og Mår ble plutselig et problem. Turistkontoret på Rjukan som jeg ringte, opplyste om at de ikke åpnet den før 24. juni pga. smeltevann. Jeg måtte plutselig se meg om etter et annet område.

Men så, i det jeg pakket bilen siste dag før jeg skulle avgårde, leste jeg på Kalhovd turisthyttes facebookside at veien var åpnet! Da ble det Vikbekkfjellet likevel! Lørdag 17. juni var jeg tidlig i vei østover i bilen.

Kalhovd turisthytte skimtes der borte

Fiskekort for området hadde jeg ikke. Dette er et privat område og prisen deretter, altså høyere enn på statsallmenningene på vestvidda (mye høyere!). Jeg hadde hørt at kort kunne betales på parkeringsplassen på Synken i en boks, men jeg sjekket likevel muligheten for kort på sportsforretningen i Rjukan. Neida, det var i boksen jeg fant fiskekort, på parkeringen på Synken, eller Kalhovd (det selges også på inatur.no).

Jeg skal inn til Synken og parkere der. Det er lang vei innover, gjennom skog, daler og fjell. Den siste mila går på grusvei på høyfjellet.

På Kalhovd stopper jeg og finner fiskekort i boksen der. Jeg ser for meg inntil to uker på tur, men det er kun ukeskort og dagskort for området, ikke noe sesongkortalternativ. Rimelig stiv pris også. Én uke til 600 kroner! Og jeg må ha for to!

Prissjokk nummer 2 kommer da jeg skal parkere på Synken. Det er her også båten over Mår går fra, men jeg skal ikke på den, og den starter heller ikke opp før 1. juli har jeg lest.

Det er helt i orden å betale for parkering på et privat område, men nå begynte det å bli høye priser for en fisketur etterhvert. En døgnpris på 50 kroner er greit for noen dagers parkering, MEN jeg hadde jo tenkt inntil 2 uker! Jeg ender opp med årskort til 500 kroner!

I det jeg gjør meg klar på parkeringsplassen på Synken har jeg nettopp avlevert i boksen hele 1700 (!) kroner for denne fisketuren. Vikbekkfjellet må jo være blant Norges dyreste fjellområder å fiske i?! Jeg håper virkelig at pengene brukes til god fiskekultivering der inne!

I det jeg gjør meg klar kommer to sykkelturister fra Bærum forbi som skal inn å telte en natt. De har syklet fra Krossobanen ved Rjukan og skal ned igjen i morgen. De er også rimelig overrasket over prisnivået her inne, men de slipper i allefall unna både fiskekort og parkeringsavgifta.

På parkeringsplassen treffer jeg også en petri bror som har hatt et døgn i området, men ikke lenger inn enn til Reksjå. Jeg skal lenger inn enn det. Han forteller om et par fisk, men det er vanskelig å fiske med den kraftige vinden som kommer vestfra. Heldigvis er den ikke så kald. Rundt 15 grader er det i lufta da jeg endelig legger i vei.

I forkant av turen i dette området har jeg hatt kontakt med et par lokalkjente fjellvandrere som ofte har besøkt området her inne. Fra dem har jeg fått virkelig god informasjon og ruta er lagt mye ut fra det. Første mål blir vannet Holken og det gir meg en tur på rundt 6-7 kilometer i dag. Det bør gå greit.

Det er tydelig sti fra Synken og innover mot Reksjå. Den er ikke merket på noe vis, men godt synlig i terrenget. Vikbekkfjellet ligger litt for seg selv unna de røde T'ene til turistforeningen. Bare DET er attraktivt for slike som meg.

Jeg har motvind innover Mårshallene der jeg hele tiden har den store innsjøen Mår til høyre for meg. Etter noen små kilometer så begynner stigningen over fjellet.

I det jeg bikker over får jeg et flott utsyn ned mot Reksjåområdet og Vikbekkfjellet i nord. Snart skimter jeg også dagens mål, Holkens vannflate glitrer litt inne i fjellet der.

 Målet for dagens etappe ses i fjellene i nord

 Reksjå og Grysletjønni ses til venstre ved den karakteristiske Bunuten

Jeg tar av stien her oppe og setter inn en direkte peiling mot Holken. Det skal gå et tråkk litt vest for bekken fra vannet der oppe som er lurt å følge. Da slipper man unna endel klatring i steinur har jeg fått vite.

Oppover mot Holken går det overraskende fint. Stien eller kanskje heller tråkket var greit å finne vest for bekken. Det tar meg greit gjennom steinura og opp til utoset. Her krysser jeg dette og finner igjen tråkket litt oppe i østsida, et stykke over vannet.

Jeg har blitt fortalt at det er rester av dyregraver/fangstgroper langs vannet her og disse er tydelige da jeg passerer dem.

Det har blåst friskt i hele ettermiddag, men heldigvis ikke så kaldt. Helt innerst ved innoset i Holken, der bekken fra Viktjønn kommer ned, der er det fine teltplasser har jeg fått tips om. Også en bålplass. Her er det også mer le for vinden, selv om den av og til kommer i kast ned fra fjellet.

Jeg merker i kroppen at det er første dag på langtur med tung sekk og jeg bestemmer at jeg vil ha to netter her innerst ved Holken. Da får jeg også spist litt av sekken.

Etter at teltet er satt opp og det klargjort så må jeg prøve stanga litt. Jaggu er det ikke fisk på allerede på det 4. kastet. En fin, sprek ørret på kanskje 4 hekto. Den sitter så lett på enkeltkroken at jeg slipper den ut. Middagen i dag skal etes av sekken. Hvis det er så lett å få fisk her, ja så blir det fiskemiddag i morgen (det blir det jo selvsagt ikke).

Litt trist er det å finne endel søppel her inne. Både plast og papirsøppel samler jeg sammen av det jeg finner. Til og med et helt eksemplar av magasinet Alt om Fiske, finner jeg vått og sammenklistret. Jeg blir i grunnen deppa av å vite at petri brødre hiver slikt fra seg på denne måten.

Jeg sover litt utpå den andre dagen på tur. Sola bryter gjennom i blant og blå himmel åpenbarer seg. Det har i forkant vært gode værmeldinger for dette området den kommende uka, med gode temperaturer også meldt, men det er et kjøligere drag i lufta i dag, selv om sola varmer litt. Vinden har dreid mer nordvest.

Den nye DAB-radioen er med på tur for første gang og jeg er spent på mottaksforholdene her inne. Her ved Holken er det heldigvis bra forhold for DAB. Både nyheter og værmelding får jeg til frokost. Værmeldingen er ikke den aller beste.

Det er vår i høyfjellet

Dagen ved Holken brukes mye til fiske, men nå er det ikke kjenning i det hele tatt i vannet. Jeg fisker over store områder, men ikke et napp. Ørreten i går var kanskje mer en tilfeldighet. Fisk er det jo i vannet, men i dag er den virkelig kresen.

Det er ennå ikke helt sommer her oppe i høyfjellet. Vieren står med gåsunger og bladene er såvidt begynt å springe ut. Kanskje er jeg først her inne i år med fiskestanga? En jomfruelig tanke.

Det blir posemat til middag i dag også. På bålet jeg fyrer opp utpå ettermiddagen så får jeg brent søpla jeg samlet sammen i går. Noen kroner av fiskekortsalget burde kanskje gått til slikt ryddearbeid på kjente leirplasser i fjellet her (det er ikke bare her ved Holken jeg finner søppel nemlig). Dette gjøres jo i andre fjellområder vet jeg, bl.a. i Femundsmarka.

Jeg vil videre innover og søndag 19. starter jeg opp kneika mot Viktjønn. På vei oppover ser jeg at Gaustatoppen dukker opp i sørøst. Et flott syn!

Gaustatoppen i sørøst

Viktjønn 1354 dukker opp da jeg runder kanten av kneika og det flater ut. Det blåser friskt her oppe og jeg må på med skalljakka. Den lette anorakken pakkes ned.

Jeg tar noen kast kort fra utoset, men det er nesten slitsomt i den kraftige motvinden. Ett kontant napp kjenner jeg, men ikke mer.

Jeg forsøker noen kast også litt lenger borte, men også her er vinden slitsom. Den må jo være opp i en kraftig bris. Kald er den også.

Jeg legger over mot Viktjønn nummer to, øst for nr 1. Dett ligger litt lavere og her får jeg vinden mer i ryggen. Litt enklere å fiske da.

I vestenden er en fin leirplass ser jeg, men det er ennå tidlig for det synes jeg. Litt langs nordbredden stopper jeg opp og fisker en halvtimes tid, men ikke et napp er på kjenne her.

Jeg vil enda litt videre inn og starter opp kneika langs bekkefaret nord for dette Viktjønnet. Jeg vil over til Legerbekktjønnan. Der ser jeg for meg en teltnatt på eidet mellom de to tjønnene der.

Ikke lenge etter ser jeg ned mot det nederst tjønnet av de to. Steinur på steinur skremmer meg litt og jeg ser meg om etter en bedre nedstigning.

Jeg følger fjellkanten litt nordover omtrent langs 1400-meter koten på kartet. Jeg ser etterhvert også de andre tjønnet og eidet jeg  ser for meg leir på. Før det så må jeg litt oppover igjen skjønner jeg før jeg kan starte nedstigningen.

 Legerbekktjønnan

Jeg må lete litt etter et godt teltunderlag på eidet mellom tjønnene. Det er fuktig mange steder der, men jeg finner et ok til slutt og teltet er snart oppe.

Det blåser friskt her også og jeg hadde trodd jeg skulle få litt le for den verste vinden her. Teltet er satt opp med ene inngangen mot vindretingen. Da har jeg den andre på lesiden. Teltet tar vinden godt med dette oppsettet.

Jeg fisker lenge i det øvre tjønnet som også har god dybde, men ingenting her heller. Regnværet som kommer utpå ettermiddagen gjør at jeg velger bort turen ned til det nedre til fordel for boka i teltet.

Det blir lite søvn på natta. Vinden har dreiet enda mer og jeg får den mer inn fra sida mot teltet. Jeg er flere ganger litt engstelig for om teltet skal holde. Dette er en skikkelig test på hva det kan ta av vind. Det kneler nesten noen ganger.

Vinden fortsetter på morgenen og teltet har tålt belastningen godt, men for sikkerhets skyld tar jeg en god kontroll av både stenger og barduner da jeg pakker det ned. Det ser bra ut.

Dagens mål er ikke så langt unna. Melrakktjønnan frister litt noen kilometer unna, over fjellet i nordvest. Et par små kilometere bare å gå.

Jeg forsøker noen kast oppe i 1412-tjønnet men her er det heller ingenting i vinden å kjenne. Vinden tar fryktelig godt tak her oppe og jeg må kneppe igjen alt på skalljakka her oppe. Jeg trenger ikke ekstra lufting i denne vinden.

Snart er jeg over og ser ned mot Melrakktjønnan 1337 og 1317. Det er ved 1317-tjønnet jeg vil ha teltet på nordvestbredden der bør det finnes teltplass, ikke langt fra innoset der.

Det ligger en båt velvet på land ved innoset ser jeg. Det betyr garantert at det er fisk i vannet. Ingen bruker nemlig energi på å dra opp en båt hit kun for å ro seg en tur på fjellvannet. Det er nok for fiskets del den er der for.

På vei langs bredden av 1317-tjønnet holder jeg nesten på å tråkke på rypehøna som ligger på egg. Jeg skal til å trø over en stein og rett bak ligger hun og ruger. Hun skvetter vel like mye som turbloggeren. Med kameraet i hånda får jeg et kjapt bilde av de kommende.

Jeg finner snart plass til teltet der jeg tenkte. En finfin plass på en liten høyde over vannet.

Ikke lenge etterpå er det fisk på, endelig. Den havner rett i panna til lunsj. Turen over hit har ikke tatt lenger tid enn at det er lunsjtid.

Litt seinere er det enda en ørret på. Denne har også litt mer rødlig kjøttfarge. Det blir middagsfisken med ris som tilbehør.

Det er kjølig vær hele ettermiddagen, selv om sola titter gjennom nå og da. Ørretene jeg har tatt her er ikke av det største kaliberet, rundt 3-4 hekto store. Mulig er det et snitt i dette vannet.

Ny dag og jeg vil følge vassdraget oppover og ta over til Gunvaldstjønni lenger vest i fjellet. Vinden har løyet litt i dag og da blir alt litt greiere. Sola gir også mer varme fra seg kjenner jeg.

Jeg følger bekken oppover og vestover mot 1355-tjønnet. Før det så må jeg hive sekken av meg ved en fin kulp jeg ser noen vak i. Der går det jaggu fin fisk kan det se ut som.

Til nå på turen er all ørret jeg har fått eller hatt kontakt med vært på svart sluk, mine selvmodifiserte sluker. En svart 4-grammer forsøkes først i kulpen her. Neida, ingenting. Ørreten er rimelig selektiv i kulpen ser det ut som. De er jo nødt å se sluken, men ta vil de ikke.

Også svart spinner forsøker jeg i kulpen, men også denne blir neglisjert av ørretene uti der. Jeg har den lille fluestanga også med, men i denne vinden så vil jeg slite og jeg dropper det. Jeg hiver sekken på ryggen igjen og setter kursen for tjønnet rett oppforbi. Der vil jeg gjøre en litt større innsats med stanga er tanken.

I 1355-tjønnet setter jeg sekken fra meg ved innoset bak en stein. Det blåser litt her oppe, men på vestsiden av vannet og her ved innoset har jeg vinden mer i ryggen.

Med svart sluk avfisker jeg området utenfor innoset. Der er den jaggu på. En fin ørret har tatt sluken!

Den kjemper godt halvkilosen som har tatt sluken. Det er nesten så jeg tror det er røye som har bitt på når jeg ser fisken nede i vannet. En rødlig farge på hele ørreten. Rødprikket. Vakker fisk.

Ikke lenge etter og litt bortforbi er det igjen fisk på. Omtrent på samme størrelse. I dag er det i allefall fiskemiddag til gangs.

Ørret nummer to er i fargetegninger helt lik. Jeg har vel ikke fått en slik ørretvariant tidligere tror jeg, med så utpregede og karakteristiske røde prikker.

Jeg har et par kilometer igjen til Gunvaldstjønni og tar ørretene i hånda i ei snor. De holder seg fint noen timer slik. Det er kjølig vær.

 1355-tjønnet i Melrakkvassdraget sett fra vest

Det er mye steinurer i dette området og i det jeg nærmer meg 1375-tjønnet, øverst Melrakkvassdraget så må jeg klyve gjennom en av disse. Det er ikke moro, men heldigvis er det tørt vær og det går fint.

 Steinur som må forseres

Mot 1375-tjønnet i Melrakkvassdraget

Jeg tar en liten halvtimes fiskepause her øverst i vassdraget jeg har fulgt oppover i dag. Jeg skal snart over til Gunvaldstjønni over på andre siden av fjellkammen. Men, først en fiskepause.

Det er ingen kjenning med fisk her, og om det er vet jeg jo ikke. Over fjellkammen ser jeg snart ned på det større vannet Nedre Gunvaldstjønni. Jeg vil se etter leirplass på vestbredden der.

 Nedre Gunvaldstjønni dukker opp bak fjellkammen 

Det er nesten kilometeren langt å gå langs sørbredden av dette vannet. Jeg merker at jeg har gått i litt ulendt terreng i dag og er sliten i kroppen. Jeg håper det er en ok teltplass å finne.

Jeg kikker litt rundt på vestbredden av Nedre Gunvaldstjønni (1360) før jeg finner et plant nok underlag som jeg er fornøyd med. God oversikt over denne delen av vannet (det største bassenget).

Bak en stein finner jeg også her litt søppel, men av det nostalgiske slaget kanskje. En glassflaske faktisk, litersflaske Coca Cola. De er det lenge siden jeg har sett.

Tanken er å kanskje ta to overnattinger her og ta en dagstur til det øvre vannet i morgen. Etter en solid dose fiskesuppe med ørretene fra i formiddag så blir det en lengre fisketur i kveldingen. Jeg tar hele runden denne kvelden som jeg tenkte kanskje ta i morgen.

Fra bekkedraget opp mot Øvre Gunvaldstjønni, tilbakeblikk mot Nedre G.

Jeg fisker meg langs det nedre vannet fram til innoset fra øvre. Ingenting å kjenne. I det øvre derimot så hogger det på en finfin rund halvkilos ikke langt fra utoset. Her oppe er det i allefall fin fisk. En liten båt ligger på land på andre siden ved utoset her ser jeg. Sikkert ikke uten grunn.

 Fin matfisk fra Øvre Gunvaldstjønni

Øvre Gunvaldstjønni sett fra sørøst

På vei til bake mot leiren går jeg nedom det avlange 1349-tjønnet. Det ser dypt og spennende ut. Det er likevel ingen kjenning den halvtimen jeg fisker meg bortover mot østenden.

Tilbake i leiren så blir det stekt ørret til kveldsmat. Den er skikkelig i god form den ørreten fra det øvre vannet.

 Teltet ved Nedre Gunvaldstjønni

Seinere utpå kvelden så stilner det helt av og Nedre Gunvaldstjønni ligger speilblankt. Nå ser jeg at det er fisk i vannet her også. Vakringene brer seg utover vannflaten, men de er ikke interessert i hva jeg forsøker å tilby ørretene her. Det blir ikke mer fiskefangst denne dagen.

På morgenen er det stille vær, men regn i lufta. Jeg pakker speilreflekskameraet ned i sekken vanntett i dag. Blir kun kompaktkameraet som brukes i slikt vær normalt. Det ligger alltid klart i lommen.

Jeg er avgårde med sekken på ryggen i 10-tida. Jeg har kurs for Sletteidvatni og vil vest i disse. På veien skal jeg se etter noen dyregraver jeg lovet å gjøre for en petri bror. Han ville gjerne ha noen bilder av disse.

 Frokostblanding til frokost med tørrmelk. Mye energi her

 Fascinerende lavvegetasjon. Det er noen forskjellige arter her

Sletteidvatni dukker opp i sør

Jeg ser snart ned på Sletteidvatni i sør. Dette er flere vann med korte bekkestumper mellom som samlet kalles Sletteidvatni. De ligger alle noen meter over 1300 moh. Spennende fiskevann som ble kalket for ti år tid siden har jeg lest.

Jeg skal ha første stopp nede på eidet som ses på bildet ovenfor. Der skal jeg kikke etter noen dyregraver.

Jeg finner de dessverre ikke, dyregravene, men finner rester etter en slags mur som trolig har vært endel av fangstanlegget her. Det er fryktelig mye stein i området her og ikke lett å se. Jeg er amatør på dette.

Jeg tar vestover langs de to store Sletteidvatni her. Stopper opp her der og fisker litt, men uten respons. Jeg passerer etterhvert de to hyttene på eidet mellom de to store avlange vannene. Det er folketomt der. Jeg har ikke sett et menneske siden jeg passerte en storfamilie på avstand første dag på turen. Jeg er rimelig alene her inne nå tror jeg.

Etter tips har jeg kurs for enden av 1306-vannet og vil se meg om etter en teltplass der vest på eidet mot vannet oppstrøms som ligger en meter høyere omtrent. Der inne skal det finnes fin matfisk.

På en stor morenehaug kort fra både 1306- og 07-vannet finner jeg teltplassen, det er ikke mange meterne til begge vannene fra teltet. Her vil jeg ha to netter. Da får jeg tida til å bli litt kjent her inne.

I kveldingen har jeg snart kontakt med fisk i 1307. Halvkilosen glepper, men en litt mindre sitter på helt inn etterpå. I minste laget og den får svømme ut igjen. I kveld planlegges å spise mest av sekken da jeg har kommet så langt inn i fjellet jeg hadde sett for meg på forhånd.

1307-tjønnet

Utover kvelden letter været mer og sola bryter gjennom i vest. Det blåser en kjølig bris fra vest og værmeldingen er ikke positiv for morgendagen. Det meldes regn via DAB-radioen, som også fungerer her (det var DAB-dekning på alle leirplassene jeg hadde på denne turen!).

I kveldingen kaster jeg på et vak like nedenfor teltet i 1306-vannet. En kilosfisk(!) går på den svarte sluken og går i været høyt over vannet både en og to ganger. Den tredje gangen går den høyest og slår seg av. Fantastisk sprek fisk i det vannet her!

Det er gråvær på morgenen og blåser fra sørvest i dag. Det tegner snart til regnvær og det kommer. I titida må jeg snurpe igjen hetta over hodet. Jeg er på vei oppover vassdraget til neste vann. Tar meg en liten dagstur opp dit. Et spennende vann, men ikke så lett visstnok å fiske i. Grunt og mye stein.

1306 og 1307-vannene. Teltet befinner seg omtrent midt på bildet

På vei oppover langs elva forsøker jeg i kulpene. I en av dem har jeg napp, men det er alt.

Oppe ved vannet fisker jeg litt ved utoset, men her er det ingen kjenning. I regnværet og blæsten tar jeg turen litt lenger nord langs vannet. I en liten bukt skyter en levende torpedo fram mellom steinene og hogger over den svarte sluken. En knallfin ørret sitter kontant fast på enkeltkroken.

Rund og feit. Langt over halvkiloen den der. Den kjemper godt, men jeg får til slutt tommel og pekefinger over hodet på den og kan løfte den på land. Dette er middagsfisk!

Litt lenger nord i vannet kommer jeg meg rimelig tørrskodd ut til en liten, flat holme. Her får jeg avfisket et større område. Vinden tar godt tak her og det regner sidelengs. Surt er bare forordet.

Det er fisk etter sluken ser jeg. To ganger er det fisk etter og det er ikke minstemann i vannet som jager sluken min der, det er sikkert! Det er fryktelig grunt farvann her og jeg sneller inn så snart sluken treffer vannflaten der ute.

Plutselig er det fisk der igjen som hogger til sluken få meter fra beina mine der jeg nesten står med føttene uti vannet. Denne er større en den som ligger på land allerede!

Ørreten kjører fram og tilbake på grunt vann rett framfor meg. Helt vill er den og forsøker å stikke seg ned mellom steinene. Det klarer jeg å unngå med å legge godt press i mot. Utstyret holder.

825g + 585g

Litt etter har jeg den i klypene. For en fin ørret! På vekta etterpå veies den til 825g. Nå kan det momses ørret i leiren i ettermiddag. Jeg er søkke våt og legger i vei mot leiren. Det holder med fisk nå. Det får bli litt teltliv og tørking resten av dagen i dag tenker jeg. Jeg er rimelig våt, kanskje ikke til skinnet, men fuktigheten har trukket gjennom det meste.

Overraskende er det at det er så stor forskjell på kjøttfargen på de to ørretene i dag. Fra samme vann er de, men den største var svært lys i kjøttet. Den minst, knallrød. Mulig har de en litt ulik diett i vannet avhengig av hvor store de er og energibehovet? De større eksemplarene i vannet der har kanskje ikke samme tilgang til krepsdyra (små krepsdyr?) som gir mindre eksemplarer den sterke kjøttfargen.

Utpå kvelden stilner det litt mer av og regnet gir seg. Jeg planlegger avgang i morgen formiddag, men håper på sol slik at jeg får tørket endel klær og utstyr. Fiskevesten er gjennomvåt og tung.

Seint på kvelden kaster jeg igjen på et vak rett nedenfor teltet og igjen sitter det fin ørret på. Denne gang en feit halvkilos. Det er kjempekrefter i fisken som indikerer høy kvalitet. Jeg får den forsiktig av enkeltkroken og satt den tilbake. Jeg har ennå mer ørret fra tidligere dag å spise opp.

Sola skinner godt på morgenen og varmer selvom det blåser friskt fra vest-nord-vest. Jeg bruker en time og to på å tørke det som er vått. Teltet blir også helt tørt før jeg pakker det ned.

Nå legges kursen mer sørover, har vært litt usikker på hvor de siste dagene, men Slettebutjønni litt lenger sør har jeg lyst å se. Dit er det noen tjønner på veien også jeg kan fiske i. Jeg legger over langs vestsiden av Sletteidnibba.

Før jeg runder Sletteidnibba ser jeg tilbake mot siste leirplass ved Sletteidvatni. Et fantastisk fint område, det skal jammen sies!

Over kanten ser jeg snart ned på 1330-tjønnet på sørsiden av Sletteidnibba. Jeg fisker litt her, men det er så kraftig vind at det er nesten litt vanskelig. Jeg har ingen kjenning.

Jeg ser at Sletteidvatni 1326 har to utos, i følge kartet. Det ene leder ned i den retningen jeg har planlagt i dag, mot Slettebutjønni. I utoset der ser jeg at der er det en slags demning av eldre dato. Mulig var det et ønske tidligere å lede mer av vannet nordover mot det andre vannsystemet der.

Det virker som vannet nå strømmer fritt gjennom demningen og er trolig heller ikke til hinder for fisk å passere.

Snart ser jeg ned på Slettebutjønni som ligger på kanten mot Slettedalen i sørvest. Jeg har ikke tenkt meg ned dit, men i morgen trekke østover heller. En natt her skal det i allefall bli.

Slettebutjønni sett fra nordøst

Jeg forsøker litt i innoset da jeg krysser det på let etter egnet leirplass, men ingenting. Litt vest for innoset finner jeg etter litt leting en ok plass til teltet. Litt helling er det, men i riktig retning. Det går fint.

Jeg får etterhvert kun noen småtasser av noen ørreter i Slettebutjønni. Knappe 100g store. Det ligger en båt på land inne i den ene vika, som kan antyde aktivt garnfiske her. Elva jeg har fulgt nedover hit kan nok indikere gode gyteforhold også.

 Ved Slettebutjønni

I titiden er jeg i vei østover langs Slettebutjønni. Siste dag på vandring i dag. En transportetappe er det tenkt ned til Rekjså og Grysletjønni med siste camp der.

En mer eller mindre nysgjerrig fjellrypestegg spretter opp på en stein og kikker på meg. Den gir ikke lyd fra seg selvom jeg forsøker en samtale. Godt kamuflert er den i allefall kan jeg konstatere. Den går nesten i ett med bakgrunnen her.

Like bortenfor går jeg nesten rett på et grantre. En granbusk er kanskje rettere sagt. DET var høyt over havet det. Jeg er ganske nøyaktig på 1300 meter over havnivået akkurat her. Dette må være en av de høyestvoksende grantrærne i landet vil jeg tro. Noen som har sett grana høyere oppe i fjellet her i landet?

Slettebutjønni sett fra øst

Jeg følger bekkedalen østover fra Slettebutjønni. Den tar meg opp til det avlange 1333-tjønnet. Det ser ganske grunt ut da jeg stopper for noen kast og jeg har ingen kjenning med fisk der, men det betyr jo ikke at det ikke finnes der.

Oppover mot 1333-tjønnet lengst der inne

Turen videre gjennom dalen tar meg over det lille vannskillet og nedover mot Prestetjønni. Her er jeg tilbake i Reksjåvassdraget. Det er mye steinur på vei nedover her og jeg tar det svært med ro. Jeg vil ikke ha noe uhell her.

Prestetjønni

Jeg stopper opp litt nede ved bredden og tar noen kast. Ganske snart er det fisk på. 2 stk runde, feite halvkilos rødprikkørreter tar jeg inn. Fantastisk fine i formen er de også.

Fra Prestetjønni ser jeg snart ned mot Vesle Reksjåen lenger nede. Der ser jeg de første menneskene på over en uke. To telt på andre siden av det vesle vannet.

 Nedover mot Vesle Reksjåen og Reksjå

Like nedenfor utoset i Vesle Reksjå kommer jeg meg tørrskodd over såvidt. Jeg måtte stramme inn buksa over fjellstøvlene, men jeg holdt meg tørr selvom jeg hadde elva over støvelskaftet et halvsekund.

De er lange, de kilometerne østover langs Reksjå. Jeg vil ha siste camp ved utoset i Grysletjønni og håper å finne en ok plass der i le for den kraftige vinden som jeg heldigvis har mer eller mindre i ryggen på flatene langs Reksjå.

 Heiloen hilser på

Grysletjønni

Langs Grysletjønni begynner jeg speidingen etter en leirplass for siste natta her. Omtrent halveis langs den lille elvestubben fra Grysletjønni og ned til Reksjå er det en teltplass, akkurat nok til mitt telt. 

Her er det ganske godt le for vestavinden også og den merkes knapt i kveldingen. Det kan se ut som den er godt brukt denne plassen og søppel er det her også, fra mange år tilbake. Her burde grunneierlaget ha ryddet opp.

Utpå natta blåser det enda mer opp og vinden dreier igjen mer nordvest. Det blir lite søvn å få og jeg må ut et par ganger å sjekke barduneringen. Vinden treffer teltet litt fra skrått hold, og ikke som da jeg satte det opp i går kveld.

I sekstiden er det nok. Jeg står opp og pakker ned i den iskalde vinden. Her er det i grunnen bare å komme seg avgårde mot Synken.

Grysletjønni går hvit da jeg legger det bak meg. Heldigvis har jeg den vinden i ryggen og trenger bare å løfte beina litt så flyr jeg oppover stien retning Synken.

 Et siste blikk tilbake mot et flott, men dyrt fiskeområde

Over skaret ser jeg ned mot Mår som også går hvit. Mårshallene går i godt tempo i medvinden.

 Synken dukker opp langt der borte

Det er knappe 5 grader i lufta på Synken da jeg setter meg i bilen. Tanken var en kattevask her, men den tar jeg lenger nede tenker jeg. Her er det altfor kaldt å oppholde seg utendørs lettkledd.

Et rypekull krysser veien like før Kalhovd

Det har vært flott å oppleve dette fjellområdet som jeg har hørt mye om og lenge hatt lyst å besøke. Kanskje var jeg for tidlig ute for det aller beste fisket, men kanskje like spennende å tenke på så var jeg kanskje først i år inne i fjellet der med fiskestanga.

Leirplassene mine på turen

Det er kostbart å dra på fisketur i dette området. Det er sikkert. Som student hadde jeg ikke kunnet ta meg råd til det tror jeg, og det er litt trist å tenke på. Man ekskluderer kanskje flere med slike priser. Det er den aller dyreste, enkeltstående fisketuren jeg noen gang har vært på. Som en kar sa til meg på Kalhovd, han betalte mindre pr døgn på laksefiske på sørvestlandet for et fiskekort, enn ett døgn på fjellet her.

Jeg håper virkelig at pengene som tas inn brukes til skikkelig fiskekultivering. Jeg finner ikke noe info om det på Maarfjell sameiges nettside. Og som sagt burde de kanskje bruke litt ressurser på søppelplukking. Det kunne vel også kanskje lønt seg.

Takk til dere som har gitt meg god info om dette flotte området. Det var til god hjelp!