En smak av Norges indrefilet

I forrige innlegg her på bloggen omtalte jeg boka "Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager," Lars Erik Siras sykkelturbok som kom ut nå i høst.

Med forfatterens samtykke publiserer jeg i dette innlegget et lite utdrag fra boka, fra kapittel 4,  etappen fra Odda til Sauda:

Låtefoss

"Et drama på liv og død utspiller seg i steikepanna mi den syttende morgenen. Et insekt spaserer på ostesmørbrødet mitt. Kanskje det betrakter brødskiva som en trygg havn i et inferno av varme? En stund spankulerer det litt hit og dit. Men en fare er under oppseiling. Osten er i ferd med å smelte, og er ikke et blivende sted. Hvordan skal dette gå? Det ser ut som om insektet er på utkikk etter ei fluktrute. Det hopper fra skiva og ned i den varme panna. Der ender det vesle livet momentant.

Mens jeg spiser, funderer jeg på hvorfor jeg ikke grep inn. Jeg kunne sikkert flytta insektet vekk uten å ta livet av det. Å ikke gjøre noe er et valg det også. Jeg satt helt rolig og så på at den lille skapninga endte sitt jordiske liv. Hadde jeg for eksempel sett en fugl sitte fast i et gjerde, hadde jeg foretatt meg et eller annet. Hvor går grensene for hva jeg betrakter som et liv det er verdt å redde?

Tunnelselfie i Røldalstunnelen

Etter frokost legger jeg av gårde i retning Røldalsfjellet. Veien er ikke bratt, men stiger jevnt i kilometer etter kilometer. Vegetasjonen blir skrinnere. Brøytestikkene blir høyere. Skydekket tetter seg til. Det begynner å duskregne. Tidligere gikk veien over Røldalsfjellet. I dag går den under toppen i to lange tunneler. Gamleveien over fjellet ligger der ennå, og hadde høyst sannsynlig vært en spennende omvei en solskinnsdag. I dag søker jeg tilflukt i tunnelene. Røldalstunnelen er den lengste med sine 4,7 kilometer. Å sykle gjennom den er ny personlig rekord i lang tunnel. Tunnelen er oversiktlig, godt opplyst og har jevnt dekke. Den første halvdelen er flat, før veien begynner å helle nedover, og jeg kan trille i 40 kilometer i timen. Generelt går det greit å sykle i tunneler, syns jeg. Det er lydene som skaper størst ubehag. I de lange tunnelene er det mange vifter. Inni en bil legger du knapt merke til dem. På sykkel hører du hvor infernalsk støyende de er. Å bli passert av et vogntog er mye den samme opplevelsen. Jeg hører og ser på lang avstand at beistet av et kjøretøy nærmer seg. Lyden tiltar gradvis i styrke. Lufttrykket idet vogntoget passerer, er greit å håndtere. Men lyden er verre. Det føles omtrent som når noen roper inn i øret ditt på kloss hold. Det er fysisk ubehagelig. Kanskje ørepropper hadde vært noe?

Kaldt, slitsomt og fint over fjellet mot Sauda

Til min store glede er det opphold når jeg kommer ut på den andre sida av fjellet. Kanskje har jeg sykla under et værskille? Jeg kjøper en lapp med syltetøy og rømme på ei veikro ved Røldal skisenter. I varmen innendørs manner jeg meg opp til neste etappe, en fire mil lang fjellvei til Sauda. Veien begynner med ei bratt klatring fra 600 til 900 meter over havet. Snøen ligger i store fonner langs veien, på småvanna ligger fortsatt isen. Plussgradene er neppe flere enn sju-åtte. Jeg hadde et håp om at veien over fjellet skulle gå på et platå og dermed være flat. Området er i og for seg et slags platå, men av den småkuperte typen. Veien går opp og ned hele tida, og bakkene er korte, men bratte. Fordi nedoverbakkene av naturlige årsaker går mye raskere enn oppoverbakkene, sykler jeg oppover brorparten av tida. Denne typen sykling er slitsom. Heldigvis har jeg stort sett vinden i ryggen. Sjøl om jeg er på en offentlig vei, har jeg likevel den gode fjellfølelsen. Jeg trenger ikke bestige topper eller vandre i timevis. Jeg møter ikke mange bilister på fjellet, men flere av dem vinker til meg eller har tommelen pekende oppover. I den sørvestre enden av Svartavatnet sykler jeg over en demning. En entreprenør holder på med et større vedlikeholdsarbeid. Derfra går veien bratt nedover. På kort tid suser jeg ned fra 900 til 250 meter over havet. Tru det eller ei, men jeg blir sliten av all bremsinga. Jeg er også litt urolig for hvor mye skivebremsene mine tåler. Kan de gå varme og miste effekten? I så fall er jeg i skikkelig trøbbel. Temperaturforskjellen fra fjellet og nede i dalen er påtakelig. Det må være minst ti grader varmere her nede. Jeg må av med buksa og jakka. Mør i kroppen etter 82 berg- og dalbaneliknende kilometer triller jeg inn i Sauda utpå ettermiddagen. Jeg drar innom Coop X-tra. Vandrende rundt i butikken skjønner jeg at jeg ikke orker å lage middag. Jeg går for sushi, sykler rett til campingplassen og tilbringer mesteparten av kvelden i horisontal posisjon."

De tre siste bildene i innlegget her er fotografert av Lars Erik Sira og publisert med tillatelse sammen med utdraget fra boka. Min omtale av boka finner du her. Den kan kjøpes fra forfatterens nettside.