Femundsmarka sto ikke på turplanen min i år, men plutselig var jeg tilbake der inne i herligheten denne sommeren også. En flott rundtur rundt Stor-Svuku ble det.
Da Nordkalottplanene mine, bokstavelig talt nesten, ble lagt på is denne sommeren, ja så måtte jeg finne fram alternativlista. Hardangervidda skulle da bli sommerens store tureventyr. Det meste av sommeren skulle tilbringes der i ulike områder, bl.a.
tur i Vikbekkfjellet.
Ikke alt går som planlagt som vanlig. Ikke noe nytt det. Da jeg satt ved
Olavsbuvatnet sist i juni og skuet utover isen der, ja så dukket isfrie Femundsmarka raskt opp på lista igjen. Utålmodigheten etter å komme meg videre på tur og ikke sitte å vente på issmeltingen på Hardangervidda gav meg endel titalls ekstra kjøremil i bil. Men hva gjør vel det når vi snakker om selveste Femundsmarka.
Det går unna nedover Hallingdal og videre østover. Jeg vil ha en litt annen inngang i år i Femundsmarka enn de siste årene og bestemmer meg for å ta båten fra Elgå i morgen. Da trenger jeg overnatting. Fra Hønefoss ringer jeg
Femundtunet helt sør ved Femunden. Der har jeg ikke vært før. Joda, jeg er hjertelig velkommen. Ledig hotellrom har de til meg der med utsikt over Femunden, Norges vakreste innsjø.
En stopp i Elverum for siste mathandel til turen og så bærer det i full fart oppover i Trysil og langs Trysilelva. Jeg er framme rundt sju på Femundtunet og blir tatt godt imot.
På kvelden blir jeg kjent med Arild som driver
Femundtunet og får en masse gode tips og råd fra han. Lokalkjent friluftsmann er han, og han både jakter og fisker i området. God mat diskes det også opp med og Arild serverer indrefilet av reinsdyr. Fantastisk godt!
Utsikt fra brygga ved Femundtunet
Elgkarbonader og speilegg til frokost. Deilig, kraftig kost. Etter utsjekk og farvel til Arild og Femundtunet bærer det nordover til Elgå.
Det blir et par bråstopper på grusveien til Elgå. Store reinflokker er samlet på og langs veien der de slikker salt som er brukt for å binde grusen. Området her er det sørligste, samiske (sørsamiske) reindriftsområdet i Norge. Dette er eksotisk for oss som kommer langveisfra.
Jeg må innom butikken på Elgå etter fiskekort. Det er fort gjort, men jeg oppdager seinere og for sent, at jeg har fått fiskekortet for Engerdal og ikke for hele nasjonalparken som jeg ba om. Da kan jeg ikke krysse Røa i år.
Sekken pakkes på parkeringsplassen på Elgå og her er det langt, langt billigere å parkere enn
erfaringen gjort tidligere i sommer.
Ventingen på båten,
Fæmund II, er ikke ille i det finværet som oppvises over Femunden i dag. Solkremen kan benyttes. Jeg har med hele faktor 30(!) på tur i sommer. Det bør vel hindre det verste tenker jeg.
Sekken er pakket for inntil 14 dager, men jeg antar ikke mer enn max ti tenker jeg der jeg sitter og venter på båten. Jeg vil av på Haugen og starte turen på Røvolfjellet. Derfra er det mer usikkert hvor ruta legges. Denne turen er svært lite planlagt når det gjelder ruta, men jeg fikk noen spennende tips av Arild på Femundtunet som jeg kanskje vil sjekke ut. En rundtur vil jeg uansett satse på og kanskje også inn i områder jeg ikke har vært før i Femundsmarka. Det er alltid litt spennende.
Det er ikke mange passasjerer med fra Elgå i dag da båten legger ut halv ett. Nye fjes i mannskapet ser jeg. Ny kaptein er også på plass, selv om gamlekapteinen også er med ennå.
Det er finfin service ombord og nytt av året er at båten har fått sitt eget lokale øl fra Røros Bryggeri. Fantastisk godt er det og jeg rekker flere(!) flasker før min avgang på Haugen.
Nesten litt småbrisen er jeg i land og legger i vei oppover fra brygga. Det tegner til en herlig ettermiddag og kveld på Røvolfjellet der oppe.
Haugen gård
Oppover gjennom skogen mot Røvolfjellet
Det går radig unna oppover stien fra Haugen. Det er noen år siden sist jeg gikk opp her. Artig å ta denne ruta inn i marka igjen. Stien er lettgått og fin og det trengs ingen pauser oppover. Formen er blitt virkelig god etter turene til nå denne sesongen.
Nasjonalparkgrensen krysses. Opp hit er det landskapsvernområde
Det er alltid stas å runde over høyden og se ned mot Røvoltjønnan og det største av disse nærmest. Jeg håper plassen ytterst på neset der nede er ledig. Der hadde jeg fin camp siste dagen i
2015 som var en fantastisk fin tur.
Det er en østlig, fin bris som møter meg nede ved vannet. Det er flere som camper her oppe ser jeg. Er det ledig ute på neset, ja så er jeg godt synlig for mange camper rundt vannet. Det får så være.
I det jeg runder den innerste vika ser jeg en kar som tydelig har fisk på. I det jeg nærmer meg så får jeg det bekreftet av et stort smil. Joda, her er det virkelig fin fisk i andre enden av snøret. Jeg spør om jeg kan få ta bilder av det hele og det er greit, svarer fiskeren.
Jeg får øye på fisken i vannet der den kjører fram og tilbake få meter fra land. Det er jo kilosfisk du har på der jo, nærmest roper jeg til karen. Skikkelig julegris er den!
Snart har han den inne ved land, men håv har han ikke her. Du får ta "monsengrepet" på'n sier jeg. Klem til over hodet på den og løft på land. Det går strålende!
Fiskeglede på Røvolfjellet
Nå er det tid å hilse på fiskeren også. John heter han og er fra Vestfold og på tur her med hunden og skal bli så lenge maten varer. Han har flere turer bak seg i Femundsmarka, men dette er den absolutt største røya han har fått her inne forteller han smilende.
Vi veier røya hans på digitalvekta jeg har med og displayet viser 1045 gram. Det er kilosfisk godt som noen det! Gratulerer John!
Jeg forteller at jeg skriver litt på nett og spør pent om jeg kan få bruke bildene av han på bloggen. Det er i orden. Han har ikke kamera med seg, så jeg fikser bilder for han (de får du på minnepenn i posten seinere i sommer, John). Takk for en hyggelig opplevelse og hyggelig prat!
Ytterst på neset finner jeg den fine teltplassen ledig. Her er det også bittelitt le for østavinden. Jeg får fort opp teltet for det kan jo være fiskebett på gang når røya tok sluken til John for litt siden. Teltet er reist rundt fire og like etter er jeg i vannkanten med stanga.
Teltet er reist ytterst på neset
Neida, noen fiskebett er det langtfra å kjenne. Ikke ser jeg noen fisk heller. Det blir real turmat til middag i kveldingen.
Litt seinere ser jeg en kjent figur som kommer joggende(!) på motsatt side av vika. Han der kjenner jeg jo! Det er Tore Stengrundet, oppsynsmann i Engerdal statsallmenning som er ute på inspeksjonsrunden.
Jeg har hatt litt kontakt med ham tidligere i sommer og da fortalte jeg at jeg ikke kom til Femundsmarka i sommer og jeg ser han stusser litt da han ser at det er jeg som sitter utenfor teltet da han kommer joggende utover på neset.
Vi får en hyggelig prat over kaffekoppen og jeg får også flere fine tips av Tore som jeg tar med meg videre på turen. Takk for nok et trivelig møte i marka, Tore.
Det er en fin kveld her oppe på Røvolfjellet og jeg blir sittende lenge utenfor teltet. Det er noen vak langs land like nedenfor teltet ser jeg, men noe stort er det nok ikke. Likevel fristes jeg til å prøve den lille fluestanga som er med på sekken. Jaggu blir det ikke en liten tass på en Streaking Caddis.
Jeg våkner til finvær, men mer vind. Vinden har forøvrig forfulgt meg i hele sommer, så er det sagt. Det er heldigvis ikke så kaldt så det blir i lette klær jeg legger i vei. Jeg vil besøke Vassviktjønna igjen. Der har jeg nemlig noe ugjort.
Jeg treffer en hyggelig trønder som er kommet opp på neset i natt og slått opp teltet og jeg får sagt hade til John som også har stått opp.
Det blir stopp i østenden av Abbortjønna. Her er det også litt le for østavinden. Jeg må alltid ha noen kast her for uti der går det veldig pen fisk vet jeg.
Frank mistet kilosfisk her i vannet i fjor. Kanskje dumt å rippe opp i det igjen, tenker jeg. Du får ha meg unnskyldt, Frank!
Fiskepause i Abbortjønna på Røvolfjellet
Uten resultat i Abbortjønna legger jeg kursen ned mot Skogtjønna. Jeg ser et telt på den fine teltplassen på nordbredden, men ser ingen der. Går derfor litt nærmere utoset og tar noen kast med stanga der. Det blir ikke mange kast i vinden, men da er de gjort. Man kan jo ikke gå forbi Skogtjønna uten å ha gjort nettopp det.
Skogtjønna badet i sol
Før utoset i Skogtjønna tar jeg av stien og legger i vei nedover retning Vassviktjønna langs bekken fra Skogtjønna. Det er ikke lange biten ned. En liten kilometer bare.
Innerst i Vassviktjønna er det en fin campplass jeg benyttet
sist i 2015. Da mistet jeg nemlig en finfin røye i tjønnet der.
Som jeg også gjorde i 2012. Vassviktjønnrøyene leder altså 2-0 på meg. Jeg må gjøre noe med det der. Resultatet kan jo ikke stå slik for alltid.
Fin leirplass innerst i Vassviktjønna
Campplassen er ledig og masse ved er det også der. Takk for det! Teltet er snart oppe, ja før 12 faktisk. Det er jo ikke mange kilometerne hit fra Røvoltjønnan egentlig.
Her nede i skogen er heller ikke vinden noe større problem, men akkurat fin nok til å holde insektene borte. Perfekt egentlig da.
Jeg har tidligere gjort erfaring med at bunnduken i teltet ikke tåler barnåler som man jo finner fullt av her, naturlig nok. Jeg har noen lappinger med gaffatape som nettopp beviser det. Med oppblåsbart liggeunderlag også så kan det bli kjedelige opplevelser av slikt.
Fjellduken som med en feil faktisk ble med på denne turen blir redningen med tanke på barnålfaren. Duken legger jeg over bunnduken i teltet som ekstra beskyttelse for liggeunderlaget. At fjellduken ble med og ikke en tarp oppdaget jeg på båten. Jeg har normalt ikke fjellduk med i Femundsmarka, men en tarp som er mer praktisk i skoglendet i marka. Heldigvis savnet jeg ikke tarpen så mye på denne turen. Fjellduken kom jo også i praktisk bruk.
Etter at leiren er klargjort rigger jeg til den lille stanga, nifoteren. Jeg fisker normalt med en Speedmaster 10-fots stang til fjellfisket, men i tjønnet her vil jeg prøve den lille med lettere snelle og tynnere snøre. Den er suveren med det oppsettet, den stanga.
Vassviktjønna
Med røyesluken på,
Sølvkroken Spesial Classic 42, den med røde og hvite øyne, så starter jeg med første kastet rett nedenfor campen. Jeg avfisker hele vika fra grunt til dypt vann. Ingenting. Noen saftige vak midt utpå indikerer at, joda, her er det fin fisk, men ivrig på sluken er de ikke. Det er ørret i vannet også, men den har jeg aldri sett noe til. Det er kun røya jeg har hatt kontakt med her før og mistet begge gangene tidligere. Nå vil jeg ha revansj!
Jeg skifter til en annen god røyefanger, erfarte jeg på
Laksefjordvidda i 2014. Aura Flake i rød og kobber og med min modifikasjon, et øye påmontert. Jeg fisker også disse slukene normalt med en
enkeltkrok på.
Nesten midt på tjønnet, på sørbredden, kaster jeg langs land østover og lar sluken synke til bunns. Det er mange meter dypt langs denne siden av tjønnet.
Med ett er det motstand og det er heller ikke lite. Dette er jaggu ikke minstemann i vannet her sier jeg til meg selv. Nå sitter du vel!?
Fisken raser ut snøre fra 1000-snella. Det er så moro! Men, jeg er nervøs på om den sitter godt. Der ser jeg den. Det er RØYE! En kjempefin røye!
Jeg tar ikke sjansen på å fikle fram kompaktkameraet denne gang, som sist. Nå må det konsentreres på kjøringen av røya. Jeg aner at den er kroket godt. Det står og faller på snøret og stanga. Utstyret får skikkelig juling av fisken som nekter lenge å bli med inn til land.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kjører fisken, men etter et par forsøk får jeg den helt inn til bredden og får godt tak over hodet på den. Klemmer til og løfter triumferende fisken på land. En flott hunnrøye!
Endelig revansj med røya i Vassviktjønna
Vekta viser snart hele 915 gram. Det er nesten kilosfisk det. For en vakker skapning røya er og hvilken kraftig fisk også akkurat dette eksemplaret er. Endelig fikk jeg revansj for de to siste gangene jeg har mistet røya her. Nå er jeg inne i kampen igjen, for å si det slik.
Nå er jeg likevel fornøyd og har to solide måltider på denne. Det blir ikke mye fisking resten av dagen. Kun noen kast i kveldingen etter middag.
"Vassviktjønna spesial"
Middagen denne dagen blir stekt røye på brød, med sprøstekt løk. Et herremåltid ved Vassviktjønna det og kan anbefales.
Rolig ettermiddag ved Vassviktjønna
Noen kast i kveldingen ved Vassviktjønna
Stekte halefileter til kveldsmat
Det er helt stille da jeg passerer koiene ved Øvre Roasten. Det er lørdag og da skjer visstnok byttet. De gamle leietakerne er reist og de nye er nok allerede på vei innover til sin koie her.
Jeg er på vei oppover mot Storbuddhåen, men vil selvsagt fiske både i innoset her i Øvre Roasten og ikke minst ha en fiskeøkt også oppe i den fine Grislehåen. Storbuddhåen er målet fordi der har jeg aldri campet før. Har kun vært forbi. Nå vil jeg ha en natt og kanskje to der. Helst ved innoset.
Stranda øst for koiene i Øvre Roasten
Innoset i Øvre Roasten
Jeg fisker en halvtimes tid ved innoset til Øvre Roasten. Ingenting å få, men jeg ser noen vak. Trolig er det harr antar jeg.
Videre går ferden over morenehaugen til legendariske Grislehåen. Det var der jeg fikk den fine ørreten i 2012 og der jeg også hadde den lange samtalen med Torfinn Slettvoll, nå pensjonert oppsynsmann. En svært hyggelig og ikke minst lommekjent kar i marka her.
Grøtåa og Grislehåen
Det er dette landskapet jeg forbinder mest med Femundsmarka, nemlig glissen furuskog ispedd bjørka her og der, noen myrdrag mellom morenehaugene og en klopp over elva, to-tre tømmerstokker bare. Skummelt egentlig når det regner, de stokkene, men i dag er det tørt og da er det helt greit å komme over Grøtåas sørligste løp.
Grislehåen
Jeg kikker innom oppsynsbua, men der er det stille. Ikke en sjel er å se i hele Grislehåen. Jeg er mutters alene her. Det er litt luksus. I innoset finner jeg også ensomheten og får hele oset for meg selv den timen jeg tilbringer der. Får skylt skjorta for svette også her og tørr er den da jeg drar videre oppover etter et helt resultatløst fiske. Det var noe annet
i 2012 da jeg tok en fin ørret her på 1,8kg.
Det er varmt inne i skogen her nå. Sola steiker og svetten renner. Kiloene detter vel av nå tenker jeg. Ikke at akkurat det gjør noe.
Like over kloppen som går over Grøtåas østre løp ser jeg at det går et tråkk innover langs elva. Det ble visket i øret mitt for noen år siden at Abbortjønna der inne i skogen burde prøves. Det er ikke lange biten inn dit og tråkket er godt synlig innover langs Grøtåa her. Da jeg er på høyde med Abbortjønna tar jeg av tråkket og trasker opp myra, langs bekken som kommer fra Abbortjønna.
Det østlige løpet til Grøtåa
Jeg er snart oppe på neset sør for utoset. Det er mange vak å se på vannflaten og snart er det også fisk på. Ingen storing dette og det blir ikke den eneste heller. En liten abbor er også etter sluken, men tar ikke. Jeg ser ikke noe til storfisken her, men den har kanskje vært her tidligere?
På neset her finner jeg også etterlatenskaper etter "petri brødre". De er ikke lenger mine brødre slik sett når de hiver fra seg slikt i naturen. Det er sikkert. Jeg putter søpla i min søppelpose og tar det med. Trolig er det rester etter et ståsnøre, noe jeg ikke lenger har sansen for. Jeg opplevde den skadelige virkningen slik redskap kan ha på naturen da jeg reddet svartanda fra en lang lidelse og død
i 2013. Personlig synes jeg slik fiskeredskap burde vært forbudt sommerstid. Brukt på isfiske er ståsnøre nok langt tryggere for annet liv.
Dette er bare trist å finne
Abbortjønna
Abbortjønna med Svuku i bakgrunnen
Jeg tar snart peiling på Storbuddhåen og det er ikke mange hundre meterne over morenryggen nordøst for Abbortjønna at jeg ser ned på denne fiskerike håen. Her har jeg hørt om fine fiskefangster og nå vil jeg også prøve her med en camp oppe ved innoset, er det ledig. Jeg var sist forbi her i 2012, men da ble det ingenting da jeg lunsjet på det store neset.
På vei mot innoset tar jeg den veldig korte avstikkeren opp til Frysihjeltjønna. Artig navn på et vann. Om det er fisk der vet jeg ikke, for jeg fikk ingenting på de 5-6 kastene jeg gjorde.
Jeg er helt alene også i Storbuddhåen. Det er ingen folk eller telt å se ved innoset eller andre steder rundt vannet. Under furua ytterst på neset ved innoset er det akkurat plass til kuppelteltet mitt. Kuppeltelt vil jeg virkelig anbefale i Femundsmarka. Det er nok langt lettere å finne teltplass til et slikt telt enn med tunneltelt. Enklere er det også med tanke på oppsett og det kan flyttes rundt før det barduneres fast.
Det blir en fin ettermiddag og kveld her ved innoset i Storbuddhåen, men fiskemessig svært magert resultat. Ikke et napp en gang. Fuglelivet derimot er aktiv i området og jeg ser både storlommen og Norges nasjonalfugl, fossekallen rundt campen. En nesten tillitsfull svartandhunn er også ofte nesten bortom campen. Etterhvert får hun navnet Dolly av meg. Det er den eneste skapningen på flere dager nå som har vært nærme nok for en prat. Det blir selvsagt mest enveiskommunikasjon, men jeg får jo luftet meningene mine uimotsagt.
Jeg har bestemt meg for to netter her og på morgenen pakker jeg fiskevesten med det nødvendigste og drar oppover langs elva mot Kløfthåen. Stien, eller rettere sagt tråkket langs elva fra Storbuddhåen og mot Kløfthåen kan ikke anbefales. Det er ikke langs sørbredden man bærer forbi strykene her. Det er flere plasser jeg må klatrer over trær og store steiner og klatre langt opp i moreneryggen for å komme meg videre oppover langs elva.
Kløfthåen sett nordøstover. Kløfthåbua er inne mellom trærne til venstre
Jeg fisker litt i den lange kulpen, rett nedstrøms Kløfthåen og har et par napp også, men trolig ikke store sakene.
Oppe ved Kløfthåen kommer jeg opp akkurat på andre siden av utoset for der Kløfthåbua er plassert på andre siden. Den ligger i Sør-Trøndelag. Ser ut til å stå tom. Ingen folk å se her heller.
Litt lenger sør i Kløfthåen har jeg snart kontakt og fin kontakt også, fiskemessig. Det er fin fisk på kroken! Jeg har fisket en stund med en 18g møresild i kobber og rødt og nå har det betalt seg. Det er en kjempefin abbor på kroken!
Jeg får den snart på land der jeg står og tanken går fort til stekt abbor på panna til middag. Fiskemiddagen er reddet i dag. Det er sikkert, for abboren drar vekta til over 700 gram. Nest største abboren jeg har fått, og begge er tatt her i marka. Den
største tok jeg i 2011 oppe i Storrundhåen husker jeg, og den også på nevnte møresild.
Middagen er reddet i dag og jeg legger i vei retning leiren, men følger bredden sørover mot hovedstien mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Den som nok brukes når det skal bæres kano mellom håene. Mulig er det lettere å bære kano på nordsiden av elva?
Ikke lenge før jeg er nede igjen ved Storbuddhåen og leiren går jeg forbi "granskogen". Dette er eneste stedet i nasjonalparken jeg har sett grantrær, men akkurat her inne er det frodig også. Finnes det gran andre steder i Femundsmarka?
Middagsabboren skal snart gjøres klar for steikepanna
Beinfrie abborfileter
Stekt abbor med ris og sprøstekt løk
Det har vært gråvær og regn i lufta i hele dag og utpå ettermiddagen tetner det mer og mer til. I nord er det tunge, mørke tordenskyer. DAB-radioen har fungert ok her inne og værmeldingen har opplyst om at det er tordenvær på gang her i området. Nå er det rumling også i det fjerne hører jeg.
Tordenværet kommer innover fra vest
Joda, det har kurs rett mot meg tordenværet. Snart glimter det til ikke langt unna og jeg teller sekundene. Det nærmeste smellet er ikke mer enn noen hundre meter unna campen. Litt nervøs da under furua her, kan jeg vel innrømme.
Regnbygene angriper Svukumassivet
Jeg tror en stund jeg skal gå klar av de verste regnbygene, men plutselig så hamrer det løst og det er bare å kaste seg inn i teltet. Det plasker ned. Jeg savner litt tarpen i slikt vær, men den ble jo som nevnt glemt igjen. Den ble liggende i bilen på Elgå.
På natta blåser det opp og da jeg river leir på morgenen skjer nesten marerittet. I det jeg har tatt opp alle pluggene fra teltet og står med ene teltbardunen i hånda, ser jeg at regntrekket til ryggsekken plutselig er i lufta på vei ut mot vannet. Jeg løper etter og berger det få meter fra vannkanten. I samme øyeblikk som jeg griper tak i regntrekket ser jeg i øyekroken teltet som flyr(!). Jeg kjenner det går litt kaldt nedover ryggen. Jeg har ikke sjans å rekke bort. Det er på vei ut på vannet!
Det er alltid håp i hengende snøre og her er det siste bardun som redder meg fra en våt og kald svømmetur. Flyturen til teltet stopper brått og det dabber med taket ned på vannet rett ved land. Den siste bardunen har hektet seg opp i en liten rot som stikker opp under furua. Takk for den!
Jeg forbanner meg selv for å være så amatør. Slikt skal jo ikke kunne oppstå, eller skje. I slik vind pleier jeg jo alltid å feste en av bardunene til sekken når jeg tar ned teltet, for i slikt vær er det alltid teltet som er sist nedpakket. Sekken står ferdigpakket. Teltet pakkes nemlig øverst i sekken min, og teltstengene får plass i sidelomma på den
nye Gregorysekken jeg tok i bruk i år. Slikt sett er også teltet det første som pakkes ut av sekken når ny camp skal reises.
Inne i skogen oppover langs stien mot T-stien er det stille. Noen steder prøver også myggen seg, men jeg har sterke saker med og bar hud er allerede preparert med
50% DEET. Det er grått og kjølig og regndråper i lufta.
Et av Kløfthåtjønnan. Kratlvola i bakgrunnen
Jeg har bestemt meg for Grøtådalen og tjønnene der oppe. Nå følger jeg T-stien sørvestover forbi Kløfthåtjønnan. Jeg tar noen kast i det ene langs stien, men uten kjenning av noe slag.
På T-stien sørvestover
Jeg bruker kartet aktivt hele veien, selvom jeg går på merket sti for jeg leter etter et sannsynlig tråkk som vil ta av stien mot Krokåthåen. Det er ikke avmerket på kartet, men kartet kan gi meg en indikasjon på det mest naturlige stedet hvor det kan befinne seg.
Og joda, det stemmer også godt. Jeg finner "avkjørselen", men det er ikke så godt synlig. Man må følge med.
Krokåthåen dukker opp
Snart ser jeg ned på Krokåthåen, legendarisk blant fluefiskere. Det er likevel en spinnfisker jeg treffer i innoset. Første menneske jeg treffer faktisk på mange dager. Det blir en kort fiskeprat. Det er småkjølig å stå i ro. Ikke det store bettet og ikke større enn opp i 4 hekto forteller karen om fiskefangstene. Det er kun ørret i Grøtåa.
Grøtåa sett nedover. Beverhytte på andre siden
Stor-Svuku har trukket hatten langt nedover øra. Tåka ligger langt ned i fjellsiden. Det heter seg at når Stor-Svuku tar hatten på ja da blir det gråvær. Og gråvær er det utvilsomt nå der jeg følger tråkket oppover langs Grøtåa. Jeg vil noen kilometer oppover før jeg tar inn til et av tjønnene der.
Tannmerker etter beveren
Det er stille oppover dalen. Ingen å se, men jeg er sikker på det er folk på Grøtådalssætra lenger oppe. Jeg treffer de kanskje seinere. Det er artig å se hvordan beveren har jobbet i området. Jeg får noen bra bilder av arbeidet deres og en av boligene. Kjekt å ha for en naturfagslærer til senere bruk også.
Vakker maurtue i Grøtådalen
Endelig ser jeg tjønnet mellom trærne. Det skal finnes en fin campplass i sørenden vet jeg og det er det også. Det er igjen akkurat plass til kuppelteltet mitt under ei furu der. Noen meter bortenfor, under ei annen furu er det ferdig bålplass. Da gjenstår bare å finne ved. Teltet er oppe ganske nøyaktig klokka fem.
Trist er det å se store, etterlatte og delvis knuste kaffeglass liggende i bålgrua. Ja, det er nok det det er utfra formen på de glassene. Slike glass med Neskafe. To slike, store glass er lagt igjen her. Jeg legger de til side, men litt synlig også. Hadde jeg hatt muligheten hadde jeg tatt de med meg, men jeg har ikke noe å oppbevare knust glass i på noe trygg måte. Hvis oppsynet leser dette så la jeg det bak furua der jeg hadde teltet. Håper dere kan få det transportert ut av marka.
Jeg ser to personer på andre siden av tjønna, men de er litt på avstand og da er de ikke så enkelt å ta kontakt. Jeg ser de kanskje seinere.
Jeg har snart fisk på rett ved teltet, men ingen storing å snakke om. Et par små hekto kanskje og den får svømme ut igjen. Det er nok en årgang av hva fjellstyret har satt ut her. Muligens fra forrige vinter ut fra størrelsen. Jeg vet det kan finnes større her også. Min rekord er på 1,5kg herfra. Nå vil jeg ha to netter her og utforske flere av tjønnene i området.
Det blir kun noen småtasser i kveldingen også. En fiskemiddag må vente til noe større biter på.
Utpå formiddagen er fiskevesten pakket med nødvendigheter for noen timers vandring mellom tjønnene her inne. Jeg går ikke så langt før jeg kommer til den første. Den har jeg fått tips om at jeg bør prøve.
Jeg ser solide vak utpå og snart er det napp også. Her er det fin fisk kan det kjennes som. Ikke mange kastene etterpå er det en fin på. I kanonform virker det som, slik den kjemper.
Ørreten får jeg snart inn til land. For en fantastisk fin form den har slår det meg. Den sitter lett og jeg lar den få svømme ut igjen. Det er litt for tidlig på dagen for middagsfisken ennå synes jeg, men den hadde gitt nok mat den, såpass stor var den. Over halvkiloen vil jeg mene.
Kort etter er det ny fisk på og ny kamp ute i vannet. Utrolig fight de gir ørretene her. De er sølvblanke som sjøørreten på Sørlandet. Nydelige fisker.
De kjemper godt ørretene i tjønna her
Høy kvalitet på fisken
Denne er av samme kvalitet som første og denne også får friheten tilbake etter et kjapt bilde på torvmosen.
Det blir faktisk en til av samme støpning før jeg labber videre + flere solide napp også. Jeg bestemmer meg får å gå tilbake via dette tjønnet på hjemvei mot teltet skulle jeg ikke få fisk i de andre tjønnene jeg vil besøke i dag.
Det blir ikke mye fiskefangst i de tjønnene jeg besøker videre. Én ørret på rundt tre hekto fikk svømme ut igjen fra tjønnet den ble fanget. Men, nå har jeg i allefall kikket innom tjønner her hvor jeg ikke har vært tidligere, samt et par hvor jeg er litt kjent.
På ei lita myr går jeg på en liten eng med den vakre, lille
orkideen flekkmarihånd. Den er virkelig fin der den vokser på fuktig jord.
Tilbake i tjønna der jeg tok de fine ørretene i morges der stopper jeg opp litt. Kanskje kan jeg få med meg middagsfisken herfra.
Det går noen kast langs ene bredden. Et napp er det, men nå er det lengre mellom kjenningene enn tidligere i dag ja. Så er den endelig på og denne må være større. Joda, denne er skikkelig fin og gir en durabelig kamp. Jeg vinner og kan løfte opp en praktfull 750 grams ørret. Nå blir det fest i leiren.
Nesten tilbake i teltet treffer jeg på en annen sportsfisker. Det er en av leietakerne på setra nede i dalen. Han har ikke hatt hellet med seg her i dag.
Det blir stekt Grøtådalsørret under Kratlvola denne kvelden. Hva mer kan man ønske seg etter en fin fiskedag her inne.
Men kvelden er ennå ung og jeg har sett på kartet et annet lite tjønn ikke langt unna. Jeg spurte karen jeg traff tidligere i dag om han visste noe om det, men det gjorde han ikke. Han antok nok at det ikke var stort nok, eller dypt nok for fisk.
Jeg tar likevel turen bortom. Det er nemlig ikke mange hundre meterne bort dit gjennom den glisne furuskogen her inne.
Jeg forsøker først en av mine svarte sluker og har napp ganske snart. Her er det jo fisk! Litt overrasket er jeg, det skal jeg innrømme. Jeg flytter meg litt og får vinden mer i ryggen. Ny sluk på. Røyesluken denne gang. Den tok jeg den fine ørreten på her inne for noen år siden og funker til ørret også.
Da sitter den og den er tung. Jeg fisker med den lille stanga med tynt snøre og liten snelle. Det hviner godt i snella da fisken drar ut en bit, men så gir den mer opp. Snart ser jeg jo at det er en svær røye jo! Det hadde jeg ikke trodd i disse tjønnene her. Er det ikke bare ørret som settes ut her inne i Grøtådalen?
Jeg får den overraskende lett på land og ser fort at dette er en gammel kar som har sett sine bedre dager. Tanken er umiddelbart å sette den ut igjen, men kroken sitter i en av gjellbuene dypt og den blør så mye at jeg tar den opp. 1,4kg viser digitalvekta. Tenk å tatt denne da den var ungdom! Da hadde den nok vært langt penere i formen.
Noe matfisk er nok ikke dette og det får jeg også bekreftet litt seinere da jeg gjør et forsøk på filetering. Gammel og trevlet fiskekjøtt. Seigt.
Seinere på kvelden dukker seterfolket opp igjen og vi får oss en ny prat. De forteller om vadestedet de har kommet over elva med gummistøvler på, men jeg har ikke veldig lyst å vade på denne turen sier jeg, gummistøvler har ikke jeg med. Det blir nok kloppen over elva høyere oppe i morgen tenker jeg selvom det blir en kilometer halvannen omvei.
Jeg er relativt tidlig avgårde på morgenen. Det har vært to fine teltovernattinger her inne ved dette tjønnet i Grøtådalen, men nå er dagen da jeg forlater denne vakre dalen i Femundsmarka. Jeg vil se nytt land. Rønsjøen er dagens mål. Der har jeg aldri vært før.
Beveren har felt bjørk også ved Sætertjønna
Langs Sætertjønna ser jeg et telt inne i skogen like ved den gamle leirplassen jeg, min fetter Øystein, Frank og Johnny hadde i 2015. Utenfor blir jeg hilst velkommen av en elghund som sier tydelig i fra om fremmedfolk. Karen i teltet har ligget litt utpå, men slår av en hyggelig prat likevel fra teltdøra.
Kloppen over Grøtåa ved setra
Oppe ved kloppen hører jeg danske stemmer bak noen steiner. Det er fire dansker som er på jomfruturen i Femundsmarka. De har vært oppe på Stor-Svuku i tett tåke kan de fortelle. Ikke stort å se da. Nå hadde de ligget her i natt, men ville inn i Kratlan. Jeg forteller stort sett det jeg vet om det området. Noen tydelig sti er det ikke der kan jeg fortelle. Og bjørnen trenger de ikke å være redd for når de spør om nettopp det. Kamera er det viktigste da sier jeg, skulle den dukke opp.
På setra treffer jeg igjen et par av de jeg snakket med i går samt eldstemann på snart 90(!). Denne uka bodde nemlig tre generasjoner fra Østfold på setra. Familien hadde leid setra i mange tiår kunne de fortelle. Takk for hyggelig prat dere.
Tre generasjoner fra Østfold på setra, her ved to av dem
Fra setra til Rønsjøen går ingen merket sti, heller ikke noe tråkk meg bekjent. Jeg legger derfor i vei på moreneryggen som strekker seg sørvestover fra setra og oppover langs Vonbekken. Bekken krysser jeg litt oppe i dalen og holder østsiden av denne over.
Samekoia sørvest for setra skimtes der framme på moreneryggen
Moreneryggen var fin å gå på her
Jeg har kurs mot det laveste punktet der oppe
Vonbekken
Det slår meg hvor vakkert det er oppe i denne lille dalen, eller mer søkket mellom Svukumassivet og Rønsjøruten/Sylfjellet. Akkurat som en liten, hemmelig oase.
Små fossefall og fisk i bekken som piler og gjemmer seg når man krysser over. Fascinerende landskap her inne.
Tilbakeblikk nedover langs Vonbekken
Et nesten litt utenomjordisk landskap møter meg øverst der det bikker over mot Rønsjøen. Sagnet sier vel at Gud skapte Femundsmarka i vrede med morener og stein, men angret seg siden og fylte vann i alle hulla. Det slo meg at jobben hans kanskje ikke var helt ferdig her oppe. Her var det endel ugjort arbeid. Et vilt terreng.
Det er også oppe i dalen langs Vonbekken jeg ser virkelig
ille resultater av bjørkemålerangrepet som har rammet Femundsmarka for fullt i år. Jeg så litt av det også nede på Røvolfjellet, men her er det verre ser jeg. Enkelte steder kreler det på bakken, nesten som bakken lever. Grønne larver overalt.
Jeg skremmer opp et rypekull oppe i dalen mellom larveangrepne bjørker og det slår meg at her har kyllingene nok mat i sommer med alle disse larvene, hvis de spises da av rypene.
Snart er jeg over det høyeste punktet og runder over mot Rønsjøen som jeg etterhvert ser langt nede i dalen. Her har bjørkemålerne virkelig tatt for seg av bjørkeskogen der nede ser jeg. Store svarte områder i skogen viser hvor larvene her tygget i seg lauverket på bjørkene.
Det er ikke noe pent syn synes jeg og litt ekkelt også der jeg av og til må børste av meg larver som detter ned over meg når jeg uheldigvis dunker borti ei bjørk med fiskestanga på sekken.
En liten bærepose med ørret hadde han fått han ene jeg traff langs Rønsjøen
Jeg treffer etterhvert et par eldre karer som fisker langs land i Rønsjøen. Flue og dupp er redskapen de bruker og han ene har fått en liten bærepose full nesten. Ingen rekordfisker å snakke om. Tre-fire på steikepanna i størrelse. Fiskemessig er det kanskje ikke det store for turbloggeren å dra inn hit, men spennende likevel å se denne delen av nasjonalparken.
Fiskekortet mitt rekker til midten av vannet her. Den østre delen er privat. Like før grensa finner jeg teltplassen, som det ikke er for mange fine av her inne. Steinete og tuete som det er langs land her. Rett ved grensa er det altså en teltplass som duger. Her er det også rester etter en bålplass ser jeg.
Det har blåst friskt i hele dag fra vest, opp i en frisk bris kan jeg tenke meg. Småkjølig i vinden er det og jeg fester teltet i sekken da jeg trer stengene. Det har blitt noen hull i stangkanalene etterhvert på teltet, som irriterer meg. Særlig når det blåser slikt også er de hullene lite velkomne. Jeg må få fikset de snart på en eller annen måte. Snart er likevel teltet oppe, godt bardunert også med noen steiner på pluggene.
Jeg tar noen kast fra neset, mest for å kunne si at jeg har gjort det. Det blåser så friskt at det er lite trivelig å fiske. Noen storørreter tror jeg heller ikke på i sjøen her. Det blir ferdigmat i teltdøra i kveldingen.
Det har stilnet betraktelig på morgenkvisten og det tegner til en flott dag uten for mye vind. Det skal bli deilig. Jeg føler jeg har hatt en svært vindfull sommer så langt. Kanskje får jeg en pause fra vinden i dag.
I det jeg pakker ut og skal ta ned teltet legger jeg merke til nok et nestenuhell. En barnål har blitt med fra forrige leirplass kanskje og trengt gjennom bunnduken på teltet. Her ved Rønsjøen er det ikke bartrær og ikke på denne teltplassen heller, så jeg droppet jo å ha fjellduken under liggeunderlaget. Det kunne gått galt.
Rønsjøen
Jeg tar kurs oppover, sør for Rønsjøvola. Der oppe i Storsteindalen er det noen småtjønner jeg vil forsøke. Den første kun et par kilometer å gå. Det skal finnes røye i tjønnene der er jeg fortalt.
Den ligger vakkert til Rønsjøen, omkranset av fine fjell. Faktisk ligger sjøen omtrent hundre meter høyere enn tjønnene på Røvolfjellet, men her er bjørkeskogen tettere. Mulig kan skogen her inne slite nå. Det var visstnok også bjørkemålerangrep her i fjor. Det kan ta livet av bjørka, med angrep to år på rad.
Oppover fra Rønsjøen
Jeg krysser etterhvert T-stien som går over her fra Sylen mot Svukuriset. Snart dukker den første tjønna opp. Her blir det fiskestopp.
Klettloken kalles denne lille tjønna og jeg undres jo på hvordan røyene kan overleve vinteren i den lille dammen der. Fjellstyret setter ut røyer der vet jeg.
Den halvtimen jeg fisker er og blir resultatløs. Ingen kjenning i det hele tatt og jeg bestemmer meg for å tusle videre nedover mot Storsteintjønnan og prøve der. Der har jeg også lyst se etter en campplass.
Det er et spesielt landskap her inne. Fascinerende. Mye stein og mange store. Kanskje derfor også navnet. Jeg har kurs nedover mot Storsteintjønnan.
I sørvest ruver et av de høyeste fjellene i Femundsmarka, nemlig Elgåhogna med sine 1460 moh.
De er ikke store disse tjønnene her inne og den timen jeg tilbringer ved ett av dem gir ingen resultater. Leirplass finner jeg greit her, men det frister likevel å komme litt videre i dag. Revlingsjøane lenger ned i dalen mot nordvest frister akkurat nå mer.
Et av tjønnene i Storsteindalen
Besøk på ryggsekken
Revlingsjøane lokker der nede
Det går en merket T-sti på andre siden av dalen for der jeg befinner meg ved Storsteintjønnan. Jeg vurderer litt å krysse rett over dalen til den stien, men slår det fra meg ganske raskt. Sjanser på at terrenget er greit å ta seg fram i også på denne siden.
Det går veldig greit nedover dalen. En reinflokk har også fulgt den ruta jeg følger og det er fine åpne strekk i den glisne bjørkeskogen nedover. Tørt og fint å gå.
Snart er jeg også nede der T-stien kommer over bekken og går sammen med tråkket jeg har fulgt nedover dalen.
Nede ved den øverst sjøen får jeg en prat med reindriftssamen og kona som bor på koia der. De var nettopp kommet opp og lurte på om jeg hadde sett reinsdyr oppe i dalen. Ikke sett de kunne jeg fortelle, men hørt dyra hadde jeg. Den karakteristiske gryntingen til dyra hørte jeg lenge da jeg fisket i det ene av Storsteintjønnan tidligere på dagen. Det var nok en flokk som dro forbi på andre siden av morenehaugen fra der jeg sto.
Jeg vil ned til utoset av den nederste sjøen. Der vil jeg campere og kanskje fiske litt i den enden av vannet.
T-stien går langs sjøene her
I enden av Revlingsjøan
Den svenske naturforskeren Carl Von Linné var her
Det er fine teltplasser i nordenden av den nederste sjøen. Den fineste kanskje nærmest oset, men der har man fossebruset og det kan jeg klare meg uten siste kveld i Femundsmarka. Jeg finner en finfin plass litt lenger øst, omtrent hundre meter fra T-stien og kort fra vannet.
Det blir ikke mye fiskefangst her heller, men jeg ser fin fisk som er oppe i vannflaten. Jeg får en prat med de som leier koia like bortenfor meg og de hadde fått kilosrøye i vannet i går. Fisken er der, men litt vanskelig å få nå. Disse to sjøene er jo kjent for godt isfiske vinterstid vet jeg. Kanskje man skulle tatt turen inn hit da heller?
Med siste leir ved Revlingsjøan har jeg noen kilometer å gå til Revlingen siste dag og jeg legger i vei på morgenkvisten for å rekke båten.
Langs T-stien mot Svukuriset
Over bekken
Hatten av for Femundsmarka nasjonalpark!
Svukuriset turisthytte dukker opp
På benken på Svukuriset turisthytte tar jeg meg en liten stopp. Herfra er det på grusvei ned til Revlingen. Jeg er i god tid og trenger ikke stresse for å nå båten.
Svukuriset
Det er nå jeg kunne ønske meg en sykkel. Svukuriset er perfekt for sykkelturister og det er flere av dem her ser jeg da jeg legger i vei nedover de siste kilometerne i formiddag, mot Revlingen og båten.
Grusveien er ganske drøy å gå synes jeg, men heldigvis er det nedoverbakke hele veien. Nede på brygga på Revlingen er jeg ute i god tid. Her blir det en kattevask i Femunden og rimelig ren skjorte på.
Utenfor venterommet på brygga treffer jeg igjen karen jeg møtte ved Sætertjønna og elghunden Bamse. De har også gått via Rønsjøen og hit ned etter at jeg traff de. Han forteller at han passerte meg i morges, men det fikk ikke jeg med meg. Han har altså ligget litt foran meg i løypa nedover hit.
Etterhvert dukker det også opp litt flere folk som skal med båten. Karen med elgbikkja vil vente på returen for han skal nemlig over til Jonasvollen hvor bilen hans står. Revlingen er nemlig nest siste stopp før Elgå, og stoppet etter Jonasvollen på sørgående rute på innsjøen. Han får noen timers venting da, men været er jo nydelig, så det er nok ikke så ille.
Litt vemodig er det å gå ombord på Fæmund II igjen. Det indikerer nemlig slutten på turen. Nå er det mot Elgå og bilen der. Jeg tror jeg kjører hjem en tur og reorganiserer turutstyret, vasker litt m.m. før jeg drar ut på tur igjen.
Denne turen er i allefall over. En herlig tur igjen har det blitt i dette fantastiske grenselandet. Det har vært hyggelige møter med folk her inne også i år. Takk for trivelig prat dere. Vi ses kanskje igjen der inne, men kanskje ikke neste år da. Nå har jeg vært der tre år på rad. Det føles litt mye, men jeg har snakket slik før også og plutselig så er jeg der igjen.
Vil du ser mer fra Femundsmarka finnes en egen side her på bloggen med alle mine turer til nå fra dette området.
Klikk deg inn her.
PS! Bildene er klikkbare for større visning.
EDIT 31. juli 2017: Turen inn i Femundsmarka beskrevet i innlegget ble gjennomført f.o.m. 29. juni t.o.m. 7. juli 2017.
