Hardangervidda 2022 - 8 dagers rundtur med packraft fra Tinnhølen

 

Endelig til fjells igjen og nå Hardangervidda fra Tinnhølen, to år etter sist besøk der. Da dukket nemlig ideen om packrafttur derfra. Nå var det endelig tid for den.

Jeg treffer på Frank i Eidfjord for en matbit der før vi kjører opp på fjellet. Problemet er at det er litt tidlig på dagen og serveringsstedene har ikke åpnet ennå. Da forsøker vi Dyranut oppe på vidda, foreslår jeg. Der serveres mat.

Dyranut møter våre behov for skikkelig kost før vi kjører bort til Tråstøl og betaler bomavgiften i bua der. Deretter innover de 11 kilometerne til parkeringen ved Tinnhølen.

25. juli Tinnhølen - Vestre Bakkatjønn

Det var meldt mer regn enn hva som møter oss, men vinden stemmer ganske bra med meldingene. Kald, frisk bris fra vestlig kant. Det kan bli en utfordring over innsjøen som vi skal helt ned i sørøstre hjørne av i dag er planen. Ned til kanalen.

Vi merker ganske snart at turen over Tinnhølen, ja den kommer til å bli hard. Den kraftige vinden som kommer inn fra siden er virkelig tøff og vi kjemper oss opp mot vestbredden av sjøen for å finne litt mer le og mindre bølger. Det hjelper litt.

Vi sniker oss langs land så tett vi klarer og bruker medvinden som hjelp der vi må runde nesene sørøstover langs vestbredden.

Utover det markerte neset Dyratangen blir det så grunt at vi kjører oss fast i sanden og må gå ut av båten og dra den over det grunneste partiet. Ytterst på øya utenfor Dyratangen blir det en stopp for å vurdere videre kurs. Det blåser friskt utpå og det skummer hvitt på bølgetoppene. Det her kan bli friskt.

Vi blir enige om at klarer vi å krysse over mot øya helt sør i innsjøen og runde den på sørsiden, ja så kan vi utnytte medvinden derfra maksimalt retning kanalen mot Vestre Bakkatjønn.

Frank klarer å runde rundt øya, men jeg gir opp og slipper meg nedover akkurat rundt nordende  av øya. Derfra fosser jeg retning kanalen. Vi når den ganske samtidig og kommer oss inn i smulere farvann mot første bæring.

Vi hjelper hverandre over første demning i kanalen. En kanal tyskerne gravde ut for å lede vannet østover til kraftproduksjonen der under krigen. Da kraftverkene lenger vest ble bygget lenge etter krigen fylte man igjen kanalen på to plasser. Nå trengte man vannet i vest.

Den andre fyllingen i kanalen er ikke så forseggjort som den første, men her også avhjelper vi hverandre med bæringen av båt og sekk i ett over hindringen. Endelig er vi nede på kanalen som munner ut i Vestre Bakkatjønn.

Vi møter snart igjen den kraftige vinden fra vest da vi når ut i selve tjønnet. Den er fryktelig tung å ha i mot da vi runder det store neset mer i vestlig retning. Vi gir snart opp da vi når fram til noen velvede båter inne på bredden. Her får vi finne oss camp for natta er vi enige om.

Det blåser stikker og strå utover kvelden og det er greit å komme i teltet. Vi hadde ikke sjans å komme oss videre vestover i dette vannet i dag. 

26. juli Værfast ved Vestre Bakkatjønn

Det går hvitt utpå vannet på morgenen. Vi avventer litt utover normal avgangstid, men bestemmer oss etterhvert for at det vil være nesten umulig å komme seg særlig vestover med den vinden i mot i dag. Vi blir liggende.

Det blåser like friskt gjennom hele dagen og det er teltliv som gjelder og god bok. En liten tur ut blir det likevel utpå ettermiddagen i et forsøk på fjellørret. Det blir knappe 10 minutter i den kalde vestavinden. Ikke et napp.

I kveldingen hører jeg kauking borte fra teltet til Frank. Du må komme og se, roper han i vinden. Frank har vært mer tålmodig enn meg og har tilbrakt nesten 2 timer med stanga i uværet langs neset. Det har lønt seg godt, for Frank kan fremvise en kjempeflott ørret som også gir ham ny PB på ørret, nemlig 1,7 kg!

Det er en virkelig fornøyd karmøybu som har tatt første fisken til nå på turen. Knall rød i kjøttet viser det seg at det er høy kvalitet på ørreten her.

27. juli Vestre Bakkatjønn - Kleivshovd

Det er blitt bedre vær i dag og sola skinner, men det blåser like friskt. Jeg foreslår for Frank at vi kanskje heller skal slippe oss helt sør i Vestre Bakkatjønn og der ta oss over i tjønnet som ligger ved Knutsbu. Derfra kan vi bære utstyret på traktorslepa over mot Kleivshovd. En helt annen rute enn planlagt tidligere, men gjennomførbar.

Vi forsøker og det går så det griner sørover i vannet med vinden og bølgene i ryggen. I stor fart kjører vi rett inn i et grunt parti et par hundre meter fra land. Jeg står bom fast og må sette foten uti for å dytte i fra. Litt skummelt er det pga. de store bølgene som fosser over rumpa på packraften. Det blir en litt fuktig affære, men så er jeg løs heldigvis og kommer meg etter Frank som er nesten i land der framme.

Vi kjemper litt med både grunne partier og vinden mot Knutsbu, men når etterhvert fram til en pause ved denne åpne bua.

Vi sleper båtene over land og bort til traktorslepa som går tett forbi Knutsbu. Bua finner vi ledig, men det frister ikke å ta noen overnatting der. Da måtte det vært et forrykende uvær i såfall. I dag er det fint vær, selv om vinden har vært litt til bry.

Vi har enda et stykke igjen og nå går de neste 4-500 meterne til fots. Frank forsøker å ta alt i ett, mens jeg vil ta det i 2 omganger. Frank har en litt kortere båt og kan lettere kunne klare motvinden.

Det går greit for Frank på bærestrekket, men han sliter noen ganger med vinden. Sjøl må jeg tilbake å hente båten. Turen blir jo litt lenger da, men jeg ville nok slitt mye mer enn hva Frank gjorde. Det får ta den tiden det tar.

Endelig nede på tjønnet etter bæreetappen skjønner vi snart at vi må bære mer i dag. Vi hadde håpet tjønnet hadde en åpen forbindelse videre, men neida. Ut av båten igjen. Nå tar jeg sekken på ryggen og sleper båten etter meg over lyngen de hundre meterne som gjelder. Frank tar alt på ryggen.

Nå er det slutt på bæringer i dag da vi kan ta de første padletakene på tjønnet rett sør for Kleivshovdtoppen. Her har jeg vært før og fått fin ørret.

Kort fra der jeg tok den fine kilosørreten i 2020 finner vi flotte og flate teltplasser oppe på en morenehaug dekket av reinlav. Her ligger vi bra med flott utsikt over området.

I kveldingen hilser jeg på et annet packraftfølge som også har startet på Tinnhølen, men har retning østover. De ville nedover mot Lågen.

28. juli Kleivshovd - Øvre Krakavadtjønne

Det er tåke på morgenen, men så vinner sola mer og mer fram og i åttetiden stråler den fritt. Dette blir en aldeles flott dag. Lite vind og strålende solskinn!

Etter at vi gjorde en endring over Vestre Bakkatjønn i går så gjør vi også en i dag. Planen var nemlig å ta oss sør til Brutjønnan og derfra over til Storfisktjønne. For å korte litt ned siden vi har mistet en dag, så tar vi en bæreetappe rett over til Storfisktjønne. Derfra blir det grei skuring over til Krakavad.

Det har blitt lite fisking her ved Kleivshovd. Jeg forsøkte riktignok stanga litt i går kveld, men uten kjenning overhodet. I de tidlige morgentimene i dag så er det flere fine fisker som bryter vannflaten flere plasser. Det høres godt når det er helt vindstille.

Packraftene tømmes for luft og festes på sekkene. Nå skal det bæres noen kilometer. Den lengste bæreetappen kommer i dag. Jeg har klart å presse vekta på sekken ned i ca. 28 kg, totalvekt med alt utstyr. Frank har noen kilo mer sier han. Begge har vi pakket så vi skal klare oss i minst 10 dager.

Det går overraskende bra oppover der vi først tar kursen mot motorveien fra Rauhellern til Sandhaug. Den vil vi følge litt vestover et stykke.

Like etter at vi krysser fylkesgrensa så er vi på 1266-toppen med utsikt både mot Hardangerjøkelen i nord og Hårteigen i vest. Her mener jeg at jeg hadde mobildekning i 2020 og fikk en fersk værmelding, men nei det har vi ikke nå. Mulig at det er Telenorabonnementet som ikke funker her. Sist jeg var her hadde jeg Telia.

Etter en avslappende pause på toppen tar vi nå en direkte kurs rett mot nærmeste vika i Storfisktjønne. Der skal vi kose oss utpå vannet en stund i finværet er tanken.

Det er godt å få av sekkene etter den lengste bæreetappen på turen til nå. Enda bedre er det å komme seg i båten og sige utover vannflaten i solskinnet. For et vær vi har i dag!

Det går i sikksakk sørover vannet der jeg padler opp til vestbredden for så å drive med vinden mot andre bredden mens jeg fisker. 

På det markerte neset på østbredden omtrent midt på vannet slår vi av en prat med en familie på dagstur hit. De holder til i Blyttsbu nær utoset til elva Snero i Tinnhølen. Største fisk i Storfisktjønne hadde fruen. 3 kg et tidligere år. Fisken finnes her den forteller de, men den er svært kresen. Den bader i naturlig mat her ser vi. Det yrer av skjoldkreps i vannet ser det ut som.

Vi har ingen kjenning heller på turen sørover vannet da vi tar oss i land lengst sørvest. Her tar vi oss greit over land og ned til Øvre Krakavadtjønn. 6-700 meters bæring av sekk og sleping av båt over lyngen. Det går finfint den taktikken. 

Nede på vannet er vi snart i båtene og setter kursen utover i vika. Vi har sett røyk fra et bål ytterst på neset. Har treffer vi en fjellvandrer som har tatt pause. Han skal videre mot Langebu forteller han. Her hadde han fått en halvkilos ørret.

Vi kjemper litt med vinden over mot neset på vestbredden der elva fra Eiriksbudalen munner ut. Vi er snart over og finner campplassen min fra 2020 ledig. Det er flatt og fint oppe på neset og det er en godt brukt campplass. Litt søppel er synlig her og der. Trist.

I kveldingen forsøker vi begge fiskestanga kort fra camp, men det blir ikke annet enn å se på at fisken vaker selv innenfor kastehold. Vårt metall vil de ikke lures av.

Det blir å spise av sekken. Det gjør aldeles ingenting, for morgendagen kan bringe en lenger bæreetappe. Om det blir får vi se på i morgen formiddag. 

29. juli Øvre Krakavadtjønne - Langebutjønnan

Vi er i gang klokka 10 som vanlig og en halvtime etter er vi i land lengst sør i Øvre Krakavadtjønne. Her er det kortest avstand ned til Nedre og båtene tar vi på slep med sekken på ryggen.

Vi er snart nede på nordbredden av Nedre Krakavadtjønne, kort fra innoset og får båtene på vannet igjen.

Overrasket blir vi snart av at det vi tror er en øy kan padle rundt, mer er en landfast nes på lav vannstand som nå. Vannet er nærmest delt i to. Frank kommer seg såvidt gjennom sildrebekken, mens turbloggeren er for tung og må ut av båten en tur. Det går greit.

I land lengst sør i vannet tar vi sjefsavgjørelsen på den fine stranda der. Herfra blir det et par kilometers bæring over Bjornestangen og ingen padling på Bjornesfjorden rundt. Det blåser for friskt fra feil retning.

Jeg har gått strekningen tidligere, i 2018, og vet at det går et gammelt tråkk over mot Kagelitjønna hvor vi vil sjøsette igjen.

Det går ganske så greit over Bjornestangen som blir en fin tur med fine utsikter både bakover fra der vi kom og utover Bjornesfjorden i øst. Snart er vi over og ser ned på den vestligste delen av Bjornesfjorden som kalles Kagelitjønne.

Det blir ikke lange padlingen over Kagelitjønne. Rundt neset på nordbredden og så over og rundt bak neset på sørbredden og inn på ei fin strand der. Her blir båtene igjen tømt for luft i dag. Nå skal vi nemlig i gang med siste bæreetappen for dagen. Inn til Langebutjønnan.

Vi krysser snart stien fra Lågaros til Sandhaug og runder 1290-toppen og tar inn mot området som kalles Grjothalsen, der Langebutjønnan er flere tjønner og småvann i et småkupert terreng. Frank tar GPS-kursen til nærmeste vika i det største av Langebutjønnan. Der skal vi se om den gamle campplassen min er ledig.

Snart er vi nede i vika lengst nordøst i Langebutjønna og kort etter er det luft i båtene igjen. Nå skal det padles et lite stykke så er vi der.

Vi padler på nordsiden av øya midt i vannet her, men akkurat der det er som smalest er jeg igjen for tung å komme over. Det er tydelig at noen har lagt ut steiner i sundet her for lettere å komme tørrskodd over på øya. Båten min kommer ikke over og jeg må i land og dra farkosten et titalls meter over land. Det går greit det også.

Joda, den gamle teltplassen min er ledig, der jeg campet to netter i den voldsomme varmen i 2018. Jeg badet til og med da i vannet her. Det skjer ikke på denne turen. Vinden fra sørvest er nesten like kraftig som den gang, men mye kaldere.

I det vi er i ferd med å få opp teltene dukker en ung kar opp med to polarhunder. Han har campert noen uker i et større telt ute på øya vi padlet rundt. Han hadde kjørt inn telt og annet i vinter med hundeslede. Til og med en kano. Nå lå han her og fisket og turet i området rundt hele sommeren. Han hadde fått lastet ned en fersk værmelding i dag som Frank fikk avfotografere. Den var ikke veldig lystig.

Vi diskuterer litt på kvelden værutsiktene framover og bestemmer oss for å korte litt ned på antall netter. Etter planen hadde jeg sett for meg to netter her og kanskje to ved Nordmannslågen. Nå viste værmeldingen i dagene framover ymse vær og svært dårlig fra og med kommende tirsdag. Vi ville prøve å komme oss til Tinnhølen igjen mandag 1. august og ikke onsdag som planen var. 

Det blir en liten ørrettass på turbloggeren på kvelden, mens Frank igjen stikker av med større. Denne gang en fin en på 850 gram.

30. juli Langebutjønnan - Nordmannslågen

Vi legger i vei i titida med båtene sammenrullet på ryggen. Kursen er satt nordvestover mot ei vik inne i Lakakjesen. Vi skal ut på Laken i dag og med den vinden som treffer oss fra sida, så er vi litt spente på hvordan turen opp mot Sandhaug vil gå. Det kan bli vått.

Det blir noen kilometer med full oppakning i dag også, men det går greit med gode pauser der vi finner fine steiner å sitte på og får avlastet ryggen litt.

Endelig ser vi ned mot Laken og vika vi har peilet oss ut for sjøsetting av båtene. Samtidig ser vi at det blåser friskt ute på sjøen der. Det blir spennende.

På den fine stranda innerst i vika får vi i oss litt energi før båtene klargjøres og lastes. Vi diskuterer litt om vi skal sette kjølfinna på, men slår det fra oss. Jeg har nemlig fått reparert min med gorillatape etter at jeg fikk en knekk på den tidligere på turen. 

Ute på vannet kjenner vi snart på den kraftige vinden som feier over Laken. Heldigvis har vi den mer eller mindre i ryggen og det fosser unna nordover sjøen. Vi feier også over flere ørretgarn som er satt på tvers av kursen vi holder. Vi priser oss lykkelige over at vi droppet kjølfinna. Da ville vi feid med flere garn, garantert!

I medvinden vi har nå nordover så passerer vi snart Gamle Sandhaug. Her smalner det inn og vi får litt strøm i mot på det smaleste og grunneste. Likevel går det finfint med den kraftige vinden vi har i ryggen. På rekordtid er helt oppe ved den ene brua i Holmsbustryken

Målet for dagen er Besso først og så en campplass litt forbi Besso i kveldingen. Først til Besso for noen kalde i sofaen der.

Da vi kikker over kanten og skuer utover Nordmannslågen kiler det godt nedover ryggen. Den går hvit utpå der. Og utpå der kan ikke vi dra. Vi vil aldri klare det der.

Etter en liten peptalk vil vi likevel forsøke oss på Nordmannslågen i dag. Holder vi oss tett på land langs vest-og sørbredden bort til Besso turisthytta, ja da er det mulig.

Det går overraskende bra, men vinden på første strekket lengst sør i innsjøen gav oss en voldsom hastighet der vi enkelte steder måtte bremse kraftig ned for i det hele tatt å klare å orientere oss gjennom gruntpartier her og der. 

I det vi runder mer vestover retning Besso har vi funnet ut at det her går virkelig greit. Å holde baugen av båten litt skrått mot vinden og samtid padle, ja så får vi en god framdrift. Litt som å krysse mot vinden med seilbåt for de som har gjort det.

Endelig ser vi Besso turisthytte der borte ved utløpet av elva med samme navn som hytta. Sist jeg var innom Besso var for 12 år siden. Nå var det dags igjen for en kald en eller tre i sofaen der inne. Det skal bli godt å sitte litt sivilisert igjen.

Det blir hele 3 kalde og en stor pose potetgull. Akkurat som vi har fortjent det.

Etter halvannen times tid på Besso er vi i båtene igjen og nå er det campplass som gjelder. Kanskje like rundt neset nord for turisthytta kan det finnes noe? Nei, vi må helt opp til Andersbu før vi går i land og finner camp. Den blir på "plenen" utenfor hytta med navn Andersbu.

Hytta er folketom så vi telter trygt her etter loven. Det skal bli godt å strekke seg ut på rygg etter en lang ferd i dag. At vi kom så langt nord i Nordmannslågen i dag gjør heller morgendagens etappe kortere. Det gjør jo ikke noe.

31. juli Nordmannslågen - Nordvatnet

Presis klokka 10 siger vi ut fra båtplassen ved Andersbu. Vi ser raskt at i dag har vi perferkt, avdempet medvind opp mot Lagareidet der vi skal inn under brua mot Heisantjørna.

I det vi nærmes oss eidet og brua kommer en båt med garnfiskere ut fra Heisantjørna. Vi ser ikke helt hvordan de har klart det, men da vi når brua ser vi at det er gravd ut ei renne akkurat dyp nok til en liten båt å komme gjennom og oss da, i oppblåsbare farkoster. På avstand så vi for oss en kort bæring forbi, men nå gikk det finfint med litt kraftig padling i motstrømmen.

Inne på Heisantjørna tar vi en kort stopp for å orientere oss. Vi vil nemlig inn i vika som ligger nærmest Nordvatnet, der vi skal bære over. Det kan være snakk om nesten halvannen kilometer.

Etter en times tid i båten i dag er vi i land for bæringen opp til Nordvatnet. Båtene tas på rull på sekken.

Terrenget opp mot Nordvatnet er overraskende lettgått og det går som en lek opp til vi er over toppen og passerer T-stien mot Hadlaskar. Flatt og fint terreng også ned til vika sørvest i Nordvatnet.

Nå skal vi bare daffe nedover Nordvatnet til vi finner en campplass ikke langt fra traktorslepa i sørenden. Det er den vi skal følge i morgen er planen den siste dagen på turen.

Jeg fisker litt underveis, men gir opp etter hvert. Jeg ser fisk som vaker og tar insekter på vannflaten. Mitt isenkram vil de ikke ha. Jeg fikk vel ikke fisk her sist jeg fisket her mener jeg å huske, tilbake i 2010. Da hadde jeg en natt ved Nordvatnet sist.

Nå har det når sant skal sies ikke blitt mye fisking på turen. Det gjør for såvidt ikke så mye. Jeg har fisket nesten hver dag tidligere i sommer, i saltvann riktignok. Kanskje jeg har fått dosen der.

Vi finner etter litt leting en flott strand med fine teltplasser like bak. Kort er det også til traktorslepa, kanskje 50 meter bare.

I kveldingen tar vi en liten tur med fiskestengene opp til Holmavatnet like over traktorslepa. Null napp der noe som også gjør seg gjeldene i utoset i Nordvatnet der vi også forsøker noen kast. Nei, fisking har det ikke blitt så mye av på turen. Derfor kan nok også Frank si at han har hatt riktig god uttelling. To ørreter med snitt på over kiloen!

1. august Nordvatnet - Tinnhølen

Traktorslepa som Besso turisthytte benytter for proviant- og varetranport er tydelig i terrenget her og lett og følge. Vi er i vei oppover mot Reet klokka 10.

Det blåser friskt fra nordvest i dag som meldt. Det er blitt betydelig kaldere også. Det går akkurat så vidt å gå med den lette anorakken, men jeg har to lag under også.

Vi tror vi ser en fjellvåk på vei oppover like etter at to traner lettet fra ei myr noen hundre meter unna. Fine naturopplevelser.

Oppe på Reet har vi vinden mer i ryggen og det går litt lettere. På planen i dag sto egentlig padling på Langavatnet ned mot Hellehalsen og derfra siste bæring mot Tinnhølen. Padling på elva Snero, ned til Tinnhølen var også en plan, men så lav vannstand vi har opplevd i vann og sjøer på turen ville nok det bare blitt et slit. Vi dropper Langavatnet og langer heller ut sørover Reet. Det blir turens lengste bæreetappe i dag.

Det er god utsikt fra toppen av Reet der vi befinner oss over 1300 meter over havet. I vest viser Hårteigen retningen, i nord Hardangerjøkelen og langt i sørøst skimter vi den karakteristiske pyramideformen til Gaustatoppen.

Vi holder brukbart tempo og finner ut at vi klarer gode 3 kilometer i timen. Det er greit for to gamle gubber med skral kondis. Da er vi kanskje over brua ved Hellehalsen rundt klokka ett og mulig på parkeringsplassen i tretida.

Etter hvert så så dukker brua opp langt der nede, men vi er ikke over elva før litt over ett. Da hiver vi sekkene av oss for en pause i le for den iskalde vinden som feier nedover Langavatnet. Det går hvitt utpå der ser vi og det er helt greit at vi ikke padlet de få kilometerne det hadde utgjort i dag.

Kort etter at vi har satt oss ned og kastet i oss noen peanøtter dukker en traktor opp og krysser elva få meter fra oss. Det må være transport fra Sandhaug mener Frank. For moroskyld holder jeg tommelen ut for haik. 

Jaggu stopper han ikke og roper at vi kan hive sekkene opp på hengeren. Vi er ikke sene om å gjøre nettopp det. Tenke seg til flaks. Her slipper vi utrolig billig den siste halve mila til parkeringsplassen. 

Makan til flaks altså! Nå kan vi lett og ledig tusle bak traktoren uten ryggsekk med kun ei vannflaske i hånda. Det er som å vinne i lotto det her. Uten denne flaksen hadde vi nok brukt dobbelt så lang tid over fra Hellehalsen. Traktoren holder gangfart på slepa.

Kilometerne går radig unna uten ryggsekken. Det er deilig å tenke på at det kun ble ei mils vei da i dag med sekken på ryggen og en halv mil uten. Helt i orden det.

Vi er framme før klokka viser tre. Like over brua får vi takket for hjelpen. Skulle da bare mangle sier den trivelige karen som har humpet seg i vei over vidda hele dagen fra Gamle Sandhaug, ja for der hadde han sett oss forbi for noen dager tilbake. Utrolig hyggelig gjort av han å ta børen vår det siste stykket.

Ved bilene er vi litt spente begge to. Nå skal sekkene veies med bagasjevekta jeg har liggende i bilen. Frank bikker 25 kilo, mens jeg kommer unna med 22,2 kilo. Da er det ikke mye mat igjen i sekken, så turen må jo ende her.

Det ble til tross for mye vind og endel dårlig vær likevel en flott tur og den gikk også mye som planlagt. Litt kortere i antall dager, 8 mot 10 planlagte, men ellers fikk vi sett de vanna og vassdragene som vi ville. 

Det er ikke feil å besøke området med packraft fant vi ut. Man kan til og med være heldigere med både, vær, vind og fiskelykke enn hva vi var. Vel, Frank fikk jo fin fisk da. 

Det siste som gjenstår i dag er helvetesveien langs Sørfjorden. Det er bare å grue seg til ferietrafikken der.