Siste dag i 2023 er det blitt og tid for en oppsummering av turåret.
Når sant skal sies slik på tampen av dette året, ja så ser jeg virkelig fram mot neste år. Da må det vel gå veien.
Der våren gav noen fine turer, om ikke så mange, ja der gikk heller høsten fløyten med sjukdom, sykemelding fra jobb og brudd i foten og dertilhørende gips. Når dette skrives siste dag i år, så er foten fremdeles i gips.
Turlivet i høst har altså ikke blitt som det kunne blitt, men det får jeg komme tilbake til lenger ned.
Januar startet noe vinterlig, men så ble det mildere hvor det ble noen turer før første sjøørreten var i håven i midten av januar i kaldt vær. En tur rundt Børshovda i Sveio ble det også den helga, for neste helg en tur til Trodlakjerka i Tysvær. Den siste helga i januar var endelig også brunørreten våknet.
Første helga i februar gav også ørret i håven, men så dabbet det av med null fangst helga etter. Sist i februar ble det en ukes hytteopphold på Sørlandet, der terrassebordinnkjøp og bæring av disse stod på tapetet. Ellers ikke så mye mer å nevne derfra.
Ikke særlig tur å snakke om i mars før over midten av måneden. Da ble det tur til Otertong, men uten resultat. Heller ikke dagen etter er det så mye å skrive om, selv om håven kom i bruk littegrann med et par småtasser oppi. I mars kom vi også igang igjen etter vinterpausen med valgfaget jeg underviser. Sykkeltur sto på planen 23. mars og uken etter ruskenaksjon. Siste helg i mars gav endelig litt ørretfangst igjen.
April startet med hyttetur igjen til sørlandet. Påsken ble tradisjonen tro tilbrakt der. Lite fiskeri, desto mer hyttesysleri. Uka etter påske var det tur med valgfagklassen igjen, denne gang til Kvalsvik og kyststien. Lørdag midt i april ble det ørreter i håven igjen, men ikke noen størrelse å snakke om. Mot slutten av april begynte jeg endelig å føle at våren kom for fullt. Det ble også en ørret i håven den helga og orrfugl å se langs veien hjem. Høyrearmen og skulderen voldte meg litt bry denne våren så fisketurene ble ikke så veldig aktive skal sies.
Siste helga i april gav ingen fiskefangst på turene til Skjoldafjorden, derimot ble det nesten en liten fiskebonanza 1. mai i et godt fiskevann jeg besøkte. Mai startet bra synes jeg.
Også helga etter var jeg fornøyd med bettet. 7. mai var jeg på vannet i Ally igjen for en liten dagstur i Sveio. Et par små ørreter ble det også på den turen. Det var ikke før i midten av mai at det ble teltovernatting igjen, en av svært få dette året. Turen gikk til Vibrandsøy like utenfor Haugesund sentrum med valgfagklassen jeg underviser. Kjølig og hustrig vær i tåka, inntil vi var tilbake i by'n igjen. Da brøyt sola gjennom.
Jeg fikk en langhelg på Sørlandet i forbindelse med nasjonaldagen og himmelspretten. Første makrellen var på den helga. Ellers ble nytt verandagolv på hytta lagt sammen med broderen. Siste helga i mai ble det ørret i håven både lørdag og søndag. Slik sett et godt bevis på at mai er en god ørretmåned her på mine kanter av landet.
Første dag i juni startet med siste tur med valgfagklassen det skoleåret. Kanopadling på Eivindsvannet i Djupadalen i Haugesund. Dagen etter la jeg og Frank i vei på el-sykler oppe i Etnefjellene. Packraften var med. Det ble første og siste fjellturen dette året, men for en flott tur da gitt! Bildet øverst i innlegget er hentet fra den turen.
Torsdag 22. juni tok jeg båten på henger og dro ned på Sørlandet. Der ble jeg til ut i august og nøyt hyttelivet med makrellfiske og krabbefangst. Akkurat som planen var dette året.
Dagen før jeg begynte i jobb igjen etter sommeren så ble det to på svart. Også helga etter beit ørreten på svart sluk.
Så ble jeg sjuk! De første dagene på jobb ble jeg og flere kolleger covid-smittet. For meg gikk det så langt som til en kraftig covidindisert infeksjon med nærmest lungekollaps. Legen kalte det for en bakteriell superinfeksjon i lungene. 30. august ble jeg lagt inn på sykehuset etter alle smittevernregler og lå nesten en uke med ekstra oksygentilførsel og kraftig medisinering. Etter hjemkomst ble det 100% sykemelding pga. redusert lungekapasitet ut september.
Første uka i oktober var jeg tilbake i jobb i 50% og det gikk greit fram til høstferien. Den tok jeg rolig på Sørlandet og hadde et håp om at det oppholdet kunne være rett medisin til å klare full jobb etter ferien.
Det gikk ikke og jeg fortsatte i 50% helt fram til 8. desember(!). Inni mellom så fikk jeg luftet meg litt utover høsten mot jul og de artigste opplevelsene i denne perioden var nok kilosørretfangst i Skjoldafjorden i november og faktisk to turer på isfiske i desember, der Frank tok eneste røye den andre dagen. En liten filmsnutt fra turen kan ses her. Mer isfiske ble det ikke.
Mandag 11. desember var jeg i full jobb igjen endelig og jeg så også fram til en juleferie på Sørlandet. Slik gikk det ikke. Det ulmet litt i høyrefoten både mandag og tirsdag den uka og jeg småhaltet litt. Etter lunsj tirsdag smalt det høylydt fra foten med påfølgende intense smerter. Jeg mistenkte at noen sener inne i foten var røket slik jeg trodde jeg opplevde i 2021, da jeg også gikk på en slik smell og aldri ble helt god i foten igjen.
Dagen etter var sjefen enig i at håndkleet burde kastes inn og lege kontaktes. Fastlegen fryktet et brudd og sendte meg til røntgen på luciadagen og på kvelden kom jeg hjem med foten i gips og med fryktelig redusert aktivitetsradius. Alle tur-og hytteplaner kunne skrinlegges til langt ut i januar. Det ble 100% sykemelding ut skoleåret.
Så sitter man der da og nyter alle strømmetjenestene man abonnerer på, men lengter egentlig ut. Heldigvis er man blitt litt avbrutt av det flotte værfenomenet perlemorskyer noen dager i jula. Det har vært moro å se, selv kun fra verandaen.
Over nyttår blir det fremdeles sykemelding, men jeg forsøker meg i 50% på jobb til gipsen er av i midten av januar. Snakk om å ha uflaks denne høsten. Jeg bør egentlig ikke klage så mye. Det er mange her i landet og verden for øvrig som har det langt, langt verre enn turbloggeren.
Nå ser jeg bare framover egentlig og hvis alt går etter planen nå så er jeg tilbake i aktivitet igjen i siste halvdel av januar. Derfra blir det å gjenoppta turlivet slik jeg liker det. Kanskje jeg også bør satse på noen flere fjellturer og teltovernattinger enn hva jeg fikk meg dette året. Det planlegges en packrafttur til sommeren med Frank. Akkurat hvor er ikke bestemt ennå. Det vi vet er at vi nok gjentar packraftturen med el-sykkel i Etnefjellene til våren. Den var super den turen vi hadde i år og kan gjentas.
Det blir også flere sørlandsturer. Juleferien var planlagt der, men gikk jo ut. Neste sjanse blir i vinterferien sist i februar. Deretter tur ned igjen i påsken er planen og i mai en tur. Det blir nok også inntil fem uker på Sørlandet til sommeren går alt som planlagt.
Nå krysser jeg fingrene for at helsa er i orden snart og jeg kan ta igjen litt av det tapte utpå nyåret. Det er vondt å se fiskeutstyret ligge ubrukt. Kommer vinterkulda igjen og blir værende en stund rekker jeg kanskje litt isfiske også. Det hadde vært moro.
Bloggen vil også neste år bestå er planen. Da blir det det 15. året det blogges her siden starten i 2010. Det er snart 1800 innlegg som er publisert på bloggen og den er godt besøkt ennå selv uten særlig markedsføring. Det er litt moro.
Du som leser dette får ha et godt, nytt turår i 2024.
.jpg)
