Mefurua fjellstue

Litt eventyraktig navnet på fjellstua, og for ikke å snakke om beliggenheten, eventyraktig den også, ved foten av fjellmassivet Sølen på vestbredden av innsjøen Sølensjøen. Vi befinner oss nord i Hedemark, i Rendalen kommune.

Her finner man altså fjellstua, mer enn tre mil fra asfaltert vei og ved bredden av den fiskerike Sølensjøen, et par små kilometer sør for Fiskevollen, Norges største innenlandske fiskevær, mange hundre år gammelt. Nærmere hundre naust og hytter finnes på Fiskevollen i dag, de fleste tradisjonelt laftet. Mange av naustene er svært gamle. Her har det vært drevet næringsfiske etter røye og sik siden middelalderen. I dag leveres bl.a. sik til fiskemottaket på Elgå ved Femunden litt lenger nord for innsjøen.

Den vanligste og mest siviliserte atkomsten til Mefurua er over fjellet fra Øvre Rendal på grusvei. Det tar deg i bil omtrent tre kvarter den turen. Da må man også ta høyde for alle fotostoppene, for makan til flott og eiendommelig fjellnatur skal man lete lenge etter her til lands. Tror knapt man finner det andre steder. Fjellmassivet Sølen vil ruve gjennom frontvinduet mot deg på nesten hele turen over fjellet. Hvilket syn!

Det er ingen trafikkerte veier langs Sølensjøen. Det gir innsjøen automatisk et snev av villmark i mine øyne. Man kommer unna transportstøy som andre steder er sjenerende for villmarksfølelsen. Det er kun et par grusveier fram til innsjøen, den nevnte fra vest, en grusvei fra øst som er stengt med bom og en tilkomst på grusvei inn fra nord til elva Sølna og Sølenkroken, 4-5 kilometer nord for selve innsjøen.

Fjellstua var opprinnelig i privat eie som fritidseiendommen til tidligere konsul i Venezuela, Daniel Skeie og hans kone Karen. Kona Karen var fra Stor-Elvdal og ekteparet ønsket seg et feriested i Østerdalen. Hovedhuset, en såkalt østerdalsstue, er opprinnelig fra Gammelstu Trønnes i Stor-Elvdal, ved Koppang. Her ble stua kjøpt, tatt fra hverandre bit for bit og transportert over fjellet på traktor og bil til Fiskevollen. Herfra igjen ble stua fløtet i biter til Mefurua. Dette skjedde like etter andre verdenskrig. Først på 1950-tallet var huset satt opp igjen. Det tok visstnok hele 4 år til alt var på plass igjen da merkingen av delene til huset var rimelig mangelfull. De siste bitene, som panelet inne i stua, kom ikke på plass før altså 4 år etter byggestart på Mefurua.

Konsulen var en holden mann og familien benyttet mye sjøfly når de reiste til Mefurua for ferieoppholdene sine der. Ekteparet var barnløst og hadde ingen arvinger og tidlig på åttitallet kom bygningen med eiendommen, i kommunens eie (delt eierskap med forbundet Skog og Land). Eiendommen til fjellstua i dag er på hele 2000 daa (2 kvadratkilometer). På nittitallet ble Rendalen kommune eneeier av Mefurua.

Skogskoiene rundt fjellstua, slik Mefurua fremstår i dag, er satt opp de senere årene for å øke overnattingskapasiteten. Fem ettroms tømmerkoier er plassert rundt fjellstua. Til sammen er det sengeplass til 20 personer i disse koiene. Likevel kan fjellstua leie inn flere sengeplasser i nærheten skulle det være behov. I koiene er det lagt opp til enkel selvhusholdning med et propanbluss og vedfyring. Det er lagt inn strøm i hyttene. Et moderne felles sanitæranlegg med dusj, toalett og badstu er å finne på tunet.

Det er Hilde Mømb som er vertskap på Mefurua fjellstue. Daglig leder for driften. Foruten drift som fjellstue for ferdafolk, er fjellstua også restaurant med alle rettigheter. Spesialiteten er varmrøkt sik, hentet like utenfor dørstokken, i Sølensjøen. Hilde har selv fiskerettighet etter sik i innsjøen og deltar i garnfisket der.

Hilde forteller over en kaffekopp i stua, at hun er et sommermenneske. Sommerstid driver hun Mefurua, mens på vinteren er det Sør-Afrika som er bosted, der hun driver innen reiseliv. Da er det sommer der sør.

Vi diskuterer litt opphavet til navnet ”Mefurua”. Litt pussig navn. Navnet kommer muligens fra gammelnorsk, fra ordet ”megin” som betyr ”stor”, altså ”Storfurua”. Det kan tidligere muligens ha stått store, kraftige furutrær, eller kanskje en periode også et enkelt stort furutre akkurat her som var synlig fra langt hold. ”Me” i Mefurua kan dermed ha noe med ”merke” å gjøre. Her skyter jeg inn at man langs kysten i alle tider har tatt såkalt ”méd”, dvs. siktepunkter på land for å finne tilbake til en fiskeplass. Siden det har vært drevet aktivt fiske på Sølensjøen i uminnelige tider kan kanskje min navneteori ha litt hold her.

Ønsker du et opphold i vill natur, mektige fjellopplevelser, kjenne på villmarksfølelsen, spise god lokal mat, ja da er Sølensjøen og Mefurua fjellstue et godt alternativ. Fjellstua er også et flott utgangspunkt for turer og ikke minst, padleturer på Sølensjøen. Og for all del, ikke glem å smake på den varmrøkte siken på Mefurua. Fantastisk!