tirsdag 14. juli 2020

Femundsmarka 2020 - Muggavassdraget


Igjen skulle vi besøke vakre Femundsmarka. Det er to år siden sist. Nå ville vi oppleve mer av den nordlige delen av nasjonalparken, nemlig Muggavassdraget.

I motsetning til sist vi kjørte mot Røros så er det langt varmere oppover Østerdalen enn vi trives med. Den gang var det sludd i lufta. Klimaanlegget i bilen får virkelig kjørt seg i år.


Vi kjører hver vår bil jeg og Frank. Han har litt færre fridager i sommer enn turbloggeren og må tidligere vestover igjen, men tre uker skal han få til. Vi har nemlig to turer sammen i Femundsmarka vi vil gjøre før han må kjøre hjemover.


Til Røros i år så kjørte vi Hokksund-Hønefoss i stedet for å kjøre gjennom Oslo. Det går omtrent like raskt. Da kom vi ut på E6 like nord for Gardermoen. Derfra går det unna. Middagen og praten får vi på Espa som vanlig.

Det er varmt på Røros da jeg ankommer en halvtime før Frank. Jeg har kanskje holdt litt for god fart på noen strekninger nordover. De kalde glassene med lokalt øl i baren på hotellet, ja de var nærmest velsignet i varmen. Det går mot tropenatt.

Torsdag 25. juni
Ferskvarehandelen gjøres kjapt unna på kjøpesenteret før kursen settes innover mot Synnervika, eller nærmere bestemt Langen Gjestegård. Der vil vi parkere i år. Det har vi nemlig ikke gjort før, å gå fra Langen og inn i Femundsmarka. Nå var det dags.


Det er fryktelig varmt da vi forlater bilene på Gjestegården, med litt for tunge sekker, og legger i vei rundt jordet og inn i skogen. Vippsbetalingen fungerte fint. Litt overrasket er vi at det var så få biler parkert der. Det er kanskje ikke så mange inne i marka?


Stien er fin her, nærmest en kjerrevei egentlig. Den skal visstnok være opparbeidet under krigen av tyskerne.


Det er også dimensjoner å snakke om når det gjelder furutrær her. Det er lett å bli imponert.


Vi trodde vi ville møte flere folk på strekket, men det er kun fire vi møter over åsen fra Langen, og de lå i telt ved Nordvika. Nå var de på vei til Langen for å kjøpe is i varmen. En hyggelig prat ble det før vi gikk i hver vår retning.


Over høyden så er det slak utforbakke hele veien ned mot tømmerrenna nedstrøms Lortholet. Her blir det en lang pause for å rette opp igjen væskebalansen. Også skjorteskylling.


Under pausen vår ved tømmerrenna, så dukker det opp to vandrere med kløvhunder som er på vei mot Langen. De har knapt sett mennesker høyere opp. Det ser ut som vi slipper å gå i kø i hvert fall.


Det tar ikke lange tiden bortover mot Mugga, men likevel tar vi oss også en god pause ved utoset og ser litt på den fine campplassen her.


Det er mer vann i Mugga enn sist jeg var forbi her ser jeg. Varmen har tydelig ikke helt tørket ut terrenget høyere oppe. Det kan love godt for fisket i alle fall. Vi har fått melding om at Johnny og hans Elizabeth har fått fine ørreter lengst oppe i vassdraget, dit vi også er på vei.


Tilbake over brua finner vi stien på nordsiden av Mugga. Den tar oss etterhvert fram til leirplassen vi etterhvert finner nedstrøms Grunnhåen. Her er det også bålplass. Det er virkelig godt å få av seg fjellstøvlene og på med crocs. Kvelden kan bare komme, men noe fiske gidder vi ikke. Det får vente til lenger opp i Mugga.

 Nedstrøms Grunnhåen


Turen inn hit fra Langen har kostet krefter og energi, det trengs ikke å legge skjul på. Varmen har vært trykkende til tider og den skal fortsette også de kommende dagene. Vi kan ikke si at vi gleder oss veldig til neste etappe i varmen i morgen.

Fredag 26. juni
Jeg tar ikke for hardt i å si at det er fryktelig varmt i skogen da vi legger i vei oppover. Vi vil opp til Muggsjølitjønna i dag og campe der en natt. Det er ikke veldig langt dit, men i denne varmen og med sekker som er altfor tunge i denne varmen, ja da skal vi få slite.


Første stopp der vi hiver av oss sekkene er der stien bort til Grunnhåbua starter. Den vil vi kikke på. Det er noen hundre meter å gå til denne bua, men snart ser vi den mellom trærne. Kanskje blant de fineste buene her inne. Det kommer et eget innlegg om denne bua og historien bak senere på bloggen.

Tilbake på stien oppover så renner svetten. Det er slakt oppover her under Muggruven, åsryggen vi skal inn på østsiden av. Lite vann å finne her så jeg må rasjonere den lille halvliteren jeg tok med meg fra Mugga. Som ikke det er nok, ja så er kleggen våknet for fullt denne dagen også. Vi sleit i går med den, men nå er den skikkelig ille der et tosifret antall surrer rundt huet hele tiden. Det er å bli gal av!


Frank er lettere til fots enn turbloggeren og holder et litt høyere tempo så jeg sier han bare må gå på. Vi kan treffes oppe ved naustet ved Stortjønna. Der blir det skikkelig pause.

Varmen er trykkende og den eter energien i kroppen. Sekken tynger og beina føles langt tyngre enn tidligere. Jeg er skikkelig kjørt på toppen av den siste kneika før det flater litt ut på sørsiden av Muggruven. Fatter ikke at det går an å bli så kjørt, men nesten 30 graders varme, ja så skjønner jeg det litt likevel.


Endelig ser jeg Stortjønna og snart også Frank nede ved det sammenraste naustet. Jeg sjangler nedover og hiver sekken av meg hundre meter før naustet. Kun den tomme drikkeflaska tar jeg med ned der Frank er.

Frank har fått gjenvunnet væskebalansen og faktisk også fisket litt etter småabboren i vannet. Jeg er ikke sein om å skjyfle i meg en halvliter vann, og så en til, uten å tenke på faren med nettopp det.

Det lunkne vannet smaker alldeles fortreffelig. Fra her vi er nå er det drøyt en liten kilometer til der vi kan tenke oss en camp for natta. Frank er kommet godt til hektene igjen og jeg sier han bare må tusle bort og finne teltplasser til oss. Sjøl vil jeg sitte litt til før jeg kommer etter sier jeg.

Jeg ser Frank forsvinne over haugen da jeg reiser meg for å følge etter. Jeg har knapt kommet opp i stående før jeg brekker meg. Hele fire ganger spyr jeg opp alt vannet jeg skjyflet nedpå. Jeg svimler og må sette meg ned.

At jeg kunne være så dum tenker jeg. Jeg drakk altfor fort. Etter litt kommer jeg meg litt mer til hektene. Vannflaska er full, men jeg tør ikke drikke mer enn en liten sip om gangen. Jeg må komme meg etter Frank som jeg skimter borte på flatene mellom Stortjønna og Muggsjølitjønna. Han ligger nesten en halv kilometer foran meg.

Den lille kilometeren blir en strabasiøs reise, med mange pauser. Jeg er helt skutt, alt krutt er brent. Jeg sipper litt vann fra vannflaska, men tør ikke ta for mye. Endelig framme på neset jeg har studert på flyfoto gjennom vinteren,  ja så har Frank funnet campplass til oss. Også en bålplass med ved er det her.

Frank ser at jeg er skikkelig dårlig og henter vann til meg. Jeg bruker litt mer tid på den halvliteren enn tidligere på dagen. Det ser ut å gå fint. For å få i meg litt mer energi så snart som mulig, så blander jeg inn en halv pose istepulver i vannflaska. Det må jo gjøre susen.


Jeg har nettopp fått opp teltet mitt da jeg kjenner at, nei, istepulver i lunkent vann ikke er noe for denne kroppen. Jeg spyr alt opp igjen og holder på å svime av. Fem ganger underholder jeg med vannfontene ut kjeften. Frank har hørt meg rope på elgen og lurer på hvordan det går. Jeg må sove det av meg og sippe forsiktig av vannflaska, sier jeg.


Frank forteller seinere på kvelden at han skjønte jeg var i live og hadde det ok på snorkingen min utenfor teltet. Det ble faktisk noen timer på liggeunderlaget i skyggen av teltet på turbloggeren. Aldri har jeg opplevd maken, men det er en første gang for alt. En erfaring rikere, som man bare har hørt om skje med andre.

 Frank fisker etter småabbor i Muggsjølitjønna

 Bålplass var det også ved teltplassen vi fant

 Solnedgang over Muggsjølia


Formen er stigende utover kvelden og det blir også bålfyring. Frank tar turens største abbor til nå denne kvelden, og da kan man vel si at den er reddet, kvelden altså.

Lørdag 27. juni
I dag er tanken å komme oss lengst opp i Muggavassdraget på norsk side av grensen, for den kan vi jo ikke krysse.


Vi er avgårde som vanlig klokka 10, når jeg og Frank er på tur sammen. Varmen og kleggen holder stand. Svetten siler allerede etter få hundre meter.


På Muggsjølia har vi aldri vært og der blir det en halvtimes stopp selv om vi ikke har gått langt. Det gjør ingenting å sette seg innendørs i skyggen.


Med torv på taket så er det langt kjøligere innendørs enn utenfor i skyggen. Det var i alle fall godt vi fikk fylt vannflaskene før vi var oppe ved koiene her. Det er to åpne husrom for vandrere her. Mer om Muggsjølia kommer på bloggen senere.

Nå er vi på vei sørover på T-stien som strekker seg gjennom hele nasjonalparken på langs. Vi har tenkt å følge den sørover til Nedre Muggsjøen. Derfra er det sti oppover mot de øvre delene av Muggavassdraget.


Vi har lyst å se igjen Nedre Muggsjøen etter turen vår her i 2016. Da hadde vi langt kjøligere vær enn hva vi opplever nå, der vi klasker etter kleggen og har vanningspauser for hver halve kilometer.


Vi har knapt sett mygg til nå på turen og den holdes uansett unna ved hjelp av myggsprayen med 50% DEET-innhold. Litt knott har vi opplevd på kvelden når det stilner helt av, men ikke avskrekkende. Kleggen derimot er ille i solsteiken, den blir mindre hissig i overskyet vær og forsvinner på kveldstid.

I det vi ser ned på Nedre Muggsjø, ja kanskje den vakreste sjøen i Femundsmarka, så blir vi raskt enige om at der nede tar vi neste camp ved en fin sandstrand. Jeg tipper det blir et lite bad også i ettermiddag.


Ute på neset omtrent midt på østbredden finner vi fine, luftige teltplasser mellom bjørkene. Det går ikke lang tid før leiren er etablert.


T-stien går rett forbi leiren langs sjøen her, men det hindrer ikke at vi snart er ute i vannet uten blygsel. For en fantastisk følelse! Man blir nesten som et barn igjen, når man kjenner at dette ikke er feil. Etter flere dagers svetting og kaving med tung sekk, ja så er dette paradis!

Frank har nettopp fått på seg underbuksa igjen etter en skikkelig kroppsvask, da tre damer kommer forbi på stien. Jeg mistenker at de sikkert har sett Frank i "Adams drakt" på avstand og ventet til han fikk på boxeren igjen. De smiler lurt da vi hilser på dem. Like bortenfor etablerer damene leir og er også snart uti vannet. Vi har ikke mer kontakt med dem og kanskje ikke så rart. Vi er jo ikke akkurat glansbilder å se til og ses nok på som litt "enkle" der vi plasker rundt i vannet som småunger.


Jeg har med et lite akvarietermometer og måler temperaturen i vannet til hele 21,5 grader. Det er helt van(n)vittig. Ikke rart jeg var uti nesten en time. Det er minst 40 år siden sist!

Foto: Frank Bergtun

Seinere på kvelden er jeg uti vannet igjen, men nå i underbuksa og med full fiskeutrustning ellers. Første ørreten på turen tar sluken i solnedgangen over Nedre Muggsjø, den vakreste sjøen i Grenselandet her.

Søndag 28. juli
Vi har brukt langt over tida vi hadde tenkt opp til Nedre Muggsjø. Likevel så gjør det ingen verdens ting. Vi har nesten et hav med tid. To uker har vi satt av til denne turen opp og ned langs Muggavassdraget. I dag vil vi forsøke å nå helt opp til de norske kildene i vassdraget, tett oppe ved grensen.

Vi er i vei sørover T-stien langs Nedre Muggsjø i titida som vanlig. Stien oppover mot øvre Mugga er ikke lett å finne har man ikke gått den før, men ei velta furu bør man se etter like øst for T-stien. Over rota på den begynner stien oppover.


Det er rimelig hett i dag også inne i furuskogen og det blir flere pauser underveis oppover. Første ved Muggsjøbua som vi har kikket innom tidligere også.


Endelig oppe ved Beverhåen tar vi en god drikkepause. Her fristes Frank av all den fine veden som ligger i området her. Vi snakker litt om å ta en camp her kanskje på vei nedover igjen.


Det blir nok en god pause oppe ved Storhåen. Vi ser folk borte ved innoset og telt der. Kan virke som en familie på tur der.

Vi vil høyere opp i vassdraget, men ikke langs Mugga lenger. Det lille sidevassdraget som munner ut i nordenden av Storhåen er tanken å følge nesten helt opp til kildene.


Terrenget høyt her oppe er fascinerende. Her er det bjørka som dominerer mest mellom morenehaugene og -ryggene. Inni mellom disse igjen ligger småvannene som perler på ei snor.

Vi har vært her oppe før jeg og Frank og da fikk vi pen ørret. Det var på turen vår i 2018. Nå ville vi bruke litt mer tid her oppe. En basecamp et par dager, kanskje tre netter er tanken vår. Vi vet at Johnny og Elizabeth har gått videre herfra med meget pene ørretfangster.

Johnny tipset oss også om en finfin campplass og utpå ettermiddagen finner vi den og får opp leiren.


At det er et væromslag på gang merker vi godt. Temperaturen har sunket betraktelig og det er litt nedbørsskyer å se rundt oss. Det passer oss utmerket.


Frank har fisk på allerede på andre kastet rett ved leiren. En nydelig ørret på akkurat 7 hekto, slik vi liker å se dem. Den blir middagsfisk hos Frank.


Sjøl blir det makaroni og chorizopølse på turbloggeren. Det skal nevnes at jeg også hadde fisk på på andre kastet ved leiren denne ettermiddagen. En meget pen harr, kanskje oppunder kiloen slo seg av til slutt. I vannene her er det flere fiskearter å få.

Det skal bli fint å ligge i ro noen dager her og bare tusle rundt med fiskestanga til småvannene i området.

Mandag 29. juni - tirsdag 30. juni
Vi har vekslende vær disse dagene vi ligger i ro her oppe og det er helt i orden for oss. Varmen har gitt seg og det er normale temperaturer igjen, noe vi er best tilpasset. Vi nyter også å slippe å bære tung sekk og pakke ned teltene hver dag. Vi tusler rundt og fisker i området hver for oss, eller sammen. Et herlig slaraffenliv med fiskestanga.







Vi får tilsammen 3 gjedder mens vi ligger her oppe, der den største er 3,6 kilo tung. Nesten 20 minutter brukte jeg på å få den i land. Ellers så får vi både abbor, harr og et par ørreter, men ingen så store som den Frank fikk første dagen her.





Vi har hatt fine dager her inne selv om de største ørretene ikke har vist seg for oss. I morgen drar vi videre til Midtre Muggsjøen, grensesjøen som på svensk side heter Nedre Muggsjö. En camp ved utoset der kan vi tenke oss.


Onsdag 1. juli
Vi har faktisk sluddbyger i ryggen da vi ser Midtre Muggsjø åpenbare seg for oss mot sørøst. Det er ikke mange kilometrene vi trenger å gå i dag, men terrenget her inne er veldig småkuppert.




Det blir en pause ved naustet i nordvestenden av sjøen. Vi lurer litt på hvem som eier dette og har båt her oppe. Kanskje oppsynets.



Det er ikke mange fine teltplasser her oppe, men akkurat ved utoset finner vi to som passer teltene våre akkurat. Sentralt beliggende fiskemessig.


Nå blir det ikke mye fisk å snakk om på oss, så middagen gir seg selv. Pasta i ostesaus fra Knorr. Finfin turmat som er enkel å lage til. Langt billigere også enn frysetørkede merker som Real.


I kveldingen legger vi i vei nedover langs elva og fisker oss nedover mot Storhåen. Ikke mye fangst å skryte av, kanskje opp i halvkiloen den som jeg tar i Storhåen utpå kvelden.






På vei opp til leiren igjen så forsøker vi å finne en god rute vi vil følge i morgen med tunge sekker på ryggen. Da legger vi nemlig nedover mot Nedre Muggsjø igjen.



Det kan være litt krevende terreng her og der i dette området går man med tung sekk, men vi finner likevel en ok rute som vi vil ta i morgen formiddag. Å gå nedover langs elva fra Midtre Muggsjø er ikke letteste vei i alle fall fant vi ut.

Torsdag 2. juli
Vi har spist godt av sekkene siste uka og de er betraktelig lettere å hive på ryggen da vi forlater Midtre Muggsjø. Kursen settes nedover mot Nedre.


Vi snakket riktignok om en camp ved Beverhåen på vei nedover igjen, men slår det fra oss og vil heller ta en natt ved utoset i Nedre Muggsjø. Der skal det være fint sies det.

Det er et nydelig turvær i dag, ikke for varmt og ikke for kaldt. Vi stopper litt i Beverhåen og jeg får tatt noen kast med stanga her. Ingenting annet enn noen napp.


Neste pause på vei nedover blir utenfor Muggsjøbua igjen. Buene er stengt av for overnattinger henger det oppslag om på døra. Kun i nødsfall kan de brukes. Vi kikker likevel inn.


I dag skal også Nedre Muggsjøen vades. Vi gjorde det sist i 2016 og det gikk fint da.


Det er kanskje litt mer vann i sundet her enn sist vi vadet over, men det bør gå likevel. Å holde litt nedstrøms så rekker vannet knapt over knærne.


Det er selvsagt en snarvei dette på ruta vi har valgt mot utoset av sjøen. Med crocs på så går vadingen brillefint. Selv uten crocs ville det gått bra. Det er fin sand på bunnen her.

Vi har ikke sett mennesker på 5 dager, men nå, i det vi får på oss fjellstøvlene igjen, ja så ser vi to stykker med leir inne i vika, sør for sundet vi vadet. Fra lenger sør i nasjonalparken har vi hørt om fullt hus både på Røvolfjellet og i Grøtådalen.


Fra der vi vadet over sjøen til utoset er det en drøy kilometer bare og vi er snart framme og finner oss en flott leirplass kort fra fossen.


Vi er snart enige om at dette må være en av de gjemte juvelene i Femundsmarka. Ja, hele Nedre Muggsjøen er en slik en.








En tur bort i fossen må man absolutt gjøre besøker man denne plassen. Her faller Mugga mange meter nedover.
Fredag 3. juli
Vi forlater den flotte leirplassen ved utoset litt før ti denne fredags morgenen. Det har snødd høyere opp i fjellet i natt ser vi. Storviglen er dekket av snø.


Vi vil ned til Svartsjøen og ta de siste dagene der. To netter ser vi for oss ute på neset i sjøen der er det ledig.

Frank tar gpskursen mot stien som går litt lenger sør, en liten kilometer unna. Vi oppdager ikke lenge etter at, nei stien er ikke der som gps'n sier eller kartet viser den skal være. Her er det en feil i kartverket.

Vi finner selvsagt stien litt lenger sør enn der den er tegnet i kartet.

Det blir en god pause innomhus i Langmyrbua langs stien. Her har vi vært innom før og kikket. Det er godt å sitte litt ordentlig med støtte i ryggen. Ikke lenge etterpå dukker det en ung fjellkar opp og vi får oss en hyggelig prat med karen fra Melhus.

Han ville ha seg noen dager oppover Mugga, men hadde ingen detaljert plan. Bare vandre og fiske seg oppover. For meg og Frank var det i alle fall utrolig hyggelig å få snakke med noen andre enn hverandre en liten stund.


Et stykke før vi treffer bekken fra Svartsjøen skjærer vi inn i terrenget for å spare noen hundre meter.


Snart ser vi Svartsjøen mellom trærne. Det ser ledig ut på det lange neset hvor vi vil ha camp de to siste nettene, ja for nå går turen litt mot slutten. De siste dagene nå vil vi ha her ved denne mystiske sjøen inne i furuskogen.


Vi ser at nordbredden er okkupert av en familie i lett gjenkjennelige Helsporttelt. Det viser seg at det er en familie fra Florø på tur.

Lørdag 4. juli
Denne siste hele dagen på tur, den tiende dagen, blir et virkelig slaraffenliv. Nå kan det spises opp det som måtte være igjen i sekkene. Vi har hatt mat med oss for 14 dager så nå kan vi virkelig slippe å porsjonere.

Panoramabilde tatt ytterst på neset i Svartsjøen

Av fiske i Svartsjøen disse dagene, ja så ble det ikke veldig seriøst. En abbor på hver av oss, der Frank fikk den største på 600g. Begge fikk svømme ut igjen i sjøen.


Det skal finnes fin ørret her også er det sagt, men jeg har aldri fått annet enn abbor her. Gjedde er det også i sjøen.
Det stilner helt av den siste kvelden ved Svartsjøen og siste kveld på tur. I morgen er det tur ned til Nordvika. Vi har fått, etter mye om og men, tak i båttaxi derfra i morgen ettermiddag.


Søndag 5. juli
Vi er oppe litt tidligere enn vi normalt er på tur. Avgang har vi satt klokka ni i dag. Båttaxi er bestilt til klokka ett og vi vet ikke helt hvor lang tid vi trenger ned til Nordvika og vil komme oss tidlig avgårde.


Første pusten tar vi ved restene av Svartsjøbua. Det var her Stor-Hans skal ha hatt HB-apparatet sitt.

Svartsjøen er ikke noen veldig stor sjø, men det er langt rundt følger man bredden. Nå forlot vi Svartsjøen og tok kurs inn mot Gubbtjønnbua, en av de absolutt fineste koiene her i Femundsmarka.


Det går ikke lang tid før den dukker opp mellom trærne. Her også blir det en pause.


Det er historie i veggene også her i Gubbtjønnbua og vi tar oss gode 20 minutters rast her før vi får sekkene på ryggen igjen.


Vi er ukjente med terrenget videre her og Frank tar derfor gpskurs retning mellom Koltjønna og Gråbenlokan, to markerte tjønner i terrenget foran oss. Det går et slags tråkk i vår retning også, men det forsvinner lett her og der.

I enden av Koltjønna tar vi ny kurs vestover mot stien som går fra Nordvika til Nørdre Skarpåstjønna. Den kan vi følge.


Stien er en drøm å følge i forhold til hva vi har gått på tidligere og høyere opp i marka. Terrenget her er også fascinerende.

Ved reingjerdet vi må gjennom treffer vi en ung kar på langtur. Han er på tur fra Grong til Østfold. Nesten halve Norge det. Han går både til fots og padler packraft. Ivrig sportsfisker som sist år gikk på sportsfiskerlinja på Grong.


Vi har god tid på oss til båttaxien skal komme til Nordvika. Det har gått radig nedover på stien og nå dukker Nordvikgården opp foran oss. Også den et fascinerende skue.


Det ligger historie i bygningene i Nordvika også. Historier helt tilbake på tidlig 1700-tall. Den ordinære gårdsdrifta her opphørte sist på 1950-tallet. Nå pusses gården opp ser vi.


Vi får oss en god time til en kattevask og skifte til litt renere t-skjorte. Det blåser frisk utpå Femunden og vi er en liten stund usikre på om båten vil dukke opp. Litt over ett så ser vi båten komme i full fart. En vakker trebåt.

Det er Sven Kristen Sommer som er skipper ombord i den lille, vakre trebåten bestefaren hans har bygget. Sven Kristen kjører båttaxi ut fra Synnervika og er fin å bruke nord i Femunden. Det var forresten Tommy Berndtsson på Femundhytten som tipset oss om Sven Kristen. Tommy kunne nemlig ikke kjøre oss da han hadde hatt motorhavari på båten.


Det er frisk sjø på det korte åpne strekket vi må over før vi når inn i Synnervika og det kjennes godt at man er ute i småbåt i dag.

Vi hjelper Sven Kristen med å få båten inn i naustet og takker for turen. Nå har vi et lite stykke igjen. Bilene står nemlig parkert på Langen noen kilometer lenger nord.

Det ordner seg fort ved at Frank får skyss med en bil som kommer forbi. Da henter han sin bil og plukker meg og sekkene opp nede i den fine ventebua som er reist nå i år i Synnervika.


Det har blitt 11 dager på tur i år i Femundsmarka. Vi satser på en uke til, men først vil vi ha to hele netter på Røros og nyte turistlivet og sivilisasjonens mange goder.

Noen store fiskefangster ble det ikke på oss i år på denne rundturen. Frank var den som fikk størst ørret. Den største fisken fikk jeg, gjedda på 3,6 kg.

Man får aldri nok av dette grenselandet rundt Femunden og vi så fram til en ukestur i sentrale deler av nasjonalparken fra tirsdag av. Nå ble dessverre ikke det noe av for meg. Jeg var nødt å haste hjem til Haugesund tidlig tirsdag morgen.

Frank derimot tok likevel en rundtur i området vi hadde planlagt. Bilder og tekst fra den turen kommer om ikke lenge på bloggen.

2 kommentarer:

Unknown sa...

Takk for fin lesning. Jeg skjønner at jeg må til Nedre Muggsjø!

Bjarne Heyerdahl Sætrang sa...

Takk for hyggelig kommentar til innlegget! Nedre Muggsjø er en perle! :)

Legg inn en kommentar

Du må gjerne kommentere blogginnlegget.