Summa summarum 2024

 

Da året snart rundes av tar jeg en oppsummering av året med vekt på turlivet, men også hva som har påvirket nettopp det i år og kanskje om et og annet også. Også dette året har vært noe annerledes nemlig, som fjoråret.

2024 startet som 2023 ble avsluttet for turbloggeren, med høyrefoten i gips og svært redusert aktivitetsradius. Januar ble et skikkelig krykkeliv og det ble ikke veldig opptur selv etter at gipsen var av 17. januar. Bruddet hadde ikke grodd i foten. Diagnosen jeg fikk var Jones' fraktur og er kjent for nettopp at det ikke gror så godt der slikt brudd kan skje. Det ble 6 nye uker med krykker, men nå heldigvis uten gips.

Det ble et litt lettere liv med "slalomstøvel" på foten i stedet for gips. Jeg kunne begynne å jobbe halvt såvidt også.

Første turen på nyåret var en liten båltur med turkompis Frank til Lie i Skjoldafjorden. Der er det krykkevennlig.

I det februar startet var livet også, ja bokstavelig talt, blitt hele 13 kilo lettere enn det var i starten på januar. Januar ble nemlig utnyttet til en saftig diettperiode for undertegnede, etter oppfordring av fastlegen før jul. Med endret kosthold, ja så raste kiloene.

Før februar var halvveis, var også 15-kilo-målet nådd, som jeg hadde satt meg for våren, lenge før planlagt egentlig. Så lett som det hadde gått, ja så ble nytt mål satt.

Lørdag 17. februar ble det ny tur med bål til Skjoldafjorden. Lite fisking, desto mer prating.

Siste søndag i februar var første ørreten dette året i håven. Jeg besøkte et vann der det ligger få meter fra veien. Der var det liv. 

28. februar var jeg tilbake på sjukehuset for å sjekke foten og ståa der. Det var ikke veldig positivt. Bruddet hadde fremdeles ikke grodd.

Det eneste positive som kom ut av det besøket var at ortopeden gav grønt lys for at jeg kunne kaste "slalomstøvelen" og heller bruke de gode fjellstøvlene, som han mente gav like god støtte og beskyttelse rundt bruddet. Nå kunne i alle fall aktivitetsradien økes noe.

Vinterferien på Sørlandet gikk uansett i vasken i år. Jeg tok ikke sjansen på å ta turen dit.

Første lørdagen i mars startet i alle fall ørretsesongen opp, selv om første ørreten var tatt allerede uka før. Denne lørdagen var jeg også blitt mer enn 18 kilo lettere enn i starten på januar. Det gikk rett vei der også. Dagen etter var det ny tur ut, men da med magrere resultat, men desto hyggeligere selskap.

Foto: Frank Bergtun

Endelig var det på vannet igjen lørdag 9. mars. Første turen i packraften i år gikk til Storavatnet i Tysvær, der de tre vindmøllene står. Litt fiskefangst ble det også.

Helga etter ble det to kalde fisketurer, lørdag og søndag. Begge turer med fiskefangst selv i kaldværet.

På vårjevndøgn i år var det også fin ørret i håven, en fisketur etter jobb gav resultater. Et par dager etter ble det mer fangst.

Palmesøndag ble det ny tur i packraften og denne gang med ei røye som fiskefangst.

Siste røntgenbilde i år ble tatt 25. mars og nå kunne ortopeden såvidt se at noe var i gang i bruddet i høyrefoten. Samme dag kunne jeg endelig låse meg inn på hytta på Sørlandet for noen påskedager der, 21 kilo lettere enn hva jeg veide ved nyttår.

Siste dag i påsken, 2. påskedag, så var vårens peneste ørret innom håven. Det er like artig hver gang synes jeg.

Etter påske var jeg tilbake i 100% jobb igjen. Det var helt greit, selv om jeg fortsatt måtte ta hensyn til foten så gikk det nå uten krykker.

Det ble flere turer i april og litt fangst ble det også både her og der. Nå var våren virkelig i gang selv om kald nordavind kjølte ned sportsfiskern i blant.

Søndag 21. april ble en fantastisk fin dag på packrafttur i nabokommunen. Der ble Frank vinner i antall arter.

Lørdagen etter ble det også en tur i packraften for turbloggeren og der også ble det fin ørret i håven. Søndagsturen gav 3 ørreter på land.

I nesten sommerlige temperaturer ble det ny packrafttur 1. mai. Turen gikk til Liervatnet. Dagen etter, 2. mai var jeg 25 kilo lettere enn hva jeg veide 2. januar. På 4 måneder hadde jeg gått ned et kvart hundre kilo! Det utvida målet for våren var mer enn nådd.

4. mai ble også båten satt på sjøen for første gang i år. Turen gikk fra gassterminalen på Kårstø til Vesterøy.

Dagen etter båtturen ble det tur i packraften igjen og denne gang på flotte Vigdarvatnet. Det ble også noen flotte dager på Sørlandet i mai, sammen med broderen. Vi forsøker hvert år å få til en slik vedlikeholdshelg på hytta. Da får vi gjort unna litt.

Langhelga i forbindelse med 17. mai ble utnyttet godt i år. Igjen så ble det tur med både el-sykkel og packraft opp i Etnefjellene. Det er blitt en tradisjon nå.

Mot slutten av mai ble det også tur med valgfagklassen jeg underviser og nå var det tid for vårens overnattingstur. Jeg gikk glipp av overnattingsturen i fjor høst (pga. covid), men nå var jeg klar. Turen ble gjennomført i Djupadalen i Haugesund i strålende sommervær.

Siste søndagen i mai ble benyttet i packraften igjen. Det har blitt bra mange turer med den i år, for også helga etter ble det tur og nå med overnatting. Et hovedmål med den turen var å teste ut en pakksekk på hekken på packraften. Det skulle nemlig benyttes på sommerens turer.

Den siste halvannen uka på jobb før sommerferien gikk fløyten og jeg måtte kaste inn håndkleet med en sjukemelding. En fryktelig vond senebetennelse i høyrearmen var vanskelig å jobbe med. Da var det lettere å ta en tidligere tur ned på Sørlandet enn planlagt i sommer og heller ta det rolig der.

Høyrearmen ble rimelig bra igjen med god hvile, men i det jeg overlot hytta til broderen og familien hans hadde jeg pådratt meg en skikkelig vond fot, høyrefoten igjen. Hjemme så ble det så ille at jeg måtte få tak i profesjonell hjelp.

Podagra ble diagnosen denne gang. Helt fantastisk og noe av årsaken kunne overlegen fortelle var trolig vektnedgangen til undertegnede i år, dette sammen med kanskje litt mange voksenbrus i sommer og ikke minst større mengder inntatt sjømat, les makrell.

Utrolig hvor effektiv en kortisonsprøyte kan være. Et døgn etter den var satt i den vonde ankelen, ja så var jeg på beina igjen. Nå var det klart for sommerens turer i packraft: 

Det ble 3 fantastisk fin turer i sommer, der de to første var sammen med turkompis Frank. Først en liten uke på innsjøen Isteren, som var ny for oss, for deretter et par dagers tur via de flotte tømmerrennene mellom Femunden og Håsjøen.

Vi avsluttet tursamarbeidet i sommer etter tømmerrennene og jeg la turen mot Sørlandet igjen, men før jeg endte på hytta, så fikk jeg noen flotte dager på Straumsfjorden i Setesdal Austhei. Et helt nytt område for meg.

De siste ukene av skolens sommerferie tok jeg på hytta der jeg var tilbake 19. juli. Uka etter fikk jeg og broderen lagt nytt tak på hytta, noe vi har snakket om en stund. Vi klarte det på fem dager.

Så vidt kommet hjem fra Sørlandet, så måtte jo fiskestanga luftes igjen. Helga etter ble det også en finfin bifangst.

Natt til første september ble tilbrakt på Vigdarvatnet. Et fantastisk døgn. Ja hele september slo i år til med flotte turer. Også på jobb i ymse vær.

Den andre helga i september ble det utrolig nok enda en tur opp i Etnefjellene med el-sykkel og packraft. Den så jeg ikke helt komme. Virkelig flotte høstdager i sommertemperaturer.

Midt i september ble Liervatnet igjen besøkt dette året og nå ble det også en ganske fin ørret i håven.

Søndag 15. september tok jeg turen til Otertong igjen, etter over et års fravær. Det ble fin fangst.

Med fantastisk positiv værmelding for denne septemberhelga, ja da måtte jeg opp igjen i Etnefjellene og den ble magisk! Jeg fikk også hyggelig selskap.

Etter en fin jobbuke med blant annet kanopadling med valgfagklassen på Eivindsvatnet i Djupadalen gikk turen nedover på Sørlandet.

En utvidet høstferie ble det i år og jeg fikk hele to flotte uker på hytta på Sørlandet. Sykemeldingen fra i sommer, midt i ferien, gav meg noen dager ekstra.

De to ukene på Sørlandet gav mye fint vær den første uka og litt vekslende den andre. Det ble også litt fiskefangst å snakke om, men hummer ble det ei.

I oktober ble det flere turer ut og flere også til Skjoldafjorden. En av de var i godt selskap.

Årets siste teltnatt skjedde på Liervatnet siste helg i oktober. Den turen var virkelig fin og gav også fin ørret i håven, igjen.

I november ble det hele to turer til Olalia fjellstove med valgfagklassene jeg underviser sammen med Per Andreas. Den første med klassen på 9. trinn, den andre turen, to uker etter, med klassen på 10. trinn. Flotte turer!

Helga mellom turene til Olalia så ble også årets siste tur med packraften tatt. En flott dagstur på litt kjølige Vigdarvatnet avsluttet sesongen til vanns. Alle årets 18 turer med packraft har jeg samlet her.

De siste turene med fiskestanga i november var fuktige er mildt sagt. Litt fisk ble det uansett.

1. desember ble det brukbar fangst der turen gikk. Sesongen var virkelig på hell her og de siste turene ut var rimelig resultatløse.

18. desember var jeg igjen på Sørlandet og klar for både jul og nyttårshelg her. Når dette skrives, ja så høljer regnet ned og sjøen går tung. Det meldes uvær til nyttår.

Summa summarum for i år var dette. Preget mye av sykdom og diagnoser, men også virkelig flotte turopplevelser. Jeg krysser fingrene for færre diagnoser neste år og flere fine turer.

Turplaner for 2025 sier jeg kanskje litt om før nyåret.