Innevær - i teltet

 

Har vært vekslende vær på turene i sommer. Da er det viktig å ha litt å foreta seg i teltet når man ligger værfast. Kveldene kan også bli lange noen ganger. 

Jeg har alltid med en liten radio, men mange av plassene jeg har vært i sommer har det faktisk vært ganske dårlig dekning. Svensksamiske eller høykulturelle svenske radiokanaler var såvidt å få inn flere dager på rad i Børgefjell blant annet. Det er ikke særlig spennende å høre på i lengden, spør du meg.

En bok har vært redningen når radiosignalene har uteblitt, eller som et tillegg til radiolytting. I Oslo tidligere i sommer kom jeg over et pallesalg med bøker. Der fikk jeg med meg boka på bildet. En fantastisk spennende og godt skrevet bok. Var vanskelig til tider å legge fra seg. Jeg har siden guttedagene nemlig alltid vært fascinert av pionertiden i USA og indianerkulturen spesielt der borte. Her fant jeg en bok om møtet mellom disse og med nordmenn(!) involvert. Ikke nok med det, denne boka er sann! Boka bygger nemlig på beretninger norske og skandinaviske nybyggere har gitt i brev, dagbøker, leserbrev i aviser og intervjuer, om konflikten mellom Sioux-indianerne og nybyggere i Minnesota på begynnelsen 1860-tallet. Også gamle intervjuer med noen av de involverte indianerne er kilder til boka. Virkelig spennende!

Forfatteren Karl Jakob Skarstein er historiker (cand. philol.) fra Universitetet i Bergen. Han har samlet et rikholdig materiale av bakgrunnsstoff og kilder for å skrive denne boka. Et virkelig dokudrama og skrevet bra sådann. Virkelig gode skildringer og jeg fikk til tider gysninger nedover ryggen. Boka hadde jeg med på padleturen på Sølensjøen/Sølna. Skal si den passet fint inn som lektyre i den villmarka der. Kanopadling, indianerangrep, stilleflytende "floder" m.m. passer særdeles godt sammen. 

Boka anbefales altså som villmarkslektyre. Som pocketutgave er den jo glimrende sådann og veier lite. Når den er lest kan jo papiret i den brukes til oppfyring av bål eller tørking av sko. Jeg tror jeg betalte 60 kroner for denne hos Norlis i Oslo.

Komprimert telt

På turen i Femundsmarka i sommer klarte jeg å ødelegge den originale teltposen til Ringstindteltet mitt. Teltet haddet jeg festet under sekken, utenpå. En plassering som ikke er så heldig for en tynn teltposeduk. Det gikk tidlig hull og etterhvert måtte jeg ta i bruk et par plastbæreposer da den originale teltposen til slutt sa takk for seg.

Vel hjemme fant jeg fram komprimeringstrekket til Lom-soveposen. Det  var ikke i bruk lenger da soveposene på tur nå komprimeres i vanntette pakkposer som fungerer greit. Ringstindteltet fikk fint plass i dette komprimeringtrekket og lar seg godt komprimere i det. Teltplugger og teltstang fraktes selvsagt utenom. Nå får jeg teltet inni sekken hvis jeg ønsker det. På kortere turer er det greit. På lengre turer må jeg fortsatt plassere det under sekken med tanke på sekkens størrelse (85L). Dette vil gå greit da dette trekket er langt sterkere enn den originale teltposen. Da er det heller ikke nødvendig å komprimere.

Vektmessig blir ikke teltet noe særlig tyngre å bære med dette trekket. På den digitale kjøkkenvekta veide teltet i dette trekket + 13 plugger og teltstanga (inkl. reservedelene), 2022g. Det er akseptabelt for dette to-mannsteltet (Ringstind light 2).

  Ringstind light 2 i Røldalsfjellet juli 2012

Til høyfjellsfiske?

Så dette er medisinen altså? Sluker i fargerike og knalle farger. De sier så flere fjellfiskere. Jeg tar med et utvalg til fjells nå snart, så får vi se om det er riktig medisin i kalde fjellvann. Jeg blir å fiske fra rundt 1100 til noe over 1300 meter antar jeg. Fluestanga tror jeg blir hjemme.

Noen lesere av bloggen som vil dele sine erfaringer med fargerike sluker?

Mefurua fjellstue

Litt eventyraktig navnet på fjellstua, og for ikke å snakke om beliggenheten, eventyraktig den også, ved foten av fjellmassivet Sølen på vestbredden av innsjøen Sølensjøen. Vi befinner oss nord i Hedemark, i Rendalen kommune.

Her finner man altså fjellstua, mer enn tre mil fra asfaltert vei og ved bredden av den fiskerike Sølensjøen, et par små kilometer sør for Fiskevollen, Norges største innenlandske fiskevær, mange hundre år gammelt. Nærmere hundre naust og hytter finnes på Fiskevollen i dag, de fleste tradisjonelt laftet. Mange av naustene er svært gamle. Her har det vært drevet næringsfiske etter røye og sik siden middelalderen. I dag leveres bl.a. sik til fiskemottaket på Elgå ved Femunden litt lenger nord for innsjøen.

Den vanligste og mest siviliserte atkomsten til Mefurua er over fjellet fra Øvre Rendal på grusvei. Det tar deg i bil omtrent tre kvarter den turen. Da må man også ta høyde for alle fotostoppene, for makan til flott og eiendommelig fjellnatur skal man lete lenge etter her til lands. Tror knapt man finner det andre steder. Fjellmassivet Sølen vil ruve gjennom frontvinduet mot deg på nesten hele turen over fjellet. Hvilket syn!

Det er ingen trafikkerte veier langs Sølensjøen. Det gir innsjøen automatisk et snev av villmark i mine øyne. Man kommer unna transportstøy som andre steder er sjenerende for villmarksfølelsen. Det er kun et par grusveier fram til innsjøen, den nevnte fra vest, en grusvei fra øst som er stengt med bom og en tilkomst på grusvei inn fra nord til elva Sølna og Sølenkroken, 4-5 kilometer nord for selve innsjøen.

Fjellstua var opprinnelig i privat eie som fritidseiendommen til tidligere konsul i Venezuela, Daniel Skeie og hans kone Karen. Kona Karen var fra Stor-Elvdal og ekteparet ønsket seg et feriested i Østerdalen. Hovedhuset, en såkalt østerdalsstue, er opprinnelig fra Gammelstu Trønnes i Stor-Elvdal, ved Koppang. Her ble stua kjøpt, tatt fra hverandre bit for bit og transportert over fjellet på traktor og bil til Fiskevollen. Herfra igjen ble stua fløtet i biter til Mefurua. Dette skjedde like etter andre verdenskrig. Først på 1950-tallet var huset satt opp igjen. Det tok visstnok hele 4 år til alt var på plass igjen da merkingen av delene til huset var rimelig mangelfull. De siste bitene, som panelet inne i stua, kom ikke på plass før altså 4 år etter byggestart på Mefurua.

Konsulen var en holden mann og familien benyttet mye sjøfly når de reiste til Mefurua for ferieoppholdene sine der. Ekteparet var barnløst og hadde ingen arvinger og tidlig på åttitallet kom bygningen med eiendommen, i kommunens eie (delt eierskap med forbundet Skog og Land). Eiendommen til fjellstua i dag er på hele 2000 daa (2 kvadratkilometer). På nittitallet ble Rendalen kommune eneeier av Mefurua.

Skogskoiene rundt fjellstua, slik Mefurua fremstår i dag, er satt opp de senere årene for å øke overnattingskapasiteten. Fem ettroms tømmerkoier er plassert rundt fjellstua. Til sammen er det sengeplass til 20 personer i disse koiene. Likevel kan fjellstua leie inn flere sengeplasser i nærheten skulle det være behov. I koiene er det lagt opp til enkel selvhusholdning med et propanbluss og vedfyring. Det er lagt inn strøm i hyttene. Et moderne felles sanitæranlegg med dusj, toalett og badstu er å finne på tunet.

Det er Hilde Mømb som er vertskap på Mefurua fjellstue. Daglig leder for driften. Foruten drift som fjellstue for ferdafolk, er fjellstua også restaurant med alle rettigheter. Spesialiteten er varmrøkt sik, hentet like utenfor dørstokken, i Sølensjøen. Hilde har selv fiskerettighet etter sik i innsjøen og deltar i garnfisket der.

Hilde forteller over en kaffekopp i stua, at hun er et sommermenneske. Sommerstid driver hun Mefurua, mens på vinteren er det Sør-Afrika som er bosted, der hun driver innen reiseliv. Da er det sommer der sør.

Vi diskuterer litt opphavet til navnet ”Mefurua”. Litt pussig navn. Navnet kommer muligens fra gammelnorsk, fra ordet ”megin” som betyr ”stor”, altså ”Storfurua”. Det kan tidligere muligens ha stått store, kraftige furutrær, eller kanskje en periode også et enkelt stort furutre akkurat her som var synlig fra langt hold. ”Me” i Mefurua kan dermed ha noe med ”merke” å gjøre. Her skyter jeg inn at man langs kysten i alle tider har tatt såkalt ”méd”, dvs. siktepunkter på land for å finne tilbake til en fiskeplass. Siden det har vært drevet aktivt fiske på Sølensjøen i uminnelige tider kan kanskje min navneteori ha litt hold her.

Ønsker du et opphold i vill natur, mektige fjellopplevelser, kjenne på villmarksfølelsen, spise god lokal mat, ja da er Sølensjøen og Mefurua fjellstue et godt alternativ. Fjellstua er også et flott utgangspunkt for turer og ikke minst, padleturer på Sølensjøen. Og for all del, ikke glem å smake på den varmrøkte siken på Mefurua. Fantastisk!

Naken i Røldalsfjellet

Både Storm og Yr meldte om et par dagers solvindu denne uka. Ingen tid å miste da. For å oppleve sola denne sommeren måtte man være klar. Det har ikke vært mange sammenhengende soldager å snakke om på de turene jeg har vært på til nå i sommer. Nå var sjansen der til en kort soltur i nære fjell.

Gråvær på veien østover. Tåkeskyene henger tett nedover fjellsidene innover langs Stordalsvatnet i Etne og i Åkrafjorden. Selvfølgelig havner man langt bak i en kø som snegler seg framover etter en som absolutt vil holde 60 i 80-sonen. Tålmodigheten settes på prøve. Vel, jeg har det ikke travelt. Sola er ikke kommet til fjells ennå ser jeg.

Det er nytt terreng jeg besøker. Fra parkeringsplassen møter jeg en tøff stigning på godt over 200 høydemeter første kilometeren. Jeg liker ikke å starte turene slikt, men må man, så må man. Jeg vil nemlig inn bak fjellet. Der har to vann lokket lenge. Det skal finnes fisk der sies det, men kanskje er det litt tidlig ennå. Snøfonnene jeg må tråkke over oppover vitner om en lang vinter, eller kanskje helst en kjølig vår og sommer.

På toppen av fjellet passerer jeg et tjønn. Der ligger isen over halve vannet. Bare et område på midten er isfritt. Noen hundre meter lenger framme ser jeg endelig ned i dalen jeg har som mål. Jeg ser vestover i Etne-Saudafjellene at det er mye snø ennå i fjellet. På begge vannene ligger ennå is. Store isflak, men med åpent vann mellom, her og der. Jaja, jeg legger i vei nedover mot et nes jeg har sett meg ut. Der finner jeg snart en fin teltplass nesten helt nede i vannkanten. Praktisk.

Det blir mer og mer blå himmel å se utover ettermiddagen. Likevel en litt kjølig vind. En dagstur nedstrøms vannene jeg ligger ved gir ingen fiskefangst. Jeg går et par små kilometer nedover vassdraget. Ikke et napp. Tilbake ved teltet i kveldingen blir det nudler og suppe til middag. Godt jeg har med en god bok og radio.

Morgenen etter vekkes jeg av sola. Den varmer teltet på sedvanlig vis. Drivhus. Utenfor er det likevel litt småkjølig. Det var frost på natta. En kjølig, svak bris gjør at jeg tar frokostkaffen i teltdøra.

En kort dagstur oppstrøms i dag er planen. Opp til innoset i det øvre vannet å kikke. Der er åpent vann har jeg sett. Det tar ikke lange stunden å ta seg opp dit. Her og der blir det små fotostopp. En del planter har funnet det for godt og blomstre i sterke farger. Synd man bare har med kompaktkameraet. Det er i allefall mye snø her inne i de indre delene av Etne-Saudafjellene eller Røldalsfjellet om man vil.

Det blir ingen fiskefangst på turen oppover. Turen blir heller ikke av det lange slaget. Utover dagen stilner det nesten helt og sola får varmet landskapet betraktelig. Det blir solbading ved teltet, radio og lesing og et og annet kast med fiskestanga fra leirplassen. Et herlig fjellslaraffenliv i så måte, i minimalt med klær. I solsteiken er det bare å be til villmarksgudene om at finværet godt kan vare ut ferien. Det hadde ikke gjort noe det.

Utpå kvelden kommer den avkjølende brisen igjen for så å stilne helt ved solnedgang. Det blir en fin kveld. Ikke fullt så kjølig som gårsdagens. Myggen er mer plagsom denne kvelden. De siste kapitlene i boka leses ferdig i soveposen.

Jeg angrer ikke på at jeg tok med meg det store underlaget fra Ajungilak. Det er verdt sin pris og vekt. Mer komfortabelt sover jeg sjelden enn på nettopp det underlaget. Har holdt godt, men er som luftfylt noe sårbart. Ventilen til puta er lekk, men det er ikke noe stort problem. En pakkpose med noen klær inni under hodedelen fikser puta.

Siste morgen er sola der igjen og vekker. Vinden har dreiet i løpet av natta og er mer på sørøst. I sørvest ser jeg antydning til skylaget som er meldt. Det skal bringe med seg regnvær sa meteorologen på radioen i går kveld. Kaffe og frokost i teltdøra. Sekken er pakket og klar på en halvtime inkludert teltet. Halv ti er jeg i vei oppover lia. En siste stopp ved varden oppe på fjellet for et tilbakeblikk. Kanskje tilbake hit en helg sist i august?

Sola forsvinner mer og mer inn i skydisen jo nærmere parkeringsplassen, hvor bilen står, jeg kommer. Får tatt litt bilder på veien i det siste solskinnet. Like etter start, på vei vestover i bilen møter jeg regnværet. Vått. Godt jeg fikk utnyttet solvinduet til fulle da!

Børgefjell 2012

Jeg bodde to år i Nord-Trøndelag på nittitallet og det ble aldri noen tur til Norges nest eldste nasjonalpark (opprettet i 1963). I år ville jeg besøke parken. Børgefjell er en av nasjonalparkene hvor det ikke er noe særlig tilrettelegging. Ingen merkede stier eller turisthytter. Kun deg sjøl og teltet i sekken på ryggen. Mer villmark. Det er alltid fristende.

I bilen på vei nordover fra Sølensjøen, etter fine opplevelser der, bestemmer jeg meg for å ta en rimelig tidlig kveld. I nitida når jeg Tynset og tar inn på Tynset Hotel. Deilig med seng. Dagen etter er jeg av gårde igjen og peiser på nordover, nedover Gauldalen, forbi Trondheim i hundre og oppover langs Trondheimsfjorden forbi Hell, Stjørdal, Levanger, lottomillionærbygda, Steinkjer, Grong og til slutt Røyrvik. Jeg rota det litt til da jeg tok av for tidlig fra E6’n og la i vei mot Skorovatn og derfra videre til Røyrvik, istedenfor direkte fra E6’n ved Brekkvasselv. Utgjorde nok ikke så mye tapt tid og jeg skulle likevel ha en overnatting i Røyrvik. Der tok jeg inn på Børgefjell Gjestegård (Limingen Gjestegård) for natta. Tror det ble gode 50 mil i dag.

Før juliekspedisjonene mine så hadde jeg fått et forvarsel om mye snø i Børgefjell i år. Håpet var da å vente lenge nok før jeg tok turen nordover. På Røyrvik ristet dama på butikken på hodet da jeg spurte om snøforholdene. Hun kunne ikke huske så sein snøsmelting som i år. Samene kjørte snøscooter ennå inne i fjellet fortalt hun. Isen på Blyvatnet (643 moh) var nettopp gått. Det var sjelden seint! Jeg fikk nummeret til Kurt Vollmo som kjører skyssbåten over Namsvatnet. Han ville nok også ha siste info om føret inne i nasjonalparken. Biff til middag på Gjestegården.

Søndag 15. juli
Utpå formiddagen sjekket jeg ut og kjørte nord til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her koster det 10 kroner døgnet å stå parkert. Jeg møtte en eldre kar på parkeringsplassen som hadde hytte på nordsiden av Namsvatnet og han kunne heller ikke huske en så sein vår i fjellet. Det lå ennå masse snø inne i Børgefjell og elvene kunne man bare glemme å komme over. Et alternativ som da kom opp i samtalen var de sørlige delene av parken, Orvassdalen og området sør for denne dalen. Dette er området som ble sist innlemmet i nasjonalparken. Her var det fiskevann jeg hadde fått tips om tidligere. Fristende. Den eldre karen nikket samtykkende til den ideen. Fra Storvika og opp til Beinvatna for eksempel, var ikke mer enn 4-5 kilometer gange.

Kurt Vollmo legger til kai

Over Namsvatnet med Kurt Vollmo

Skyssbåten kjører videre til Storelva (i bakgrunnen)

Jeg betalte en hundrelapp i parkeringskassen. Det gav meg ti dager. Det burde holde lenge til en liten rundtur i sørlige Børgefjell hvor våren var komme lengst. Lenger nord kunne jeg bare glemme i år. For ikke snakke om lenger øst. Der hadde ”polisen” stengt Stekenjokkveien som startpunkt for turer inn i Børgefjell. Dette var gjort pga. faunakriminelle som hadde herjet rovfuglreder i området. Man kunne visstnok kjøre over, men parkere var umulig. Forståelig reaksjon. For meg betydde det lite egentlig for hadde jeg startet i Sverige ville jeg likevel havnet i snøfella inne i Børgefjell. Selv fra parkeringsplassen ved Namsvatnet var det tydelig at snømengdene var store innover i fjellet.

I halvtotida la Kurt Vollmo til land med en gruppe sportsfiskere. Jeg tok kontakt og fikk vite at de hadde vært oppe i Beinvatna sør i Børgefjell. Nettopp der jeg så for meg første fiskecamp på rundturen min. Ikke så stor fisk, men de hadde fått nok til maten. De kunne også fortelle at isen gikk der oppe for en to ukers tid siden. Det var ordene jeg trengte å vite. Beinvatna skal inneholde fin fisk har jeg hørt fra flere som har vært der oppe. Nå var det min tur.

Kurt fikk beskjed om å sette meg av i Storvika. 200 kroner koster turen over Namsvatnet. Klager ikke på den prisen når man farer over vannet i 25 knop i en Buster med 225hk i rumpa. Vi var 6 stykker ombord + 2 stykker til i reservebåten til Kurt. Resten av gjengen skulle til Storelva. Under 20 minutter tok turen inn til Storvika i Namsvatnet. Namsvatnet var enda ikke fylt opp og flytebrygga lå tørt ennå. Det gikk greit.

På vei opp lia fra Namsvatnet

Oppover fra Namsvatnet. Getsklumpen til venstre

Det er grått vær, men opphold på vei oppover lia fra Namsvatnet. Den første halve kilometeren er det en sti å følge oppover langs Storvikbekken. Etter hvert forvant stien og jeg måtte ha et øye på kartet. Rimelig lettgått terreng her sammenlignet med for eksempel Femundsmarka. Ikke så nødvendig med sti her for her kunne man rimelig enkelt gå opp sine egne tråkk. Jeg tok kurs midt mellom Getsklumpen og Grønklumpen. Da ville jeg treffe sånn nogenlunde rett på Beinvatna. Jevn, slak stigning oppover. Myggen ørlite plagsom, men ikke verre enn forventet. I firetida skimter jeg det midtre Beinvatnet. Fiskerne jeg traff på parkeringsplassen som kom ut herfra i dag anbefalte leirplassen på neset i nordøstenden av midtre Beinvatn. Fin plass og teltet mitt var snart oppe der. Glidelåsen på ytterteltet klarer jeg selvsagt igjen, som i fjor, å ødelegge. Nå fikk jeg heller ikke til å fikse merakkelet. Litt ståltråd og klesklyper var til hjelp på den døra resten av turen. Helsport skal få montere ny glidelås til høsten.

Beinvatna

På andre siden av vannet ser jeg to telt og etter hvert 3 karer. Det er litt for langt å ta kontakt. Kurt Vollmo fortalte at han hadde skysset tre stykker inn til Storvika tidligere. Sikkert disse som hadde teltene på sørsiden av vannet. Jeg ser de fiske fra neset der av og til, men om de fikk noe så jeg ikke.

I kveldingen fisker jeg meg langs nordøstbredden og mot vestbredden på kvelden. Også tjønnet like nedstrøms det midtre Beinvatnet forsøker jeg. Jeg er borti fisk, det er sikkert, men den sitter ikke. Dårlig i bettet. Real Turmat til middag på kvelden. Godt jeg tok med nok av den slår det meg. Det ligger ennå snøfonner i terrenget her, men langt mindre enn jeg kunne se lenger nord i fjellene, inne i Store Børgefjell f. eks. Dette området, hvor Beinvatna er, ligger generelt en del lavere enn områdene inne ved Jengelen, Gaukarvatnet og Store Kjukkelvatn. Området jeg hadde planlagt å besøke i sommer. Dit får det bli et annet år med normalsommer i Børgefjell. I år ble det umulig.

Mandag 16. juli
I nitida legger jeg i vei. Greit turvær i dag, overskyet og vestlig bris, litt småkjølig likevel. Glidelåsen på anorakken må trekkes helt opp. En sjokolade og litt Salte Biler som snacks i fiskevesten. Jeg fisker meg langs vestsiden av både Midtre- og Øvre Beinvatn. Midt mellom disse to vanna tar jeg opp et par med lirype. Steggen sier klart i fra hva han mener om det, som vanlig.

Mellom øvre og nedre Beinvatn

Øvre Beinvatn

Ikke bett i det hele tatt i dag. Jeg forsøker det jeg har i slukskrina, og det er ikke lite. Oppstrøms det øvre Beinvatnet finnes flere småtjønner. Jeg tar kursen mot noen av disse. Man vet aldri. Det første jeg forsøker er ganske grunt og sluken må sveives inn rimelig hurtig og stanga holdes høyt. Det ser lovende ut tjønnet, men ingen kjenning. Et litt større tjønn noen hundre meter unna er langt dypere og ser virkelig lovende ut. Her kan jeg la sluken synke lenge før jeg starter innsveivingen. En halvtimes fiske gir her heller ingen kjenning med fisk. Småkjølige regndråper angriper fra vest og jeg legger litt nordøstover til et annet lite tjønn. Her kan jeg stå med ryggen mot regnværet i det minste.

I det jeg nærmer meg tjønna ser jeg plutselig tre plogbølger i full fart ut fra et grunt område med litt sivvekst. Her er det fisk! Det slår meg at ørreten trolig har stått inne på grunna pga. kjølig vann. Det ligger nemlig et stort isflak på noen titalls kvadratmeter og flyter i østenden av tjønna. Ørreten er ikke glad i for kaldt vann. Her er det tid for svart sluk. Seatrout spoon-sluken jeg hadde hell med i fjor sommer på Hardangervidda monteres på. Den fungerte godt i kaldt vann der. To kast så er det liv i andre enden. Snøret raser ut og snella skriker i bremsen. Endelig!

Det er fin fisk i andre enden. Berger jeg denne har jeg mat til flere måltider. Det kalde vannet gjør nok ørreten litt mer sliten enn normalt vil jeg tro og ikke lenge etter er den på vei inn mot håven. Et lite, siste utras så er den endelig godt plantet i håvmaskene. En finfin Børgefjellsørret. 52 centimeter og 1,4 kilo! Jeg trenger ikke fiske mer i dag. Middagen, kveldsen og en liten bit til frokost er berget!

Tirsdag 17. juli
Jeg har fått mitt i Beinvatna. Jeg trenger ikke mer her og pakker leiren på morgenen. Gråvær og tåka henger tungt nedover sidene på Getsklumpen, fjellformasjonen nordøst for Beinvatna. Hadde det vært finvær hadde jeg trolig gått over fjellet for å se utsikten der oppe fra. Grei opptur dit fra Beinvatna ser jeg, men med tåka tungt nedover er det liten vits.

Neste stopp på rundturen er Getsvatnet, er planen. Nedover Beinvassdalen bærer det, mot Orvatnet. Her inne er det vilt. Jeg ser, etter Beinvatna, ikke mye tegn til spor av mennesker. Kan ikke være mange som tråkker nedover Beinvassdalen hvert år. Jeg forsøker å holde meg litt høyt oppe i sida på Getsklumpen den første kilometeren, men slipper meg lenger ned etter hvert i dalen. Vil helst unngå vierkrattene der nede. De er et helvete å tråkle seg gjennom. Små morenerygger viser seg fine å ferdes på og disse tar meg etter hvert over kanten der Beinvasselva faller ned mot Orvatnet.

Beinvassdalen. Orvatnet i det fjerne

Nedover Beinvassdalen

Orvatnet er et forholdsvis stort vann med østenden nesten borti svenskegrensen. Her i vest danner vannet starten på Orvasselva som munner ut i Namsvatnet en mils vei mot nordvest. Like før utoset i Orvatnet tråkker jeg nesten på en bitteliten andunge i gresset. Dessverre er stakkaren død. Ingen ytre skader. Likevel et trist syn slikt. Den får ikke nyte sommeren i Orvassdalen den. Håper det gikk bra med resten av søskenflokken. Jeg ser bare den ene her. Ser ikke helt hvilken art and det er snakk om. Andunger er ikke rette alder å skille andearter på.

Utoset i Orvatnet

I utoset, der Orvasselva starter, tar jeg meg en pause. Kun et par kilometer igjen til Getsvatnet hvor jeg vil ha en natt eller to. Monterer fiskestanga og tar meg en kvarters fiske langs land her. Ingenting er bortpå. Kanskje likegreit for da slipper jeg å bære fangsten ned til Getsvannet. Noen har nemlig hvisket meg i øret at der skal finnes fin fisk.

Nedover langs elva mot Getsvatnet forsøker jeg her og der å følge et dyretråkk, for spor etter mennesker ser jeg ikke her. Her inne snakker vi ”kvalifisert villmark” dvs. urørte naturområder som ligger mer enn 5 kilometer fra nærmeste tekniske inngrep, som for eksempel vei, hytte eller kraftledning. Mulig det er en elg jeg går i sporet på, som viser vei gjennom de verste bjørkekrattene nedover dalen. Sporene etter dyret er rimelig tydelige over de små myrflatene mellom bjørkekrattene.

Getsvatnet skimtes nede i Orvassdalen

Endelig står jeg ved bredden av Getsvatnet. Gråvær og regn i lufta nå. Ingen sti eller spor etter mennesker her heller. Getsvatnet deles nesten i to av et langt nes på midten som strekker seg ut i vannet sørfra. Jeg hadde i første omgang tenkt meg en leirplass utpå der, men ved utoset vil kanskje være bedre med tanke på fisket slår det meg. Ikke langt fra utoset er det et nes med en holme like utenfor. Her blir campen, nesten helt ytterst på dette neset. Her har det for lenge siden vært folk ser jeg. En gammel bålgrue like ved der jeg finner plass til teltet. Perfekt! Smådråper i lufta da teltet er reist. Godt å kunne komme under tak.

Getsvatnet sett fra neset som nesten deler vannet i to

Leirplassen vest i Getsvatnet

Har kjenning med fisk utpå kvelden like ved teltet. En halvkilos slår seg av like ved land og en noe mindre artsfrende får friheten tilbake etter en liten fight med undertegnede. Skal si fisken i vannet er spreke. I virkelig godt hold. Fiskemiddag blir det likevel ikke. Gjør ingenting. Her nok Real. I teltet må liggeunderlaget også fikses. Det gikk lekk sist natt. Finner etter hvert hullet, like ved ventilen. Virker som et tretthetsbrudd, eller slitasjebrudd. Superlim og sportstape ser ut til å virke. Litt bålfyring for kosens skyld utpå kvelden før regndråpene blir for heftige.

Onsdag 18. juli
Regnvær. Fikk sove godt i natt for underlaget holdt på lufta. Det er tett igjen. Superlim og sportstape fikset den biffen. Avventer litt fisketur inntil regnet roer seg litt. Regnjakka som er med i sekken kommer til nytte. Femti til hundre meter fra utoset finner jeg en fin plass der jeg har en fin fiskesektor som dekker det meste av utosområdet. Det går ikke lange stunden før første ørret er på. En pen halvkilos som sitter lett og dermed får svømme ut i Getsvatnet igjen. Feit og fin var den. Litt tidlig ennå å tenke middag. Like etter er en mye større på. Jeg skimter den nedi vannet der jeg står. Den er rundt kiloen. Noen kast med hodet så er den av. Den var feit!

Middagsørret fra Getsvatnet

Det blir en 4-5 ørreter til av samme slaget som den første, og som også får svømme videre. Alle i like fin kvalitet og kondisjon som den første. Hvilket herlig fiskevann dette er! Jeg tar en tur til kulpen like nedstrøms utoset og har der på en pen fisk som ved hjelp av strømmen drar seg av. Den slipper seg bare ut i strømvirvlene og borte var den. Tilbake oppe i utoset går det litt tid før det er ny ørret på. Denne gang en noe mindre fisk, 250g veier jeg den til. Den blir med til middag. Like etterpå får jeg en til nesten nøyaktig like stor. Perfekte steikefisker som passer i steikepanna. Fiskemomsing til kvelds ved bålet. At været er i bedring også nå passer meg utmerket!

Det blir en fin kveld ved bålet ute på det lille neset i Getsvatnet. Jeg har utsikt rett opp mot Store Børgefjell herfra. Like greit jeg ikke er der, for jeg ser snøfonnene ligger store, og jeg ser bare sørhellingene. Hvilke snømengder som skjuler seg i nordhellingene kan jeg bare tenke meg. Inni mellom kaffekoppene ved bålet tar jeg noen kast med stanga fem meter fra bålet. Herlig plass. En fin halvkilos gir en liten fight på kvelden. Jeg er mett og den får svømme tilbake.

Torsdag 19. juli
Strålende vær! Frokost ved bålet. Det er god varme i været i dag. Jeg vil videre nedover dalen og er av gårde i titida. Rundt tohundre meter nedstrøms Getsvatnet kommer jeg fram til en stor og fiskelovende kulp i elva. Her blir det fiskepause. Jeg fisker av hele kulpen med sluken. Nesten helt oppunder den ene strømmen, som kommer ut i kulpen nesten på andre siden, er det plutselig motstand i andre enden. En fin ørret har tatt på Sølvkroken 12g Spesial, blank med røde prikker. Den vil ikke til lands med det første og kjører fram og tilbake ute i kulpen. Jeg stresser litt for det er en del busker og trestammer som ligger ut i fra land på den siden jeg står. Beveren har nemlig herjet nedover elva her. Snart er den endelig så rolig at den lett lar seg behandle og jeg får den rolig inn til bredden. Jeg lar den gå igjen. Den satt lett. En virkelig fin halvkilos ørret var det. Dumt også å ta den med nedover. Jeg har tross alt mer enn nok mat i sekken. Mat for 8-9 dager fant jeg ut at jeg hadde. Det var litt ”overkill” med tanke på hvor lang denne turen var ment å vare. Sånn er det når man pakker sekken på parkeringsplasser, som ved Namsvatnet.

Getsvatnet sett fra vest

Utsikt nedover Orvassdalen

Kulp like nedstrøms Getsvatnet

Nedover Orvassdalen langs elva nyter jeg været og utsynet. Fantastisk natur her! Beveren har herjet vilt mange steder nedover. Fascinerende dyr. Noen steder langs bredden av elva er det store gressletter mellom bjørketrærne. Flate og fine. Nesten så man skulle tatt med gressklipper, slår det meg. Ellers ser jeg ikke spor etter folk her. Kun dyretråkk å følge nedover langs elva. Vilt og vakkert.

Etter hvert forsøker jeg å trekke litt mer opp i høyden. Krattene langs elva tetner til og lenger opp er det lettere å gå nå. Små moltemyrer her oppe viser hva som kan ventes om noen uker. Flere steder ser jeg mengder med røde moltekart. Etter en kilometer eller to til må jeg trekke ned mot Orvasselva igjen. Høyere oppe ble det for tett kratt der også, men nede ved elva var det enklere igjen nå. Endelig kommer jeg fram til bekken jeg hadde ventet på å treffe. Denne skal jeg følge oppover mot sørvest. Jassånilsbekken tar meg oppover mot Jassånilstjønnin. Fantastiske navn! Lurer på opphavet?

Nedover Orvassdalen

Fjellene bak Jengelen er snødekte

Ved det nederste Jassånilstjønnet hiver jeg sekken. En sein lunsj. Ferdigsmurte Wasa knekkebrød. Brukbart, men ikke skikkelig mettende. Ikke langt til det øverste vannet heller nå. Der blir det middag. Her ved det nedre Jassånilstjønnet blir det en halvtime med stanga. Er borti fin fisk og anslår en jeg mister til rundt halvkiloen. Den kunne vært middagsfisk.

Framme ved det øverste av Jassånilstjønnene finner jeg en brukt teltplass på et lite nes i østenden. Her har det nylig vært folk ser jeg. En velbrukt bålgrue vitner om det. Etter en Real-middag tar jeg turen rundt vannet med en snartur nedom det midtre vannet. Der blir det et par småørreter som får svømme videre. Oppe i Øvre Jassånilstjønnet er det fisk på i nordenden, men ingen størrelse å snakke om. Den får friheten tilbake den også. Her i nordvestenden av tjønnet går grensa til fredningsområdet for mytende Sædgjess. Lenger vest her har jeg ikke lov å gå i disse dager da det på nittitallet ble innført ferdselsforbud nettopp pga. Sædgåsas myting. Ferdselsforbudet gjelder fra 20. juni til 25. juli hvert år. Nå helt på slutten av denne perioden tar jeg meg friheten å spasere opp på en liten topp 100 meter inn i fredningssonen for å kikke på utsikten. Her ser jeg store deler av Namsvatnet og fjellene i det sentrale Børgefjell, bak Jengelen mot nordvest og Store Børgefjell mot nord. Mye snø der inne! Det er sikkert.

Nedre Jassånilstjønn sett fra vest

Øvre Jassånilstjønn sett fra vest

Storelva sett fra Jassånilsklumpen

Har en mistanke om at Jassånilstjønnin ikke skjuler de største eksemplarene av Børgefjellsørret. Likevel ville jeg ikke sultet her. Jeg får til land et par små til. Alle svømmer fremdeles rundt i vannet.

Utpå kvelden får jeg selskap av 3 stykker Storlom i vannet. De skaper litt villmarksstemning med skrikene sine. Hadde forresten en av denne arten også rundt neset mitt i Getsvatnet den ene kvelden. Er virkelig med å skape rette stemning de fuglene der.

Fredag 20. juli
Grått skylag og en kjølig bris fra vest. Jeg dropper frokosten for jeg har en rimelig enkel tur ned til Orvasselvas utløp i Namsvatnet. Der ser jeg for meg en siste leir med litt fisking i oset. Det tar meg ikke mer enn en times gange nedover. På veien får jeg ei kongeørn rett over hodet. Selvfølgelig plundrer jeg det til med kameraet at noe bilde blir det ikke å vise fram. Den var nærme!

Nedover mot Orvassdalen fra Jassånilsklumpen

Hengebrua over Orvasselva

Lettgått terreng nedover her også. Typiske ”trøndelagsmyrer”. Faste og fine å gå på. Noe helt annet enn myrene jeg her vant til fra sørvestlandet. De er knapt å kunne gå på. Jeg passerer hengebrua som går over elva en liten kilometer fra oset. Tanken hadde tidligere slått meg at jeg kunne ta turen bort til Storelva og ta båten derfra i morgen, men bare det å høre Storelva helt hit sier at å sove i telt i nærheten av den må være en slitsom opplevelse. Fortsetter derfor nedover langs sørsiden av Orvasselva mot oset.

I nordvest ser jeg gråværet som er på vei over Børgefjell. Det lover ikke godt. Nede ved Gapahuken som Røyrvik fjellstyre har satt opp til ferdafolket bestemmer jeg meg for å ringe Kurt om båtskyss over Namsvatnet. Det gråværet som jeg ser over fjellet har jeg ikke veldig lyst å oppleve i teltet. Jo da, bare hold deg klar. Jeg plukker deg opp på vei til Storelva hvor jeg skal hente 6 stykker, sier Kurt. Mens jeg venter på båtskyssen fisker jeg utoset. Her kan det jo stå virkelig fin fisk. Tipper fisken heller står her enn ved utløpet av Viermaelva og Storelva. Der er det, tipper jeg, langt kaldere vann enn her. Snøsmeltingen er nesten over i dette området. Fisken antar jeg vil trives bedre her da.

Teorien min virker å stemme da det snart er tunge drag i andre enden. Har fisket en stund med en 18g Møreungen blank med røde prikker. Den virket nå. Nå er det kamp ute i strømmen i oset. Krefter også. Det er fin fisk som viser seg i overflaten til slutt. Her snakker vi kilosørret! Nå var det kanskje dumt jeg ikke skulle campe her likevel. Den hadde blitt fin middag. Jeg får lirket den forsiktig av sluken. Den er snart til hektene igjen og legger ivei ut i dypet. Hvilken flott fisk da!

Kilosørret

Ti minutter etter kilosørreten ser jeg båten til Kurt legge til land litt lenger ute i oset. Jeg hiver sekken på ryggen og småløper utover på stien langs vannet. Kurt har lagt baugen på aluminiumsbåten inn mot sandstranda her. Fint å komme ombord i skinnsetet med utsikt over Namsvatnet der vi farer av gårde mot Storelva. Her plukker vi opp 3 ektepar som har fisket oppe i Djupvatnet. Ikke ett napp hadde de kjent de tre dagene de hadde fisket. Litt frustrerte miner å se. Så gjør de også store øyne da de hører om min fangst.

På vei inn til Storelva for å hente passasjerer

På parkeringsplassen er det bare å få sakene i bilen. Får tatt en kattevask nede ved vannet før jeg setter kursen sørover igjen. Sognefjellet neste er planen. Hadde fått nyss om noen vann der oppe. Lurer på om vinteren er over der?