Børgefjell 2013

I fjor fikk jeg min debut i dette fjellområdet. En liten rundtur i sør. Den lange vinteren forhindret den da planlagte turen i de sentrale områdene som jeg hadde håpet å få se. I år slapp vinteren taket tidlig. Da var det sjans å få gjennomført en fin rundtur i nasjonalparkjubilanten. Det er nemlig 50 år siden nasjonalparken ble opprettet. En jubileumstur så jeg for meg.

12.juli
Jeg har finværet i ryggen fra Käringsjön. Det går langt raskere i bil enn i kano. Det bærer mot grensa i hundre. En rask stopp der det står «godis» med store bokstaver utenfor, resulterer i over 2 kilo løsvektslakris. Delicious!

2 kilo svensk godis

Jeg drar innom Røros igjen, men kun for å handle meg noen minnepenner. Jeg sitter på så store mengder bilder etter hvert nå at jeg må sikre meg litt mer i så måte. Jeg stoler ikke bare på å ha de liggende på den gamle pc’n jeg har med i bilen. Så bærer det endelig nordover. Nedover Gauldalen, forbi barteby, Stjørdal og til Steinkjer. Her handles litt nødvendigheter for neste tur.

I Røyrvik er jeg ventet. Limingen Gjestegård har et fint rom til meg. Deilig luksus etter tre uker i telt. Lang kjøretur i dag. Jeg merker det. Biffsnadder og noe kalde til kvelds. Jeg overnattet også her i fjor. Fin plass og anbefales gjerne andre. Prisen er ikke å klage på heller for å si det sånn.

13.juli
Gråværet henger over Stekenjokkveien. Det er heller ikke meldt noen bedring. En svensk same, antar jeg, kjører sakte forbi og kikker skeptisk på nordmannen som pakker sekken utenfor bilen. Jeg nikker og smiler tilbake.

Brua over elva ved Stekenjokkveien

Jeg roter litt på vei ned til brua over elva. Går ned til elva over ei myr noe som resulterer i at jeg må oppstrøms en halv kilometer for å komme meg over brua til andre siden. Dette er nok ei bru som brukes mest av samene og er tiltenkt nettopp dem. Dype ATV-spor og motorsykkelspor på begge sider indikerer det.

Det er ikke mange kilometerne inn til Austre Sipmeksjøen som er min inngang i Børgefjell. Etter en liten time ser jeg ned på denne grensesjøen. Grensen krysser nemlig sjøen omtrent midt på. Jeg følger stranda på nordsiden i regnværet som nå øker i intensitet. Forbi renvaktarstugan og videre på sandstranda til jeg krysser grensen.

Austre Sipmeksjøen

Langs østbredden av Austre Sipmeksjøen

Ute på det runde neset, rett over grensen, har jeg observert to telt og to personer som har fisket fra neset. I det jeg nærmer meg kommer han ene meg i møte. En hyggelig eldre kar som kan fortelle at han og sønnen har ligget her i tre dager, siden torsdag. Ikke et napp har de hatt. De har forsøkt alt, utenom dynamitt.

Endelig i Børgefjell

På neset der reingjerdet starter, like bortenfor, finner jeg en fin teltplass. Her er det også opparbeidet en bålplass ser jeg, men den er uaktuell å bruke for undertegnede. Nå hamrer nemlig regnværet løs fra vest. Det blåser friskt. Teltet, som Helsport har sendt med meg på tur i sommer, får kjørt seg i vindkastene. Jeg tar utpå kvelden et par kast med stanga, sånn bare for å kunne si at jeg har gjort det. Det skal nemlig finnes fin ørret i denne innsjøen. Isfiske på vårparten etter ørreten skal være populært her vet jeg.

Nudler til middag

Ingen fangst og det blir teltliv resten av kvelden.

14.juli
Søndagen fortsetter gråværet, men det regner langt mindre og det gir seg etter frokosten. Jeg ser likevel at det kan bli en fuktig dag. Skydekket ligger tungt nedover fjellsidene. Vinden har i allefall avtatt betraktelig.

Det er ikke lange biten opp til Vestre Sipmeken. Det er bare et par kilometer mellom sipmeksjøene. Reingjerdet kommer jeg meg over oppe ved vannet. Stanga må prøves litt. Jeg fisker meg nordover på østsiden av vannet. Ingen kjenning. Jeg ser heller ikke tegn til fisk. Det er ganske stille på vannet akkurat nå. En og annen regnbyge kommer oppover dalen, men ikke like vått som i går.

Innoset i Austre Sipmeksjøen

Oppover mot Vestre Sipmeken

Nærmere nordenden legger jeg ivei videre oppover dalen. Klatrer over reingjerdet igjen og følger dette oppover dalen. Målet for dagen er det smått legendariske området Raentserenmehkie. Der inne kan man oppleve godt fiske har jeg både hørt og lest. Men, først må jeg komme meg inn dit, og det er et stykke å snakke om fra Sipmeksjøene.

Det er flere som har gått oppover langs reingjerdet tydeligvis

Midtveis oppe i dalen

Det er blitt våtere i lufta. Regnbygene treffer meg i ryggen oppover dalen nå. Like før skaret over til Jetnamsdalen klyver jeg over reingjerdet igjen. Nå vil jeg skrå nedover dalsiden til elva fra Bijjie Jitnemenjaevrie, Øvre Jetnamen. Det store Jetnamsvannet viser seg i øst der nede. Jeg skrår nedover i steinura. Liker det ikke, det er vått og glatt i terrenget her. Må ikke miste fokus nedover, da kan det lett gå galt.

Jetnamsvatnet ses mot øst i regnværet

Oppover mot Øvre Jetnamsvatnet

Jeg kommer meg ned til elva uten uhell og følger denne oppover et stykke. Leter etter en overgang til andre sida. En liten kilometer oppover finner jeg dette og kommer meg nogenlunde tørrskodd over. I grunnen ikke så farlig. Jeg har vært fuktig på beina lenge nå. Har blitt over en mils vei til nå i dag. Det er mye steinete terreng her. Noen sti er ikke å finne. Reingjerdet følges videre oppover.

Bak noen store steiner like ved tjønna nedstrøms Bijjie Jetnemenjaevrie tar jeg lunsj. Et par knekkebrød med tubeost. Det gir energien som trengs for siste etappe inn til Raentserenmehkie. Fire-fem kilometer igjen nå.

Øvre Jetnamsvatnet

En siste klyving over reingjerdet så ser jeg gjennom regnværet ned mot det store vannet i Raentserenmehkie. På ei lita gresslette der, perfekt må sies kort fra innoset i 968-vannet (det største vannet i området her), er det plant og fint for telting. Man skal lete litt ellers i området ser jeg for å finne like plant underlag. Godt pluggfeste i bakken også her. Det viser seg å bli nyttig.

Raentserenmehkie

Teltliv i uværet

Det blir ikke mye fisking på kvelden. Jeg har to mil omtrent i beina i tøft terreng inn hit. Sliten. Likevel tar jeg regntøyet på og tar noen kast i innoset. Vinden har tatt seg opp og det blir ikke mange kastene. Ingen kjenning. Teltet blir plassen å være resten av kvelden i dette været.

15.juli
Det hamrer løs på teltduken. Vinden kommer ned i sterke kast fra Flåfjellet i vest. Den har dreid litt mer vestlig i natt og temperaturen har falt. Det blir ikke mange turene utforbi teltet i løpet av dagen. Kun nødvendige ærender. Sjekk av barduner og pluggfester inngår i disse. Flere steiner legges på. Jeg anslår vindkastene til opp i liten kuling. Teltet får kjørt seg, men det står.

Skylaget ligger tungt ned fra Flåfjellet

Kanskje to korte turer ned til innoset blir det i løpet av dagen. Kaldt på fingrene og ingen kjenning. Det føles nyttesløst å fiske i denne vinden. Det blir teltliv og god bok i soveposen det meste av dagen. Dårlig med radiosignaler akkurat her også. Det er litt kjedelig, men jeg har to bøker med på denne turen. Det hjelper.

Uværet fortsetter med samme styrke utover kvelden. Jeg har montert opp et lite termometer i teltet. Temperaturen faller. Lyden fra nedbøren mot teltduken forandrer seg i åttetida. Det sludder! Litt skeptisk nå. Termometeret viser kun et par varmegrader. En lykke at det var dunposen som ble med på denne turen.

Teltet duger

I titida har termometeret lusket ned mot null grader! Det snør ute og den legger seg tungt på teltduken. Landskapet ute er helt hvitt. Vi snakker 15. juli! Midt på sommer’n! Jeg dunker i teltduken for å få av snøen og er ute et par ganger også for å måke litt langs sidene på teltet. Teltet står.

Snøen tynger på teltduken

Utsikten fra teltet

Jeg sliter litt med å få sove utover natta. Skeptisk til snøen som legger seg på teltduken, men til slutt er jeg i drømmeland.

Seint på natta

16.juli
Sola varmer teltduken! Herlig. Vinden har ikke gitt seg merker jeg, men utenfor har snøen mer og mer blitt borte. De gule smørblomstene utenfor teltet smiler igjen kan det se ut som. Jeg også.

Sola har begynt å smelte snøen

Jeg er utålmodig. To netter værfast her har ikke gitt mye fangst. Sakene pakkes og jeg legger ivei nedover. Fisker meg fra tjønn til tjønn her inne til jeg klatrer over reingjerdet igjen og legger kursen nedover mot Ranserbua. Den vil jeg se når jeg først er her inne. Kanskje kan jeg også ta en natt der med en ettermiddagstur opp til 956-og 958-vannene i nærheten.

Nordøstover mot Rainesklumpen

Nordøstover mot Rainesklumpen

Nede ved bua ser jeg snart at her har det nok skjedd et og annet siste tiden. Den er under oppussing. Vedovnen og pipa er ikke montert og møblementet er sparsomt ennå. Likevel tar jeg lunsjen innendørs. Noen overnatting står jeg over. Jeg ser også at hytta ved siden av er i bruk. Nøkkelen står i døra og langt, på andre siden av elva, ser jeg to samer, jeg antar at det er det, som jobber med reingjerdet der.

Utsikt nedover Ranserdalen

Ranserbua

Nå har jeg et lite dilemma å strides med. Ingen overnatting her ser jeg for meg nå. Hvor skal jeg legge kursen? 956-og 958-vannene skulle jeg gjerne ha testet, men de ligger litt i feil retning med tanke på de kommende dagene. Det vil i såfall bli litt mye fram og tilbake i samme område. Nei, vannene på andre siden av Ranserelva frister mer nå. Problemet er å komme seg over. Brua nedenfor Ranserbua setter ikke jeg foten på i allefall. Den er kaputt ser jeg snart.

Brua over Ranserelva

God vannføring i Ranserelva. Ranserbua oppe til venstre

Jeg går oppover igjen. Langs elva og over reingjerdet. Jeg må helt opp til der elva for alvor begynner å falle nedover dalen før jeg finner mulig vadested. Der kommer jeg med greit over, litt fuktig i skoa riktignok, men det hjalp betraktelig å stramme godt igjen borrelåsen på buksa rund fjellstøvlene.

Jeg kommer over elva midt på bildet

Nå befinner jeg meg så langt oppe i dalen at jeg slår Rotnanjaevrie fra meg. Jeg er kort vei fra Reinhornvatnet. Det ligger like over fjellkammen fra der jeg står nå. Det tar meg en kort halvtime bare å komme opp fjellsida før jeg ser ned på dette vannet jeg har hørt så mange fiskehistorier fra. Legendarisk kanskje. Det er vel egentlig flere vann som samlet kalles Reinhornvatnet. På kartet er det i såfall kun oppgitt ett navn på disse 3-4 vannene som er sammenkoblet med korte elvestykker.

Reinhornvatnet

Fiskefeberen raser i kroppen nå. Det har ikke blitt så mye fisking siste dagene. Det er herlig å merke at vinden er i ferd med å avta noe nå og sola er framme mer og mer.

Nede ved det nederste Reinhornvatnet må jeg bare ta første kastet med stanga som jeg har gått med i hånda i hele dag. I innoset tas første kastet. To sekunder etter er det fast fisk i andre enden. Fantastisk! Den er fin også! Jeg klarer å få av med storsekken mens jeg kjører ørreten. Makan. Det her lover jo godt. Litt etter har jeg den inn til steinen jeg står og jeg får løftet den på tørt land med tommel og pekefinger dypt inn i gjellene på den. For en fin fisk! Dette skal bli digg til middag i kveld. Vi snakker 6-7 hekto her.

Rett over elva fra der jeg tok ørreten, elva mellom det nederste Reinhornvatnet og det ovenfor, finner jeg en fin teltplass oppe på en liten høyde. Her ligger jeg godt. Tror ikke det er mange andre tilsvarende gode teltplasser her oppe. Det er steinete terreng her, i over 1000 meters høyde. Lite vegetasjon egentlig å snakke om.

Etter at teltet er oppe må jeg ta et par kast til i innoset i det nedre vannet. Det frister sånn kun tretti meter fra teltet. Jeg tar to kast. To ørreter på land! De er hakket større også enn den første som allerede er filétert. Jeg beholder disse også. Nå skal det momses ørret til det tyter ut øra på meg.

Knall kondisjon på ørreten i Reinhornvatnet

Ørretene her er jo i perfekt størrelse som matfisk når man er på tur. Feite er de også og knall røde i kjøttet. For et fantastisk sted dette er. Klart det er moro med større fisk, men da går det ofte mer brennstoff også når de skal tilberedes. Jeg foretrekker halvkilos og der omkring i størrelse når jeg vil ha fiskemiddag. Innrømmer likevel glatt, som sagt, at å kjempe med større ørreter jo er moro.

De kjemper hardt Reinhornvatnørretene

Største ørreten i dag får friheten igjen. Den anslår jeg vekta til mellom 8 og 9 hekto. Den tok i vannet ovenfor det nederste. Jeg tar i land fem ørreter totalt. Det som er artig er at jeg effektivt ikke har fisket mer enn kanskje en halv time til sammen i dag. Da har jeg hatt flere kjenninger og som sagt fem ørreter på land. Tre av disse har jeg beholdt. Fire av ørretene tok den svarte Seatrout spoon-sluken min som jeg har hatt slik fiskelykke med tidligere. Særlig har den vist seg effektiv i høyfjellsvann og i kaldt vann i særdeleshet. Børgefjellsørreten i fjor tok også på den og der lå det jo isflak og duppet i vannet den gikk. Også på Hardangervidda har den gitt fin ørret tidligere. En sluk jeg anbefaler fjellfiskeren.

Ørret på i det nederste Reinhornvatnet

Jeg tok meg også en kort tur opp i det største vannet her, men der var vinden som nå var nordvestlig så kraftig at det ble kun to-tre kast. Det var de to nederste vannene jeg fisket mest i. Som sagt, jeg fisket ikke lenge, men det var litt av et bett den tiden. Flaks kanskje. Jeg har hørt om tomhendte fiskere herfra også. Sikkert går det større fisk uti der også.

Utsikt mot Rainesklumpen

17.juli
Sola steiker på teltduken på morgenen. Det har stilnet og blå himmel over Reinhornvatna. For en dag det ser ut til å bli!

Frokosten inntas utenfor, rimelig lettkledd til forskjell fra de tidligere dagene her inne. Deilig. Radioen kan likevel fortelle at dette finværet nok kan bli kortvarig. Det var da som pokker. Joda, jeg ser antydningen til skylag i vest. Det er nok lavtrykket som meteorologidioten forteller om i værmeldingen på Reiseradioen.

Okey. Teltet pakkes ned og ryggsekken hives på ryggen. Jeg er fornøyd med døgnet her ved Reinhornvatnet. Et fiskeeldorado spør du meg.  Jeg vil forsøke på å nå Store Kjukkelen i dag og helst før lavtrykket kaster seg over Børgefjell igjen. Jeg legger ivei oppover langs Reinhornvatna. Først vestover så nordover. Mot Cevlarvatnet. Det vil jeg prøve sluken i.

Langs Reinhornvatnet

Et tilbakeblikk mot ørreteldorado

Her kommer jeg over vannskillet. Vannet fra Reinhornvatnet renner østover og gjennom Sverige. Vannet i elva jeg nå følger nedover renner ut i Norskehavet. Også en tanke å gjøre seg når man går slik i fjellet.

Over vannskillet

Nedover mot Cevlarvatnet

Sola varmer ennå ryggen nedover dalen, men skylaget vestfra siger ubønnhørlig nærmere solskiva.

Jeg stopper i et tjønn halvannen kilometer omtrent, før Cevlarvatnet. Frister til noen kast. Tre kast så sitter det en finfin ørret i andre enden. 6-7 hekto denne også og feit. Den får svømme videre. Jeg har ikke anledning til å ta den med videre. Har en god mil igjen og både vær og terreng skal bli tøffere utover dagen viser det seg.

Feit ørret på i tjønn ovenfor Cevlarvatnet

Nede ved det ganske rundformede vannet, Cevlarvatnet, på sørsamisk; Tjeavlarjaevrie, tar jeg en liten pause. Det er fukt i lufta nå og speilrefleksen skal få tilbringe resten av dagen i vanntett pakkpose i sekken. Jeg tar noen kast i vannet med sluken. Ingenting. Skal finnes fin fisk her har jeg hørt.

Cevlarvatnet

Cevlarvatnet

På med regntrekket på sekken nå. Regnjakka tar jeg også på. Den er jo både vind- og vanntett. Jeg legger nå i vei oppover dalen sørvestover. Har kommer jeg forbi 1060-tjønnet. Nå har jeg fått regnværet i mot og gidder ikke stoppe for å fiske. Riktignok har jeg fiskestanga i hånda, men jeg føler mer for å holde litt tempo oppe nå siden jeg ser at tåka trekker nedover fjellsidene rundt meg. Jeg har et godt stykke igjen og jeg kjenner ikke terrenget her.

Over fjellet mot "Steinlægda"

Jeg har kurs for 1072-tjønnet, sørøst for Gapsfjellet. Forbi dette etter hvert blir sikten dårligere, men ikke verre enn at jeg fortsetter. Nå kan jeg nemlig følge bekken nedover til Store Kjukkelen. Jeg kan umulig rote meg bort så lenge jeg har bekken å følge nedover.

Jeg kommer inn i området nå som kalles «Steinlægda» på kartet. Dette er området nord for Steintinden og nedstrøms Steinvatnet. I finvær sikkert et fascinerende område å vandre i, men nå i dette vindfulle gråværet mer slitsomt. Mye stein her og veldig småkupert. Jeg kommer overraskende på flere fjellryper nedover. Kun stegger som raper varselropet sitt. Jeg raper tilbake.

Jeg er sliten og våt i det jeg endelig ser Store Kjukkelvatnet der nede mellom regnbygene. Jeg tar kurs for de hyttene som ligger i nordenden. På det markerte neset i 818-vannet nord for Store Kjukkelen finner jeg en grei teltplass på en morenehaug. Det blåser og regner. Bare å komme seg innendørs. Sliten og trøtt nå. Bra mange kilometer i dag. Fiskesuppe til middag med noen ørretbiter i fra Reinhornvatnet.

Regnet og vinden fortsetter herjingen med teltduken gjennom natta. Det lover ikke akkurat finvær for morgendagen.

18.juli
Gråværet fortsetter. Et lite opphold på morgenen gjør at jeg får ristet teltet godt for vann før det pakkes ned. Kursen legges sørover langs østbredden av Store Kjukkelvatnet. Jeg hadde egentlig i planene mine nå tenkt å ta meg videre vestover mot Søre Biseggvatnet, Vajavatnet og til slutt vestsiden av Jengelen, men været som har vært og som er meldt framover sjanser jeg ikke på. Jeg er skeptisk til elvene jeg vil møte og måtte forsere. Kjenner jo heller ikke terrenget i området. Velger derfor det tryggeste, ned langs Kjukkelelva mot Litle Kjukkelvatn.

Frokost i teltet

Jeg har regnværet i mot nedover. Følger et tråkk her langs det store Kjukkelvatnet som renner sørover og til slutt ender i Store Namsvatnet via Jengelvassdraget.

Gråvær i mot fra sør

Jeg fisker litt i noen kulper nedover elva uten videre resultat. Snart setter jeg en støkk i noen reinsdyr også. Det blir stadig frodigere lyng- og gressvegetasjon jo lenger nedover langs elva jeg kommer. Ikke så rart da kanskje at det er her reinsdyra er å finne på denne tiden. Mange steder ser jeg at blåbærlyngen er beitet hardt. Sikkert en favoritt.

Kjukkelelva

Kjukkelelva går rimelig stor ser det ut som og jeg kan på vei nedover ikke finne gode overfarter hvis jeg skulle måtte ta meg over. Nå slapp jeg jo det siden jeg skippet området på andre siden. Jeg får besøke de vannene et annet år.

Jeg har på kartet sett meg ut omtrent området hvor jeg vil telte her nede. Sørbredden av Litle Kjukkelvatn er målet for dagen. Her har jeg et vann rett sørforbi også som fiskealternativ.

Jeg leter litt etter teltplass. På avstand ser jeg mange, men ved nærmere ettersyn er det veldig tuete dette området. Til slutt finner jeg et rimelig plant underlag på en morenehaug.

Det ble 12-14 kilometer i dag på vei nedover langs Kjukkelelva. På veien så jeg flere fjellryper og en jaktfalk som svevde over meg en periode. Fascinerende syn. Også like fascinerende det spesielle morenelandskapet her i dette området. Frodige reinbeiter. Spiser av sekken til middag. Real turmat. Teltliv utover kvelden. Regnværet fortsetter.

19.juli
Merker at vinden har dreiet litt mer mot nordvest. Det var også meldt. Regnbyger i dag og sola gløtter også fram en sjelden gang.

Ved Litle Kjukkelvatn

Iført regntøy blir det fisketurer i nærområdet. I Litle Kjukkelvatn tar jeg fine ørreter. Fire stykker og flere kjenninger på en liten times tur langs sørbredden. Den største oppunder kiloen vil jeg tro. Det er den svarte Seatrout spoon-sluken de vil ha. Jeg forsøker nemlig flere andre sluker, men går tilbake til den svarte som de tar på. Alle får svømme videre. Hadde jeg fått en akkurat halvkilos kunne jeg nok tatt den, men de jeg tok inn var større. Jeg må spare litt brennstoff, det har gått litt mye pga. mye teltliv i gråværet. Jo større og tykkere fisk som skal steikes jo mer brennstoff går det. Halvkilos vil gi filéter som er passe tykke og som gjennomstekes rimelig kjapt er min erfaring. Jeg må også spise litt mer av sekken så jeg har jo flere argumenter for å sette tilbake fisken.

Oppunder kiloen?

Det er godt fiske jeg opplever her inne synes jeg. Godt bett. Jeg fisker også litt i det lille vannet sør for teltet her på sørbredden av Litle Kjukkelvatn. Der er det mye ørret og antar opp mot halvkiloen. Jeg tar mange små der uten at jeg beholder noen.

Utpå kveldingen kommer en reinbukk forbi, virrer litt fram og tilbake, akkurat nok til at jeg får noen ok bilder av den. Seinere driver en stor flokk forbi østover. Mange hundre dyr kan jeg telle. Spennende å følge med på de der jeg sitter i teltåpningen. Jeg hører gryntingen deres der de kommuniserer med hverandre. Småkalvene løper fram og tilbake. Ser ut som de leker og koser seg.

En reinflokk passerer på andre siden av vannet

De har oppdaget meg

Flere av dyrene i flokken er også på min side av det lille vannet de passerer. De kommer ganske nærme før de første dyrene oppdager raringen i teltet som kikker på dem. Da trekker de over mot hovedflokken på andre siden. Jeg får i allefall noen bilder av tamreinen.

Utsikt mot Vajaelva

20.juli
Det regner i dag også. Etter to netter her så vil jeg trekke østover igjen. Jeg setter kursen mot Gaukarvatnet. Det er et kjent fiskevann her inne i sentrale Børgefjell. Der vil jeg ha teltet en natt eller to. Det er ikke langt dit og det tar meg kun en liten time å gå. På veien treffer jeg de første folka jeg kan prate med på en uke. Det sier vel litt om hvor få mennesker som har funnet veien inn hit til nå i sommer.

Mot Gaukarvatnet i regnværet

De kan fortelle om godt fiske. 2,1kg var største ørreten til nå. Den hadde de tatt lenger nede i Jengelvassdraget. Nå teltet paret her ved Gaukarvatnet og fisket her. Kilosørreter hadde de tatt her og var meget fornøyd med fisket. Det lovet godt.

Teltplass finner jeg på et lite nes omtrent midt på nordbredden av Gaukarvatnet. Det var her paret jeg snakket med hadde tatt kilosørretene sa de.

I regnværet og vinden som fortsatte med full styrke i dag tar jeg noen kast like ved teltet. Joda, det gikk ikke mange kastene før ørreten satt. 6 hekto. Perfekt til steikefisk til middag i dag. Den slo også alle rekorder kjøttfargen tatt i betraktning. Sjelden har jeg sett slik rødfarge på fiskekjøttet hos ørret. Sist må være ørreten fra Fjellsjåen på Hardangervidda. Den var også så knallrød. Tydelig at det er god næring til fisken i Gaukarvatnet.

Ildrød

Ikke mange kastene etterpå tar jeg inn en større ørret. Nærmere 8 hekto anslår jeg den til som får svømme ut igjen i Gaukarvatnet. Jeg trenger bare den ene ørreten.

Det blåser skikkelig fra vest og det går hvitt utpå Gaukarvatnet. Vindkulene kommer kastende mot teltet, men det står støtt. Er i grunnen imponert over teltet, en superlight-versjon av Helsport Fjellheimen 3 Camp. Selv med færre barduneringspunkter, tynnere og lettere stenger, tynnere plugger og duk så står det i mot det været som kastes mot det her i Børgefjell. Jeg er trygg i teltet.

Gaukarvatnet går i hvitt der ute

Jeg har til nå på turen nok tilbrakt langt mer tid inni teltet enn utenfor. Det har ikke akkurat gått min vei værmessig. At jeg så lett har fått fisk de siste dagene oppveier jo egentlig litt det da. Været tross alt, så er jeg fornøyd med turen så langt. I morgen vil jeg ta fatt på turen opp i Store Børgefjell og østover. Det synger på siste rest av både kaffe og brennstoff til at jeg kan bli særlig lenger akkurat her i dette området. Jeg må nærme meg Sverige og bilen etter hvert.

Utpå kveldingen ser jeg at en liten reinflokk har lagt seg ned ikke mer enn 30-40 meter fra teltet. De har nok ikke merket min tilstedeværelse ennå pga. vindretningen som er gunstig i min favør. Seinere da jeg må ut et ærend er de borte og jeg ser de et godt stykke, beitende, oppe i åssiden.

21.juli
Jeg fisker en liten halvtime på formiddagen før jeg pakker telt og utstyr. Ingen fangst, men med sekken på ryggen på vei østover langs nordbredden tar jeg inn en pen halvkilos. Den får livet i gave igjen, sikkert lykkelig.

Gaukarørreten kjemper godt

Jeg legger Gaukarvatnet bak meg med vinden i ryggen. Har tatt kurs østover og oppover mot Virmavatnet. Har ikke hørt så mye om fisket der oppe og nå vil jeg ta noen kast før jeg trekker over Store Børgefjell.

Jeg sjekker mobildekningen oppe i åssiden når jeg kan se Store Namsvatnet langt der sør. Joda, her er det dekning og jeg får gitt livstegn fra meg.

Gaukarvatnet sett fra øst

På vei øst og oppover mot Virmavatnet

Høyere opp og nærmere Virmavatnet tar jeg opp to fjellrypestegger. Forsøker å få et bilde av dem, men de er på for langt hold for min optikk.

Virmavatnet

Ved utoset av Virmavatnet setter jeg sekken fra meg og forsøker noen kast. På andre kastet er det fisk på, men ingen av slik kaliber som de foregående dagers fangst. Den slipper seg selv fri etter litt også. Jeg tar et kvarters fiske fra en stein litt lenger borte, men alt jeg merker til fisken her er en liten tass som følger etter sluken. Kanskje det ikke er det helt store fisket i Virmavatnet? Jeg skimter så vidt et menneske på andre siden av vannet nær innoset. Trolig et telt bak morenehaugene der oppe.

Våt opp på låret etter vadingen

Her kom jeg over Virmaelva

Jeg må videre og forsøker å vade over utoset. Jeg kommer nesten halvveis da jeg snur. Det ser for dypt ut nedi der og de algebegrodde steinene ser litt for glatte ut så nærme den sterke strømmen ut av vannet her. Noen hundre meter lenger nedover langs elva ser jeg en mulighet. Med fiskestanga som vadestav kommer jeg meg helskinnet over, men våt til godt opp på låret. Den var litt skummel den der ja, men det gikk bra. Jeg slapp i allefall å måtte gå lenger ned å miste høyde samtidig. Nå slapp jeg unna så mange høydemeter å ta inn oppover mot dagens mål, nemlig til slutt Saapmanjaevrie.

Siste tilbakeblikk mot eldorado

Noen siste tilbakeblikk gjøres mot det flotte og fiskerike området i Børgefjell før jeg bikker over noen morenehauger, innover dalen nord for Sapmanåsen, slik at utsynet forsvinner for meg i vest. Nå er jeg oppe i det som kalles Store Børgefjell. Her er det ganske så goldt terreng sammenlignet med der jeg kommer fra i dag. Mye stein og langt mindre vegetasjon. Mosedotter mellom steinene mest.

Oppover mot Byrkjie

Saapmanjaervie

Jeg merker i beina nå at jeg har hatt litt stigning i dag. Skoa er også våte etter vadingen over Virmaelva. Saapmanjaervie leste jeg et sted kun inneholdt småørret. Jeg får ingenting i allefall den korte tiden jeg forsøker i vindkastene. Det er kanskje ikke overbefolket?

Teltplass finner jeg på en liten flate rett nord for elvestykket mellom Saapmanjaervie 944 og 945. Jeg sliter i vindkastene med å få satt opp teltet. Jeg setter det forskriftmessig opp mot vinden, men grusen i bakken her er ikke fast nok og i det jeg plugger meg rundt teltet så kommer de første pluggene og resten av teltet farende fra vest. Den ene teltpluggen finner jeg 20 meter borte etter hvert. Med nok steiner får jeg etter hvert plugget og bardunert teltet godt nok til underlaget. Det funker. Teltet holder.

Det meldes finvær framover nå formidler værmeldingen i radioen på kvelden. Det er jo supert liksom, nå som jeg er på vei ut av herligheten. I morgen er nest siste etappe.

22.juli

Camp Saapmanjaervie

Finværet er kommet! Sola steiker meg midt i mot i det jeg runder åsen over mot Nobrinvatnet, eller Nåebrienjaevrie på sørsamisk. Det er ikke noe norsk navn på kartet ser jeg, men har sett dette skrevet slik på norsk tidligere. Nobrinvatnet, altså.

Saapmanjaervie beach

Tilbakeblikk mot Saapmanjaervie

Landskap i Store Børgefjell

Det er nesten vindstille her oppe. Spor etter samene er tydelige i den sparsommelige vegetasjonen som finnes i steinlandskapet her. Motorsykkelsporene er dype i den bløte mosen flere steder ser jeg. Liker det ikke, men kanskje må det være sånn?

Samespor?

Mot Nobrinvatnet

Jeg følger elva fra Nobrinvatnet gjennom skaret østover og etter hvert sørøstover fra 900-tjønna nedstrøms. Sola steiker. Etter hvert skimter jeg Vestre Sipmeksjøen langt der borte i sørøst, bortforbi det som kartet kaller Elvenasen. Jeg holder høyden nedover. Merker at jeg fort blir sliten i dag. Kan nok skyldes den minimale frokosten jeg satte til livs i morges. To knekkebrød var nok i minste laget. Jeg bestemmer meg for en solid energitilførsel når jeg kommer ned til Vestre Sipmeken.

Nobrinvatnet

Nobrinvatnet

Nedover langs Nobrinelva

Nedover langs Nobrinelva

Landskapet nedover lyser i grønt. Store Børgefjell er lagt bak meg og nå er det frodige lier igjen nedover. Det er så å si vindstille. Blå himmel skaper fine kontraster til fjell, snø og vegetasjon.

Vestre Sipmeken kan så vidt skimtes lengst ned i dalen

Grønt og frodig nedover dalen

Tanken slo meg tidligere at jeg kanskje kunne gå ned langs vestsiden av denne Sipmeksjøen og vade over elva ovenfor Austre Sipmeksjøen. Etter regnværet som har vært slår jeg den tanken fra meg. Jeg tar ikke sjansen. Nå tar jeg heller og runder Elvenasen og går litt opp langs elva øst for denne for kryssing der. Det vil ta meg over på østsiden av Vestre Sipmeken. Da treffer jeg også mine egne spor fra starten på turen. Jeg er jo kjent der.

Elva krysses ovenfor Vestre Sipmeken

Vel over, igjen skovåt pga. det klare vannet i elva som «juger på dybden», så kommer jeg meg sliten ned til vannet og en fin sandstrand her. Her blir det en god halvtimes lunsjpause. Havregrøt og tørrmelk iblandet kaldt vann. Mye sukker på. Det er medisinen for energitilførsel. Merker snart at det hjelper ja.

Kongsspir (Pedicularis sceptrum-carolinum)

Her vokser det mye av planten Kongsspir ser jeg. Den er jo litt eiendommelig i utseende. Blir noen bilder av den. I noen myrdrag øst for Gaukarvatnet i går kom jeg også over planten Jåblom. Den trives jo gjerne best på såkalt rikmyr og er vel på slike en såkalt karakterart mener jeg å huske fra studietiden. Det slår meg at rikmyrer er det ikke mye av i Børgefjell, men altså ved Gaukarvatnet noen. Kanskje derfor også det er så finfin kvalitet på ørreten i det vannet.

Vestre Sipmeken sett sørøstover

Nordvestover

Ørreten vaker

Langs bredden av vannet ser jeg etter hvert spredte vak utpå. Fisken har begynt å røre på seg her. Jeg monterer stanga, men jeg har ikke kjenning med noe på vei langs bredden. Derimot ser jeg en del fisk, ingen store, men et par flokker av ørret som går fram og tilbake langs land og beiter på det de måtte finne av mat tydeligvis. Jeg får noen bilder av dem.

Austre Sipmeksjøen

Snart er jeg over morenehaugene ned mot Austre Sipmeksjøen. Jeg finner neset med kuleform forlatt denne gang. Nå er det plass til meg oppå der. Ser at det er brukt nylig. Gresset ligger flatt der det er planest underlag for telt. I ettermiddagens solsteik får jeg skylt og tørket litt klesplagg som sårt kunne trenge det. Noen videre klesvask kan nok ikke påregnes før neste turdestinasjon.

Etter hvert forsøker jeg også fiskestanga fra neset her, men uten annet resultat enn et napp. Jeg ser noen vak her og der, men ingen som kan indikere ørret av penere størrelse.

Utpå kvelden dukker det et par opp med to bikkjer. Polarbikkjer av noe slag som bærer kløv. De setter opp teltleir på neset jeg benyttet på vei inn.

Camp Austre Sipmeksjøen 2

En fin nordøstlig bris feier myggen vekk på kvelden. Herlig å ligge utenfor på liggeunderlaget og bare nyte tilværelsen. Spise de siste rester av mat som kan spises og drikke opp siste rasjonene med kaffe. I morgen er det ned til bilen på Stekenjokkveien igjen. Ligger å planlegger kjøreruta sørover. Antar det blir via Gäddede, Lierne og ned til Steinkjer hvor jeg trolig overnatter. Skal bli deilig med litt luksus.

23.juli
Ti overnattinger holdt det til. Kaffen og brennstoff. Jeg kunne nok klart et døgn og to til på brennstoffet, hvis jeg hadde brukt det litt forsiktig. Kaffen er vanskeligere å klare seg uten. Nå må jeg også innrømme jeg lengtet litt ned til den halvannenkilos posen med svensk løsvektslakris som lå i bilen. Noen munnfuller av det stoffet der skal bli godt!

Äntligen!

Langs Austre Sipmeksjøen

Langs Austre Sipmeksjøen

Mot Stekenjokkveien

Med sola i mot legger jeg tidlig i vei langs bredden av vannet. Svenskegrensa passeres kun hundre meter fra der jeg campet. Äntligen! Det tar en times tid ned til elva og broen over. Stien opp til veien er tung. Nå ser jeg også hvor jeg heller burde parkert bilen. Jeg står parkert en halv kilometer fra en liten parkeringsplass der stien mot brua starter. Nå blir det altså en halvkilometer på asfalt mot bilen. Kanskje derfor han kikket så rart på meg han samen, som kjørte forbi da jeg pakket sekken ved bilen første dagen. Drit i! Nå er det sørover igjen. Rondane neste?

Asfalttråkking siste halve kilometeren til bilen