Sør i Etnefjellene

Etnefjellene har jeg som regel tatt meg inn i fra nordsiden. Nå var det dags for en sørlig inngang, fra Boknafjordsiden.

Jeg hadde fått tips om noen vann sør i Etnefjellene en gang og nå passet det fint å ta turen opp dit og kikke. 17. mai-feiring i by'n fikk bare være. Hva er vel ikke bedre enn å feire nasjonaldagen i fjellet?

 Tilbakeblikk før jeg tar innover dalen

Første gang jeg er så langt oppe i denne dalen. Bilen parkert og så er det bare å legge i vei innover stien. Den er ikke T-merket, men tydelig nok innover dalen. Lett å følge.

Siste døgns regnvær hadde gjort det litt glatt her og der og oppover flyene var jeg litt forsiktig med hvor jeg plasserte beina. Det er fin trim for kroppen det her og ta seg oppover i høyden med sekk på ryggen. Ikke så veldig tung i grunnen. Rundt 18 kilo tenker jeg. Litt komfort skal man ha i leir.

 Tilbakeblikk

Etter et par kilometer tar jeg en pause ved en gammel støl her inne. Sola presser seg også litt fram her og varmer godt. Kanskje kommer væromslaget som er meldt? Fra stølen kan jeg se oppover hvor ferden videre skal gå. Stiløst terreng der oppe og jeg må tråkke egne spor, selv om hjortetråkkene er til hjelp her og der. Dette er hjorteland.

 Opp der skal jeg

Jeg bruker mine timer opp til vannet som er målet for dagen. I 6-700 meters høyde er isen gått for lengst, men i nordhellingene ligger ennå mange, tunge snøfonner. Det er kaldt vann. Kanskje ikke mer enn 5-6 grader? Leirplassen finner jeg på et nes, flaks egentlig for det er ingen selvfølge å finne plant underlag her. Tuete og mye stein. Underlaget under teltet er vel ikke det planeste jeg har registrert, men det oppblåsbare underlaget tar unna det verste. Jeg sov rimelig greit.

 Inn i den hemmelige dalen

Tåka lå tung på morgenen på nasjonaldagen

Noen storørret var det ikke å stifte bekjentskap med i vannet jeg var tipset om. Fem-seks små derimot var på slukene jeg presenterte. Den største kanskje 4 hekto, tynn pinne. Jeg lot alle gå.

 Fin fiskeplass rett ved leiren

 De kjemper tappert

Den største og tynneste

Utpå ettermiddagen på nasjonaldagen så marsjerte jeg nesten hundre høydemeter lenger ned til et mindre vann. Litt mer i le for gråværet som kom utover ettermidddagen. Litt vind også fra sørvest. Et par regndråper kjente jeg også da jeg satte opp teltet på et smalt nes ute i vannet. Fin fiskeplass.

 Prøver spinneren i en kulp

 Det er snøsmelting høyere oppe

Fin teltplass

Også her glimret storfisken med sitt fravær. Typisk overbefolket med både røye og ørret. Tynne pinner var bortpå sluken nesten hele tiden. Jeg heiv på land de jeg fikk. Revemat.

 Klokka litt over 23 på 17. mai

Sola vekket meg i åttetiden 18. mai. Den kjennes godt når den steiker på teltduken og det var bare å hive seg ut. Avgårde nedover utpå tidlig formiddag.

 En liten rakker kikker på meg da jeg krysser en myr

I et tjønn tok jeg de siste kastene med stanga for denne helga. En pen ørret var snart på og kjempet tappert i fem sekunder. Den vant. Det skal den ha. Og stor var den. Det er helt sikkert. Nå vet jeg hvor de bor, de store.

Nede i den bratteste skogslia jeg har trasket nedover noen gang tror jeg, hører jeg plutselig en kar som hilser. Og jammen har ikke vi truffet hverandre før også. På Hardangervidda. Verden er liten. Langt oppe i urskogen, i en bortgjemt dal, utenfor sti og tråkk går man på en annen fjellkar. Trivelig møte. Takk for praten.

4-500 hundre høydemeter nedover i bratte lier kjennes godt i beina nede på veien ved bilen. Varmen er trykkende nede i dalen her. Jeg kan ikke komme fort nok til en bensinstasjon og til en avkjølende solo. Du, hvor den var deilig!

Til fjells igjen til helga. Da med 30 ungdommer og valgfag friluftsliv. Det blir trivelig det også. Til Olalia.