Ifjordfjellet og Laksefjordvidda 2014

Disse fjellområdene i Finnmark har siden guttedagene alltid vært på lista over områder jeg en gang ville besøke. Endelig var jeg på vei for å oppleve dette fiskeeldoradoet.

Den første uka på Nordkalotten innfridde med fine opplevelser i Øvre Pasvik. På vei vestover etter en hotellnatt i Kirkenes er jeg nå spent på neste tur i fjellene vest for Tana. Det er noen timers kjøring og jeg vil helt nord til Ifjord for turstart derfra. Først trenger jeg en sivilisert overnatting til, slik at jeg får tørket en del utstyr og pakket om til viddetur. Det er litt fukt ennå i utstyret jeg brukte i Pasvik. En campinghytte vil være ideelt til formålet. Ifjord Camping er i så måte perfekt.

Det er hyggelig vertskap på Ifjord Camping. Den ligger akkurat i veikrysset R98 og Fv888 og slikt sett sentralt akkurat i dette området av Finnmark. Her får jeg lånt meg en liten hytte til fem hundrelapper. Hytta inneholder både toalett og dusj. Oppe i kafeen får jeg tilgang til wifi. Her treffer jeg også en hyggelig tysker på motorsykkelferie i Norge. Han er fra en liten by nær Frankfurt forteller han da vi tar noen kalde sammen i kafeen på kvelden. Trivelig.

Leier du hytte på Ifjord Camping så får du også lov å fiske i elva. Den er lakseførende. Bare så du vet det. Også sjørøye går det i elva. Kjekt å vite, selv om jeg ikke benyttet meg av denne muligheten.

Jeg er litt nervøs i kroppen i det jeg legger i vei fra bilen som er parkert noen kilometer vest for Ifjord. Jeg sa i fra til innehaveren av Ifjord Camping hvor jeg parkerte den. Den burde stå trygt der mente han. Jeg krysser fingrene.

 En av havørnene som kretset over meg i starten av turen

Tilbakeblikk mot veien og fjorden

Jeg er ganske spent der jeg trasker innover den lille dalen som vil føre meg opp til de første fiskevannene i Ifjordfjellene. Jeg legger fort merke til flere havørner som kretser over meg der jeg følger et lite tråkk innover. Kanskje er det et reinkadaver her et sted som de spiser på. Jeg teller fem ørner samtidig over meg. Prøver å få noen bilder av dem, men ikke helt lett mot den lyse himmelen.

Innerst i dalen starter stigningen som tar meg opp i over 300 meters høyde. Det er ikke så mange kilometerne inn til det første vannet jeg vil telte ved. Jeg er spent idet jeg runder over de siste høydene. Synes det er litt mange snøfonner i området og er spent på isforholdene på vannene her inne i fjellet.

 Innover på Ifjordfjellet

Joda, som jeg fryktet er det ennå litt is på vannet jeg har sett meg ut. Heldigvis ikke over hele. Da kan det være en mulighet for fangst likevel. I nordenden, ikke langt fra utoset, finner jeg en fin teltplass. Det er gråvær som også er meldt for de nærmeste dagene. Ikke akkurat sommertemperaturer, men jeg har med det som trengs for å kunne klare meg også noen grader under null. Isfiskeutstyr har jeg derimot ikke med, så jeg trenger åpent vann skal det bli fisk.

 Ennå litt is på vannet der framme

Jeg får selskap på kvelden av to sangsvaner like utenfor neset der jeg telter. De er tydelig nysgjerrig på hodet som stikker ut av teltdøra titt og ofte og kikker på dem. Lenge svømmer de fram og tilbake utenfor neset mitt.

Jeg har ikke kjenning med fisk her. Store deler av vannet er ikke tilgjengelig med fiskestanga ennå, men akkurat rundt neset der jeg har teltet er det mulig å kaste fra. Iskaldt vann og ikke mange gradene i lufta heller. Fortsetter det slik her oppe i Ifjordfjellene får jeg heller komme meg sørover og litt lavere i terrenget. I morgen meldes det om kaldt vær innover vidda fra nordvest. Det høres kjølig ut.

 En reinkalv har møtt skjebnen på Ifjordfjellet

 Første leir på Ifjordfjellet

Småkjølig i teltet på kvelden

Jeg har heldigvis snøværet i ryggen på vei videre innover på Ifjordfjellet. Kursen er satt mot noen større vann mot sørøst. Der skal det også finnes fin røye å få, men akkurat nå er jeg ikke særlig optimistisk med tanke på fiskemulighetene der. Underveis så får jeg indikasjoner på at det kan ligge et islokk på nettopp de vannene jeg har retning mot. Det store Bordejavrrit som jeg passerer har et heldekkende islokk ser jeg. Da spøker det også for de vannene jeg ser for meg en camp ved.

 Frokost: Havregryn, tørrmelk og Solfrokost med kaldt fjellvann

 Heldigvis har jeg snøværet i ryggen

Vannene inne på Ifjordfjellet er fremdeles islagt

Jeg får rett. Isen ligger ennå heldekkende på begge vannene jeg hadde sett for meg å fiske i det nærmeste døgnet. Bare så vidt at det er åpent vann i utoset på det minste vannet. Lite fiskbart. Jeg tar en sjefsavgjørelse der og da. Bestemmer meg for å gi jernet og ta noen sjumilssteg lenger sør. Ikke så fryktelig langt egentlig og det er greit terreng å vandre i her i dette fjellområdet. Det skal sies.

Etter en liten pust ved det ene islagte vannet legger jeg i vei videre sørover, forbi flere islagte vann. Jeg får kikke innom disse på vei nordover igjen. Jeg skal jo forbi her på vei tilbake til bilen er planen.

 Videre sørover for å finne åpent vann

Camp 2 og endelig åpent vann

Snøbygene har endelig gitt seg og etter noen kilometers gange kan jeg endelig se åpent vann der framme. Jeg har kommet over i et annet vassdrag også og vannene jeg ser der framme ligger også litt lavere enn de islagte vannene jeg har passert tidligere på dagen. På kartet mitt er det avsatt et spørsmålstegn med grønn penn på akkurat vannet jeg tar kursen mot. Jeg husker ikke hvorfor jeg har skrevet det, men jeg finner det kanskje ut?

Ute på et langt nes i sørenden av vannet finner jeg en fin teltplass. Flott å fiske fra neset. Hele vannet er isfritt, men det er ikke lenge siden det lå is her. Snøfonnene langs vannet og inne i vikene vitner om det. Litt lenger ute på neset der jeg har teltet finner jeg endel ved som noen har samlet sammen en gang. Den kommer til nytte senere viser det seg.

I løpet av ettermiddagen og kvelden så blåser det en kald bris over vannet fra nord, opp i frisk bris til tider vil jeg mene. Snø- og haglbyger konkurrerer om å gjøre meg kald på fingra. Det er virkelig kaldt å fiske og både hansker og lue må til for å holde varmen. Jeg er rimelig godt kledd, men ikke lett å fiske i den kraftige vinden. Den gule og røde atomsilda på 20g er perfekt i slikt vær og det er på nettopp denne sluken jeg får første kjenning. Fisken sitter på et lite sekund og to og den er ikke liten heller. Kunne vært et par måltider på den hadde den bare sittet bedre. Jeg får ikke sett hva det var som satt på, kanskje røye eller kanskje ørret. Den slo seg av et stykke ute. Likevel har jeg hatt første fiskekjenning. Det er positivt og jeg bestemmer meg raskt for å ta to netter her. Det er gode fiskemuligheter like ved leiren og kort avstand ned til neste vann i vassdraget også. Dit vil jeg ta en tur i morgen formiddag.

Jeg er glad det var dunposen som ble med på denne turen. De tusenlappene jeg la i den har virkelig gitt valuta for pengene som det heter. Den er redningen i kaldværet på natta. Det er nemlig ikke mange varmegradene ute rundt midnatt da jeg sjekker termometeret. Vinden er nordlig og kald ennå merker jeg meg.

Før frokost er jeg i vei til vannet nedstrøms. Det blåser godt denne dagen også, men kanskje har vinden dempet seg noe. Jeg krysser fingrene for det. Det tar meg ikke mer enn fem-ti minutter å traske ned til nordenden av vannet nedstrøms. Her er det en fin fiskeplass der djupålen i det smale innoset går tett på land. Sola presser seg også litt gjennom skydekket nå og da. Nå bør det vel bli fangst. Hadde vært fin frokost det.

Første røya og frokosten er sikret!

Rødt er røyefargen på sluk vet jeg og en modifisert Aura Flake, rød med glitter og et pålimt øye, er førstevalget denne morgenen. Og joda, på andre kastet ser jeg en pen røye som følger sluken på litt avstand helt inn til land. Jeg er ikke sen om å få sluken ut igjen og der er røya etter igjen. Det må være samme fisken. Der tar den sluken! Tilslaget gitt og høyt roper jeg at: «Nå sitter du for pokker! Jeg er sulten!»

Den sitter tydelig godt på enkeltkroken og gir opp etter et par minutters kamp. En feit røye med sterke farger. Jeg har ikke håv med på turen, men med tommel og pekefinger over nakken på den så er den enkelt på land. For en pen fisk! Nå har jeg mat hele dagen. 800g veier jeg den til. Første røya på turen. Allerede nå er jo turen berget slikt sett. De obligatoriske bildene blir tatt.

 Fantastisk fargerik fisk

Magen full av gammarus

Tilbake i leiren sjekker jeg også mageinnholdet og der finner jeg raskt beviset på nettopp den gode kvaliteten på fisken her. Magen er full av gammarus, eller marflo som det heter på norsk. Dette lille krepsdyret er super næring for fisken her og gir fisken en delikat kjøttfarge.

Nesten 7 hekto ørret tatt rett ved leiren

 Delikatesse!

En pen ørret på nesten 7 hekto er neste fisk på. Den beit like ved leiren og kjempet voldsomt, men måtte gi tapt til slutt. Jeg fråtser i fisk endelig. Utpå kveldingen fyrer jeg bål på veden jeg fant og får stekt meg ørretfileter. Røya er allerede oppspist. Det er fantastisk kvalitet på fisken her. Jeg kan fjerne spørsmålstegnet jeg hadde på dette vannet på kartet mitt og skriver inn en «R» og en «Ø» i stedet. Her er det både ørret og røye i fin kvalitet.

 Meny: Arktisk røye (Salvelinus alpinus) på polarbrød

Leirliv

 Ørreten steikes på bål

Jeg har noen Ø’er og R’er rundt om på kartet mitt som jeg har fått fra Anders og Kathrine som har vært i området her tidligere. Nå vet jeg i allefall hva som finnes nedover i vassdraget her, av egen erfaring. I morgen skal jeg følge det sørover og inn i hjertet av Laksefjordviddas. Været er i bedring også. Det tegner positivt for ferden videre.

Jeg er avgårde i nitida sørover. Følger vassdraget nedover. I et utos ser jeg fine røyer som vaker. Virker som like store som den jeg fikk i går. «Head and tail», ville fluefiskerne sagt. Det er som å se små niser som er oppe og beiter. Sluken min vil de ikke ha selvsagt, men det gjør ikke så mye. Jeg trenger ikke fisk ennå og vil lenger ned i vassdraget før jeg slår leir.

 Fiske fra snøkanten

Det er virkelig fint å vandre her nå. Det er ennå ikke sommer her på denne delen av vidda og vierkrattene er bladløse enn så lenge. De står med gule, store gåsunger her og der. Det er greit å ta seg fram gjennom noen av krattene da. Lett å se hvor jeg setter beina. Det slår meg at jeg kanskje er førstemann med fiskestang her inne denne sesongen. Har nok vært folk her inne tidligere i år på isfiske, men med fiskestang på barmark er jeg trolig først ute. Det er en fin tanke. Nesten litt jomfruelig å ta første kastet da i et innos.

Vår på vidda

Jeg har stoppet i innoset til et lite vann i elva. Det er nemlig pen fisk som står i strømmen og beiter insekter på overflaten kan jeg se fra få meters hold. Fluestanga er nedpakket, men jeg går litt nedstrøms og tar et kast med røyesluken, den jeg tok røya på i går, opp i strømmen. Strømmen er ganske sterk her og jeg må snelle fort for å holde sluken «svømmende» nedover. Like bak ser jeg snart en finfin ørret som jager sluken og tar den kraftig bare noen meter fra der jeg står. Den kjemper som fanden etter tilslaget jeg gir den. Raser rundt i oset før jeg får den inn til land og løsnet den fra kroken. Enkeltkroken på sluken gjør det lett. Jeg anslår ørreten til rundt kiloen. Super i formen. En nydelig skapning. Den får friheten tilbake i oset. Jeg må tilbake hit i morgen sier jeg til meg selv. Da med fluestanga. Jeg skal ikke så mange kilometerne lenger ned i dag i vassdraget her. Jeg ser at fisken ute i strømmen er tilbake i full aktivitet igjen etter ørretfighten jeg hadde. Det er trolig ørret all fisken jeg ser i oset her.

 Kilosørret kjøres i innoset

Den får friheten tilbake

 Finfin røye som kjemper tappert

Langs det lille vannet, et par hundre meter fra oset der ørreten tok, stopper jeg opp noen minutter for å ta noen kast med stanga. Jammen er det ikke fisk på med en gang. En stor, fin røye på størrelse med ørreten i sta, er på. Den gir seg ikke med det første og den kjemper innbitt lenge, før jeg får den inn til stranda der jeg står. En feit skapning av en Laksefjordvidderøye! For en fisk! Den er brei over ryggen og rund i buken. Med sterke, nesten skrikende farger. Jeg har knapt sett liknende. Jeg får den forsiktig av kroken og lar den svømme ut igjen. For et eventyrlig lite vann. Joda, jeg må opp hit igjen i morgen.

Dollajavri åpenbarer seg foran meg der nede. Er det et vann som kan kalles legendarisk her inne på Laksefjordvidda, så må det være nettopp dette. Dollajavri har jeg hørt og lest om i bøker og blader siden jeg i guttedagene oppdaget Finnmark som sportsfiskeeldorado i litteraturen. Nå skulle jeg også endelig få prøve meg her, som så mange før meg. Kunne det fremdeles være så fin fisk her?

Endelig ser også sola ut til å gi meg selskap. Blå himmel skimtes i skydekket i alle retninger. Joda, det er et værskifte på gang. Det blir et par overnattinger her ved Dollajavri.

 Snart framme

Dollajavrihytta

Jeg kikker innom den lille hytta som ligger her. Den ligger litt inne på østbredden, opp fra vannet. Grønnmalt, for en god stund siden, for å si det forsiktig. Hytta står åpen så den kan brukes av alle som kommer forbi er den ledig. Den er privat, men må etter reglene være ulåst. Jeg fristes ikke så veldig av å overnatte der. Jeg vedder på at jeg hadde skallet hodet i dørkarmen flere ganger. Døra er ikke laget for folk over 1.60. Innendørs er det også trangt for en kar på 1.90 og 100+. Køyene ser korte ut.

Nede ved vannet, ikke langt fra hytta finner jeg en fin plass til teltet. Fint å fiske fra land her, kort fra teltdøra. Jeg har «slipperser» med i sekken og ser derfor alltid etter leirplasser der jeg kan fiske fra land i dette lette fottøyet. Her går det fint. Det er nemlig fint å slippe å ta på seg de store fjellstøvlene bare for noen kast med stanga nær teltet. Slipperser er fine da.

Jeg fisker fra land nær teltet utover kvelden. Både pen ørret og røye er på. Rundt 7-8 hekto på begge anslår jeg. Flott fisk! De får begge svømme videre. Jeg må spise litt av sekken også. Jeg har nådd et av målene på denne turen, nemlig Dollajavri, og vet nå at her går det fin fisk. Jeg skal ikke sulte. Derfor kan jeg spise litt av sekken nå. Real turmat blir middagen denne kvelden.

Utpå formiddagen dagen etter har jeg alt som jeg trenger med i fiskevesten. Til og med den femdelte fluestanga har fått plass i lommen på ryggen. Ikke dumt. Stanga er en 5’er-stang til den vanvittig høye prisen av ca. 300 kroner. Nå skal den få sin ilddåp er tanken. Slukstanga tar jeg i neven.

Dollajavri

På vei til et fiskebonanza

Innoset der ørreten vaket

Det er et par kilometer til vannet jeg gikk forbi dagen før, der jeg tok den pene ørreten og den fine røya. Etter en liten time er jeg endelig på plass igjen i det spennende innoset. Joda, ørreten var fremdeles aktiv i strømmen der og vaket steady hele tiden. Det var flere fisker som javset i seg insektene som kom med strømmen. De virket ikke særlig selektive heller og tok det som kom. Jeg fikk montert fluestanga i en fei og monterte på en Black Gnat #14. Den burde gi fangst.

 Black gnat #14

Krokbøyd sneik jeg meg så nærme jeg turte. Jeg bannes høyt da jeg ikke får særlig mange meterne ut på første kastet. Fortommen lander i en spiral ikke mange meterne fra land. Idiot, tenker jeg om meg selv. Har ikke før skjelt meg sjøl ut før det lille kunstige insektet blir slukt av en stor ørretkjeft. Tilslaget sitter overraskende perfekt og kampen er i gang. Skal si den billige, lille 8,6 fot fluestanga fikk ilddåpen i dag. Ørreten går bananas ute i strømmen. Er flere ganger i været og raser rundt som en levende, illsint torpedo ute i vannet. I det ene øyeblikket helt inne med beina mine for i neste å rase ut metervis med snøre. Joda, det er moro å fiske med flue også.

 Første ørreten på tørt på vidda

Den kjemper lenge, men den gir etter hvert opp og lar seg lede inn mot land der jeg står. Den er sabla fin. Kanskje er det samme ørreten jeg tok på sluken i går slår det meg. Den er like stor! Bortimot kiloen ja. Jeg får enkelt løsnet flua som sitter i snuten på den og får den varsomt ut i vannet igjen der den livner fort til og er snart ute i strømmen igjen der den kom fra.

Den billige fluestanga fikk virkelig ilddåpen her

Det er nesten ikke til å tro, men flua forsvinner igjen i en ørretkjeft allerede på andre kastet. Denne er også en fighter og jeg kjemper vel og lenge med denne fisken også. Flere ganger i lufta for så å rase rundt i innoset. Det jeg legger merke til er at de andre ørretene i oset nesten ikke lar seg affisere av den kjempende ørreten jeg har på. De fortsetter vakfesten sin få meter fra der jeg står og kjører ørret.

 Nummer 2

Til slutt gir også denne opp og lar seg lett avkroke inne ved land. Den er litt mindre enn den første, men tydelig i super kondisjon.

Nå snakker vi ørretbonanza for ørreten er jaggu på flua på tredje kastet også, men nå var jeg for rask i tilslaget og napper flua nærmest ut av kjeften på fisken. Det gjør heller lite, for allerede på fjerde kastet er neste ørret på. Denne er i samme kvalitet som de andre. Raser rundt i innoset og kjemper desperat for å riste av seg det stikkende insektet som har bitt seg fast i trynet på den.

Nå synes jeg nesten dette fluefisket begynner å bli kjedelig. Jeg får satt tilbake den siste ørreten og vinket farvel til den. Jeg får jo fisk på hvert kast jo, sier jeg til meg selv. Det er jo ingen utfordring det her. Jeg pakker ned fluestanga og trasker gjennom vierkrattet bort til stranda der jeg tok røya i går. To kast med den røde sluken fra Sølvkroken så ser jeg en diger røye som siger etter. Den er ikke blant de minste her i vannet for å si det mildt! Jeg får lempet sluken ut igjen i retningen der røya svømte. Så er den etter igjen. Jeg bremser innsnellingen og smånapper i snøret. Der tar den! Snakk om krefter. Den raser utover da den kjenner stikket fra tilslaget.

 Røya er på

 Den sloss godt fra seg

Jeg kjemper i sikkert ti minutter med røya. Den er inne ved beina mine flere ganger, men vil ikke gi seg. To ganger har jeg tommel og pekefinger over nakken på den før jeg på tredje forsøket endelig får presset til over gjellene. Denne skal bli min!

 Feit 51 cm røyekubbe på 1,8 kg

Fornøyd turblogger!

For en fisk! Et prakteksemplar av Laksefjordvidderøye. Feit og rund. Jeg får den på vekta og konstaterer at den 51 cm lange røya tangerer gjeldene røyerekord på akkurat 1,8kg. Fantastisk! Nå har jeg mat i et døgn, minst! Røya blir selvsagt fotografert fra alle tenkelige vinkler. For en dag. Først ørretbonanza på fluestanga, så denne feite røya. Trenger ikke fiske mer nå og jeg tar røya hel med meg mot leiren. Sola skinner på alle måter for turblogger’n på denne turen nå. Laksefjordvidda har virkelig levert varene. 

 Tilbake mot leiren med røyemiddagen

 Fargerikt ved Dollajavri

Dollajavri

Tilbake i leiren ved Dollajavri så gjøres røya opp. Jeg fileterer fisken og skjærer vekk alle bein. Helt beinfritt røyekjøtt. Snakk om delikatesse! Av 1/3-del skjærer jeg terninger til fiskesuppa, 1/3-del blir til «skav» som jeg kaller det, tynne skiver som enkelt kan steikes på panna, og den siste delen, som er halefiletene, beholdes som de er. De er snadder og skal bli nattmat planlegger jeg.

 Høy kvalitet på fisken her

 Røyeskav, fileter og til fiskesuppa

Middagen blir Lofoten fiskesuppe med røye. Gud bedre for en mektig middag! Jeg må spise i flere omganger, men får alt i meg til slutt. Da snakker vi én liter fiskesuppe inkludert alt røyekjøttet i. Jeg kan virkelig anbefale den kombinasjonen. Jeg blir sprekkmett.

Fjelljoen holdt meg ofte med selskap på turen

Etter en time på ryggen utenfor teltet på liggeunderlaget, som jeg beskytter inne i fjellduken, så er jeg igjen klar for noen kast med stanga. Like nedenfor teltet, i slippersene, er jaggu storrøya på igjen. Ett kast var alt som skulle til. Det er helt sant. En tilsvarende røye som jeg nettopp har satt til livs, er på sluken igjen. Nesten absurd det hele. Den kjører fram og tilbake der ute i vannet og har noen skikkelige utras. Jeg ser at sluken med enkeltkrok har kroket godt i snuten. Den sitter godt med andre ord. Jeg får til og med filmet en liten sekvens, før jeg får den inn til land og løslatt den fra kroken. Jeg får selvsagt ikke veid den, men den er virkelig av samme kaliber som middagsrøya. Den glir sakte utover igjen i vannet og forhåpentligvis svømmer den rundt i Dollajavri fremdeles hvis ingen andre har fått den på kroken. For en dag!

 Stor røye på igjen

 Like stor som middagsrøya

 En kilosrøye som er på i Dollajavri

 Røyesluken fungerte godt

Dollajavri har beviselig vist seg legendarisk. Vannet inneholder både røye og ørret av ypperlig kvalitet fremdeles. Jeg tar flere pene røyer utover kvelden fra samme fiskeplass, like nedenfor teltet. De er bitevillige til tusen. Jeg tipper det er kombinasjonen årstiden, temperaturen og været som gjør akkurat det. Jeg er her på akkurat riktig tid. Rett sted til rett tid som det heter. Nå er det nok, drømmen er virkelig oppfylt, men jeg vil se mer av Laksefjordvidda og bestemmer meg for avgang neste dag.

"Røyeskav"

 Salt og pepper og stekt i rapsolje

 Midnattsol over leiren ved Dollajavri

 Røye i midnattsol

 Nok en finfin Dollajavrirøye

 Takk for fighten

Siste kveld ved Dollajavri

Nammajavri frister i sør. Kursen legges i den retningen utpå tidlig formiddag. Jeg var tidlig oppe pga. sola som varmet teltet opp i det ulidelige. Da er det bare å komme seg opp.

 Tidlig morgen ved Dollajavri

 På vei sørover

 Heiloreir

Vuolimus Lavnnjosjavri

Terrenget sørover fra Dollajavri er greit å orientere i til tross for at det er rimelig flatt her. Det er mange småtjønner og bekker som hjelper til med orienteringen. Etter hvert ser jeg ned på Lavnnjosjohka oppstrøms Vuolimus Lavnnjosjavri. Der blir det vading ser jeg snart. Jeg beholder støvlene på, men får av nedre del av buksebeina. Bergans Limingen-buksa er fin slik. Glidelås ved knehøyde på hvert buksebein. Buksa blir en fin shorts på null-komma-niks. Suverent ved slike anledninger som her. Jeg slipper å ta av hele buksa. Vannet når meg akkurat til like over knærne. Det er ok. Støvlene blir selvsagt våte, men med det været som er meldt framover gjør ikke det mye. De vil tørke fort.

 Lavnnjosjohka

Over elva så tar jeg noen kast i innoset i Vuolimus Lavnnjosjavri. Det blir ingen kjenning med fisken der, men jeg ser noen vak litt lenger ute. Skal være et fiskerikt vassdrag dette. Jeg regner med å prøve de lenger oppstrøms på vei nordover igjen om en ukes tid. Nå er det Nammajavri som står på tapetet. Kun noen kilometer igjen dit.

Over høyden nord for Nammajavri får jeg jeg øye på en mast langt mot nordvest og regner meg at her er det mobildekning. Det stemmer og jeg får gitt lyd fra meg. Ikke ring meg, jeg ringer dere, når jeg kan, var avtalen. Greit å få gjort før mobilen slås av igjen. Den er best avslått spør du meg.

 Leirliv ved Nammajavri

Ved Nammajavris utos finner jeg en flott teltplass. Den har vært brukt før legger jeg merke til. Tydeligvis vinterstid for jeg finner litt søppelrester og tegn som tyder på isfiskere. At den merka scooterløypa også går forbi her indikerer at vannet nok er populært vinterstid. Synd scooterfolket ikke kan rydde opp alt etter seg. Det er ikke mye jeg finner akkurat her i området, men likevel. Det er så unødvendig.

Allerede på et av de første kastene med slukstanga i utoset så er røya på. En finfin halvkilos røye i ypperlig kondisjon tok sluken. Den kjemper godt, men må snart gi opp kampen. Den får friheten tilbake like etter. Jeg trenger ikke fiskemat ennå.

Fiske ved utoset i Nammajavri

Sprek røye i Nammajavri

I det lille vannet rett nedstrøms Nammajavri, det er bare noen titalls meter nedenfor, så tar jeg fort noen halvkilos ørreter også på sluk. Senere på ettermiddagen så blir det en finfin 7 hektos røye også på fluestanga. Denne gang på en liten gammarus-nymfe. Røyerekord på fluestanga. Utpå kvelden blir det også et par ørreter, igjen på Black gnat’n. De liker den her inne tydeligvis.

 Pen røye på fluestanga

7 hektos fluefanga røye

Jeg synes det er fantastisk fin viddenatur her med fine morenerygger som skjærer viddelandskapet. Også fiskemessig er det flott, for nedstrøms Nammajavri er det et par småvann i elva ned mot Ceavrresjavri som inneholder fine innos og utos. Et lite paradis for en fluefisker kan jeg tenke meg. Det er mest ørret som jeg ser i innosene. Røyene beiter i flokk rundt i vannet ser jeg tydelig når brisen stilner på kvelden. Det var fra en slik flokk jeg hentet røya på nymfe tidligere på dagen. Også like nedstrøms Ceavrresjavri er det et fint, lite vann og to som burde friste en hver sportsfisker.

 En fluefiskers paradis?

Storlommen så jeg over hele Laksefjordvidda

Jeg er fornøyd og er avgårde tidlig fra Nammajavri dagen etter. Jeg vil sør til Even Rises røyeparadis her på Laksefjordvidda. Det var tross alt han som gjorde meg interessert i nettopp dette området og introduserte meg også for fluebinding og fluefiske. Jeg kan ikke stikke det under en stol. Han har riktignok fått mye pepper for nettopp å fortelle om dette området og har vel måttet innrømme også det senere, at det var dumt. Nå vil jeg dit til hans paradis, til Gurteluoppal. Jeg angriper fra nord.

Gurtejavri langt der framme

Det er varmt der jeg traver sørover og vidda er nesten skremmende flat. Ingen steder å finne skygge her midt på dagen. Jeg følger de røde kryssene på stolpene som markerer scooterløypa. Jeg ser at den vil føre meg i riktig retning. Den går helt sikkert ned mot Sirbma eller i den retningen. I allefall ned mot Tanadalen. Nå skal ikke jeg så langt, kun noen kilometer til. Terrenget er allerede begynt å helle nedover mot Gurtejavri som jeg snart ser langt der nede i sørøst. Jeg skal ikke dit og tar av scooterløypa og legger en mer sørlig kurs. Her kommer jeg snart inne i et fantastisk flott morenelandskap jeg aldri har sett maken til. Fascinerende selv med så få vekttall jeg har i geologi og kvartærgeologi. Skulle gjerne hatt noen flere. I dag kalles det «studiepoeng» og ikke «vekttall», for å ha sagt det.

 Gjennom morenelandskapet ved Gurtejavri

 Traktorveien langs Gurtejavri

Gurteluoppal er sørligste vannet jeg besøker på denne turen

Ved Gurtejavris utos får jeg øye på Gurteluoppal nedstrøms. Halvveis ned dit ser jeg også den fine steinhytta. Terrenget akkurat her minner meg om et prærielandskap og hytta kunne nesten passet inn i «Huset på prærien», som jeg leste som barn.

Jeg vader ikke over elva for å kikke på hytta, men finner meg en teltplass ved et tjønn oppstrøms, på andre siden av elva for hytta, rett bak moreneryggen nordvest for Gurteluoppal. Det samiske ordet «luoppal» som ofte små vann kalles her på vidda betyr så vidt jeg vet «et lite vann i elva», en utviding av elva altså. På finske kart vil det hete en «lompola». Med andre ord kan det være snakk om alt fra en stor kulp til et større vann, eller en større «hå», som vi finner i Røa i Femundsmarka, til sammenligning.

 Gurteluoppal. Tordenværet både ses og høres i øst

Nesten som "Huset på prærien"

Det er varmt i været og i øst så hører jeg tordenværet som er meldt. Jeg ser også de mørke skyene etter hvert som samler seg i øst. Her holder sola fremdeles stand og det ser ikke ut til at tordenværet er på vei hit. Helt greit.

I innoset i Gurteluoppal fisker jeg en times tid. Jeg mister en større fisk, rundt kiloen antar jeg. Det er en fin fiskeplass her, djupt utenfor innoset og det er der ute i dypet fisken tok. Jeg tipper at det var røye.

Oppstrøms Gurteluoppal hadde jeg leir. Teltet ses på andre siden av vannet

Oppe i tjønnet ved teltet tar jeg etter hvert en 8 hektos røye på en svart, modifisert sluk. Det er moro. Røya tar jeg til kveldsmat. Varmen er utpå ettermiddagen trykkende synes jeg og over teltet monterer jeg opp fjellduken med aluforingen vendt ut. Det gir litt mindre oppvarming av teltet og gir meg en halvtimes middagshvil i en levelig temperatur. Det blåser en fin bris også som er med å kjøle litt ned, men uten fjellduken over teltet slik kunne jeg nok bare glemme den middagsluren.

 8 hektos røye tatt på modifisert spesial

Fjellduken gav litt kjøligere telt

Langt i sør oppdager jeg etter hvert tre karer som kommer gående over vidda med store sekker på ryggen. De rigger leir ved utoset til Gurteluoppal på ettermiddagen. I kveldingen tar jeg og fisker meg nedover bredden av Gurteluoppal og kommer til slutt ned til leiren til de tre karene. På veien tar jeg inn en pen 7-8 hektos ørret som får svømme videre. 

Ørret fra Gurteluoppal

Det blir en hyggelig prat med de tre karene som er i full gang med fluefisket i elva. Det er tre karer fra Drammensområdet som alle er ivrige fluefiskere. Nå hadde de brukt to dager inn hit fra Tanadalen og skulle fiske og vandre en ukes tid. Rimelig lokalkjente var de også og jeg fikk mye info fra dem om området.

Det var hyggelig å treffe folk igjen etter en uke kun i eget selskap og egen stemme å høre. Seinere på kvelden kommer to av karene innom leiren min for en prat også. Veldig trivelige karer det der. Hei til dere!

Trivelige karer

Jeg får vite av karene at morgendagen, som er 1. juli, så starter traktorfisket i dette området. Joda, jeg har hørt om det, men trodde kanskje det tilhørte fortiden. Det er «still going on» får jeg altså vite. I dag kalles det «dispensasjonsfisket» da man behøver kommunal dispensasjon for å kunne kjøre inn på en av traktorveiene inn på vidda med store telt, garnlenker og gud-vet-hva på ATV’en. Så har man altså antydning til røykebein eller andre kroppslige lidelser så kan man som fastboende i Tana søke «disp» for å reise motorisert inn på vidda og nyte allslags medbrakt. Det er i grunnen galskap spør du meg, selv om mange fiskevann nok kan tåle garnbeskatning bra. For det er garnfiske vi snakker om her. Med dette så følger også en del forsøpling. Pussig det der. Man burde jo ha plass til søpla ut igjen også på ATV’en.

Det skremmer meg litt det karene forteller om dispensasjonsfisket som tar til dagen etter. Jeg bestemmer meg derfor for å bryte leir morgenen etter for å unngå mest mulig motordur. Gurteluoppal er et av de mest populære områdene for nettopp dette fiskeriet. Like greit å vende snuten nordover igjen da, selv om det også der vil det være muligheten for å dumpe borti en ATV eller to.

Jeg følger traktorveien nordover langs Gurtejavri på formiddagen dagen etter. Snuten er altså vendt nordover igjen, etter å ha gått så langt sør som jeg planla. Gurteluoppal var altså det sørligste punktet på turplanen min for dette området. Til nå har det aller meste gått min vei. Nå nordover.

 Kilosrøye i bekken

Like før jeg tråkka på andemor ved Njirranjavri

I det jeg skal til å hoppe over en krystallklar bekk som renner ut i Njirranjohka nord for Gurtejavri får jeg øye på en svær røye like nedenfor beina mine. Jeg er observert merker jeg, men den holder seg i ro. Den er skikkelig brei over ryggen. En kraftig rugg. Tipper over kiloen. Sluken jeg forsøker å tirre den med foran snuten bare lukter den på så vidt ser det ut som. Det bryr seg ikke mer. Det ville i grunnen vært dumt å få den på kroken nå, siden jeg har en del kilometer igjen til neste leirplass. Varmen i været ville også bidratt til dårlig lagringstemperatur. Jeg får et bilde av fisken før jeg fortsetter oppover langs Njirranjohka mot Njirranjavri. Der oppe er jeg igjen på flatvidda i forhold til nede i morenelandskapet ved Gurtejavri og Gurteluoppal. Jeg kan se helt til Rasttigaissa flere mil i sørvest. Ser at det ennå ligger en god del snø oppover i fjellet der.

Jeg runder Njirranjavri i vestenden og legger over høyden til vannet oppstrøms. Her heter det Latnaluobbalat og er vel en flertallsbenevnelse på småvannene her nedstrøms Latnajavri.

 Rasstigaisa ses langt der nede i sørvest

Nordøstover fra Njirranjavri

Mellom de to småvannene finner jeg en grei leirplass ved elva. Fin fiskeplass er det i oset like nedenfor også. Der drar jeg i land et par pene halvkilos røyer på ettermiddagen. Utpå ettermiddagen kan jeg ikke unngå å legge merke til en Suzuki firehjulstrekker som kommer humpende sørover på traktorveien. Det går ikke fort. Snart er det også en ATV med tilhenger å se og de legger seg i kolonne sørover. De hilser da de humper forbi like ved leiren min. Jeg ligger nemlig ikke lenger unna traktorveien enn at det er naturlig å hilse igjen. Joda, folka både i firehjulstrekker’n og han på ATV’en ser ut til å passe beskrivelsen av dispensasjonsfiskerne. De har tydelig forsynt seg godt av gryta opp gjennom åra alle sammen. Det er ikke til å ta feil av. De bruker største størrelse i klesveien for å si det slikt. Godt over gjennomsnittet altså. Kanskje høy BMI kan gi dispensasjon til traktorfiske, slår det meg?

 Traktorfisket har startet på vidda

Jeg ser at traktorfiskerne etablerer leir på andre siden av vannet jeg har nærmest teltet nedstrøms. Der slutter også traktorveien på kartet ser jeg. Et svært telt settes opp. Noen timer senere dukker nok en ATV opp og humper forbi leiren. Denne har en gedigen tilhenger fullastet med stæsj. Sjåføren med en svær skinnlue hilser kort med hånda da jeg vinker. Han slår seg sammen med de andre ser jeg på andre siden av vannet. Der blir det fest i kveld tipper jeg.

Fin røye i Latnaluobbalat 

Jeg tar seint på kvelden en pen røye også i det lille vannet oppstrøms leiren. Jeg kan gå de hundre meterne opp dit i slippersene. Så tørt er det i terrenget her. Bak en stein finner jeg også en uåpnet vedsekk tydelig gjemt. Sikkert etter isfiskere i vinter. Vel, den er ikke uåpnet nå for å si det slik. Det er strengt tatt ikke mye igjen i den. Jeg ordnet meg altså et fint bål på kvelden som holdt myggen unna.

 Videre nordover

Mot Guorgajohka

 Guorgajohka og Ifjordfjellene i nord

Dagen etter er jeg i vei videre nordover med kurs for Guorgajohka som jeg vil følge nordover på vidda mot Ifjordfjellet igjen. Jeg er snart forbi Cortnahanjavri på østsiden og ser snart Guorgajohka. Følger elva på litt avstand nordover til jeg når de to små vannene i elva som er markert med 316 og 317 moh på kartet. Her må jeg vasse over elva til knes, men finner en finfin teltplass 50 meter nord for vadestedet på tangen som skiller de to vannene. Tidlig leir denne dagen i solskinnet.

 Leir ved Guorgajohka

Jeg får utover ettermiddagen flere pene halvkilos ørreter i innoset ved leiren og småvannene rundt. Den største kanskje opp mot 7 hekto. Alle får svømme ut igjen. Spiser av sekken. Nyter leirlivet her. Lite mygg og en fin bris som holder de få unna. Det er fint å breie seg i lyngen utenfor teltet. Nyte viddelivet til fulle.

 Guorgajohkaørreten er på

 Den får friheten tilbake

 Fin kvalitet på ørreten i Guorgajohka

Utover natta blåser det opp skikkelig. Det er værskifte på gang. Sliter med å sove skikkelig på grunn av vinden som får teltduken til å blafre sånn. Står derfor tidlig opp og pakker sakene. Regnet holder seg fremdeles unna, men det er meldt utover dagen. Det er gråere i nord kan jeg se. 

I kald motvind nordover mot Ifjordfjellet

Følger elva videre oppover med kurs for Galbmatjavri. Finner jeg en fin leirplass før det så stopper jeg nok opp. Jeg holder nordover langs vestbredden av Vuolit Guorgajavri og østbredden av vannene som kalles Lavvosaijavrrit. Helt oppe i nordenden av det nordligste av disse vannene, idet regnværet setter inn fra nordvest, treffer jeg et finsk par som nettopp har landet en pen røye. 1090g kan finnen fortelle at vekta er. De har kommet sørover fra Ifjord de siste dagene. De er tydelig kjent i området.

Finnene har for såvidt tatt den beste teltplassen i området ser jeg og jeg labber derfor videre opp til Galbmatjavri der jeg finner en grei teltplass ikke langt fra utoset. I vinden og regnet her blir det lite fangst å snakke om på ettermiddagen og kvelden. Det kommer selvsagt av lite fiske. Mer teltliv enn fiske akkurat her.

 Kjølig kveld ved Galbmatjavri

 Ikke mer enn vår ennå ved Galbmatjavri

Kjølig turblogger

Jeg er tilbake i Ifjordfjellet og nå ser jeg at isen har gått på vannene jeg passerte for halvannen uke siden nesten. Likevel ligger det litt is langs land her og der. Dagen etter jeg slo leir ved Galbmatjavri passerer jeg forbi Bordejavrrit på østsiden og kommer ned til et navnløst vann like nedstrøms i samme vassdrag. Her skulle det fiskes!

 Langs Galbmatjavri

Reinrosa blomstret i Ifjordfjellet

Mot Bordejavrrit

Jeg hiver sekken av meg ved innoset der elva fra Bordejavrrit kommer inn i vannet. En del søppel finner jeg her og det er tydelig rester etter isfiskere. Også rester av «mann-sjit» et par plasser ser jeg, for å bruke det begrepet. Det er ennå ikke «forsvunnet» i naturen. Til og med et isbor er forsøkt gjemt inne mellom noen steiner sammen med annet rask. Det er rustet en del og kanskje helt glemt ut. Likevel så indikerer jo nettopp alt dette at her er det fisk. De ville ikke lagt igjen slit utstyr hvis det ikke var. 

Isbor m.m.

Det var is på mye av dette vannet da jeg gikk forbi i starten av turen, men nå var den gått. Jeg fisker meg langs vestbredden og fram til et nes hvor det er ganske kort over til andre siden. Her går det en djupål. En god fiskeplass antakeligvis.

Det hogger kontant kjenner jeg etter et par kast i vifteform fra neset. Ute i dypet har fisken tatt sluken i et kraftig hogg. Det er pen størrelse på denne. Joda, en røye rundt kiloen har tatt sluken ser jeg da den kommer opp til overflaten etter litt pumping. Så er den av. Pokker! Den kunne jeg egentlig ha tatt med meg. Kun en liten kilometer eller halvannen til der jeg ville campe. Den gikk altså. Pen fisk uten tvil og rundt kiloen, hvertfall.

Fjellrypepar på Ifjordfjellet

Ikke lenge etter er jeg tilbake der jeg hadde første camp på denne turen. Teltet reises på nøyaktig samme plass som sist. Et fint nes ikke langt fra utoset. Jeg ser snart noen forsiktig vak på vannflaten. Typisk røyevak tipper jeg. Likevel går det lang tid før jeg har noen kjenning med fisken her. Fremdeles kanskje litt kaldt i vannet? Helt sør i vannet ser jeg at det er noe is langs land. Sola har ikke fått tak der borte tydeligvis.

Siste leir

 Reinrose vitner om kalkrik grunn

Siste røya på turen

Den er pen røya som til slutt tar sluken. Kjemper godt der ute før den kommer til lands. Tipper rundt 8 hekto. Et par bilder og så slipper jeg den ut igjen. Siste røya på turen skal få leve bestemmer jeg meg for. Jeg tar siste Real-posen til middag på kvelden i stedet. 

Veiviseren har gått fra sleden sin på Ifjordfjellet

Litt vemodig er det at turen snart er over slår det meg da jeg zipper soveposen igjen utpå seinkvelden. Likevel har jeg opplevd drømmen jeg hadde om dette området. Det er fullt av fin fisk her, flott natur og lett å vandre. I morgen er det kun de få kilometerne igjen til bilen som gjenstår. Sjarmøretappen. Utforbakke. Så settes kursen østover igjen, mot Finland. Nytt eventyr venter.

Siste dag og ikke mange kilometerne igjen av viddeturen

PS! Klikk på bildene i innlegget for større versjon eller å kunne bla deg gjennom hele turen