Innerst i Dyraheio

Langt inne i Ryfylkeheiene finner du Dyraheio landskapsvernområde helt mot grensen til Aust-Agder. Der inne er det vill natur hadde jeg hørt og gjetord om godt fiske.

Sammen med det tilstøtende store Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene landskapsverneområde og et par mindre utgjør disse til sammen et av de største, sammenhengende vernede områdene i Norge. Det er snakk om et par tusen kvadratkilometer. Dyraheio landskapsvernområde er det vestligste av disse.

For noen år siden skrev jeg her på bloggen om dette området og at jeg ville inn hit en tur. Dette er virkelig snørike områder og ikke alltid enkelt å ta seg inn i, har jeg fått høre, når man måtte ønske, sommerstid. Min plan var å ta meg inn via anleggsveiene ved Blåsjø. Da kan man nå ganske langt inn før man må ta beina fatt. Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe, som det heter. Disse veiene altså.

Ferja kommer fra Sand

Sist mandag var jeg i vei østover. Jeg hadde ikke kjørt mange milene før jeg kom på at jeg hadde glemt å kjøpe fiskekort for området på inatur.no. Vel, jeg skulle innom Sand i Suldal og kunne svippe innom turistinformasjonen der. De burde kunne selge meg et fiskekort.

Poesi på ferja

Nei, fiskekort var kun å få kjøpt via inatur.no kunne damen på turistinformasjonen fortelle. De hadde sluttet å selge fiskekort for flere år siden. Nå hadde ikke jeg noen bank med meg på mobilen, bruker "dummobil", så fiskekort via inatur kunne bli vanskelig. Man vil jo ikke gjøre seg til kjeltring heller for så små beløp det her er snakk om. Jeg fikk derfor damen på turistinformasjonen til å skrive en lapp der det sto at jeg hadde forsøkt å kjøpe fiskekort der og at jeg ville kjøpe og betale dette når jeg kom hjem etter endt tur. Det burde jo fungere. Når dette skrives er det betalt.

Fra Sand i Suldal er det et par mil inn i fjellet å kjøre. Veien går via Gullingen og det er bare å følge skiltingen mot Blåsjø som er gjort til en turistattraksjon. Det er et fascinerende landskap å kjøre gjennom oppover mot Blåsjø og langs veien finner man infoskilt som forteller om natur- og kulturhistorie i området. Smart gjort av Suldal kommune!

Oppover mot Oddatjørndammen

Ved Oddatjørndammen tar jeg av den skilta veien opp til den kunstige innsjøen. Jeg tar til venstre ved tunnelåpningen opp til Blåsjø og passerer under den store steindammen. Her blir jeg møtt med et skilt som sier at jeg kjører videre på eget ansvar. Ikke helt betryggende og det varsler vel også om ikke helt 100% god veistandard innover.

På eget ansvar

Her var det stopp

Jeg kommer ikke langt. Halvannen kilometer innover mot Skreivassdammen er det stopp. I et skar er ennå ikke siste snøfonn smeltet bort. Forbanna irriterende. Med en firehjulstrekker hadde jeg nok klart å brøyte meg gjennom, men Avensisen min er ikke laget for slikt. Da var det bare å sette igang apostlenes hester, altså beina, og legge i vei videre til fots. Den snøfonna ville være borte om noen dager, men så lenge kunne ikke jeg vente. Å snu her var uaktuelt. Nå ble det over 5 kilometer på grusvei innover til nordøstenden av denne store, kunstige innsjøen.

 Blåsjø sett fra veien mot Skreivassdammen

 Kajakkpadlere langt der nede

Det var vel bare å bite i seg irritasjonen og heller forsøke å nyte turen innover. Joda, fint turvær og fantastisk utsikt sørover og østover mot den store innsjøen. Også tanken på den ingeniørkunsten det må være å få til noe slikt, ser man bort i fra alle skadevirkninger på naturen, så blir man imponert, uten tvil av å demme opp et så stort område som Blåsjø i dag utgjør. Nesten 85 kvadratkilometer er det snakk om når magasinet er fullt. Det er større enn hele hjemkommunen min faktisk!

Til fots innover mot Skreivassdammen

Jeg møter ikke et menneske på vei innover, kanskje ikke overraskende, men ute på innsjøen ser jeg to kajakkpadlere og en båt som dorger. Det er fin fisk å få vet jeg i Blåsjø og man kan enkelt sjøsette båten like ovenfor Oddatjørndammen mener jeg.

 Skreivassdammen

Endelig ved Skreivassdammen kan jeg legge ut i terrenget. Jeg skal følge bredden av innsjøen noen kilometer mot sørøst, mot elva Pøyleåna som renner ut i Blåsjø fra øst. Der er det nemlig god mulighet å stifte bekjentskap med den innførte fiskearten bekkerøye. Den har jeg aldri vært borti før, men nå var det dags. Det er selvsagt en uting å sette ut fremmede fiskearter i norsk natur, men denne havnet her i mer eller mindre god tro for mange år siden, såvidt jeg vet. Nå er den her og kan nok ikke utryddes. Nok om det.

 Fjellrypekull ved Blåsjø

Langs Blåsjø mot Pøyleåna

Like ved Pøyleånas utos i Blåsjø ser jeg ned på en teltleir med et par lavvoer og noen telt. Ikke ett menneske der, men jeg antar de er ute og fisker. Trolig noen som har båt med seg når jeg ser alt utstyr som finnes i leiren der. Ingen vetige folk bærer alt det på ryggen i allefall, slår det meg.

Det er ingen sti fra Skreivassdammen til Pøyleåna, men små varder som er satt opp med jevne mellomrom. De er fine å følge, men man må følge godt med, for de er ikke så veldig synlige og forsvinner lett i terrenget her. Bra er jo også det vil mange mene.

Pøyleåna

En liten kilometer opp i Pøyleåna er planen å campe en natt. Derfra vil jeg fiske etter bekkerøya. På neset jeg har sett meg ut på kartet ser jeg snart en kar som er ivrig opptatt med fluestanga i elva. Det viser seg å være en hyggelig fluefisker fra Bærum som er her sammen med flere kamerater. Han tilhører gjengen nede i teltleiren jeg så ved bredden av Blåsjø. Han var mer fluefisker enn dorgefisker kunne han fortelle og ville heller fiske her enn sitte timesvis i båten ute på Blåsjø. Den forstår jeg godt jeg også.

Fin leirplass ved Pøyleåna

 Bekkerøye

Akkurat nok til middag

Etter en hyggelig prat med Bærumsfiskeren så får jeg forsøkt fiskestanga jeg også. Det går ikke mange minuttene før jeg har fått meg min første bekkerøyemiddag. Det er ikke snakk om noen stor størrelse på fisken her, men tre stykker holder til et lite måltid. Da har jeg både fisket og spist bekkerøye. En vakker fisk, det skal sies.

Sesongens siste myggskvadron under angrep

Noen dråper i lufta på morgenen og jeg starter dagen med regntrekk på sekken og speilreflekskameraet i en vanntett pakkpose. Det varer likevel ikke lenge før sola presser seg gjennom skydekket og tåka. Det blir etterhvert god varme i lufta og skalljakka kan pakkes ned i sekken.

Mot T-stien

Jeg har kurs for T-stien som går øst for Blåsjø og som krysser Pøyleåna lenger oppstrøms. En mye benyttet sti i nord-sør-aksen i området. Stavanger turistforening har flere hytter langs denne stien. En av disse har jeg satt kursen mot.

På T-stien nordover

Det er fire-fem-seks kilometer fra der jeg campet ved Pøyleåna til Krossvatnet og STF sin selvbetjente hytte der. Det slår meg hvor goldt terrenget er i dette området. Det er ikke så mye vegetasjon her og berggrunnen er nok ikke den mest næringsrike for plantedekket. Er nok derfor bekkerøye i sin tid ble satt ut i området også. Lite kalk i berggrunnen akkurat her for en god pH i vannet til norsk ørret.

 Mot nord ser jeg Snønuten 1604 moh

Godt merket sti

Jeg merker meg at STF har T-merket stien sin godt i terrenget her. Det er ikke mange meterne mellom hver røde T bortover. Greit i grunnen, for det er ikke mye vegetasjon her over store områder som tilsier hvor stien går. Da er de små vardene til turistforeningen med røde T'er helt på sin plass her.

 Langs T-stien mot Krossvatn

Krossvatnhytta dukker plutselig opp

Det går opp og ned i terrenget da jeg nærmer meg turisthytta. Den dukker plutselig opp rundt en bergknause ved Krossvatnet. En finfin hytte der den ligger tett på vannet ikke langt fra utoset.

Inne treffer jeg et ungt, hyggelig par som har overnattet og skal snart videre. Vi får en hyggelig prat i stua, mens jeg inntar matpakkelunsjen min. Jeg kjøper også med meg et par poser sjokodrikk fra proviantlageret. Kan trenge de ekstra karbohydratene i de posene i dette terrenget.

 Bruene over elva nord for Krossvatnhytta

 Langs bredden av Krossvatnet nordvestover

Leirplassen nordvest i Krossvatnet

Neste camp vil jeg ha ikke langt fra oset fra Gravetjørna som kommer inn i Krossvatnet helt i nordvest. Der må det jo være en god fiskeplass kan jeg tenke meg. Jeg leter en stund etter en egnet teltplass, men til slutt finner jeg en spot akkurat stor nok til teltet. Tett på vannet og bratt også. Det er jaggu ikke lett å finne skikkelig gode teltplasser i det terrenget her. Det skal sies.

 Utsikt mot nordvest fra leirplassen ved Krossvatnet

Kveld ved Krossvatnet

Det er bra mye fisk i Krossvatnet. Det får jeg erfart ganske snart. Jeg tar inn fire-fem ørreter på 1-3 hekto ganske fort. Helt oppe i innoset blir det også en halvkilos, men tynn som et slips. I mine øyne er dette et tegn på overbefolkning. Har hørt at det tidligere var gode muligheter for stor ørret i dette vannet, men det var kanskje tidligere?

Tåke på morgenen

Jeg er avgårde i titiden på morgenen. Kringlevatnet lenger inne i området er målet for dagen. Der har jeg hørt at det skal finnes fin fisk.

Det er bratt terreng her og jeg er glad for at det er tørrvær. De bratte svaene som ramler ned mot elva mellom Gravetjørna og Krossvatnet hadde vært umulig nesten å forsere i regnvær. Nå går det greit.

Langs elva mot Gravetjørna

Det er en bru over elva her. Den er merket på kartet, men det er ikke merket noen sti i tilknytning til brua. Solid bru.

Brua over elva fra Gravetjørna

Terrenget og vegetasjonen er i endring her. Her er det frodigere. Det er tydelig. Tipper en annen berggrunn med mer kalkholdige bergarter. Minner litt om terrenget vest på Hardangervidda og noen steder i Etnefjellene. Kan tyde på fyllittiske bergarter da. Det liker jo fisken i vannene her sikkert.

Mektig landskap. Elva fra Kringlevatnet se midt i bildet

"In Ryfylkeheiene, no one can hear you scream!"

Det er vilt her inne. Ikke mange spor etter menneskelig aktivitet her når jeg har kommet så langt unna T-stien som her. Her må man tråkke egne stier.

Utsiktspunkt over Gravetjørna

Jeg forsøker noen kast i Gravetjørna i oset fra Kringlevatnet. En liten "følger" er etter sluken, men den tar ikke. Ryktene skal ha det til at det også i Gravetjørna skal finnes fisk av størrelse. Godt mulig det, men jeg ser den ikke i allefall de minuttene jeg fisker her.

 Oppover langs elva mot Kringlevatnet

Det er ikke lange veien opp til Kringlevatnet og jeg kommer meg også tørrskodd over elva midtveis. Var litt engstelig for nettopp det, men elva renner over et flatt område nettopp her og tar flere løp. Da går det som regel greit.

 Tørrskodd over elva fra Kringlevatnet

Snart oppe. Man kan se hvor turblogger'n mister kiloene

I det jeg runder kanten oppe ved Kringlevatnet får jeg litt "Store Børgefjell-vibber". Terrenget akkurat her minner meg om landskapet jeg vandret gjennom i fjor, da jeg gikk over Store Børgefjell. Goldt og lite vegetasjon. Mest mose mellom steinene. Her ser det ut som det er en bergart som skiller seg fra de omkringliggende og gir meg dette bildet. Fjellene omkring her er frodigere. Mer grønt.

 Innover mot Kringlevatnet på 1170 moh

Fjelltjæreblom ved Kringlevatnet

Forbi utoset følger jeg vest- og nordbredden langs Kringlevatnet. Det er stort og djupt. Jeg tar kursen helt inn mot nordøstbredden. Virker som det kan være litt grunnere områder der. Trolig også bedre med tanke på fisket.

Oppe på en morenehaug, på en bitteliten gressflekk finner jeg en finfin teltplass. Her har jeg fin utsikt over vannet og kort ned til vannkanten. Flott fiskeplass rett ved leiren er ikke feil.

 Kringlevatnet

 Den blåser ikke bort den båten her med det første

Legg merke til steinen der oppe i østenden av Kringlevatnet

Jeg har kjenning med fisk ganske snart, men det går en time før middagen endelig sitter på lillauren i kobber 12 gram. Den kjemper godt, men gir snart opp og tommel og pekefinger inn over nakken på den sikrer landgangen. Blank som en sjøørret. Typisk for fjellørreter i slike krystallklare vann som her. Jeg ser noen deformiteter på et par finner. Tipper at dette er fisk som er satt ut. Da kan slikt forekomme vet jeg. Trolig ikke beste gyteforholdene her oppe under 1200 meter. Jeg får bekreftet fiskeutsett i vannet her senere.

7 hekto viser vekta. Det holder lenge. Fisken blir snart filetert i strandkanten. Virkelig kraftig rødfarge i kjøttet indikerer svært gode næringsforhold for fisken i vannet her.

Flott kvalitet på fisken fra Kringlevatnet

Jeg er nettopp ferdig med fileteringen av fisken da en kar med fiskestang i hånda kommer langs bredden mot meg. Det overrasker meg litt at jeg treffer folk her inne i villmarka. Det er Inge som rekker ut labben og hilser på. Han er lommekjent i området, ivrig jeger og fisker og er på dagstur fra jakthytta han har ikke mange kilometerne unna. En virkelig trivelig fjellkar å prate med. Han takker ja til en kaffekopp i leiren. Det er mange gode tips og råd som kommer over kaffekoppen fra Inge. Fantastisk hyggelig å treffe nettopp slike karer som kjenner området, fiskevannene og historiene herfra. Takk for praten, tips og råd!

 Fjellørret på polarbrød fungerer utmerket

 Fint rom med utsikt

 Ørreten får svømme ut igjen

 Kveldsmaten serveres med makaroni

Legg merke til fottøyet

Det blir en litt mindre ørret utpå kveldingen også. Den tok på grønn Aura Flake som Inge anbefalte i vannet her. Jeg var mett og god på forrige ørret så denne fikk svømme ut igjen. Nesten halvkiloen kanskje var den.

 Kvelden har senket seg over Kringlevatnet

Det er grått i været, men opphold på morgenen. Jeg legger i vei over fjellet mot Leirdalsvatna som er målet. Da må jeg enten over eller rundt Leirnuten i sør. Jeg velger å gå mest rundt via sørbredden av vannet i Steinkileskaret og ned til Steinkilen, innerst i Steinkilvatnet. Herfra videre på et vardet tråkk inn til Leirdalsvatna.

 Oppover her skal jeg

 De små vardene viser vei

Vilt landskap

Det er bratt oppover og mye steinur å tråkle seg gjennom. Etterhvert finner jeg de små vardene som viser veien oppover. Det var disse Inge fortalte om som kunne vise vei over til Leirdalsvatna. Jeg tar etterhvert av tråkket og tar kursen mot Steinkileskaret. Jeg vil nemlig prøve noen kast der før jeg forsøker stanga i Steinkilen.

 Bukkefall nord for Leirnuten

 Oppover og oppover. Snønuten langt bak til høyre

 Steinkilskaret

Oppe i disse fjellene her kjenner jeg virkelig på ødefølelsen. Det er vilt terreng. Går jeg meg fast her så vil det nok gå en stund før noen finner meg, er en tanke som jeg gjør her inne. Jeg tenker på historien Inge fortalt i går om karen som ikke ble funnet her inne før det var gått mer enn tretti år(!). Jeg passer godt på hvor jeg setter føttene i steinurene oppover.

Jeg strever litt med å finne en god vei ned til utoset av vannet som ligger i Steinkilskaret. På andre siden av vannet ser jeg på kartet at det skal finnes en sti eller et tråkk. Det er i allefall merket av på kartet. Det vil kunne føre meg ned til Steinkilen og videre derfra.

 Kildemose og stjernesildre setter litt farge her oppe

Fjellrypeflokk

Jeg tar opp en stor flokk fjellryper på vei nedover. Det kan kanskje love godt for jegerne her inne om ikke lenge, men før det så er det vel reinjakt her. Jeg holder ører og øyne åpne for et glimt av nettopp villrein. Den sørligste villreinstammen i Norge er nemlig å finne i disse fjelltraktene. Det hadde vært moro med et glimt av dem. Det er blant annet pga. villreinen at disse områdene er vernet for større inngrep.

 Steinkilen og Steinkilevatnet der nede

 Stien går her et sted

La den trutne litt så er den tett igjen

Jeg tar noen kast i Steinkilen, men den kraftige vinden fra sør gjør at jeg ikke står lenge. Jeg blir fort kjølig i kroppen, selvom vinden i seg selv ikke er så veldig kald, sørlig som den er. Det er heller at jeg har svetta så mye på vei nedover som gir den kjølige virkningen når vinden treffer. Jeg er snart i vei videre.

Det er fryktelig mye stein her og navnet "Steinkilen" har vel noe med det å gjøre regner jeg med. Det varda tråkket jeg følger svinger snart vestover mot Leirdalsvatna og det går ikke lenge før jeg skimter Steinkilshytta der nede. Den kikker jeg innom.

Steinkilshytta ved Leirdalsvatnet dukker opp der nede

 Steinkilshytta

Flott plass med egen strand

Det er fjellstyret i området her som drifter denne fine hytta som står åpen for fjellfolk. Koster ikke mer enn et par hundrelapper å overnatte her. Velstelt og ryddig. Godt med ved kan jeg konstatere. Sikkert mye brukt i jakta, noe også hytteboka viser. Ikke så mange som er innom annet enn jegere og fiskere stort sett. Hadde jeg hatt uvær nå så hadde jeg tatt en natt, men jeg vil videre ned mot de nederste Leirdalsvatna for leir der.

Fra Steinkilshytta, eller hyttene, for det er to av dem, er det et godt vardet tråkk å følge langs vannet. Den nederste hytta av de to er en steinhytte, også den åpen. Jeg vet ikke om den også tilhører fjellstyret? Til den er det også en stall. Tydelig hestefolk som bruker den da kanskje?

Jeg vil ned mot det nederste av de større Leirdalsvatna og her finner jeg etterhvert en fin, liten teltplass, akkurat stor nok til teltet mitt ute på et nes. Neset stikker ut fra nordbredden av 1113-vannet, litt sør for de to innosene. Flott fiskeplass rett ved teltet.

Fin teltplass på neset 

Jeg har ikke før fått opp teltet før regnværet som er meldt setter inn. Store dråper faller fra sør. Joda, værmeldingen stemte. Det skulle komme regn på ettermiddagen. På radioen hører jeg om skybrudd av bibelske dimensjoner lenger sør på Jæren. Håper jeg slipper det her siden jeg skal over elva i morgen er tanken. Tror nemlig ikke det er bro over den.

Jeg får flere blanke, ørreter i vannet ved teltet. Ingen størrelser å snakke om og trolig er det godt med fisk i vannet. De største jeg får er rundt 2 hekto store. Jeg finner ut at det er mest fisk å få utenfor innoset like bortenfor teltplassen. Der biter det i ett nesten.

Ikke rart det var så lite lemmen akkurat i dette området (Snømus)

I vannet like oppstrøms, 1117-vannet så har jeg et par napp. Antar det ikke er like mye fisk der som i det nedstrøms. Sjansne for fisk av litt størrelse er nok derfor større der. Jeg får ingen.

Regnværet fortsetter utover kvelden, men værmeldingen varsler pent vær dagen etter. Lørdag igjen, så vil det komme nok et regnvær fra sør og kraftig vind kan meteorologen fortelle på radioen. Det avgjør saken. Jeg får ta et sjumilssteg ned til bilen allerede i morgen fredag. Jeg hadde tenkt meg en natt til her i området, men jeg har liten lyst til å tråkke rundt her inne i dårlig vær. Like greit å komme seg ut igjen da.

Jeg regner med 12-13 kilometer til bilen. De siste fem på grusvei. Er jeg heldig kan jeg kanskje få haik. Regner med at snøfonna som stoppet meg sist mandag er smeltet og at folk da har kunnet kjøre helt inn. Er det trafikk på veien så kan jeg kanskje slippe de kilometrene til fots.

Her må det vades over elva

Joda, finværet som ble meldt kommer. Det blir en varm dag merker jeg fort i det jeg legger nedover langs elva fra Leirdalsvatna. Jeg ser fort vadestedet og merker meg også raskt at her blir jeg våt. Umulig å komme tørrskodd over der, men eneste sted også å komme over uten å svømme. Jeg får brettet opp buksa nok til at den bør kunne holdes tørr. Det går såvidt. Vannet når meg til akkurat over knærne på det djupeste. Skoa blir søkkvåte selvsagt.

 Siste stein før det blir bløtt

Herfra er det ganske enkelt å finne veien vestover. Små varder viser hvor tråkket går. På kartet er det tegnet inn sti her, men den er ikke synlig bortsett fra vardene. Jeg passerer snart hytta på Grotdalsneset, sørøst i Krossvatnet, også denne åpen for fjellfolk. Den drives også av fjellstyret her inne. Båt finnes i naustet som også kan lånes.

 STF's hytte ved Krossvatnet ses på andre siden

 Fjellstyrets hytte på Grotdalsneset dukker opp

Sola har tatt tak og steiker. Endelig krysser jeg T-stien og legger i vei over Storsteinheia. Det er en merket sti som går forbi Skorpevadhølen, på nordsiden av Storsteinheia,  men jeg oppdager at det vardede tråkket jeg følger er mer i rett luftlinje mot Skreivassdammen. Det passer meg bedre.

 Oppover Storsteinheia. Leirnuten ses bak til høyre. Snønuten i midten bak

Endelig Blåsjø

Over Storsteinheia så er det et spesielt landskap. Navnet indikerer stein og her er det lange svaberg å vandre over. Det er ikke mye vegetasjon å snakke om her oppe og det er nesten litt som å vandre på en annen planet. Utsynet nord og østover er flott. Over det høyeste punktet blir også utsikten mot sør og vest god. Det er noen kilometer over før jeg endelig ser ned på Skreivassdammen. Der ser jeg også flere biler parkert og turfolk som gjør seg klar for tur innover.

 Tilbake ved Skreivassdammen

Over dammen slår jeg av en prat med turfolkene jeg så på avstand fra andre siden. De er på vei til Krossvatnhytta. Virket som to store familier på tur. Kanskje skulle de også sørover til hytte ved Vassdalstjørn. De kunne i allefall melde om at snøfonna som stoppet meg, den var stort sett smeltet bort fra veien. De hadde lett kommet forbi.

 Blåsjø i vindstille vær

Det blir en lang, varm vandring på grusveien mot bilen. Det er så og si vindstille. Jeg tar en fem-minutter ved 1080-vannet øverst i Slettedalen før jeg tar fatt på de lange stigningene over mot bilen. Bruker nok halvannen time på de 5 kilometerne. Endelig er jeg over og ser bilen nede i skaret der jeg parkerte. To halvlitere med brus som jeg hadde i bilen går rimelig raskt ned i en sliten turblogger.

Fårikålen venter ved bilen

En flott tur gjennomført i et fantastisk landskap. Dyraheio, her innerst i Ryfylkeheiene, leverte virkelig turopplevelser. Anbefales!

PS! Klikk på bildene i blogginnlegget for å se dem i større versjon. Da kan du også bla deg gjennom bildene fra turen. Ønsker du bildet i enda større versjon så høyreklikker du på et bilde i blogginnlegget og åpner i nytt vindu.