En siste tur opp i vårfjellet

Med fri en inneklemt fredag før pinse, og finvær meldt av meteorologene, ja da ble det igjen tur opp i nærfjellene. Kanskje den siste i vår?

Jeg kom meg relativt tidlig avgårde fra jobb og eksamensavviklingen der. Med egne elever oppe til matematikk skriftlig denne onsdagen før 17. mai, ja så var jeg svært så spent på hvordan det var gått med de, denne dagen, da jeg la i vei østover mot en ny fjelltur i vakre Etnefjellene.

De jeg fikk snakket med før jeg hastet til bilen, ja de var rimelig fornøyde med oppgavene. Det er jo ikke mer å si da.

14 grader var det da jeg forlot bilen, den eneste på parkeringsplassen onsdag ettermiddag, 16. mai. Det tydet på at det ikke ville bli fullt i fjellet kommende døgn i allefall. Jeg visste at Johnny ville komme seinere i kveld. Da ble vi to oppe ved fjellvannet.

Da jeg dro fra Haugesund blåste det kuling, men her inne var det mer en god bris. Det gav fin kjøling på vei oppover.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært oppover her til nå, men det har blitt noen ja. Likevel så er det alltid spennende å gå stien innover og oppover hver gang.

Jeg ser aldri fram til den bratte kneika på vei opp, men den går overraskende fint den også i dag. Den kjølende vinden kan kanskje være en av årsakene til nettopp det.

Bitte litt av turen oppover går på DNTs berømte Gullruta i Etnefjellene. Her mellom Olalia Fjellstove og Løkjelsvatnhytta er det tørt og fint i terrenget nå.

Jeg tar meg tiden det tar oppover og det blir som alltid noen fotopauser med den fine utsikten.

En snøfonn og to må forseres før jeg endelig ser ned på fjellvannet jeg har vært så mange ganger. Med sikring i sekken, fikk jeg teltet opp å stå litt over fem. Den kraftige vinden fra nordvest var ikke helt å spøke med. Det gikk likevel greit. Litt erfaring har man med slikt etterhvert.

I åttetida er Johnny også på plass og får opp teltet sitt på sin vanlige plass. Det er hyggelig med selskap. I løpet av kvelden, i vinden, så får vi på land 5-6 litt vårtynne ørreter. Alle her tas opp i kultiveringsøyemed.

Tidlig 17. mai bråvåkner jeg av et øredøvende brak, som ljomer mellom fjellsidene. Jeg er sikker på at en snøskavel oppe i fjellsida har løsnet og er på vei ut i vannet. Teltet mitt er 75cm over vannflaten og to meter i fra. Jeg tenker tsunami!!

Neida, klokka er 7 og i tåka utenfor teltduken er det 17.-mai-salutten i Etne jeg hører, og som tåka bringer nært innpå. Det var jo endelig godt det var det. I noen sekunder der, var jeg sikker på at jeg måtte rømme teltet å komme meg høyere opp i terrenget. Gratulerer med dagen!

Johnny hadde flaggstang og flagg med til fjells

17.-maifeiringen blir noe dempet av den iskalde vinden fra nord som holder det gående hele nasjonaldagene. Bak steinen finner vi ofte le og tar kaffekoppen og noe litt sterkere for å holde varmen.

Det blir også fisket litt i løpet av dagen, men uten de store fangstene i vinden. Johnny ymtet frampå at han savnet fingervantene i den kalde vinden.

I kveldingen fikk vi varmet oss litt da jeg testet kvistbrenneren jeg hadde med. Det var Raphael Pedersen som på bloggen sin tipset meg om denne modellen. Den funket den, men vi hadde kanskje litt for god trekk der vi var. Vi brant fort opp kvistveden vi hadde samlet. Likevel en artig, liten sak som skal prøves mer på tur.

Utpå tidlig formiddag 18. mai legger vi i vei på en liten fjelltur, jeg og Johnny. Vi vil sjekke om isen er gått på noen tjønner ikke langt unna.

Joda, delvis var isen gått, og i et par av tjønnene var det fiskbart. Likevel ble det fiskemessig bomtur, men ornitologisk helklaff. To arter av rovfugl kom ganske tett på oss der vi satt og pauset.

Både fjellvåken (takk Jan Kåre!) og havørna fikk vi øyekontakt med. Det virket ikke som om ørna brydde seg særlig om ravnen som hang på.

At fjellvåken var på jakt var kanskje ikke så rart med utrolig mye spor etter smågnagere. En og annen død lemmen var å se. Nede i leiren hadde vi et par mus som pilte rundt i lyngen.

Tilbake ved fjellvannet vårt så ble det bortimot et tosifret antall ørreter på oss, men ingen større enn rundt to hekto store. De fleste vintertynne.

Utpå ettermiddagen dukket Frank opp. Han hadde med kald voksenbrus i sekken. Da er man alltid midtpunktet. Takk skal du ha!

Det blir en fin, men litt småkjølig kveld, selv om det stilner helt av etterhvert. Det blir fisking, juging og ikke-bare-kaffedrikking til etter solnedgang.

I det mørket senker seg så er det natta på alle tre ute på neset.

Pinseaften morgen er vi rimelig sløve. Varmen har lagt seg over fjellvannet vårt endelig, og det er deilig å bare ligge i horisontalen ute på berget, på liggeunderlaget og supe litt kaffe.

I tolvtida er vi likevel i vei til et annet fjellvann lenger sør. Der kan det gå fin fjellørret vet vi.

Vel framme så er sola steikende. Godt jeg husket å smøre meg med høy solfaktor i formiddag, ellers ville jeg få svi, garantert.

Frank får en liten tass på første kastet. Da lover det godt. Ikke lenge etter har jeg også en tass på. Her også ser vi at de er litt vårslanke. En tøff vinter må de ha hatt her oppe.

Vi fisker oss bortover langs nordbredden og det blir et par små ørreter til, men ingen tar vi på land.

Etter noen små timer her så bestemmer vi oss for å sette kursen høyere opp og sjekke tjønnene på andre siden. Det kan jo være at isen har gått der.

Det er bratt oppover og tungt i varmen, men det tar egentlig ikke lange tiden før vi er oppe på fjellkammen.

Her er det fantastisk utsikt sør og vestover og utover Haugalandet, der vi holder til, i det sivile.

Tjønnene er fiskbare, men det ligger litt is på et par av dem. Det er Johnny som får kontakt med fisken her.

En solid kubbe av en ørret er nemlig på hos Johnny. Den er i annet hold ja, enn de slipsene vi har fått tidligere på dagen. Den anslås til rundt 7 hekto stor, brei over ryggen og rund i buken. Den får svømme ut igjen etter noen bilder.

Vi mener vi ser en rev, et lite øyeblikk, der den springer over en fjellkam. Grålig i pelsen, liten som en katt mente Frank. Kan det ha vært en fjellrev, og helt her vest? Noen som vet om det er observert fjellrev i Etnefjellene i år? Mye smågnagere er jo godt nytt for denne arten. Jeg rakk ikke å få bilde av reven før den var borte.

Folgefonna langt der i nordøst

I sekstida er vi fornøyd og setter kursen mot leiren igjen. Vi har litt opp og ned før vi er framme der.

På veien tar vi opp en fjellrypestegg som hissig forteller hvem som er sjefen akkurat her.

Fjellrypesteggen viser hvem som er sjefen her

Det blir en forholdsvis rolig pinseaften på alle tre. Vi finner litt le for kveldstrekken bak den store steinen ved leiren. Vi er godt fornøyd med dagen og med mange kilometre i beina så er det helt greit å sitte i ro og nyte vårkvelden i leiren.

Vinden vi kjente på pinseaften har tatt seg opp pinsedag morgen. Den kommer litt i kast fra sør. Vi er alle tre fornøyd med oppholdet og er bestemt på å dra ned i dag. I titida er vi i vei.

Det går radig nedover med vinden i ryggen. Lenger ned så kjennes den heller ikke så kjølig lenger. En liten time bruker vi ned til parkeringsplassen, som nå er full av biler.

Nok en vellykket vårtur i nærfjellene er gjort i trivelig selskap. God trening også for kommende turer i år. Det er nemlig ikke så dumt å ha et lite grunnlag.

Nå blir det trolig ikke mer til fjells igjen før sommerturene. Neste helg blir det en liten sørlandstur i et nødvendig ærend. Etter det, ja så går det vel slag i slag til kursen settes mot Femundsmarka om en drøy måned. Likevel så skal jeg vel få til en liten tur eller to før det skjer.

Stay tuned!