Ny snelle og helgeplaner

Jeg måtte ha en Stradic til, og når jeg fikk tips om at Frode hadde et par stykker igjen av 2016-modellen, ja da ba jeg han holde av en til meg.

2016-modellen har nemlig den gode utvekslingen (6,0:1) som 2017-modellen ikke er utstyrt med. Pussig nok.

Det var Frank som tipset meg om at Frode på Salar Sportsfiske, som jo sponser meg og bloggen med fiskeutstyr, hadde et par sneller igjen av god-modellen. Jeg var innom i ettermiddag og fikk meg en 1000-snelle. Jeg har én fra før og to stk. 2500-sneller. Virkelig gode haspelsneller synes jeg, og ønsker du også litt lav vekt på haspelsnellene er disse blant de letteste. 1000-snella veier 165g, uten snøre.

Jeg fikk også med meg favoritt multifilamentsnøret jeg bruker. Dette har jeg brukt i mange år nå og kan virkelig anbefale det.

Det blir et par småturer i helga. Lørdag blir det saltvannsfiske og søndag gjør jeg igjen et forsøk etter røya er planen.

PS! Salar Sportsfiske har når dette skrives ennå igjen et par stk av Stradic CI4+ 2016-modell, til en svært rimelig pris (1599.-)!

Salar Sportsfiske er en av hovedsponsorene på bloggen.

En smak av Norges indrefilet

I forrige innlegg her på bloggen omtalte jeg boka "Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager," Lars Erik Siras sykkelturbok som kom ut nå i høst.

Med forfatterens samtykke publiserer jeg i dette innlegget et lite utdrag fra boka, fra kapittel 4,  etappen fra Odda til Sauda:

Låtefoss

"Et drama på liv og død utspiller seg i steikepanna mi den syttende morgenen. Et insekt spaserer på ostesmørbrødet mitt. Kanskje det betrakter brødskiva som en trygg havn i et inferno av varme? En stund spankulerer det litt hit og dit. Men en fare er under oppseiling. Osten er i ferd med å smelte, og er ikke et blivende sted. Hvordan skal dette gå? Det ser ut som om insektet er på utkikk etter ei fluktrute. Det hopper fra skiva og ned i den varme panna. Der ender det vesle livet momentant.

Mens jeg spiser, funderer jeg på hvorfor jeg ikke grep inn. Jeg kunne sikkert flytta insektet vekk uten å ta livet av det. Å ikke gjøre noe er et valg det også. Jeg satt helt rolig og så på at den lille skapninga endte sitt jordiske liv. Hadde jeg for eksempel sett en fugl sitte fast i et gjerde, hadde jeg foretatt meg et eller annet. Hvor går grensene for hva jeg betrakter som et liv det er verdt å redde?

Tunnelselfie i Røldalstunnelen

Etter frokost legger jeg av gårde i retning Røldalsfjellet. Veien er ikke bratt, men stiger jevnt i kilometer etter kilometer. Vegetasjonen blir skrinnere. Brøytestikkene blir høyere. Skydekket tetter seg til. Det begynner å duskregne. Tidligere gikk veien over Røldalsfjellet. I dag går den under toppen i to lange tunneler. Gamleveien over fjellet ligger der ennå, og hadde høyst sannsynlig vært en spennende omvei en solskinnsdag. I dag søker jeg tilflukt i tunnelene. Røldalstunnelen er den lengste med sine 4,7 kilometer. Å sykle gjennom den er ny personlig rekord i lang tunnel. Tunnelen er oversiktlig, godt opplyst og har jevnt dekke. Den første halvdelen er flat, før veien begynner å helle nedover, og jeg kan trille i 40 kilometer i timen. Generelt går det greit å sykle i tunneler, syns jeg. Det er lydene som skaper størst ubehag. I de lange tunnelene er det mange vifter. Inni en bil legger du knapt merke til dem. På sykkel hører du hvor infernalsk støyende de er. Å bli passert av et vogntog er mye den samme opplevelsen. Jeg hører og ser på lang avstand at beistet av et kjøretøy nærmer seg. Lyden tiltar gradvis i styrke. Lufttrykket idet vogntoget passerer, er greit å håndtere. Men lyden er verre. Det føles omtrent som når noen roper inn i øret ditt på kloss hold. Det er fysisk ubehagelig. Kanskje ørepropper hadde vært noe?

Kaldt, slitsomt og fint over fjellet mot Sauda

Til min store glede er det opphold når jeg kommer ut på den andre sida av fjellet. Kanskje har jeg sykla under et værskille? Jeg kjøper en lapp med syltetøy og rømme på ei veikro ved Røldal skisenter. I varmen innendørs manner jeg meg opp til neste etappe, en fire mil lang fjellvei til Sauda. Veien begynner med ei bratt klatring fra 600 til 900 meter over havet. Snøen ligger i store fonner langs veien, på småvanna ligger fortsatt isen. Plussgradene er neppe flere enn sju-åtte. Jeg hadde et håp om at veien over fjellet skulle gå på et platå og dermed være flat. Området er i og for seg et slags platå, men av den småkuperte typen. Veien går opp og ned hele tida, og bakkene er korte, men bratte. Fordi nedoverbakkene av naturlige årsaker går mye raskere enn oppoverbakkene, sykler jeg oppover brorparten av tida. Denne typen sykling er slitsom. Heldigvis har jeg stort sett vinden i ryggen. Sjøl om jeg er på en offentlig vei, har jeg likevel den gode fjellfølelsen. Jeg trenger ikke bestige topper eller vandre i timevis. Jeg møter ikke mange bilister på fjellet, men flere av dem vinker til meg eller har tommelen pekende oppover. I den sørvestre enden av Svartavatnet sykler jeg over en demning. En entreprenør holder på med et større vedlikeholdsarbeid. Derfra går veien bratt nedover. På kort tid suser jeg ned fra 900 til 250 meter over havet. Tru det eller ei, men jeg blir sliten av all bremsinga. Jeg er også litt urolig for hvor mye skivebremsene mine tåler. Kan de gå varme og miste effekten? I så fall er jeg i skikkelig trøbbel. Temperaturforskjellen fra fjellet og nede i dalen er påtakelig. Det må være minst ti grader varmere her nede. Jeg må av med buksa og jakka. Mør i kroppen etter 82 berg- og dalbaneliknende kilometer triller jeg inn i Sauda utpå ettermiddagen. Jeg drar innom Coop X-tra. Vandrende rundt i butikken skjønner jeg at jeg ikke orker å lage middag. Jeg går for sushi, sykler rett til campingplassen og tilbringer mesteparten av kvelden i horisontal posisjon."

De tre siste bildene i innlegget her er fotografert av Lars Erik Sira og publisert med tillatelse sammen med utdraget fra boka. Min omtale av boka finner du her. Den kan kjøpes fra forfatterens nettside.

Ute og sykler - Norge rundt på 76 dager

Denne boka har jeg ventet lenge på og endelig lå et anmeldereksemplar i postkassen min for halvannen uke siden. Rett fra forfatter.

Jeg fikk lese første boka til Lars Erik Sira for noen år siden og som jeg skrev om her på bloggen da. Da syklet han den vakre kystriksveien i Nordland og Nord-Trøndelag.

I fjor la Lars Erik ut på en mye lenger tur, Sør-Norge rundt og Nord-Norge på langs. Hele 76 dager var han på sykkeltur og man kunne følge med på turen på facebooksiden hans. Noe jeg og mange med meg nettopp gjorde.

Reiseruta

Sist i mai 2016 la han nemlig i vei fra hjemplassen i Sør-Trøndelag og fulgte kysten sørover nedover Vestlandet, rundet Sørlandet og dro oppover Østlandet til Sør-Trøndelag igjen. 45 dager brukte han på den rundturen. Etter en pause med familien hjemme sykler han så i 31 nye dager, Nord-Norge på langs fra Harran i Nord-Trøndelag til Kirkenes i Finnmark der han er innom bl.a. vakre Lofoten, Vesterålen og Senja. Han avslutter i Kirkenes i begynnelsen av september etter hele 5360 kilometer på hjul.

Også i denne boka får jeg den gode turfølelsen og kjenner meg godt igjen i Siras beskrivelser og opplevelser, selv om jeg knapt er noen syklist overhode. Jeg kjenner igjen mange plasser han passerer og besøker på turen. Det er alltid moro, å se kjente steder gjennom andres øyne.

Lars Erik har en virkelig god penn, noe jeg også merket meg i første boka hans. Han har et godt språk som gjør opplevelsene hans virkelighetsnære, som jeg virkelig tror på, og nesten kan føle når jeg leser boka.

Blant de fineste teltplassene på turen

Sira har en lun, fin humor og noen ganger nesten tørrvittig. Jeg må ofte trekke godt på smilebåndet av hva han både filosoferer over underveis og hva han opplever og beskriver av hendelser. Han er også flere ganger ganske personlig og legger ikke noe i mellom når han har tunge perioder underveis på turen, både fysisk, men også mentalt. Her også kan enhver som er alene lenge på tur kjenne seg igjen. Jeg gjorde det.

Det er spennende å få ta del i tanker Lars Erik gjør seg på turen og dette formidler han godt, synes jeg. Han gjør seg filosofiske betrakninger over mangt og mye i livet. Også sin egen situasjon i fortid og nåtid. Lars Erik møter mange mennesker langs veien han sykler og det er et virkelig godt krydder i boka. Han sykler sammen med flere, overnatter hos noen og får bl.a. kjeft av en kar i Finnmark. Jeg tror faktisk jeg vet hvem nettopp han karen må ha vært.

Lars Erik fisker til maten flere ganger underveis

Boka er virkelig lesevennlig. Jeg har nevnt den gode pennen og et godt språk. Lars Erik Sira er også en habil fotograf, og boka bærer godt preg av det. Han krydrer reiseskildringene med mange bra bilder. DET er viktig selvsagt. Gode bilder må være med i en slik bok. At han også svinger fiskestanga litt underveis varmer selvsagt en sportsfiskers hjerte. Han skaffer seg fisk til maten flere ganger.

Fra bokas bakside

Denne boka bør havne under mange juletrær i år synes jeg. Ikke bare for tursyklistene, men også andre som er glad i å reise, både i bil og på andre måter, vil finne gode lesestunder i boka til Lars Erik Sira. Jeg har virkelig kost meg siste uka, kapittel for kapittel. En god bok som jeg varmt anbefaler.

Lars Erik er ved siden av å være turforfatter også frilanser og blogger. På nettsiden hans finnes mer stoff om sykkelturene han har gjort, og mer om nevnte bok og tur. Her kan du også kjøpe boka han har gitt ut på eget forlag.

SIRASVERDEN.NO - en blogg om å sykle langt langsomt.

I vekslende vær

Det ble tur til sjøen i formiddag for å prøve litt etter sjøørreten i Skjoldafjorden. Været var meldt ganske så vekslende.

Det var noen regndråper i lufta da Frank og Johnny ankom ikke lenge etter at jeg var på plass. Heldigvis var det ikke mye vind å snakke om der vi var i dag. Da er det ganske så levelig selv i regnvær her på Vestlandet.

En kjølig trekk var det riktignok når regnskurene satte inn utpå dagen. Da var det bare å snurpe igjen skalljakka. Det var ikke mange gradene i lufta.

Når sola derimot varmet fra blå himmel inni mellom, ja da var det fint ved fjorden også i dag.

Det ble et par små ørreter under minstemålet i dag, samt makrell på meg og Johnny. De tok jeg med til lillebror som jeg stakk innom på vei vestover igjen.

I grunnen finfine timer ute på fisketur i dag i godt selskap. Frank og Johnny ble igjen da jeg la kursen hjem. Om de fikk noe mer vet jeg ikke.

Ny tur etter røya

Jeg måtte ut en tur denne helga også og prøve etter røya. Den er jo så fantastisk vakker i gytedrakt den fisken. I dag fikk jeg også selskap av Issac. Det var hyggelig.

Jeg var på plass litt før ti i formiddag ved farvorittvannet mitt i Sveio. Her er det både røye og ørret. Sist helg tok jeg røye her og nå ville jeg gjøre et nytt forsøk.

Jeg startet med en møreungen 7g i skrikende orange farge, med en rød bit av ulltråd festet i splittringen bak ved kroken. Ulltråden var innsatt med Attraqua Spice Røye. Det var likevel en fin halvkilos ørret som etter få kast var på.

Etter et foto i håven fikk ørreten svømme ut igjen. Er de over halvkiloen her så får de som regel svømme ut igjen i vannet. Snittstørrelsen her er fin.

Jeg opplever flere ganger å ha både en og to røyer etter sluken, en av de jeg ser er kanskje nesten halvkiloen stor. En periode har jeg hele 5(!) som sirkler rundt sluken en stanglengde fra land der jeg står. Det er nesten frustrerende. De dunker bare såvidt bort i sluken jeg har satt en bit Attraqua Røyeagn på. Det som er blitt så populært til isfiske.

Ikke lenge etter ti dukker Issac opp. Jeg nevnte for ham i går at jeg skulle hit og inviterte ham med. Han er ivrig sportsfisker han også, både med spinnstang og fluestang.

Flere ganger er det nå røye etter og Issac flirer av den høylydte frustrasjonen min. Jeg ser lett røyene rundt sluken. De hvite finnekantene er tydelige mot den mørke bunnen. Flere ganger ser jeg også røyer som svømmer forbi kun halvannen meter fra steinen jeg står på, selv om sluken min er på andre siden av vika når jeg ser de.

Men, så har jeg endelig en på. Jeg har byttet til den lille, svarte spesialen på 4g. På treblekroken på den har jeg festet en bit og to med Attraqua røyeagn.

Røya er jo ikke stor og en god del mindre enn den jeg fikk sist helg. Kanskje 150g? Vakker er den i allefall!

Like etter er det fisk på hos Issac. Han håper på røye, men det viser seg å være en pen ørret. En god halvkilo stor.

Triumferende kan han løfte den inn på land i håven. Den gikk på langt ute, på møresilda.

Forsiktig får Issac satt ørreten tilbake i vannet igjen. Den kan vi jo stifte bekjentskap med neste år er tanken.

Etter nesten fire timers fiske pakker vi sammen i det en ny regnskur ramler ned over oss. Det er først nå siste timen at det har regnet litt. De første timene har vært fine. Grått ja, men rimelig i le for vinden der vi var i dag.

I det jeg skal rygge meg ut på grusveien igjen klarer jeg å kjøre meg fast i grøfta. Da er det greit at Issac har stor, kraftig bil og får dratt meg opp på veien igjen. Takk for turen, Issac og takk for hjelpen.

Inn i seinhøsten

Det er på full fart inn i november måned. Det er seinhøst og mesteparten av tursesongen dette året ligger bak meg.

Det er likevel ikke slutt på turlivet helt ennå selv om telt og soveposer er pakket bort. Ally skal snart også i opplag, men det må slutte å regne først. Hun må være tørr når hun pakkes ned i sekken.

Det er siste rest av blader på løvtrærne her jeg bor og helga ser rimelig fuktig ut, men jeg skal ut både lørdag og søndag. Forsøker igjen etter røya lørdag og så blir etter sjøørreten på søndag.

Det blir blogget om alle fisketurer og turer framover, det kan jeg love. Verre er det å love fiskefangst. Det har ikke blitt så mye i høst å skryte av der.

Det blir også litt ekstra med både utstyrsomtaler, bokanmeldelse og litt tips og triks om ikke lenge her på bloggen.

Stay tuned!

Siste turen i høst

Vi kunne ikke fått finere vær enn hva vi hadde i dag, på denne siste turen i høst med valgfag friluftsliv.

I dag var vi nemlig ved veis ende dette semesteret på valgfag natur, miljø og friluftsliv på skolen jeg jobber. Siste turen med gjengen skulle gjennomføres og det var jammen på tide vi kom oss på tur igjen. Det er mange uker siden sist vi var på tur nemlig.

En god mils vei var ruta i dag med start på skolen klokka halv ett. Vi gikk gjennom "Vangen" og hadde første lille pustepause ved Solandsbakken barnehage. Herfra fulgte vi skiltingen mot Tjelltjørn inne i skogen ovenfor Bleikemyr.

Det var mange gjørmete og bløte steder langs stien og det var nok noen som angret på valg av skotøy i dag blant elevene. De med joggesko ble fort blaute.

Ved idylliske Tjelltjørn tok vi et kvarters pause med kjeks og drikke. Her er det virkelig fint.

Videre gikk turen opp på vannverksveien/anleggsveien som vi fulgte litt mot by'n, men tok av opp mot Krokavatnet. Fra demningen fulgte vi stien ned i Djupadalen med en siste samling og gruppefoto ved HIL-hytta.

Herfra var det raka veien ned til skolen som ble nådd ca. halv fire etter planen. En flott tur i nydelig høstvær fikk vi, denne siste gangen før jul.

Nå avspaserer vi hele gjengen fram til siste uke før påske. Da er det ut på tur igjen.

PS. Nedenfor finner du lenker til det meste vi har gjort i høst på dette valgfaget:

Første tur dette skoleåret
Kanopadling på skolen i dag
Rundt Lionsløypa i dag
Grilltur i Djupadalen
Med 36 kjekke ungdommer til fjells!
Stormkjøkkentest
En liten tur i skogen før høstferien
Allemannsretten - undervisningsopplegg

PS2: Turen vi hadde i dag gikk bl.a. på turbloggerens barndoms stier. Et flott område øst for Bleikemyr.