Femundsmarka 2012

Etter fjorårsturen var jeg ikke ferdig med Femundsmarka. Jeg måtte tilbake. Dragningen mot trollskogene og morenelandskapet der inne mot svenskegrensa måtte tilfredsstilles mer. Fiskemulighetene der inne ville heller ikke slippe taket. Det ble på ny ti dager i villmarka!

Søndag 1. juli
Var av gårde tidlig fra Haugesund. Rundt 850 kilometer ventet bak rattet. En kort stopp i Røldal, så neste, middag på Espa ved Mjøsa. Deretter raka vegen til Jonasvollen på Femundens vestside. Rundt åtte på kvelden var jeg framme. Nærmere et halvt døgn på veien for tureventyret. Hva gjør man ikke får å dyrke denne hobbyen.

280 kroner for to ukers parkering på Jonasvollen er greit. Herfra hadde jeg to alternativer. Enten overnatte og ta Fæmund II dagen etter, eller ta båttaxi med en gang. Jeg tok Fæmund II i fjor, for øvrig et klenodium av en båt som alle som skal inn i Femundsmarka må oppleve som en del av eventyret. Båttaxi ble det på meg i år. 350 kroner er ingen ting å si på for turen fra Jonasvollen til Storvika hvor turen min startet i år. Et virkelig godt alternativ for et par stykker. Raskere og billigere da enn passasjerbåten. Husk kontanter. Et tillegg pr person må påregnes ble jeg fortalt. (jonasvollen.no)

På Jonasvollen så jeg forresten en kar jeg hadde sett før et sted og det gikk et par sekunder før jeg klarte å plassere ham. Da var det bare å hilse på. Det var nemlig far til ”Villmarksjenta”, som nå var godt i gang med Norge-på-tvers-turen sin. Faren hadde vært med første uka, bl.a. gjennom Femundsmarka og skulle nå hente kanoen som de hadde satt igjen på Jonasvollen. Da fikk jeg litt nytt om føret der inne, samt vite hvordan det gikk med dattera, Maria, på langturen vestover. Hyggelig kar! Sjekk bloggen til Maria her!

Ganske krapp sjø nordover Femunden, Norges nest største naturlige innsjø. Det slo kraftig i båten noen ganger. Likevel holdt vi høy fart nordover sjøen. På godt under halvtimen var vi framme i Storvika (Fæmund II bruker en time halvannen på strekningen Jonasvollen-Haugen, like sør for Storvika). Her pleier en del padlere å bære kanoen/kajakken opp til Røvolltjønnan for videre ferd innover. Kortere å gå herfra enn fra for eksempel Haugen. Også en langt lettere adkomst innover i stedet for å dra kanoen oppover nedre del av Røa. Det er bare på TV det ser greit ut opp Røa.

En liten, spinkel flytebrygge forankret til land tok i mot beina mine da jeg forlot taxibåten. Ikke langt fra jeg gikk i vannet der, men jeg holdt meg tørr. Takket skipperen for fin tur og service, og vinket. Gråværet lå tungt over Femunden da båten la i vei sørover igjen og jeg la i vei oppover liene mot Røvolltjønnan. Skogtjønna der oppe var målet mitt. Kanskje kunne jeg få med meg andre omgang i EM-finalen i fotball i teltet?

To og en halv kilometer er det, sånn omtrent, opp til største Røvolltjønn. Den strekningen er gjort glatt uten pause. Fin og tydelig sti oppover. Møtte to fiskere, ett par, som hadde fisket halvannen time i det største vannet, men hadde ikke kjent antydning til noe som helst. Ikke noe godt tegn det, med tanke på fiskemat.

Den kraftige medvinden tok meg over haugen mot Abbortjønna. Der var det en guttegjeng i lavvo som hadde tatt det sørlige neset i bruk. Jeg hilste bare på avstand og tok av stien med kurs for Skogtjønna noen hundre meter mot sørøst. I fjor fisket jeg både i Abbortjønna og Røvolltjønnene, men kom meg ikke til Skogtjønna. Møtte to karer på båten i fjor som lå her noen dager i fjor og fikk fin røye. Håpet mitt var nettopp røye. Kanskje allerede i kveld?

Skogtjønna

Jeg hadde på forhånd sett meg ut plass vet Skogtjønna i østenden, men langs sørbredden traff jeg to trivelige trøndere (de fleste derfra er trivelige vet jeg). Hallvard og Arne Kristian fra Trondheim hadde ingenting i mot at jeg satte opp teltet mitt ikke langt unna deres. Så også gjort. Like ved bekken som renner ut i Skogtjønna fra sør, er det en fin teltplass blant bjørketrærne der. Her er også bålplass. Ingen vits å lage nye slike i marka.

De trivelige trønderne delte gjerne av sine edle, brune dråper. Båret til fjells sammen med alt annet, pluss en Allykano. De hadde gått fra Haugen tidligere på dagen. Det ble ingen EM-finale i teltet. Trivelige trøndere, edle, både skotske og franske dråper OG fiskelykke bidro til det. Det gikk nemlig ikke mange kastene, kanskje bare ti i tallet, før det dro skikkelig i andre enden av snøret. En hissig kamp med Skogtjønnrøya som til slutt gikk i min favør og avgjort med en vellykket håving, gjorde kvelden vellykket. Den 7 hekto store røya hadde tatt på ”røyesluken” min, nemlig 12g Sølvkroken Spesial rød/kobber med svarte og hvite øyne. Frokosten og lunsjen var berget. Det ble for seint med kveldsmat.

Mandag 2. juli
I strålende vær ble det fine morgentimer på Røvollfjellet. Etter en røyefrokost tilberedt på bål ble det et par små timer med stanga, først langs bredden av Skogtjønna, så en liten time langs sørøstbredden av Abbortjønna. Der traff jeg på et par unge karer som kvelden i forveien hadde hatt kjenning med en storfisk i vannet. Fisken hadde dratt med seg alt snøret ut og røket rett av. Vi snakker minst et par kilo sa han ene karen. Jeg trodde ham på det. Her i disse vanna går det fin fisk! Jeg hadde for øvrig ingen kjenning med fisk disse timene, tiltross for stor vakaktivitet i Skogtjønna. Fluefiskerne som campet på andre siden av vannet så heller ikke ut til å ha hellet med seg, så lenge jeg var i nærheten i allefall.

De siste bitene av røya fra i går kveld gikk ned til lunsj sammen med knekkebrød. Deretter ble teltet og utstyr pakket. De trivelige trønderne rigget også ned campen da jeg dro forbi dem. De skulle ned på Roastenvanna. Jeg fisket meg rundt Skogtjønna til utoset. Derfra fulgte jeg stien ned mot Øvre Roasten. En liten fisketopp for noen kast i tjønna som stien går like forbi. Man vet jo aldri.

Utoset i Skogtjønna

Ikke lenge etter er jeg nede ved koiene som ligger ved Øvre Roasten. I den første er det folk ser jeg, mens de to neste står tomme. Tror disse er til utleie av Haugen og Femundhytten? Jeg hadde ventet å se mer folk her nede. Det var riktignok godt med folk oppe på Røvolfjellet, men langs Roastenvanna hadde jeg ventet enda mer liv. Både langs land og på vannet. Sesongen var da godt i gang nå? Ikke et menneske å se etter koiene.

Der Røa kommer inn i Øvre Roasten er en fin fiskeplass. Det vitner alle telt og bålplassene om. På andre siden ligger også legendariske Roastenbua. Ikke folk der heller. Helt alene er jeg her. Kan velge og vrake i fiskeplassene. Ser noen spredte vak. Trolig er det harr som er oppe og tar de små døgnfluene som klekker. Gråvær i lufta og jeg tar bare en liten halvtime med stanga her. Vil opp til legendariske Grislehåen. En av de aller mest kjente fiskeplassene, eller ”håene” i Røa. Der bør det jo være folk å treffe.

Helt tomt for folk er det. Jeg får hele Grislehåen for meg selv denne mandagskvelden i starten av juli. Tenke seg til! Været er blitt litt vekslende. Noen dråper nå og da, og sol inni mellom. Jeg finner meg en fin, brukt teltplass i skogen lengst oppe i Grislehåen, femti meter fra der Røa kommer inn i håen. Fantastisk fin fiskeplass og i kveld kun for meg. Luksus kaller jeg slikt!

Grøtåa ved Grislehåen

Ved Grislehåen

Grislehåen

I Grislehåen finner jeg også bua til fjelloppsynet. Jeg syntes jeg så en kar der nede ved bua i kveldingen. Jo da, i bua finner jeg Torfinn, fjellstyrets oppsynsmann på Hedemarkssida av Femundsmarka. Jeg spør om han har kontortid nå og kan gi meg noen råd og tips videre på turen. Selvsagt har han tid til slikt. Det er faktisk hovedjobben det, sier han. Nemlig å informere. Vi avtaler også at han stikker innom i morgen i campen for en prat da han skulle opp til Rogen.

Det blir en fin kveld ved Grislehåen. Litt vekslende vær. Jeg klatrer også en tur opp på moreneryggen i østenden av håen og får et flott syn nedover dalen mot Roastenvanna. Sola presser gjennom og stråler over marka. Fine bilder av slikt. Bålfyring og kaffe fram til soveposen zippes igjen for natta.

Tirsdag 3. juli
Tarpen fikk seg en omgang over bålet i går kveld. Den ene langsiden fikk seg et solid brennmerke. Den blåste over bålet da jeg skulle binde den opp. Shit happens. Noe tauverk fikser det slik at det ikke revner. Da hadde jeg i så fall vært i beit for god tarp.

Der det er skog er en slik presenning, av kraftig teltduk, svært praktisk. Jeg valgte to-mannsteltet på denne turen sammen med en 3x3m tarp. Et telt alene kan bli svært lite i dårlig vær. Da kan det være kjekt å skape litt uteplass i form av ekstra tak eller en gapahuk ved bålet som gir lé for vinden og tak for regnet. Jeg brukte tarpen til begge deler. Når regnet tok til så ble tarpen brukt delvis over teltet slik at det utenfor teltdøra var tørt og tilnærmet ståhøyde. Kjekt for en velvoksen mann på 1,90.

I halvåttetida er jeg på plass ved innoset i Grislehåen. Vil ta noen kast før jeg pakker sekken for videre marsj oppover Røa. Jeg fisker av hele innoset. Sluk og spinner. Til slutt tar jeg fram våpenet. En 18g "Jensen sild" i fluoriserende rød og med svart rygg. Stingsildform. Langtkastende sluk. Jeg dekker en langt større sektor nå enn med mindre sluker og spinnere. På femte kastet er det med ett kraftig rykninger i andre enden. Sluken har slått til! Jeg vet ikke hva fisken ser i den sluken, fargen er da svært unaturlig. Kanskje på ren irritasjon at fisken tar? Det er lov det. Fisken tar i allefall 3 voldsomme hopp langt nede i strømmen og drar ut metervis med multifilamentsnøret. Jeg ser ennå ikke hva slags fisk, trodde først kanskje en harr, men nå, med de sprangene langt opp i lufta er det trolig en ørret av det større slaget.

Etter litt fram og tilbake får jeg den inn mot steinen jeg står på. En feit, fin ørret glinser nede i vannet. Sluken sitter godt inne i kjeften. Et lite utras til så får jeg den på gli inn mot håven. Joda, den tynger godt. En av de største jeg har tatt faktisk, til fjells. 1,8 kilo og si, 55cm (glemte å måle nøyaktig). Femundsmarka skuffer ikke i år!

Rundt ni er leiren revet og sekken pakket og klar. Ørreten er renset, filétert, lett saltet og pakket ned i en zipplock-pose. Den skal bli middag i kveldingen. Like etter svinger Torfinn innom. Det blir en hyggelig prat på morran. Det finnes vel knapt den stein denne fjelloppsynsmannen ikke har tråkket på her i Femundsmarka. Lommekjent er kanskje ikke dekkende nok. Han viser meg på kartet hvor elgen går (!) når den trekker fra Kratlland mot Litle Vonsjøen. Der er det mulig også for deg å ta deg fram, sier han. Ellers der, er det bare ”stenrammel”, noe som jo også dette området er kjent for. Stein på stein. Jeg får bruk for elgtråkktipset til Torfinn senere.

Torfinn Slettvoll

Etter en lang og trivelig prat drar Torfinn videre oppover mot Rogen. Jeg samler sammen siste rest og legger snart i vei også.

Oppover Røa vinner sola mer og mer over gråværet og oppe ved Storbuddhåen steiker den. Helt vindstille! Nesten, plagsomt. I sivkanten langs land skremmer jeg plutselig opp en liten gjedde som farer noen meter utover i håen. Så stopper den. Da får jeg mitt bilde. Ute på den flotte halvøya i sørøstenden av håen finner jeg en fin lunsjplass. Herfra får jeg fint utsyn i flere retninger. I nordøst strekker Skedbrofjället i Sverige seg opp over marka. I motstatt retning, Stor-Svuku, enda mer majestetisk. For et skue! Fotoapparatet går varmt under slike forhold. Det er slik man virkelig husker Femundsmarka. Blankstille, fjell mot skog.

Etter lunsj ved Storbuddhåen og noen resultatløse kast med stanga legges kursen oppover mot T-stien til turistforeningen. Her forlater jeg Røa og ser ikke elva igjen før jeg er på vei nedover igjen til uka, er planen.

Ved enden av Kløfthåen ser jeg tre velvede Allykanoer. Eierne er kanskje på dagstur i området, eller lenger. Jeg ser ikke folk. Ved Nedre Storfisktjønn tar jeg en liten rast og kaster litt sluk etter fisken som vaker ikke langt fra land. Trolig er det harr. Den vil ikke ha metall i allefall. Her jeg pauser er det ordnet en leirplass med bålplass mer tenkt til organiserte gruppeturer. Alle kan selvsagt benytte denne plassen, noe også infoskiltet på en trestamme sier. Kanskje et tegn i tiden nettopp slike plasser?

Storbuddhåen mot Skedbrofjället

Storbuddhåen mot Stor-Svuku

Fra stien mellom Storbuddhåen og Kløfthåen

Der T-stien møter elva fra Øvre Storfisketjønn tar jeg oppover langs denne. Her krysser jeg sporene mine fra i fjor. Da kom jeg fra Kratlland og ned hit på let etter leirplass som jeg endelig fant ved Litlbuddhåen. Nå vet jeg om en fin en i østenden av Øvre Storfisktjønn. Dit er kursen satt i dag.

Her inne er det ikke mye sti å snakke om. Tråkk, kan man vel heller kalle det. Jeg finner i allefall fram til gammen som ligger innenfor myra i østenden. Jeg kjenner ikke historien til gammen. Noen som vet? Nærmere vannet finner jeg teltplassen. En flott plass. Her er det også en fin bålplass. Ørretfiléter dynket i griljermel freser snart på steikepanna på bålet. Et herremåltid!

Utover kvelden forsøker jeg stanga, men det er ikke tegn til liv. Det skal finnes godt med abbor i vannet, og gjedde. Hørte eller leste en gang at det skulle være røye her, men det kunne Torfinn avkrefte da jeg spurte om nettopp det. Ett gjeddeskjellett i strandkanten viser i allefall at gjedda bor i vannet. En koloni med terner holder til her inne ved Øvre Storfisktjønn. Tror jeg telte mer enn 20 stykker. I tillegg et par tre fiskemåker.

Onsdag 4. juli
Et av målene med turen i år er å komme inn til Litle Vonsjøen som ligger klistret til svenskegrensa. Etter frokost pakkes sakene og kursen settes sørøstover etter en rimelig utydelig sti. To ganger må jeg tråkke tilbake å lete fram stien igjen. Terrenget her inne er lite enkelt å ta seg fram i ellers. For ikke snakke om den tette myggbestanden her inne. Den angrep ved hvert eneste stopp innover. Jeg lengtet fort til en fin bris fra innsjøen der framme da.

Det er i overkant av to kilometer inn til Litle Vonsjøen fra der jeg startet i morges. Jeg bruker litt tid. Til slutt ser jeg innsjøen mellom trærne og kommer ned til koia i nordvestenden av sjøen. Der viser det seg at det er tre tyskere og en nordmann som leier. De driver og fisker etter røya i innsjøen. Opp til tre kvart kilo kan nordmannen fortelle at størrelsen ligger på, som de har fått. De første menneskene jeg har sett etter at jeg snakket med Torfinn i går morges. Hvem sa egentlig at det er så mye folk i Femundsmarka?!

Et par hundre meter unna koia finner jeg en nydelig teltplass under ei stor furu. Her ligger jeg i lé bak en morenehaug som skjermer mot innsjøen, likevel kort vei ned dit for vann og fiske. Også den fine brisen fra innsjøen når inn til teltplassen. Det hjelper mot myggen. Oppsynsbåten til Torfinn ligger der jeg henter vann, 50 meter fra teltplassen. ”Lofoten fiskesuppe” med ørret til middag. Et herremåltid igjen.

Da jeg var på Løkjelvatnhytta til HTF i Etnefjellene i vår kjøpte jeg med meg slike små porsjonposer med tørrmelk. Disse er geniale. Jeg bruker dem bl.a. til nettopp fiskesuppe, men de er hovedsakelig tenkt til havregrøten. Den må ha litt melk synes jeg.

Utpå kveldingen tar jeg stanga med meg langs land noen hundre meter bortover langs vestsiden av innsjøen. Jeg ser et og annet vak, men mitt isenkram er ikke interessant tydeligvis. Det går en time og to. Et par kast med en 18g Viking Herring i rød og kobber trigger til bett. En pen liten røye, rund og fin i formen, kjører fram og tilbake noen minutter før jeg får den på land. Knallrød i kjøttet. Helstekt i steikepanna i godt med smør blir et deilig kveldsmåltid under furutreet der bålplassen er.

Torsdag 5. juli
I finværet legger jeg kursen mot Sverige. Tar turen østover langs nordsiden av Litle Vonsjøen. Her går det en sti, eller mer presist, et tråkk. Den er ikke i daglig bruk for å si det slik. Framme ved reingjerdet som her krysser i sikksakk over grensa i mange titalls kilometer nordover og sørover, finner jeg en stein slik at jeg enkelt kan klyve over. Det skal være en klopp over gjerdet lenger øst, men jeg gidder ikke å gå helt dit. Jeg tar raskeste veien nedstrøms mot den norske og innerste delen av Våndåhåen. Det man legger merke til nedover er at man ser lite til elva fra Litle Vonsjøen. Den renner under bakken det meste av veien ned mot Våndåhåen. Man hører og ser den av og til mellom steinblokkene hvis man er like over, men noen vandringvei for fisk er den ikke.

Jeg skremmer en liten gjedde i sivet i det jeg kommer ned til vannet. Den viser seg svært interessert i sluken min og jeg mobber den litt med å dra sluken litt fram og tilbake foran trynet på den. Den hugger etter sluken noen ganger, men jeg napper den opp av vannet før den får fatt. Litt moro kan man ha på fiskens bekostning.

Våndåhåen akkurat på grensen

Harr i Våndåhåen

Reinbukk ved Våndåhåen

Våndåhåen på svensk side

Over grensa er jeg på tjuvfiske. Ikke si det til noen! Jeg passerer nesten umerkelig grensegata som er hogget ut i skogen. Jeg er ikke langt over, men tar turen ut på neset som stikker ut fra sørsiden av Våndåhåen nærmest grensa. Her har jeg kontakt med nok en gjedde, pluss at jeg har på en halvkilos harr. En ørret er også etter sluken helt inn til land. Virkelig artig å kunne fiske flere fiskeslag fra en og samme fiskeplass. For ikke å snakke om naturen her. Vill og trolsk. Letteste atkomst hit er nok med kano fra Rogen. En reinbukk kommer nedom og hilser på da jeg står og fisker. Ser at den tydelig er plaget av insekter nå i sommervarmen. Den skulle vel egentlig ikke vært her i dette området nå.

Hadde litt i tankene en tur opp på Rogsvola i dag, men varmen bidro til at jeg droppet turen opp dit. Jeg er ikke noe toppmenneske, selv om utsikten der skal være flott. En litt kjøligere dag så hadde jeg nok tatt turen opp. På tilbakeveien til Litle Vonsjøen og Norge gikk jeg innom Renvaktarstugan like sør for Våndåhåen. Herfra tar jeg direkte kurs mot Norge. Greit terreng i starten, men nærmere innsjøen så blir det mer stein. Kommer meg over reingjerdet igjen på norsk side. Noen hundre meter bortenfor ser jeg kloppen. Den brukes av de som bærer kano opp fra Våndåhåen til Litle Vonsjøen eller motsatt. Frister i grunnen lite den bæringen. Et steinhelvete å bære i. Noe som jo gjelder mange plasser i dette området.

Tilbake i leiren blir det middag uten fisk. En tur i kveldingen etter røye i innsjøen gir heller ikke resultat. Bålkos på kvelden.

Litle Vonsjøen

Fredag 6. juli
”Det er mest stenrammel der”, hadde Torfinn sagt, om området mellom Litle Vonsjøen og Kratlan. På kartet hadde han vist meg hvor elgen hadde tråkket sitt. Like nedenfor toppen av Nordre Litlevonsjøvola gikk det an å gå, for elgen. Da kunne jeg klare det også. Jo da, jeg fant tjønnet oppe i ”stenrammelet”, Torfinn hadde pekt ut, gikk på rette siden av det og fant tråkket elgen fulgte. Elgen har fire bein å gå på, jeg har to. Jeg sleit nok mer enn elgen oppover tråkket. Det er mye ”stenrammel” der også, men noe mindre enn ovenfor og nedenfor. Etter en time eller to så jeg endelig ned på det største av Voltjønnan. I enden av det tok jeg kursen rett mot Kratltjønnan. Der traff jeg ganske snart på utedassen og koia jeg hadde gått forbi, i motsatt retning, i fjor. Heiv av meg sekken et kvarters tid ved koia. Stanga ble montert og noen kast gjort like ved koia. Det skal gå stor fisk i det vannet der!

Voltjønnan og Kratlvola

Koia i nordenden av Kratltjønnan

Jeg fisker meg rundt på vestsiden av Kratltjønnan, det nordligste av vannene i Kratlan. Ingen kjenning med fisk. I sørenden tar jeg rett over mot Stortjønna og teltplassen jeg hadde i fjor. Den er ledig, heldigvis. Telt og tarp settes opp på samme plass og på samme vis som i fjor. Mildere vær i år. Kanskje bedre fiskebett også?

Jeg er litt fiskesulten nå. Tar gjerne et ekstra døgn her inne hvis jeg sliter med å få fisk. Temperaturen er langt høyere enn hva jeg opplevde her i fjor. Utpå ettermiddagen tar jeg korteste veien opp til Rundtjønna, like nord for teltplassen. Der fikk jeg en fin røye i fjor. Satser på en tilsvarende i år også. Da har jeg god middag og kvelds.

Fisker meg fram til tuppen av neset i sørenden. Bruker sluken jeg fikk røya på i fjor. Sølvkroken spesial kobber rød med hvite og svarte øyne. Samme som jeg også tok røya på i Skogtjønna sist søndag. Mellom holmen og neset jeg står på plasker det i et skikkelig vak. Jeg er klar med stanga og kaster sluken like ved siden av vakringene. Der sitter den. En skikkelig fin middagsrøye. Kjennes ut som en på størrelse med den i fjor her. Den nykker og drar. Plutselig er den av. Pokker! Men, det er i allefall liv nedi der. Da er det håp.

Jeg fisker meg et par hundre meter lenger nord i tjønnet, langs østsiden. Et lite napp er alt. Tilbake igjen på neset der jeg mistet røya i sted gjør jeg flere kast i vifteform. Dekker et stort areal av tjønna herfra med 0,13mm multifilamentsnøre og 10 fots stang. 12g sluk. Med ett kjennes noe smånapping under innsveivinga. Jeg gjør et kjapt og konsist tilslag. Da ryker det av gårde utover. Jeg tror jaggu fisken i andre enden drar ut nærmere 30 meter snøre i ett kjør. Stanga buer seg kraftig. Akkurat som når jeg har på stor lyr ved sjøen. Snella skriker. Her tror jeg håven er for liten gitt! Da fisken endelig stopper starter pumpingen innover igjen. Den holder seg dypt. Et par utras på noen meter hver gjør den, men jeg får den stadig nærmere. Endelig ser jeg den, røya. Joda, den får nok plass i håven. Sluken ser ut til å sitte godt også. Den virker bra utslitt og jeg får den greit over håvkanten og kan løfte røya inn på tørt land. Mat i flere dager på den! Like stor faktisk som ørreten jeg tok i Grislehåen. Røya er nøyaktig 55cm lang og 1,8 kg. For en fisk! Største røya jeg noen gang har fått.

I kveldingen blir det stekt røye på bålet. Fiskemomsing. En fin kveld hvor den svake brisen holde myggen stort sett unna. Jeg ser to fluefiskere som holder til i sørenden av Stortjønna, samme vann som jeg ligger ved. Om de fikk noe vet jeg ikke. Jeg ser de bare på avstand.

Ved Stortjønna

Ved Stortjønna

Lørdag 7. juli
Det trommer på teltduken. Regnvær. Ikke bare litt, men faktisk bra mye. Ikke noe utevær. Jeg drøyer det lenge i soveposen. Etter hvert setter jeg meg ut under tarpen og koker morgenkaffen. Regnværet ser rimelig konstant ut. Varierer i vannmengde, men like fullt vått vær. Jeg bestemmer meg at ved første opplett pakker jeg sakene og legger i vei over til Grøtådalen. Jeg har fått storfisken her inne og har lyst å gå ned langs Grøtåa på nordsiden. Nytt land for meg.

Jeg har ikke før lagt i vei før regnværet tar til. Det var ikke lange opplettet. Jeg leter etter tråkket over til Grøtådalen. Det er et helsikes terreng å tråkke rundt i det her. Stein på stein og sleip lav og mose mellom. Her gjelder det å holde fokus på hvor man  setter foten. Med  tung sekk på ryggen må jeg ta det ekstra med ro. Det er virkelig sleipt føre over til Grøtådalen. Tråkket jeg har lett etter finner jeg endelig på vei nedover mot Grøtåa. Den er vardet så vidt noen steder og mister man synet av de steinene så mister man lett også tråkket. Endelig nede ved elva følger jeg denne nedover på nordsiden, eller østsiden om man vil. Det regner og jeg er gjennomvåt. Likevel vil jeg noen kilometer nedover før jeg finner meg en camp. Vil ha litt mer furuskog å campe i. Lettere med tarpen  også da. Den har jeg behov for i regnværet nå.

Her oppe ved Grøtåa på høyde med Grøtådalssetra er det lite sti å snakke om langs elva. På andre siden derimot er det til sammenligning nærmest en autostrada. Der gikk jeg i fjor. På denne siden har beveren også gjort sitt til at vandringen, og spesielt nå i regnværet, skal oppleves på verst mulig måte. Sleipt og vanskelig med alle bjørkestammene som er felt over der tråkket går. Jeg passerer endelig bekken fra Sætertjønna etter hvert. Skritter lett over og får meg en kopp vann av den.

Utsikt nedover Grøtådalen

Grøtåa

En kilometer lenger ned ser jeg plutselig to skikkelser med fargerike regntrekk på sekkene sine. At ikke jeg har fått på mitt regntrekk på sekken er jo egentlig helt idiotisk i dette været. Mye er vått inni sekken vet jeg. De to skikkelsene jeg møter er to trivelige jenter på vei oppover nettopp til Sætertjønna hvor de har fått tips om fin fisk. De skal nemlig fiske. Noe de har gjort i Krokåthåen lenger ned i Grøtådalen. Der har de ikke fått noen storfangst, men heller mye småørret. Etter Sætertjønna ville de over Stor-Svuku til Svukuriset turisthytte hvor de kjente ei som jobba.

Det er trivelig å treffe på folk i marka når man vandrer alene som jeg oftest gjør. Det blir noen minutters prat i regnværet før vi sier hadet og går i hver vår retning. Jeg får i allefall tipset jentene om at det finnes fin fisk i de andre tjønnene på denne siden av elva også. Kan være greit å vite om fisken ikke biter i Sætertjønna.

Ikke så lenge etter praten med de hyggelige jentene finner jeg en grei leirplass. Den har vært brukt før. Jeg er søkkevåt. Tarpen settes opp først slik at den gir full takhøyde. Deretter reises teltet under. Teltet står da rimelig tørt samtid. Jeg finner heldigvis litt tørt i sekken. Kan takke de vanntette pakkposene for det. Et godt kjøp! Det våte yttertøyet henger jeg ute. Umulig å få tørket uansett. Tar det på meg vått i morgen igjen. Like greit. Da sparer jeg det tørre tøyet til teltbruk. Regnet fortsetter.

Leiren ved Grøtåa

Søndag 8. juli
Tungt og fuktig videre nedover langs Grøtåa. Havregrøten til frokost gjorde susen. God energi. Ikke lange biten fra siste leiren kommer jeg ned til Krokåthåen. Et legendarisk fiskevann i Grøtådalen. Her er det bare ørret. Jeg ser en fluefisker på andre siden. For langt unna til kontakt av noe slag. Mange vak å se. Kun lett duskregn i lufta. Jeg surrer litt før jeg finner T-stien på nordsiden av håen. Deretter følger jeg den til brua over Grøtåa. Derfra tar jeg nedover stien mot Grislehåen. Ikke et menneske ser jeg der nede. Regnet her gitt seg. Endelig. Ved Røas innos i Øvre Roasten monterer jeg fiskestanga igjen. Tar noen kast. Også her er jeg helt alene. Ikke et napp. Litt kjølig i de våte klærene å stå for lenge. Tar stien videre over haugen og ned langs sørsida av Øvre Roasten. Der, på den fine stranda ikke langt fra koiene treffer jeg folk igjen. Et ungt par på kanotur med Allykano. De tørker ved bålet. Hyggelig med en prat igjen. De kan fortelle at de har fanget en gjedde på gamlemetoden. Med spyd! Artig. De hadde kommet over den inne i sivet lenger ned ved vannet.

Grøtåa like ovenfor Krokåthåen

Grøtåa like før utløpet i Grislehåen

Forbi koiene ser jeg ikke folk, men tydelig at den ene er okkupert. Jeg ser en båt utpå som dorger. Ved Vassviktjønna hadde jeg sett meg ut leirplass på forhånd. Tjønna skal inneholde røye og ligger nedstrøms fra Skogtjønna, kun hundre meter fra Øvre Roasten hvor den drenerer ut. Akkurat der stien til kanobærerne møter stien langs Roastenvanna setter jeg opp tarp og telt. En flott teltplass. Kommer det folk forbi her så må de passere under tarpen. Bålplass tjue meter fra teltet, like ved vannet.

Leiren ved Vassviktjønna

Røya sitter på noen sekunder før den slår seg av. Vanvittig spreking. Halvkilos anslår jeg vekta til. Hadde gitt fin kveldsmat. I stedet blir det Real Turmat ved bålet. Greit. Finfin kveld. Jeg prøver også noen kast i oset i Øvre Roasten, der bekken fra Vassviktjønna renner ut. Ingenting verken å sluk eller spinner. Gråvær, men opphold. En bris fra vest utpå kvelden holder myggen vekke. Det er helt ok. I tillegg hjelper den lille vinden med tørkingen av klær under tarpen. Der har jeg fått montert opp en tørkesnor. Litt mindre vått i morgen tidlig enn i dag er håpet.

Vassviktjønna

Vassviktjønna

Mandag 9. juli
Det er mange fine leirplasser langs Roastenvanna, men ingen er okkupert. Ikke et menneske ser jeg, bortsett fra de to-tre båtene som dorger ute på vannet. Det er nok folk som leier koiene. Ingen som meg, teltboere langs vannet å se. Greit føre i dag, men vått i stien der det er mer myrete partier. Skoa holder ikke vannet så godt ute lenger nå. Surkler litt.

Ved Svarttjønna noen hundre meter nedenfor Nedre Roasten tar jeg en halvtimes fiskepause og litt lunsj. Svarttjønna ligger ikke i selve Røa, men er et lite tjern nordvest for Nedre Roasten. Bekken fra tjernet renner ned i Røa. Også i Svarttjønna skal det finnes fin røye. I fjor hadde jeg tenkt å ta en overnatting her, men dro opp på Røvollfjellet i finværet i stedet. Angret ikke på det. Flotte teltplasser rundt vannet her er å finne ser jeg nå. Et og annet vak ute på vannflaten indikerer liv i år også. Jeg så nemlig et kraftig vak i fjor da jeg travet forbi. Et pust på sluken er det nærmeste jeg har kjenning med røya nå. Akkurat som den bare smakte litt på metallet.

Roastensundet

Parti fra Nedre Roasten

Videre nedover langs Røa følger jeg stien tett ved elva. Her ser jeg litt folk også. Oppover på min side, sørsiden, treffer jeg snart en gjeng unge karer på fisketur. De vil etablere basecamp litt lenger oppe og ta dagsturer derfra. Jeg tipser dem om de fine mulighetene i så måte oppe på Røvollfjellet.

Nedover langs elva stopper jeg ved flere av de flotte kulpene, eller løkene, som Monsen kaller dem, og fisker. Forsøker mye med spinner nedover. Ikke et napp. Gjør egentlig ikke så mye. Har i grunnen fått dosen min med fisk her i år synes jeg. Nyter i stedet landskapet langs elva og det går mye bilder inn i kameraet nedover. Ser en del rester etter tømmerfløtertida. Da ble det gjort en del for å lette fløtingen av tømmer nedover Røa. Sporene kan ennå ses.

Svarttjønna

Nedre Røa

Nedre Røa

I Starrhåen, nederste vannet i Røa, treffer jeg på to karer i Allykano. De er på vei oppover. Forteller at jeg misunner dem ikke. De vil nemlig få noen saftige bæringer oppover. Monsen viste ikke mye av de på TV nemlig. Sugende føre også når det er så fuktig i marka. Å bære opp fra Storvika i stedet hadde de ikke hørt om før. Da slipper man som nevnt billigere opp til Roastenvanna, samt fine fiskemuligheter i tjønnene på Røvollfjellet.

Fra Starrhåen

I enden av Starrhåen setter jeg kursen direkte ned mot Femunden gjennom skogen. Jeg treffer rett på det unge paret jeg traff ved Øvre Roasten i går. De har nettopp kommet ned og etablerer siste leiren her ved Femunden. Vi slår av en prat. Hundre meter nærmere Røoset finner jeg en fin plass til teltet og tarpen over. Her nede viser knotten seg som en sann plage. Lite mygg i forhold. Det hjelper litt med myggnettet over hodet.

En rolig siste kveld i Femundsmarka. Tar en rusletur bort til koia nærmere oset og kikker og også turen til selve oset. Lite folk å se her. Koia ser okkupert ut av padlere og et telt er satt opp utenfor. Koia står åpen for ferdafolk vet jeg, men nå var den altså okkupert av sådanne. Hadde tenkt å fiske litt i selve oset denne kvelden, men orker rett og slett ikke. Kaffekok på stormkjøkkenet og radio på kvelden i teltet. Der klarer jeg å holde det knottfritt stort sett.

Ved Røoset

Ved Røoset

Tirsdag 10. juli
Klokka ni er jeg på brygga og treffer der den hyggelige hyttevakten på Røvollen turisthytte (Oslo DNT). Han skal på handletur på Elgå. Trivelig prat på brygga mens vi ser Fæmund II nærmer seg fra Synnervika. Også paret med Allykanoen er pakket og klar for båtturen. I tillegg kommer også Torfinn, oppsynsmannen. Han skal også med båten. God plass på båten og trivelig prat rundt bordet inne. Torfinn har utrolig masse kunnskap om Femundsmarka og det som har å gjøre med nettopp denne nasjonalparken. Sterke meninger også. Det skal han ha.

Femundsmarkaturen min i år er over på Jonasvollen. Der venter bilen. ”Du kommer tilbake neste år også du”, sier Torfinn da jeg tar farvel. ”Tja, vet ikke helt det”, svarer jeg. Kanskje det kunne være greit med en pause nå fra Femundsmarka, tenker jeg. Kanskje om to år? Skal aldri si aldri. Det eventyrlandet der inne mot svenskegrensen har tatt litt taket i meg nå. Det må nemlig sies.

Her finner du flere bilder fra denne turen.

Har du forresten lest om turen min i Femundsmarka i 2011? Her finner du den!