fredag 21. april 2017

Det lille turbålet


Der muligheten er til stede fyrer jeg ofte bål når jeg er på tur. Det er blitt en naturlig del av turlivet, det lille bålet. Så enkelt som mulig gjør jeg det og det trenger ikke være større enn at jeg får kokt opp kaffevannet eller det passer steikepanna.


Det er mange meninger om hvordan man skal bygge opp og fyre et bål, men med tørr ved er man i alle fall kommet langt på vei. I søkkvåt skog derimot og med våt og rå ved, ja da tar jeg heller fram stormkjøkkenet og fyrer med gass. Der har du meg. Jeg bruker ikke mer energi enn nødvendig på å fyre bål.

På nærturene i kano har jeg oftest en vedsekk eller to med. God ballast gir det også. Kano er genial slikt sett. Det er plass til mye. I nærturmiljøet mitt sparer jeg også campplassene, som jo også brukes av mange andre, for slitasje. Da er medbrakt ved essensielt.


Jeg bygger opp bålet ved å legge tre til fire kubber/greiner i bunn mot bakken. Om disse er litt fuktige gjør det ingenting. De skal ta i mot varmen ovenfra. Oppå dette underlaget bygger jeg opp bålet med tørrved.

 Tørrveden "laftes" oppover med de minste øverst


Tørrkubber og kvist laftes oppover i et par etasjer. I midten, inne i firkanten, legges det fineste og tørreste materialet, som tørre småkvist. Bjørkenever er her suverent som opptenningsmateriale under småkvistene, men jeg pleier å jukse litt og har ofte et par tennbriketter med i sekken til akkurat dette, særlig på nærturene. Disse veier nesten ingenting og tar minimalt med plass.


Såkalt «firkantbål» er enkelt å lage og fungerer flott til matlaging, da kaffekjelen eller steikepanne får fint plass på toppen.

Firkantbål fungerer flott til matlaging

Når det gjelder bålfyring er jeg tilhenger av sporløs ferdsel. Ja, det gjelder for så vidt ikke bare ved bålfyring jeg er tilhenger av dette, men når man fyrer bål kan det lett bli sår og spor etter nettopp bålet. For å unngå slikt kan man ta noen forholdsregler og gjøre litt ekstra arbeid både i forkant og etterkant. Jeg forsøker å finne et sted på bakken til bålet der jeg kan fjerne litt av torven eller mosen. Dette tar jeg forsiktig vekk og legger til side.

Bålet er slukket

Når jeg er ferdig med bålfyringen, har slukket godt og tatt bort restene av brent ved, legger jeg mosen og torven tilbake på plass som da skjuler hvor bålet var. Steiner som jeg kanskje har brukt rundt bålgrua legger jeg på plass igjen der jeg fant dem så godt det lar seg gjøre.

Her brant det et bål for en halvtime siden

Rester av brent ved som det kan være litt igjen av etter bålfyringen sprer jeg litt rundt i terrenget. Legger det under en busk her og der. Det skal godt gjøres å se spor etter mine bål der ute. Jeg legger litt energi i nettopp det. Jeg fyrer aldri bål rett på bart fjell. Det fører til stygge merker og ofte fysiske sår i berget pga. varmen.


Der det finnes ferdig opparbeidede bålplasser bruker jeg selvsagt disse, jeg lager ikke nye.

I 2016 ble det gjort en endring med tanke på muligheten for bålfyring i norsk natur i den lyse årstiden. Sjekk hva jeg skrev om dette her.

3 kommentarer:

ANITA sa...

Såå bra innlegg Bjarne!Ja det enkle er ofte det beste..og hvorfor ikke bruke dagens teknologi når en kan..det er jo ett verktøy..Ser herlig ut med det der bålivet..kaffe på kannen og bare høre natur..kan ikke målest med gull..Det er balsam for kropp og sjel :))

Hilsen Anita

Bjørnhild Nykrem sa...

Har verkeleg sansen for din måte å ferdast i naturen på. Sporlaus ferdsel burde gjelde for alle. Ser dessverre altfor ofte nedslitt terreng, søppel mm. Ha ein fortsatt fin tur sesong :-)

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelige kommentarer til innlegget. :)

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.