Det måtte bli tur i packraften denne helga og vakre Vigdarvatnet fristet til et besøk der.
Med finvær meldt for både lørdag og søndag så var det bare å komme seg av gårde lørdag formiddag. Det var ledig parkering ved Lindøy og snart var jeg på vei utover på den blanke vannflaten.
Jeg siger sakte forbi Vigdarheim leirsted og utover vannet forbi "Skilpaddå" med "Japan" rett øst.
Packraften har god ballast på overfarten. Jeg har fått plass til både campingstol- og bord denne gang, + en 40-liters vedsekk framme på baugen. I tillegg har jeg en 20-liters pakksekk med ved også i fotenden.
På hekken har jeg en 20-liters vanntett pakksekk lastet med telt, tarp, liggeunderlag, fjellduk og en steikepanne. Den gir også litt ryggstøtte den sekken der. Resten av bagasjen får jeg plass til i 45-literen som også festes framme på båten.
På Skorpeneset er det heldigvis ledig. Jeg har outet den plassen litt for ofte på bloggen og jeg er, når finværet setter inn, alltid litt engstelig for at noen har okkupert plassen når jeg vil dit. Nå var den heldigvis ledig og campen er oppe allerede i ellevetiden.
Det tegner til en herlig dag ute på neset her med kun en svak bris fra nordlig retning. T-skjortevær.
Jeg ser det har vært storfe på beite her ute på neset for ikke lenge siden. Heldigvis er det ikke mange rukene jeg må flytte på og ingen akkurat der jeg har teltet på denne plassen.
Like ved den opparbeidede, velbrukte bålgrua her ser jeg små gule trompetsopper. Litt for små og for lite til noe måltid, men det sier meg at kanskje er det mer i nærheten. Å joda, det er det.
Litt lenger innover på neset finner jeg nok trompetsopp og også et par traktkantareller til en solid middag i ettermiddag.
Gul trompetsopp (gul trompetkantarell) er en utrolig god matsopp, på linje med kantarell og traktkantarell.
På en tur hit i 2016 fant jeg for første gang gul trompetsopp her og fikk smake denne fine matsoppen for første gang.
Den gule trompetsoppen er ikke alltid så lett å se da den går nesten i ett med bakken, men hvis man bøyer seg ned litt så vil man lett se den gule stilken lyse opp.
For å spare litt på veden til kveldsbålet, er det den lille kvistbrenneren jeg benytter utover ettermiddagen. Den gir bålfølelsen med godlukt god som noen.
Nærmere sju fyrer jeg bålet og er klar for middag. Haugen med sopp skal steikes og heldigvis har jeg med en liten flaske med rapsolje i matsekken. Men, jeg oppdager fort at salt og pepper ikke er med i sekken.
Jeg reddes av chorizoskivene jeg har mellom hvitosten på de klargjorte ostesmørbrødene jeg har med. 6-7 slike i steikepanna sammen med soppen gjør susen. Det var søren ikke dumt!
Soppen blir tilbehør til de gode karbonadene fra Coop, som jeg fant på tilbud denne uka. Karbonadene inneholder også gode grønnsaker som rød paprika, røde kidneybønner, gulrot og kikerter. Anbefales!
Den lille grillrista jeg fant for noen år siden gjør også susen på bålgrua. Den får jeg nemlig plass til i rygglomma inni 45-literen. Der er den aldri i veien for noe annet.
Ved solnedgang inntas siste måltid denne lørdagskvelden akkompagnert av underholdning via mobiltelefonen, både podcaster og TV-titting blir absorbert.
Det går heller ikke veldig lenge etter solnedgang at turbloggeren begynner å kjenne trøtteheten komme sigende. En hektisk jobbuke har bidratt til nettopp det.
I halvtitida er horisontalen funnet, men jeg beholder teltdøra åpen. Det er herlig med frisk luft inn i teltet på det viset.
Jeg våkner noen ganger i løpet av natta, men sovner fort igjen. Det er ikke mange lydene fra skogen på Apelandsneset, men ei ugle hører jeg noen ganger der inne i fra.
I sekstiden fyres morgenbålet. Det er helt stille før soloppgang. Jeg nyter stillheten og varmen fra både kvistbrenneren jeg har tent og fra de siste kubbene med ved i bålgrua.
Trekken fra nord gir liv i morgendisen som danser utover Dyngjevågen og ut mot Krossneset. Etter hvert som det lysner mer og mer, så høres også mer liv fra skogen.
Kråketrekket er i gang ved soloppgangen i sjutida. En og annen ravn er også å se, og havørna ser jeg fly nordover lenger inne over Apelandsneset.
Jeg nyter hvert minutt av soloppgangen, der stjerna sakte klatrer oppover himmelen i øst på andre siden av Dyngjevågen. Det er første soloppgang i september i år!
Det har vært så og si helt stille på Vigdarvatnet den tiden jeg har vært her denne helga. Kun en kano med to padlere i går, en båt som tok en rundtur inn i Dyngjevågen, og ja, to stykker i båt i går kveld som var innom for en prat. De ville bare fortelle at hjortejakta starta søndag morgen. Han ene var grunneieren av Skorpeneset her, ble jeg fortalt. Hyggelige karer begge to.
I nitiden så fristes jeg mer og mer av den blikkstille vannflaten. Jeg ivrer etter å komme meg utpå igjen i båten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Du må gjerne kommentere blogginnlegget.